Å skrive som smittende hoste

I en samtale i Store forventninger av Charles Dickens, diskuterer Pip og Biddy om det å lære. Pip lurer på hvordan Biddy greier å lære så lett, og Biddy returnerer vennlig spørsmålet når hun sier at hun like gjerne kan spørre Pip om det samme. Pip svarer:

 

Store forventninger

 

«Jeg er ikke enig; for når jeg kommer inn fra smien om kvelden, kan alle se at jeg anstrenger meg for å lære noe. Men du anstrenger deg aldri for det, Biddy.»

«Det smitter vel litt – som en hoste,» sa Biddy stille, og fortsatte å sy.

Siden jeg bor i Bergen var det omtrent på denne tiden jeg måtte springe inn fra verandaen grunnet et uventet regnskyll. Men Biddys replikk hektet seg fast i meg de neste dagene.

Jeg koblet det med Dickens måte å skrive på. I et annet innlegg sammenlignet jeg det å lese Dickens med den samme fryden som å helle en håndfull perler ned en bakke.

Biddy som sammenligner læring med smittende hoste kunne like gjerne snakket om sin egen skaper. Jeg finner få passende steder å avslutte lesningen i en Dickensroman, nettopp fordi Dickens er en djevel på den velkjente Mentos-effekten. (En er aldri nok, og brått har man glefset i seg alle.)

Det er noe Mozart over Dickens, fengende nok til at man blir revet med som om det var sukkerspinn i tivoli, men dypt nok til at det varer i århundrer.

I november skal litteraturtidsskriftet Biblioteket gi ut et temanummer om serielitteratur. Her gir vi plass til alt fra Margit Sandemo til Knausgård. Charles Dickens skrev som kjent også i serier, og vi har fått Dickens-ekspert og litteraturprofessor Tore Rem til å bidra med en artikkel om ham. Jeg må innrømme at jeg gleder meg som et barn.