Archive for the 'Boktips og lesninger' Category

Laushetens tid

Publisert i Kulturverk, juni 2013.

I 2012 gav Kathrine Aspaas ut boken Raushetens tid. Jeg leste anmeldelsene, og lurte på hvorfor de var så tamme. Etter å ha lest boken selv, lurer jeg ikke lenger på hvorfor de var så vasne. Å skrive noe om denne boken, minner meg mest av alt om å skålde mandler, klemme på dem så de glipper skvettent ut av skallet, for så å forsøke å fange dem igjen i det samme skallet. Noe jeg konkret har prøvd hver jul siden jeg var fem, men dog aldri fått til.

Vi lager marsipan.

Vi lager marsipan.

Hvorfor er det så vanskelig å skrive noe om Raushetens tid? For som et speil av tidsånden, og sjangeren selvhjelpsbøker (som dette egentlig er), har Aspaas valgt å skrive boken sin hoppende fra emne til emne, i en pratsom og såpeglattvennlig tone, fylt av empati og blottet for dybde. Det er litt som å være fanget i en kvelende labyrint av hygge og vennlighet, mens du forsøker å beskrive hvilken av de siste hundre hjørnene du svingte så feil.

På en side hyller hun sin egen åpenhet om psykofarmaka, neste side er viet en hyllest til popartisters hyllest av seg selv, og på neste side omdefineres dødssynder til å bli dyder – «livshjelpere». Ta vare på det siste poenget – denne karnevalistiske holdningen er nemlig et hovedpoeng i boken. Feil er feiltastiske. Synder er dyder. Intimitetstyranni, er i Aspaas vokabular blitt til intimitetsbefrielse. Ingen av emnene er behandlet på en utdypende måte. Vi hopper frenetisk fra side til side, fra inspirerende bedriftsledere til glasurmeditasjon, fra anekdoter til sitater fra kjendiser. Flimmervirkelighetens forbannelse har funnet boksidene. Denne boken er med andre ord fullt leselig, også for de som har beklikket seg, og nå ikke lenger klarer å konsentrere seg om ord mer enn to sekunder før de må videre.

1 - 2

1 – 2

Det kommer dessuten til et punkt hvor man bare føler seg slem. «Jeg lar meg vandre over til den andre siden, til Lalaland, der jeg får treffe min nye venninne Jill Bolte Taylor og alle de andre. Der jeg blir en del av alt som er», skriver Aspaas. På en måte gir jeg meg ende over. På den annen side føler jeg meg som Hedda Gabler i samtale med den uskyldige Thea. Jaså, du skal til Lalaland, hveser jeg med giftmunnen min. Ja, det skal jeg, sier Aspaas, og det lyse, barnlige ansiktet hennes liksom stråler.

Hvor skal du hen, Thea?

Hvor skal du hen, Thea?

Aspaas har dessuten kopiert stilen i den klassiske venninnepraten, hvor enighet og bekreftelse om allmenne hyggelige og moralske ting er oppskriften. Det er viktig å være snill mot hverandre. Det er feil å være slem mot hverandre. Du kler den kjolen. Du fortjener den fridagen. Du fortjente ikke den kommentaren. Åpenbare paradokser overses, og det å bekrefte hverandres meninger er å bekrefte at man har et godt vennskap. Å avkrefte er å skurre med omgivelsene, og bryte vennskap. Å skrive noe rasjonelt om denne boken føles som å bli invitert til en venninneprat, hvor du sitter og korrumperer alt med logikk:

A: I dag følte meg for første gang på lenge ganske pen. Det var en god følelse.

B: Jeg kan ikke si jeg ser noen forskjell fra i går. Du tenker kanskje på at du er en dag nærmere døden? Hvorfor mener du at det skulle gjøre deg penere?

Det er fullt mulig. Det hender jeg gjør det. Men det begrenser også antall invitasjoner man får til venninneprat, så er det sagt.

Så hvorfor sitte der som en annen Hedda Gabler? Det er fordi Aspaas såpeglatte retorikk om raushet, vennlighet og åpenhet i virkeligheten er et kampskrift for økt overvåkning, fullstendig overgivelse til en rekke grådige bedrifter, (empatiske bedrifter, som Aspaas liker å kalle dem) og en generell oppfordring til degenerasjon og manglende kvaliteter innenfor en rekke samfunnsområder. Aspaas er en idealist, og det er alltid idealistene som er farligst.

La oss begynne med bokens hovedteser. Hva er de? Aspaas er mildest talt innom en rekke momenter, men jeg føler meg nokså trygg på denne synopsen: Aspaas mener vi er på vei inn i en rausere, mer fredelig og åpen tid, hvor EQ er blitt viktigere enn IQ. Ved å jobbe med vår egen personlighet, vår evne til tillit, det å tørre å dumme seg ut, jobber vi videre mot en mer helhetlig verden hvor vi kan lene oss tilbake og være gode mot hverandre.

Slik en helhetlig verden.

Slik en helhetlig verden.

Nåh, det høres jo ikke så verst trivelig ut. Det er hyggelig når folk er greie mot hverandre. Man blir i bedre humør av å ha en nabo som hilser blidt, enn å ha en nabo som hiver gjenstander etter deg. For eksempel. Men la oss gå litt videre i sammenfatningen.

Fra disse hovedtesene tegner det seg et budskap i boken som vel kan sies å være gjennomgående i Aspaas’ tekster: Det motsatte av skam er åpenhet, og skillet mellom det offentlig og det private bør oppheves.

Her burde smilene begynne å stivne litt. Akkurat det samme som skjer når du har nikket bekreftende og distre høflig så lenge i en vennlig samtale, og plutselig finner ut at du i de siste fem minuttene har smilt samtykkende til de mest horrible påstander.

Andre lærdommer vi videre kan få av Raushetens tid, er at det er positivt når 23-åringer føler de ikke kan jobbe med ting de blir flaue over. Det er fint at store deler av samfunnet vårt fyller opp timer av livene sine med degenerert underholdning: Gjennom realityserier som Paradise hotel oppnår vi høyere EQ. Det blir ikke noe hyggelig arbeidsmiljø med de skarpeste knivene i skuffen – da skjærer man seg jo. Vi er egentlig programmert til å være snille. Etc.

For hvem har egentlig de skarpeste knivene? Det er samuraiene.

For hvem har egentlig de skarpeste knivene? Det er samuraiene.

 Men dette er jo ikke sant. Det er ikke positivt når 23-åringer heller søker offentlig støtte enn å sitte med en jobb de «ikke kan stå for». Det er ikke gjennom pornografiserte fylleserier vi bør lære tenåringene våre hvordan de skal hanskes med emosjonene sine. Det er ikke sånn at alle som er smarte er slemme, og det er som regel en fordel at folk med viktige samfunnsjobber er oppegående. Mennesket er selvsagt ikke kun programmert til kun å være «snilt», og det er ikke noe lurt å forveksle facebook med de virkelige vennene dine. Heller ikke bedrifter som ønsker å selge deg tjenester.

 Og det er viktig å skille mellom det private og det offentlige. Hvis du ikke greier å forstå forskjellen mellom offentlig og privat, ender du opp med den Orwellske språkdrakten til Aspaas siste kronikk, hvor hun snakker om «den snille storebroren» når hun skal debattere overvåkning. Dette er svært farlig begrepsbruk, og er en av årsakene til at man skal ta Aspaas skriblerier alvorlig, og slett ikke bekrefte dem.

 Åpenhet og skam

Åpenhet er et viktig begrep i Aspaas’ begrepsverden. Hun lager en dikotomi bestående av skam – åpenhet, hvor det motsatte av å være «åpen», er å skamme seg. Om du er åpen skammer du deg dermed ikke.

Jeg har lyst til å skrive kort om dette, fordi denne falske dikotomien åpner for en rekke feilslutninger, som får vidtrekkende konsekvenser. Ordet «skam» sitt etymologiske opphav blir sagt å være fra den indoeuropeiske roten (s)kem , hvis betydning er å bedekke: det vil si å dekke til noe. Slik sett kan man si at Aspaas har sin etymologi på det rene. Dikotomien er likevel falsk, fordi skammens antonym(er) ikke er åpenhet, men stolthet eller ære.

Norge har ikke en skamkultur. Det vil ikke si at vi ikke lenger bruker – eller kjenner begrepet, men at vårt samfunns normer er ikke først og fremst bygget på skam kontra ære. Jeg er usikker på hvordan Aspaas definerer skam, men at hun mener skam bør fjernes, og at skam fjernes ved åpenhet er et relativt klart poeng i boken.

Jeg savner et skille hos Aspaas mellom god og dårlig skam. Jeg savner også en erkjennelse av at det å skille mellom privatliv og offentlig liv ikke trenger å innebære skam. For å følge den anekdotiske trenden: Det er mange ting i livet som jeg definerer som mitt, og som privat, uten at det er skambelagt.

Går vi videre fra det antatte etymologiske opphavet til hva ordboken definerer skam som i dag, kan vi lese at skam kan bety vanære og skjensel, blussel eller anstendighetsfølelse, eller ulykke og skade.

Men hva sier ordboken?

Men hva sier ordboken?

«skam m., f. (norr sk?mm)

1 vanære, skjensel

leve i s- / bringe s- over en / sitte der med s-men / våre løpere gjorde ikke s- på klubben gjorde en god innsats / gjøre s- på noen overgå / han er en s- for hele bygda / gjøre noe til s-me vise at det ikke medfører riktighet / gjøre noe for s-s skyld

2 blussel, anstendighet(sfølelse)

ikke eie s- i livet / bite hodet av all s- sette alle sømmelighetshensyn til side / det var både synd og s- vanærende

3 ulykke, skade

s- få den som sier slikt / s- å si så gikk det dårlig dessverre»

Som liten var «De røde skoene» av H.C. Andersen et av de eventyrene som gjorde mest inntrykk på meg. Jeg skal innrømme at det nok var ganske mange poenger som gikk meg forbi (og så lagde jeg nok noen høyt utenomtekstlige poenger selv, og i tillegg har jeg i ettertid alltid elsket røde sko), men en ting skjønte jeg: Du skal være forsiktig med hva du ønsker deg.

De røde skoene.

De røde skoene.

For noen må si det som sjelden blir omtalt annet enn i akademiske artikler som åpenbart ikke blir lest av klikkjournalister, bloggere, eller næringslivsforedragsholdere: Jeg er helt sikker på at du ikke ønsker deg et samfunn hvor ingen skammer seg. Skamløse mennesker er uutholdelig slitsomme for alle oss andre.

Det hadde vært fint med et samfunn hvor alle hadde så høyverdige prinsipper at de handlet rett fordi de hadde grunnleggende gode moralske prinsipper, i stedet for at de handler rett fordi de ikke ønsker sosiale sanksjoner. Men enn så lenge må vi forholde oss til et samfunn som består av alskens. I raushetens navn kan vi i «alskens» ta med meg selv når jeg har en dårlig dag, eller når det forekommer meg at et høyst moralsk presserende prinsipp bør være at usedvanlig ubehagelige mennesker fortjener en albue midt i kroppen et sted.

Jeg tror ikke Aspaas er alene om å glemme at skam kommer i mange former. Det messende mantraet om skammens utryddelse har jeg hørt før. Men skam er fruktene av sivilisasjon, kultur, og menneskelig samhold. Skam er en av de tingene som limer samfunnet vårt sammen, for skam er redsel for sosiale sanksjoner som utstøtelse og isolasjon. Skam er anerkjennelsen av at vi er avhengig av andre mennesker.

Skamløshet er forbeholdt paradisiske, guddommelige eller overmenneskelige tilstander: Adam og Eva skammet seg ikke før de spiste av kunnskapens tre – først da skjønte mannen at han var naken. Nietzsches overmenneske skammer seg ikke, for i ham er mennesket overvunnet. Den ktoniske guden Dionysos skammer seg ikke.

Vi er ikke der.

En skamløs gud.

En skamløs gud.

Du kan godt mislike det, men du bør kunne forholde deg til det. Enn så lenge. Jeg erkjenner altså at skam er en av mekanismene som gjør at det er mulig å leve så tett som vi gjør. Det betyr ikke at all skam er god skam, eller at alle grader av skam er nyttig. Men en viss form for anstendighetsfølelse er nødvendig.

Men la meg nå for poengets skyld gå med på at all skam er et onde, og bør bekjempes: En av de mildest talt mer vanvittige insinuasjonene i boken, som jeg har vært inne på tidligere, må være at om du ikke bretter ut sjelen din for gud og hvermann skammer du deg. La meg i pedagogisk ånd oversette: Falbyr du ikke ditt kjønn til enhver mann som kommer forbi deg på gaten, skammer du deg over din seksualitet. Lukker du døren på offentlige toalett, skammer du deg over kroppens grunnleggende funksjoner.

Hvor rimelige finner du disse holdningene? De korresponderer i hvert fall med Aspaas meget spesielle tanker om overvåkning, som Aftenposten finner det for godt å trykke igjen og igjen i nye kronikker.

Kathrine Aspaas har for eksempel tidligere i en kronikk skrevet at hun er en forkjemper for økt overvåkning, blant annet begrunnet med at hun selv føler seg frigjort av å være åpen om sin depressive sykdom. Vi vet derfor at Aspaas ideelle «åpenhet» gjerne kan være tvungen for oss andre. Aspaas får en frihetsfølelse når hun deler sin sykdom med omverdenen. Derfor bør alle vi andre få mailene våre lagret og gransket. Det samme mønsteret gjenspeiles i Aspaas’ tanker om hva som bør deles på facebook. Kanskje du ikke har et grunnleggende behov for å sitte på facebook og skrive om sykdommene dine? Vel, da må du skjerpe deg, mener Aspaas i denne boken, og i en aldeles kostelig hitling (som i denne sammenhengen – interessant nok – er et forsøk på å skambelegge mennesker av mer introvert natur) minner hun oss om at for bare ti år siden ble vold i hjemmet oppfattet som noe privat. Siden Aspaas er så lite dømmende, kan i stedet den lite rause anmelderen godt trekke slutningen for deg: Del bilder av de underlige byllene du fant under armen, på facebook, slik at lillesøsteren til hun som gikk under deg på barneskolen også får glede av det. Eller støtt kvinnemishandling.

Vel, det er ditt valg.

I folkeopplysningens ånd, og for de upopulære og unevnte sannheters skyld går vi videre. Aspaas tar igjen feil på et kjernepunkt: Åpenhet er slett ikke alltid et gode, hvis man ønsker å begrense fenomener. La oss ta psykisk helse som et eksempel.

At media for eksempel skal være forsiktig med å omtale selvdrap, er ikke kun for å hegne om de etterlatte. Selvdrap er beviselig smittsomt, og jeg kan forsikre deg om at oppblomstringen av tenåringsblogger som legger ut bilder av opprevne armer og skriver om psykisk sykdom, ikke reduserer antall ungdommer med psykiske plager. Det er mulig at noen tror at å koble sykdom, stolthet og identitet, er å gjøre menneskeheten en tjeneste. Men det er ikke det altså. Hverken for samfunn eller individ.

Det er ikke feiltastisk en gang, et begrep Aspaas er glad i, og som hun forklarer med «erkjennelsen av å være et feilbarlig menneske». Feiltastisk er satt sammen av feil + fantastisk, og spiller på begrepet flawsome (flaw + awsome). Det gir klare assosiasjoner til å noe helt annet enn læring. Det gir klare konnotasjoner til feiring. Slik Aspaas bruker begrepet i boken, synes jeg derfor hun burde være ærlig nok til å omdefinere det. Jeg er enig i at man ikke skal være så redd for å gjøre feil, at man aldri tør å prøve. Men å feile er et middel til å lære. Det er ikke et mål i seg selv. Det er med andre ord ingen grunn til å feire at man mislykkes, man erkjenner det – og går videre i håp om å ha lært noe.

Kanskje dette er et av hovedproblemene i Aspaas tenkning – at hun gjør midler til mål. Som feil er et middel til å lære, ikke et mål i seg selv, er empati en viktig byggestein for å få et godt samfunn. Men et samfunn som har empati som høyeste ideal, er et dårlig samfunn. Et samfunn som gir retten til de som skriker høyest og gråter mest, er ekvivalent med en butikk som prioriterer køen etter kunder med de spisseste albuene.

Kognitive mønstre

Jeg tror ikke Aspaas er alene om feilslutninger angående hva som bør være mål og hva som bør være middel. Når noe blir gjentatt ofte nok, har vi lett for å danne oss kognitive mønstre. Og de kognitive mønstrene vi felles tilegner oss, vil selvsagt speile seg i samfunnet. I forordet skriver Aspaas åpent om et mønster hun synes å finne overalt hvor hun går:

 Jeg har dukket ned i mange fagområder, og det viser seg overalt. I hjerneforskningen – i den økonomiske forskning – i medieutviklingen – i den brede kunnskapen om menneskenaturen. Vi er i ferd med å bli fredeligere og rausere. Det betyr at vi gir mer. Vi deler mer, og denne boken er et bidrag til denne utviklingen.

Men virkeligheten er mer kompleks enn dette. Og har du et mønster, et ideal du ønsker å bevise, og dette mønsteret dukker opp overalt hvor du går, er det oftere et tegn på at mønsteret er lagret i netthinnen og hjertet ditt, mer enn at virkeligheten plutselig er blitt svart-hvit, og kun er en bekreftelse på din egen tilstand i øyeblikket.

Vi ser etter mønstre.

Vi ser etter mønstre.

En slik mønstertankegang har vi alle i oss, men ikke alle skriver en bok og insisterer på at den er sann. Selv synes jeg verden alltid bekrefter mitt eget humør. Om jeg er deprimert, er verden deprimerende. Er jeg lykkelig, er verden et kosmisk hele. Og om jeg hadde vært Kathrine Aspaas, hadde altså Paradise Hotel vært et tegn på at verden beveger seg i riktig retning.

Aspaas mener uansett at EQ er mye viktigere enn IQ, og det at IQ-en synker og synker for hver generasjon, er et tegn på at vi tilpasser oss til fremtiden hvor selvinnsikt og sosial intelligens er det som bygger livet. Det kan godt hende Paradise Hotel-deltagerne tror de er enige i det. Kanskje de ville tenkt annerledes hvis kirurgen som skar opp de solbrune kroppene deres, ble valgt ut til utdannelsen etter det samme prinsippet.

Kognitiv dissonans

For det er jo en kognitiv dissonans her et sted når man skal nedgradere IQ, for å oppvurdere EQ. Det er fint når legene våre er hyggelige, men det er enda bedre når de oppdager kreftkulen vår i tide. Rødt er en fin farge, jeg kan ikke se hvorfor det skulle gjøre grønt styggere.

Boken kunne egentlig hett (som de fleste selvhjelpsbøker): Slik blir du kvitt kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans er den smerten vi opplever når to motstridende tanker om oss selv, vår oppførsel og moral og omgivelser oppleves som sanne. Vi har den alle sammen, men noen av oss er bedre til å føyse den vekk enn andre.

Kognitiv dissonans kan dulmes, for høyt henger de, og sure er de.

Kognitiv dissonans kan dulmes, for høyt henger de, og sure er de.

Vi baksnakker bekjente fordi de baksnakker. Vi snakker fortørnet om dyremishandlere over middagen som består av industriell slakt. Vi er sjokkerte over at ingen tar miljøødeleggelser på alvor, men flyr, bruker internett og handler teknologiske verktøy som om de var sukkertøy. Vi har alle disse eller tilsvarende kognitive forstyrrelser. Det er ikke mulig å komme utenom dem, og for hver gang du ler av noens dobbeltmoral, bør du dekke til speilet.

Apropos kognitiv dissonans klarer jeg heller ikke la være å nevne hvor slående det er at Aspaas velger å skrive en bok som undergraver egen tilværelse. Hva slags interesse norsk middelklasse skulle ha av å misjonere at middelklassens livsstil bør være alles livsstil, går meg virkelig hus forbi. Om verden generelt skulle hatt samme levestandard, arbeidsprinsipper og nykker som norsk middelklasse, ville vi jo gått under. Aspaas begeistring for at vi er blitt så flinke til å se helheten, bygger derfor på hulhet. For at helheten som hun snakker så vakkert om i boken skal eksistere, må det finnes detaljer. Noen må jobbe med disse detaljene. Det finnes ikke statlig kunstnerstipend uten byråkrater. Det finnes ikke kafeer uten folk på kjøkkenet.

Jeg venter derfor i spenning på neste inspirerende programleder/journalist/foredragsholder, som skriver boken: «Mørkhetens tid» – en oppfordring til et liv i streng asketisk stil og tjeneste.

Se, det ville vært en ærlig bok.

Reklamer

Om døden

Jeg har brukt mange timer da Aftenposten var stort som et vindu på å lese dødsannonsene. Jeg har alltid gjort det med ærbødighet.

Jeg har regnet ut hvor gammel den avdøde var og forsøkt å tolke dødsårsaken utfra minneordene.  Jeg pleide å dobbeltsjekke med eventuelle nekrologer for å få et klarere bilde, og der jeg ikke fikk det diktet jeg opp.

Aftenpostens forside 2. januar 1879. På den tiden klarte man fortsatt å lese liten skrift.

De annonsene hvor det har stått På vegne av venner har alltid hatt noe trøstende i formen synes jeg. Her er det noen som ikke har familie, har jeg tenkt. Så har de likevel valgt og funnet noen som elsker nettopp dem. Ikke i blodet, men i huden slik man tar på hverandre.

Det tok lang tid før jeg skjønte hva underskriften betyr: Den døde har ingen pårørende og begravelsen er kommunal. Slike begravelser kan skje uten at noen, bortsett fra prest og begravelsesagent er tilstede.

Men jeg synes det er en trøst å tenke på dette: Vi tar vare på våre døde, også de som dør alene. De begraves på vegne av sine venner, som i denne sammenhengen er oss.

På vegne av venner av Kristopher Schau.

I Kristopher Schaus bok På vegne av venner er vi med i flere slike begravelser. Det er en liten og essaylignende bok. Jeg tror det er en slik bok som kan fylles veldig av den som leser den. Er det tragisk det han skriver om? Tomt? Er det menneskekjærlig? Vakkert? Det kommer kanskje an på hva den vekker i gjenklang hos leseren.

I den offentlige samfunnsdebatt, og i den høyeste grad i den private, er det utbredt å ta seg den rettighet å kalle andre menneskers liv for ødelagte og tragiske. Det skal liksom ligge et ferniss av humanitet i dette, en feilslått tro på at man forsvarer offeret mot overmakten.

Fikk livet ødelagt av

Variasjoner av setningen over vil finnes i enhver tabloidavis med respekt for seg selv, og vi bruker den i vår daglige tale. Vi mener andres liv fordi de opplever ulykke er

tragedier

og når noen blir offer for voldshandlinger, sykdom eller andre vonde ting ligger livene deres i

ruiner

og det er kun snakk om

et ødelagt liv

tilbake.

Hvilke rettigheter er det egentlig vi påberoper oss når vi beskriver andres liv som tragedier, ruiner eller mener de er ødelagte?

Med hvilken definisjonsmakt mener vi oss berettiget til å redusere alle variasjonene og nyansene og periodene i et menneskes liv til noe som er ødelagt?

Fyll inn selv. Menneskerettigheter - den mer praktiske varianten.

Det tenkte jeg på da jeg leste begravelsestalen til Elsa M. Hun begraves på vegne av venner, og i begravelsen er kun et nabopar og Kristopher Schau i tillegg til presten.

[…] og hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. […] Hva hun opplevde av gråt og av glede det vet vi ikke, men vi vet hva hun viste og strødde rundt seg, og det var noe godt hele tiden.

Talen er vakker blant annet fordi den ikke stakkarsliggjør, den lager ikke et offer av et menneske som for alt vi andre vet kan ha levd et fullverdig og godt liv, også uten nære pårørende igjen. Presten avslutter med de rituelle ordene

Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå

og det oppstod et lite øyeblikk hvor jeg husket det vi som regel glemmer:

En dag skal noen lese disse ordene for meg.

Slik tenker jeg da.

Det hender at bøker snakker til hverandre. Ganske ofte faktisk.

Like etter at jeg avsluttet Schaus bok, begynte jeg på den norske oversettelsen (gjort av Jan Brage Gundersen) av Harold Blooms heroiske forsvar av vestens viktigste bøker, som på norsk er titulert: Vestens litterære kanon.

Når jeg kommer til det punktet hvor Bloom skriver hvorfor vi leser disse bøkene, må jeg alltid stoppe.

Alt det den vestlige kanon kan gi deg, er den rette bruk av din egen ensomhet, den ensomhet hvis endelige form er konfrontasjon med din egen dødelighet.

Da går jeg bort til bokhyllen og ser på de bøkene jeg leser om og om igjen og jeg husker det vi som regel glemmer.

Slik tenker jeg da:

Knausgård minutt for minutt

Det var på et tidspunkt i Min kamp, bok 5 jeg et øyeblikk glippet lett med øynene, idet jeg tenkte: Sitter du der og er kokett, Karl Ove Knausgård?

Det er det stedet i teksten han avslører hvem hans nye venn Tore er:

På en papirlapp over ringeklokken stod det Renberg/Halvorsen. Det er vel det Tore het, Renberg?

For det er jo det – kokett altså? Og er det egentlig mulig, det å skrive en selvbiografisk roman på 6 bind som førtiåring (eller i noen slags alder), uten å være det minste kokett? Jeg tviler, sånn tror jeg ikke vi mennesker er skrudd sammen. Men jeg kan leve med kokett.

Så det var altså Renberg han het, denne Tore.

For apropos kokett, jeg er som regel en av de som er sist ute med alt som er populært. All teknologi f.eks og nesten alle bøker som bare må leses i år. Jeg kunne kanskje sagt at det skyldes en konservativ natur, men jeg tror noe annet er sannere: Vi lever så kort, det er så liten tid.

Og seriøst: Vet dere hvor kjedelig dere får alt til å høres?

Nei, virkelig?

For en stund tilbake ble twitterfeeden min fylt opp av absurde meldinger, alle merket med #Hurtigruten. Jeg har ikke tv, så jeg skjønte ingenting, til noen forklarte meg at NRK sendte 134 timer live fra hurtigruten.

Det lød unektelig absurd kjedelig.

Men så leste Espen Ytrebergs anmeldelse av programmet i Morgenbladet «Utsikten innover», og da lød det litt interessant likevel. Jeg gikk inn på nett-tv og så noen minutter. Det er sikkert sant det han skrev at

Etter fem eller femten minutter med dette, glir man inn i en annen tilstand, en slags lett transe

men jeg så ikke lenge nok. Jeg så noen minutter til og fra, og lurte på hvorfor turen aldri startet, til jeg forstod at den hadde selvsagt startet, men bortsett fra at båtene i kameravinkelen hadde beveget seg litt, var utsikten omtrent den samme, eller virket som det samme, er kanskje riktigere formulert.

Heraklit sier: Man kan ikke gå ned to ganger i samme elv.

Det fikk meg til å tenke på Min kamp som jeg har sittet og lest de siste dagene.  Vi snakker om flere tusen sider med kafébesøk, fylleangst, rulling av barnevogner, festsamtaler og den helt alminnelige livsangsten. Igjen. Og igjen. Erindring på erindring om barndom, ungdom og familie.

Nå er det jeg som får ting til å høres kjedelig ut.

I to år har jeg hørt om Knausgård. Jeg har fulgt debatten rundt utgivelsene, for den har vært interessant. Men bøkene har jeg altså utsatt til nå. Fem bind (snart seks!) om erindringer fra et alminnelig liv. Jeg valgte å vente litt til.

Jeg slukte riktignok Papillon og Banco av Charrière da jeg var liten (fullt overbevist om at hver bokstav var fullstendig sann), men sant eller ikke, man kan ikke sammenligne Charrières liv med Knausgårds.

Jeg skal vise deg sannhet jeg, jenta mi.

Kanskje jeg liker bedre det som er åpent konstruert, da, har jeg tenkt. Kanskje livet generelt er fylt av nok alminneligheter om man ikke også skal oppsøke det i litteraturen. Kanskje jeg liker det som forandres og de historiene hvor alt som skrives er nærmest uunnværlig.

Men jeg leste altså Knausgård til slutt: Bind 1, 2, 3, 4 og 5, og nå venter jeg altså på nummer 6. Jeg, som ikke har veldig store kvaler med å legge bort bøker som ikke fanger meg, jeg leste dem alle sammen.

Jeg har hatt endel moro av å lese dem. Jeg har jo fulgt denne debatten uten å ha lest den faktiske teksten man debatterer.

Jeg har til og med skrevet et innlegg om sannhet i litteraturen bare utfra denne debatten. I det innlegget skrev jeg også litt om det problematiske ved begreper som løgn og sannhet.

Veritas. Den romerske gudinnen for sannhet.

Jeg skal ikke skrive så mye om sannhet og løgn i dette innlegget. Men jeg skal konkludere kort om moral:

Jeg synes at mye av det han skriver er umoralsk å skrive om offentlig.

Jeg kan godt konstruere en lang debatt med argumenter for og imot, igjen ta opp løgn og sannhet, diskutere hva slags ansvar man har for de menneskene man møter etc. Men til syvende og sist står jeg igjen med at han utleverer andres øyeblikk, attpåtil sine aller næreste, flere av dem døde, i en rekke uflatterende, ydmykende og private øyeblikk. Så ja, dette kan kalles umoralske bøker.

Når det er sagt, mener jeg ikke at det skal straffeforfølges. I tillegg skiller jeg mellom etikk og estetikk. Det nødvendige skillet mellom etikk og estetikk i kunsten kan du lese mer om i Om det politiske, Om barn og vonde bøker og  De briljante. At bøkene på et vis er umoralske gjør dem med andre ord hverken dårligere eller bedre enn hvis de hadde vært moralsk uklanderlige.

Men det er underlig med disse bøkene. Ofte når jeg leser, er det slik at jeg strekker meg mot teksten, mens i denne teksten er det slik at vi er på samme nivå. Jeg skal forklare:

Noen ganger når fortellerstemmen i Min kamp distanseres tydelig og analyserer med et klart overblikk, hadde jeg virkelig stor moro av det. En gang lo jeg av til og med av fryd, jeg husker ikke i hvilket bind det var, men det var den passasjen hvor han snakket om Dostojevskij; at Dostojevskij var en tenåringsforfatter.

Tenåringer. Langt dypere enn det man skulle tro.

Og jeg lo, for det var jo det som har ligget vagt i bakhodet mitt, jeg var nemlig fullstendig opphengt i Dostojevskij som tenåring (og jeg elsker ham med rette fortsatt). Jeg husker at en i familien gav meg et kompliment for det, at jeg leste litteratur som Dostojevskij selv om jeg var ung.

Og jeg husker at jeg på et vis ble smigret, men at jeg ikke følte jeg fortjente noe kompliment, det var ingen oppnåelse av noe jeg hadde strevd med og overvunnet: For Dostojevskij var aldri vanskelig, Dostojevskij er jo ikke tung. Jeg slukte ham mer som man spiser godteri, og (overraskende!) sjelden får man komplimenter for det.

Alt dette kan jeg spise.

Dostojevsij skriver om store temaer, men han er av en av de som skriver om det tunge på en lett måte. Og når Knausgård skriver at Dostojevskij er en tenåringsforfatter fordi han skriver om ting som i vår tid bare tenåringer er opptatt av, ser jeg poenget hans (som egentlig er ganske tragisk) fordi det har ligget og vaket i mine egne tanker uten å ha blitt formulert.

Knausgård skriver om det allmenne, det gjenkjennbare, det pinlige og vonde, ting vi kan gjenkjenne og gjerne ta avstand fra, eller omfavne. Det er ikke noe  å strekke seg etter, det er gjenkjennbart på samme måte som dufter. Du kjenner en lukt du ikke har kjent på år, og pang, der var du tilbake, på skolen, eller i kjelleren til naboen, eller den parfymeflasken som knuste den julaftenen, eller …

Det er hva jeg mener når jeg skriver at teksten er på samme nivå. De vage tankene i bakhodet, redslene og gledene. De gjør at jeg leser alle bindene av romanen hans, og jeg sammenligner: Sånn er ikke jeg, eller nei, det var ikke sånn det var, eller det gjorde jeg også, eller det minner meg om …

Men det er også det som fikk meg til å dikte opp et ultimatum.

Innimellom Min kamp bind 1, 2, 3, 4 og 5 leste jeg også Scipios drøm av Ian Pears og Klassikeren av Ola Jostein Jørgensen. Så jeg tenkte: Hvis jeg måtte velge.

Om biblioteker, koder og hemmelige bøker.

(Jeg er veldig glad i hypotetiske ultimatum, jeg synes ekstremene får frem argumenter og konklusjoner på en skarp og fin måte som man sjelden tvinger seg til i hverdagen.)

Så hvis jeg måtte velge, for resten av livet og evigheten, mellom Min Kamp, det nære og det strømmende, og bøker som Scipios drøm og Klassikeren som er så tydelig konstruert og hvor jeg liksom strekker meg, så er det de sistnevnte jeg ville velge.

Men så er det jo ikke slik at jeg må velge.

Så jeg skal lese bind 6 av Min kamp når den kommer. Og noen ganger kommer jeg til  å le, og andre ganger kommer jeg til å fnyse. Noen ganger kommer jeg til å lese veldig fort, fordi jeg ikke får så mye ut av det (da svimler det nesten i øynene mine), og noen ganger kommer jeg til å lese ting høyt fordi jeg synes det er treffende.

Og iblant kommer jeg til å sitte helt stille og lese, og tenke at det allmenne, det vi har felles og det vi er sikre på at skiller oss slik fra de andre, kan være ganske vakkert det også.

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

ikke lat som du ikke vet hva jeg snakker om

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

jeg har google analytics

du er den eneste jeg kjenner i porsgrunn

for fem dager siden var du på bloggen min i nitten minutter

jeg tror du er forelska

ikke kveruler

Fra Aaliyah (2011) av Audun Mortensen


Den ondeste kvinnen i verden

*INNEHOLDER STORE SPOILERE AV BIPLOTT I BOKEN EGYPTEREN SINUHE AV MIKA WALTARI. (Les boken først eller skyld deg selv!)*

Jeg leste Egypteren Sinuhe ferdig for ikke lenge siden. Den er en av de bøkene jeg kunne anbefalt uten spesielle tilføyelser eller vedhefter eller advarsler, fordi den er av den type bøker man kan skylde seg selv hvis man ikke liker. Og om verden engang går under og bare et utvalg av bøker kunne bli reddet ville denne boken vært et av mine valg.

Slik kunne et hemmelig bibliotek etter verdens undergang muligens ha sett ut.

Finner du intet tilfredsstillende i Egypteren Sinuhe er jeg rett og slett nødt til å toe mine hender, og jeg pleier ellers å ta hensyn når jeg anbefaler bøker. Men jeg skal ikke skrive så veldig mye om den boken, jeg skal skrive om at jeg tror jeg fant verdens ondeste kvinne i den, og jeg er spent på om noen kan gi meg et navn hvis ondskap slår Nefernefernefer.

Jeg skal først si noe kort om selve boken, i tilfelle det er noen der ute som ennå er så heldige å ha den til gode. Jeg har også skrevet litt om den før, i innlegget Om sirkus og brød.

Egypteren Sinuhe foregår rundt 1300 år f. Kr. og det er den aldrende legen Sinuhe som forteller sitt liv blant faraoer og fattige, om kriger og kvinnene han har elsket og land han har sett og død han har forårsaket. Du trenger egentlig ikke være spesielt opptatt av historiske romaner som genre for å like den, det er ikke jeg. Språket er poetisk i Forkynnerens ånd, det er i det hele tatt en veldig vakker bok.

Nefernefernefer

Nefernefernefer er en bikarakter i Sinuhes historie. Jeg festet meg ved denne kvinnen som Sinuhe ikke møter mange ganger i løpet av livet, men som likevel får en så skjellsettende betydning for ham. Hun oppleves som en veldig monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe; hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Et velment råd til alle menn i denne sammenheng, er at hvis du først skal elske en kvinne som åpenbart er morfin, bør det være en som ikke har de hardeste, grønneste øyne du har sett. Første gang de møtes får hun et kyss av den unge og blyge Sinuhe og hun gir ham en ring. Hun sier:

Behold ringen, for det vil jeg. Behold den på grunn av mitt lune, og for at den en gang skal gi meg en høy rente.

Legg merke til disse ordene og den uheldige sammensetningen av ordene «lune» og «høy rente». Når Sinuhe møter henne igjen er han en ung mann, og ennå så ren i sjelen, at det nesten gjør litt vondt å lese når han betror seg til Nefernefernefer at han aldri har moret seg med noen kvinne, fordi han ventet på å se henne igjen.

(Nesten) alt hva vi har sett av henne hittil har gitt nokså klare signaler om at Sinuhe ville vært bedre stilt om han aldri hadde møtt henne. Likevel ble jeg selv lurt av advarslene hun gir Sinuhe.

Mitt navn er Tabubue, og fordi du vet det, må du gå din vei fra meg, og aldri komme tilbake for at jeg ikke skal skade deg. Men går du ikke, kan du iallfall ikke anklage meg hvis det hender deg noe.

Men det finnes vel heller ikke noe mer forførende setning for en ung mann, enn når en vakker kvinne forteller ham at hun er farlig for ham. Og jeg er riktig nok ingen ung mann, men finner også løgner og usannsynlige historier mer troverdig når de blir ledsaget av et oppriktig «jeg vet at dette høres helt usannsynlig ut», og egentlig er det litt samme sak. Som leser ble jeg dermed litt lurt, om ikke så mye som Sinuhe, for jeg forstod nok at det kom til å føre til tragedie, men jeg så for meg mer i retning av tragisk kjærlighet. Så feil kan man altså ta.

Men at Nefernefernefer er en vanskelig kvinne, så jeg i det minste raskt. Jeg skrev en gang en hel masteroppgave om vanskelige kvinner (og hvorfor de må dø) så jeg har brukt mye tid til å lete etter vanskelige kvinner i litteraturen.

Et av premissene mine for å definere en karakter som en vanskelig kvinne, var at det måtte være et element av det tragiske i henne. I det tragiske vil blant annet undergangen ligge, og slik sett kan man kalle alt som eksisterer for tragisk. Men kanskje blir det bare lek med ord, og det som er med Nefernefernefer er at hun tilsynelatende ikke har noen akilleshæl.

Akilleshæl er som kjent et begrep som er hentet fra gresk mytologi, og henspiller på sagnet om Akilles som er usårlig bortsett fra hælen. Alle har et svakt punkt med andre ord. Og det svake punktet i mennesker vi møter eller karakterer vi leser, kan virke både frastøtende og tiltrekkende, men personlig (og sikkert ganske allment) pleier det å høyne min empati i bokverdenen, og det er slik Nefernefernefer lurer meg. Ved å være ærlig mot Sinuhe gir hun et inntrykk av et svakt punkt.

Yet do I fear thy nature, It is too full o' th' milk of human kindness ...

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel. Hva Nefernefernefers eventuelle tragedie ligger i, skal jeg derfor la være opp til hver enkelt leser.

Tragedie for Sinuhes del derimot, er det nærmest ingen ende på: I sitt andre møte Nefernefernefer hvor hun tar hans uskyld, viser det seg at for å kunne ofre noe mer tid på ham trengs det gaver. Sinuhe fortviler, for han ikke har noe å gi henne slik at hun vil tilbringe sin tid med ham og ikke andre velstående menn. Nefernefernefer sier:

Men du har da et hus og klær og de instrumenter som en lege trenger. Helt fattig kan du ikke være.

Og Sinuhe skjelver, og skriver alt han eier over til henne.

Jeg har tidligere skrevet om femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet. Nefernefernefer forteller hele tiden Sinuhe hvordan han kjeder henne og når han endelig får ligge med henne igjen, skjer det slik:

Hun la seg på sengen og åpnet sin favn for meg, men hun moret seg ikke med meg på noen måte, men vendte hodet til siden og stirret på sitt bilde i speilet og skjulte sine gjesp med hånden, så den fryd jeg lengtet etter ble som aske.

Og hva Sinuhe har gitt for denne lidenskapelige stunden, er heller nesten ikke til å bære. En ting er at han gir bort alt han selv eier, til sist gir han også bort alt hva hans gamle og skrøpelige foreldre eier. Hans far er blitt blind på sine gamle dager og har dermed overlatt sitt segl til Sinuhe så han kan skjøtte det de eier.

Stort dypere enn dette går det vel ikke an å synke, tenker jeg når Sinuhe gjør sine foreldre husløse. Men akk, så feil kan man ta: Han ender opp med å selge sine foreldres sjanser til evig liv for en stakket stund hos Nefernefernefer. Han gir henne pengene de har spart et helt liv til balsamering, og gravstedet de har forberedt. Sinuhes foreldre blir jaget ut på gaten og tar sin død av dette slaget, vitende om at kroppene deres vil råtne og ikke bevares til evig liv.

Dette er et svik så dypt at jeg nesten ønsket Nefernefernefer skulle kreve kroppsdelene hans i stedet, som hun forøvrig også truer med:

Kanskje kunne jeg spise og drikke og more meg med deg alt i dag, hvis du lot stikke ut øynene dine og lot dine hender hugge av, så jeg kunne henge dem som seierstegn over dørkarmen i mitt rom, for at mine gjester skulle høyakte meg og vite, at jeg ikke er noen foraktelig kvinne.

Til sist får hun med en skjærende latter tjenerne sine til å jage ham ut som den tiggeren han nå er.

Jeg ventet hele tiden på det tragiske i skikkelsen hennes, et svakt punkt eller kanskje en form for barmhjertighet eller sorg. Hos Lady Macbeth vil du se de bleke hendene vri seg mot hverandre for å fjerne blodflekker idet sinnet hennes oppløses, og du vil høre Medeas skrik som om noe brister i henne.

"But why have your eyes darkened so much? Why the flood of tears?"

Det er en forferdelig historie som utspiller seg i Sinuhes fortelling, og ingen forløsning kommer. På et tidspunkt begynte jeg å holde meg delvis for øynene mens jeg leste, men det hjalp altså ikke.

Men Sinuhes hevn er grusom. Neste gang han treffer henne, er han en voksen mann med mektige forbindelser. Han får henne slått i svime og bringer henne til Dødens hus.

Der lever likvaskerne som har dannet sitt eget lugubre samfunn, utstøtt fra alle andre. Likvaskerne bytter i stedet på å skjende likene til unge kvinner, og til dem gir han den stolte og vakre Nefernefernefer, så disse nedrige krypene kan benytte seg av henne der i mørket til hennes dødsdag.

“They shall be carried to Babylon, and there shall they be until the day that I visit them, saith the Lord; then will I bring them up, and restore them to this place.” – Jeremiah 27:22

Så dette er akilleshælen, tenker jeg, og grøsser for Nefernefernefers skjebne. Igjen tar jeg feil, for Nefernefernefer vil aldri gå under. Istedet får hun likvaskerne til å slåss om henne som bikkjer, hun robber dem for alt de eier og har, og håner dem slik at flere av dem henger seg. Til sist reiser hun derfra i triumf, rikere enn hun var før. Og i dette ligger det spesielle, for Nefernefernefer er en meget ond kvinne, som ikke dør men som lever et liv i triumf og rikdom. Hun seirer.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden. (Du kan lese mer om dette fenomenet under innlegget: Hvorfor må monstrene dø?) Tenk Racines og Evripides’ Fedra (og den sammes Medea!) eller Shakespeares Cleopatra og Lady Macbeth, Mérimées Carmen, Ibsens Hedda Gabler, Flauberts Madame Bovary og finn gjerne noen selv.

Nefernefernefer derimot vandrer rik og fornøyd ut av Sinuhes liv, og jeg setter henne som en av de mer fullkomne femme fatale-karakterene jeg noensinne har lest.

  • Egypteren Sinuhe av Mika Waltari, oversatt til norsk av Peter Bendow (1948)

Om sirkus og brød

Her kommer ukens anbefalinger av musikk, tv, bøker, blogg & nyheter:

Ukens musikk

Til min store glede er flere låter fra bandet jeg spilte i for mange år siden (College of Cardinals) blitt lagt ut på Youtube. Vi spilte det vi kalte dadapunk, og her finner du blant annet klassikere som «Onion pie»:

Follow the girl with the yellow look

She’s got her soul supressed in her evil book

og «Royal Flush».

Why do you always has to be such a bore?

You’ve got nothing to say, you’ve got nothing to give

Stay away from me you filthy slut

Ukens bok

Egypteren Sinuhe (norsk utgave 1948) av Mika Waltari er en fantastisk bok. Det er legen Sinuhe som forteller sitt liv og tiden er 1300 før Kristus under Faraoen Akhnaton. Språket er så poetisk at jeg vurderer kun å snakke på denne måten resten av livet, men har fått tips om at det i tilfelle kan bli vanskelig å få fast jobb, for ikke å snakke om nye venner.

Dette skriver jeg, Sinuhe, skjønt jeg vet at mine gjerninger har vært onde og mine veier krokete, og dertil vet jeg også at ingen vil ta lærdom av det, selv om han kom til å lese dette. […] Andre kan la sitt hjertes løgner bli veid på Osiris’ vekt, jeg veier mitt hjerte på en rørpenn.

Oversetter Peter Bendow har pedantiske «oversetterens anmerkninger» hver gang han er uenig med forfatteren om hvordan livet egentlig var i Egypt for X år siden.

Når Waltari for eksempel lar historien svinge innom Ptahor, den kongelige hodeskallboreren, bemerker Bendow:

Hodeskallåpning ble foretatt av steinalderfolk, fordi man trodde at sykdommen skyldtes onde ånder, som måtte slippes ut av hodet. Man har imidlertid ikke noe eks. på at de gamle egypterne brukte å åpne skaller. Det eneste tilfellet er fra 200 år e. Kr. O. a.

Jeg elsker disse tørre anmerkningene, men vet ikke om de er uglesett i oversetterverden, noe som fører meg til bloggen jeg nettopp har oppdaget:

Ukens Blogg

Oversetterblogg

(Det er min mening at tittelen på bloggen burde vært med bestemt form entall.)

Jeg har stor respekt for oversetterstanden, det er forferdelig vanskelig å oversette, med alle disse konnotasjonene og assosiasjonene, og du skal ikke forbedre eller forverre, men få vektskålen til å stemme på et eller annet vis. En interessant blogg om et vrient yrke.

Ukens tv-høydepunkt

er hele 14 år gammelt, og klippet viser en redigert utgave av en ufattelig pinlig bokbadsamtale mellom programleder Eva Bratholm og Dag Solstad. (Bokbadet, 1997)

Utdrag:

Bratholm: Jo, men jeg spør deg: TROR du på litteraturen?

Solstad: (*Oooofff.* Pause. *Eeeeef.* Pause.) Må jeg svare?

Eva Bratholm: Ja, du må svare.

Dag Solstad: Nei. (Lang pause). Nei, jeg må ikke svare.

Ukens nyhetshøydepunkt

er uten tvil å se at Hans Majestet Kongen kan sin Machiavelli i den grad at Jens Stoltenberg kanskje heller ville gjennomgått en god, gammeldags halshugging, og

Ukens pinligste øyeblikk

var da jeg med kjennermine og et lett hevet øyenbryn komplimenterte min gode nabo for den gode hvitvinen, og hun:

Det er rødvin.

Men det var det heldigvis ingen som fikk på film.

Om Navarsete og Machiavelli

En nærmest ukontrollerbar Navarsete.

Det var en serie med hendelser som fikk meg til å hente Niccolò Machiavellis Fyrsten frem fra bokhyllen.

Disse hendelsene kulminerte for min del i «kommunikasjonsekspert» Elisabeth Hartmann fra kommunikasjonsbyrået Siste skriks uttalelser om Navarsetes reaksjon i en sykehusdebatt. Du kan se videoklippet som omtales her.

Dette er noe av det verste jeg har sett. Hun er helt ute av kontroll. Her burde en rådgiver bare ha grepet inn og avbrutt seansen […]

uttaler Hartmann entusiastisk til VG. Hartmann hviler ikke i suksessen, så til Kampanje sier hun:

Hva skal man si? Jeg fikk hakeslipp og jeg trodde knapt det jeg så. Det er åpenbart at Navarsete mistet besinnelsen for åpen mikrofon og kamera. […] Her er det ukontrollert temperament i sving.

For lesere som ikke har sett klippet kan jeg bare berolige: Vi ser ikke Navarsete danse leende rundt et barnehjem som går opp i flammer mens hun kaster steiner på hjemløse barn og roper: «Der fikk du som fortjent! Foreldreløse utskudd!»

Det vi ser er altså en nokså sliten og skuffet, nesten gråtkvalt Navarsete som svarer på besk kritikk om en sår sak, med stram overleppe og et  lett glefsende «dette finner jeg meg ikke i».

Det bør være åpenbart for de fleste at kommunikasjonsekspert Hartmann må ha vokst opp i et *meget* beskyttet miljø, hvis hun tror dette er

ukontrollert temperament

og hvis dette virkelig er noe av det verste hun har sett.

Gomme fra Trøndelag.

Så jeg tenkte at hvis dette er den type politiske debatt som får Norges største aviser til å rydde forsiden, blir «tannløst» på en måte ikke lenger dekkende. Det blir mer av den typen hvor – ja – tennene har falt ut, men også gommene er rammet av en slags soppinfeksjon så de blir myke og rent ut sagt svampaktige.

Interessant nok kan Bokmålsordboken fortelle oss at ikke bare er «gomme» det samme som «gane», men «gomme» er også

1 en slags ost av brestet melk
  2 dravle
  3 røre av ostemasse og innkokt myse

Vel, nok om det.

Det var uansett disse hendelsene som fikk meg til å finne frem Machiavelli.  Machiavelli (1469-1527) var statskansler og levde i Firenze under renessansen. Fyrsten er en praktisk håndbok i maktbruk, og ble utgitt fem år etter Machiavellis død.

Man kan selvsagt beskylde Machiavelli for mye, men tannløs er han ikke.

Machiavelli er heller skamløs. I hvert fall i den forstand at han gir praktiske råd uten innpakning. Machiavellis syn på mennesket er også hva man kan kalle mer praktisk, enn idealistisk.

Det lar seg fint gjøre å være fryktet, men ikke hatet. Man trenger bare avstå fra sine undersåtters gods og la deres kvinner i fred.

Videre skriver Machiavelli at om noen skal henrettes, bør det skje når skylden er opplagt og vedkommende har fått en rettferdig rettergang.

Det viktigste er likevel å la andres gods i fred. For menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn tapet av farsarven.

For fyrster som blir fortvilet over rådet om å la andres gods i fred, har Machiavelli likevel en trøst:

Det vil aldri bli mangel på påskudd for å beslaglegge andres gods, og for den som slår seg på rov, vil anledningen alltid by seg. Anledningene til å henrette er sjeldne, og de gjentar seg nesten ikke.

Når jeg skriver at Machiavelli gir råd uten innpakning, mener jeg at han bruker et språk som ikke viser til en høyere idealisme. Men det er feil. Idealistisk humanisme, mener jeg.

Romerske soldater

Vi er vant til krigsretorikk fra en rekke parter. Med dagens massemedier har vi tilgang til en rekke dokumenter og videoklipp, alt fra terrorister som forsvarer terrorisme, til statsledere som forsvarer krig.

Felles for de fleste av disse uttalelsene er at de bruker en retorikk som peker til høyere idealer, for å rettferdiggjøre handlingene.  Det er lite av dette hos Machiavelli, men idealistisk er han likevel på sitt vis. Rettferdiggjøringen hans er likevel praktisk. Det er historien og de praktiske konsekvensene av den, – ikke idéen – han viser til for å underbygge sin argumentasjon.

Jeg mener det på et vis er det logiske ved Machiavellis analyse som får ham til å virke ond.

Logikk som mer eller mindre er blottet for følelser og henvisninger til allmenne idealer, i saker som omhandler liv og død og kjerneverdier, vil fort det. Virke litt ondt. Eller kynisk om du vil.

I en helt annen sammenheng skrev den franske matematikeren Henry Poincaré:

Logic sometimes breeds monsters.

I samfunnsdebatten vil de fleste ønske seg logikk pakket inn i emosjoner. I et samfunn som Norge hvor medie- og folkemakt står sterkt, kan det fort bli mye emosjoner.

For mye emosjoner drukner logikken. Dette kan sees i (en rekke) saker hvor motstandere blir forkjempere (og omvendt) utfra medias belysning av enkeltsaker.

Som konsekvens er det ikke uvanlig at man lar prinsippene vike,  og selv om man logisk sett er for – eller mot – et vedtak, vil man kunne la emosjonene drukne logikken. I lengden vil dette være usunt for et samfunn. Slik sett kan det være befriende å lese Machiavelli.

Kynisme betegner ifølge bokmålsordboken to ting:

1  gresk filosofisk lære som hevder at en kan nå det høyeste gode bare ved å gjøre seg uavhengig av alle behov og frigjøre seg fra sosiale vaner og konvensjoner
2  kald og hensynsløs oppførsel, ytring, innstilling

Det kyniske ved Machiavelli, ligger først og fremst i form. Det vil si: Den faktiske kynismen ligger selvsagt i innhold. Men reaksjonene på hans kynisme (uttalt gjennom århundrene), bunner i form. Machiavelli skriver en praktisk håndbok i hvordan en fyrste oppnår – og opprettholder – makt.

Ved reell makt er man per definisjon (sett fra en praktisk synsvinkel) kynisk. Også nå, også her. Reell råderett over godene i et samfunn innebærer prioritering. Prioritering av goder gir innvirkning på folks liv og død. Vi er vant til å snakke om makt i idealistiske former. Hos Machiavelli er det idealistiske ved maktspråket strippet ned.

Han skriver ikke så mye om hvorfor en fyrste skal ha eneveldig makt over et folk (dyd, Gud, folkets nytte), men forholder seg mest til hvordan han kan få det. Det betyr (selvsagt) ikke at Machiavelli ikke har idealer, men at dette ikke er et viktig tema i Fyrsten.

Selvhjelpsbøker om maktbruk nå til dags består som regel i tips om hvordan du kan gjenkjenne andre menneskers hersketeknikker, og hvordan du kan avvæpne dem.

Machiavelli skriver om hvordan du kan bruke dem. En moderne arvtager til denne tradisjonen vil være The Psychopath’s Bible av Cristopher S. Hyatt og Dr. Jack Willis, som garantert ikke finnes på en Norli nær deg.

Sammenlignbart med dagens selvhjelpsbøker vil det altså være som å skrive en bok som forteller deg nøyaktig hvordan du skal bruke hersketeknikker.

Språklig sett er Machiavelli nær forbilledlig. Han kommenterer i forordet sitt eget språk og påpeker selv at han ikke har brukt kompliserte setningsstrukturer eller svulstige ord.

For det er mitt ønske, at skulle dette arbeid noen gang komme til heder og verdighet, skal det utelukkende skyldes stoffets rikdom og sakens alvor.

Om Machiavelli i blant kan tendere mot det mange vil kalle moralsk klanderverdig, mener jeg at han ikke kan kalles grusom. Jeg kan ikke se noen spesiell glede ved den voldsbruk som anbefales. Om erobring og voldshandling skriver Machiavelli blant annet:

Det gode voldsbruk (dersom det overhodet kan sies at noe er godt med hensyn til noe ondt) finner bare sted når ens egen sikkerhet fordrer det og i høyt tempo. Hvorpå den straks bringes til opphør, og man forsøker i størst mulig grad å bli sine undersåtter til nytte.

[…]

Av dette følger at en ny fyrste som erobrer en stat, må gjøre unna alle de krenkelser akten fordrer på én gang, slik at han slipper å begå nye grusomheter hver dag.

[…]

Voldshandlingene må derfor begås alle på én gang, slik at deres beske smak ikke blir hengende for lenge igjen og naget blir stort.

[…]

For når motgangen allerede er der, er det for sent å ty til vold, og de velgjerninger du utøver styrker deg ikke, da man mener du er tvunget til dem, og ingen føler takknemlighet for dem.

Kapitteltitlene hans er flere steder direkte vakre:

Om grusomhet og barmhjertighet, og om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller mer fryktet enn elsket.

Iblant bikker han over i ren poesi, om enn den kan skurre etisk sett i moderne ører:

O Fortuna!

Jeg er overbevist om at det er bedre å være uvøren enn forsiktig; for forsynet er en kvinne, og ønsker man å ha henne i sin makt, må hun slås og tuktes. Man ser da også at de uvørne har større fremgang hos henne enn de taktfulle. Og som kvinne er forsynet alltid de unges venn, fordi de har mindre aktelse, er voldsommere og befaler henne med langt større dristighet.

Man kan velge å forkaste Machiavelli av etiske prinsipper. Sett ut fra nytteverdi har jeg mer vanskelighet for å tro at man kan avfeie ham. Jeg anbefaler praktutgaven (se kilde under). I tillegg til en rekke illustrasjoner følger det med et ytterst interessant essay som heter Machiavellis originalitet av Isaisah Berlin. Du kan også lese Berlins essay på engelsk her.

Il principe av Niccolò Machiavelli (skrevet 1513/utgitt 1532), oversatt til norsk av Jon Bingen (2007) med tittel Fyrsten. N. W. Damm & Søn.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: