Jeg har brukt mange timer da Aftenposten var stort som et vindu på å lese dødsannonsene. Jeg har alltid gjort det med ærbødighet.
Jeg har regnet ut hvor gammel den avdøde var og forsøkt å tolke dødsårsaken utfra minneordene. Jeg pleide å dobbeltsjekke med eventuelle nekrologer for å få et klarere bilde, og der jeg ikke fikk det diktet jeg opp.
Aftenpostens forside 2. januar 1879. På den tiden klarte man fortsatt å lese liten skrift.
De annonsene hvor det har stått På vegne av venner har alltid hatt noe trøstende i formen synes jeg. Her er det noen som ikke har familie, har jeg tenkt. Så har de likevel valgt og funnet noen som elsker nettopp dem. Ikke i blodet, men i huden slik man tar på hverandre.
Det tok lang tid før jeg skjønte hva underskriften betyr: Den døde har ingen pårørende og begravelsen er kommunal. Slike begravelser kan skje uten at noen, bortsett fra prest og begravelsesagent er tilstede.
Men jeg synes det er en trøst å tenke på dette: Vi tar vare på våre døde, også de som dør alene. De begraves på vegne av sine venner, som i denne sammenhengen er oss.
På vegne av venner av Kristopher Schau.
I Kristopher Schaus bok På vegne av venner er vi med i flere slike begravelser. Det er en liten og essaylignende bok. Jeg tror det er en slik bok som kan fylles veldig av den som leser den. Er det tragisk det han skriver om? Tomt? Er det menneskekjærlig? Vakkert? Det kommer kanskje an på hva den vekker i gjenklang hos leseren.
I den offentlige samfunnsdebatt, og i den høyeste grad i den private, er det utbredt å ta seg den rettighet å kalle andre menneskers liv for ødelagte og tragiske. Det skal liksom ligge et ferniss av humanitet i dette, en feilslått tro på at man forsvarer offeret mot overmakten.
Fikk livet ødelagt av …
Variasjoner av setningen over vil finnes i enhver tabloidavis med respekt for seg selv, og vi bruker den i vår daglige tale. Vi mener andres liv fordi de opplever ulykke er
tragedier
og når noen blir offer for voldshandlinger, sykdom eller andre vonde ting ligger livene deres i
ruiner
og det er kun snakk om
et ødelagt liv
tilbake.
Hvilke rettigheter er det egentlig vi påberoper oss når vi beskriver andres liv som tragedier, ruiner eller mener de er ødelagte?
Med hvilken definisjonsmakt mener vi oss berettiget til å redusere alle variasjonene og nyansene og periodene i et menneskes liv til noe som er ødelagt?
Fyll inn selv. Menneskerettigheter - den mer praktiske varianten.
Det tenkte jeg på da jeg leste begravelsestalen til Elsa M. Hun begraves på vegne av venner, og i begravelsen er kun et nabopar og Kristopher Schau i tillegg til presten.
[…] og hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. […] Hva hun opplevde av gråt og av glede det vet vi ikke, men vi vet hva hun viste og strødde rundt seg, og det var noe godt hele tiden.
Talen er vakker blant annet fordi den ikke stakkarsliggjør, den lager ikke et offer av et menneske som for alt vi andre vet kan ha levd et fullverdig og godt liv, også uten nære pårørende igjen. Presten avslutter med de rituelle ordene
Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå
og det oppstod et lite øyeblikk hvor jeg husket det vi som regel glemmer:
En dag skal noen lese disse ordene for meg.
Slik tenker jeg da.
Det hender at bøker snakker til hverandre. Ganske ofte faktisk.
Like etter at jeg avsluttet Schaus bok, begynte jeg på den norske oversettelsen (gjort av Jan Brage Gundersen) av Harold Blooms heroiske forsvar av vestens viktigste bøker, som på norsk er titulert: Vestens litterære kanon.
Når jeg kommer til det punktet hvor Bloom skriver hvorfor vi leser disse bøkene, må jeg alltid stoppe.
Alt det den vestlige kanon kan gi deg, er den rette bruk av din egen ensomhet, den ensomhet hvis endelige form er konfrontasjon med din egen dødelighet.
Da går jeg bort til bokhyllen og ser på de bøkene jeg leser om og om igjen og jeg husker det vi som regel glemmer.
Slik tenker jeg da:
Biblioteker og labyrinter 
Ja, ensomhet. Det var bare her om dagen at jeg hørte en beskrivelse av ensomhet, jeg husker ikke hvor, men det hadde noe stakkarslig over seg. Noe pjuskete og forkomment. Og jeg forstod ikke helt hvorfor. Det kan være ufrivillig, men også selvvalgt, og det kan selvfølgelig gjøre vondt en gang i blant – men det smertefulle er vel ikke nødvendigvis det stakkarslige?
I fjor høst rykket jeg selv inn en dødsannonse i Aftenposten, for min far. Jeg rakk akkurat frem, jeg var til stede da det skjedde, og siden den gang har jeg sett annerledes både på døden og livet, og det henger sammen, døden, livet, ensomheten. Det er fordi døden er hva den er og livet er hva det er, at en ting ikke trenger å være stakkarslig selv om den skulle være smertefull.
Det tror jeg er den fineste kommentaren Biblioteker og labyrinter har fått.
Ein liten kommentar til det med ensomhet. For meg går det eit skilje mellom å vera åleine og å vera einsam der det første er nøytralt medan det siste er vondt. For å ta eit eksempel har eg aldri kjend meg meir einsam enn når eg har vore fysisk saman med mange andre, men har vorte halde utanfor sosialt.