Alle har et svakt punkt. Også som lesere. Det ene motivet som tar knekken på deg, det man ikke orker å lese om, eller 
aldri kan le av. Selv har jeg et ekstremt svakt punkt når det gjelder dyr i litteraturen. I særdeleshet hunder. Dette er hva jeg kaller en anti-preferanse, altså det man ikke foretrekker.
Jeg har lest nok litteratur til å bli lettere svett når det dukker opp dyr i enkelte typer bøker. Spesielt hvis du merker at det er noe der, et eller annet skal skje, her er det åpenbart at leseren skal føle en viss hengivenhet til et eller annet pelskledd lite vesen.
Jeg er ikke et (spesielt) ondt menneske, så jeg kan for all del bli berørt av barns lidelse i kunst, eller for eksempel føle avsky over ondskap gjort mot svake. Men dyrs lidelse – og som sagt i særdeleshet hunder – det tåler jeg ikke. Jeg blir fysisk dårlig og føler et sterkt ubehag.
Dette er en veldig uheldig anti-preferanse å ha for en aktiv leser. Motivet med mishandlede dyr er en veldig vanlig effekt, siden det kan vise ondskapen hos en karakter uten at for eksempel rettsvesenet blir dratt inn. I tillegg er vi mange som deler samme anti-preferanse, noe som gir det et bredt nedslagsfelt for effekten som mange forfattere er glad i: hvordan-la-leseren -føle-ubehag.
I det hele tatt er dyrs lidelse en ondskapsfull liten effekt, som jeg er sikker på at mange forfattere virkelig stortrives med å legge inn i bøkene sine.
Årsaken til at jeg kom til å tenke på min anti-preferanse, er at jeg skriver en artikkel om Stormfulle høyder til Bibliotekets klassikernummer som kommer i september. I artikkelen skriver jeg om det amoralske. Heathcliff som karakter anser jeg for å være amoralsk (i motsetning til umoralsk).
Min virkelige oppvekkelse i graden av amoralitet i Heathcliff-karakteren og boken var da jeg oppdaget at den påvirket meg som leser. Jeg blir amoralsk i den grad at min egen anti-preferanse som pleier å være så skremmende sterk sånn mer eller mindre blir nøytralisert. Jeg svelger rett og slett at Heathcliff henger sin (stakkars) hustrus lille hund – og jeg hater ham ikke resten av romanen. Noe som er sånn ca. sammenlignbart med at din mandelallergiske fetter som er i dødsfare hvis han ser en mandel i tredve meters omkrets plutselig skulle sittet og langet innpå marsipanpølser fullstendig uberørt.
See no evil, hear no evil, speak no evil
Anti-preferanser kan bli så sterke for enkelte at man unngår både nyheter og kunst for å slippe å bli konfrontert med det man føler mest ubehag ved. Om man lar seg styre anti-preferanser eller ikke, tror jeg uansett de fleste har et eller annet emne som de viker litt ekstra unna, eller som i det minste berører dem mer enn andre emner.
Hva slags andre anti-preferanser sirkulerer blant leserne her?
Biblioteker og labyrinter 
Jeg deler din anti-preferanse. Jeg har egentlig en ganske lav terskel for å reagere på vold generelt, men særlig seksuelle overgrep og vold mot dyr/barn/eldre gjør meg fysisk dårlig.
Hva reagerer du lettest eller sterkest på da? Barnd, dyr eller eldre?
Det varierer med graden av forsvarsløshet hos den enkelte, så jeg klarer ikke rangere dem på et generelt grunnlag.
En annen anti-preferanse jeg har er forresten det å kle noen naken psykisk sett. Avkle noen og frata dem verdighet. Også de fryktelige og motbydelige. Det synes jeg er fælt.
Lærte et nytt ord her. Anti-preferanse. Jeg synes det er vanskelig å lese om overgrep mot barn.
Et kort søk på google viste 4 treff på «anti-preferanse». 2 var på denne bloggen, og to omhandlet grønlandsselens preferanse og antipreferanse for fisk. Så nå føler jeg meg nesten som en ord-oppfinner. Hittil i kommentartråden ser det ut til at antipreferansene går i retning av fysisk og psykisk vold mot de vi anser som svake: barn, eldre og dyr. Håper på flere anti-preferanser etter hvert, og gjerne noe avvikende!
Hvor sterk må anti-preferansen være for at den skal kunne kalles for akkurat det?
Jeg har tenkt litt mer; jeg har også problemer med å lese om onani (det høres sikkert helt teit ut) – det blir for privat for min del, og jeg føler meg som en kikker under lesningen. Veldig ubehagelig.
Kanskje din antipreferanse rundt dette går på at du føler du overskrider privatlivets grenser – rett og slett en type avkledning av karakterer du synes er vanskelig? At det blir latterliggjørende eller ydmykende?
Ja, du har nok rett i det.
Jeg deler din anti-preferanse. Jeg kan tåle å lese om overgrep på mennesker, enten de er unge eller gamle, men dyr vekker avskyen i meg på en helt annen måte.
Jeg husker vi på skolen leste en historie eller et utdrag av en eller annen norsk forfatter hvor ei geit blir sluppet ut av en båt for moro skyld og karakterene ler av hvordan geita løper langs bunnen og prøver å komme seg bort. Det er 20 år siden jeg leste fortellingen (og hukommelsen har sikkert forvrent en del i løpet av de årene), men jeg hatet den snutten så sterkt at den sitter i meg den dag i dag.
For en fryktelig scene du beskriver. Jeg lurer på hvorfor vi er så mange som reagerer på brutalitet mot dyr i kunsten. Altså, mange reagerer jo, men da tenker jeg på at man reagerer såpass at det blir en antipreferanse.
Hm … dette innlegget må ha satt igang en tankeprosess hos meg, for i natt drømte jeg om druknede og utsultede hester. Huff. Det var godt å våkne opp og finne min velfødde hund snorkende i stua.
Uff da. Et tegn på at det er på tide å finne frem noe behagelig i kunsten.
Nnnnnnei. Sorry. Har aldri latt dyr lide uansett hva jeg har skrevet. Men jeg liker å la mennesker lide, som fortjener det. Og særlig hvis de (uten at det er beskrevet) har vært jævlige med dyr.
Ja.
Å lese om at dyr lider… er et billig triks som virkelig bør ha en sammenheng med fortellingen ellers blir jeg kvalm og hopper over den beskrivelsen – men så har jeg vært forskåna fra å lese slike historier. Det nærmeste er vel Hulebjørnens Klan, men det er jo ren jakt og ikke dyreplageri…
Men det skal jo sies at enkelte ganger er det helt på sin plass med så ubehagelige ting som ens egen antipreferanse i kunstsammenheng. Hvis det er et billig triks er det dårlig kunst.
Men kan jeg spørre: Når du lar karakterer lide (som du mener fortjener det). Beskriver du det da slik at leseren føler en slags glede over rettmessig straff, eller skriver du slik at det blir fryktelig ubehagelig og leseren sitter igjen med ambivalente følelser?
Jeg liker ikke ambivalente følelser når jeg leser selv, og da gjenspeiler det kanskje skrivemåten. Jeg liker nok helst å la vedkommende i boka gjennomgå så leseren syns at det var velfortjent…
Får meg til å tenke på Minette Walters. Hun har evnen til å gi en fryktelig rettferdig følelse av hevn.
Hm, nå føler jeg meg litt slem. Men vold mot barn og dyr, gjør sjeldent inntrykk på meg i litteraturen. Vold mot eldre derimot, spessielt demente, er noe av det verste jeg ser på trykk.
Jeg lurer på hva det er som gjør at vi reagerer på forskjellige ting. Men jeg ser jo at mine antipreferanser i kunst også er noe jeg tar med meg inn i hva man nå skal kalle det? type dagligliv.
Interessant post, desidert. Søsteren min er sånn som deg, hun tåler ikke vold/ondskap mot dyr.
Selv har jeg ekstrem anti-preferanse for alle typer vold og ondskap mot barn, og voldtekter generelt. Det er så sterkt at dersom jeg leser om det får jeg lyst å kaste opp, eller slenge boka tvers over rommet. Jeg ble en gang rett og slett rasende på søstra mi fordi hun hadde anbefalt meg en bok som inneholdt voldtekt av en liten gutt. Det samme gjelder forsåvidt filmer osv, ikke bare bøker. For meg er det desidert det verste som fins.