Laushetens tid

Publisert i Kulturverk, juni 2013.

I 2012 gav Kathrine Aspaas ut boken Raushetens tid. Jeg leste anmeldelsene, og lurte på hvorfor de var så tamme. Etter å ha lest boken selv, lurer jeg ikke lenger på hvorfor de var så vasne. Å skrive noe om denne boken, minner meg mest av alt om å skålde mandler, klemme på dem så de glipper skvettent ut av skallet, for så å forsøke å fange dem igjen i det samme skallet. Noe jeg konkret har prøvd hver jul siden jeg var fem, men dog aldri fått til.

Vi lager marsipan.

Hvorfor er det så vanskelig å skrive noe om Raushetens tid? For som et speil av tidsånden, og sjangeren selvhjelpsbøker (som dette egentlig er), har Aspaas valgt å skrive boken sin hoppende fra emne til emne, i en pratsom og såpeglattvennlig tone, fylt av empati og blottet for dybde. Det er litt som å være fanget i en kvelende labyrint av hygge og vennlighet, mens du forsøker å beskrive hvilken av de siste hundre hjørnene du svingte så feil.

På en side hyller hun sin egen åpenhet om psykofarmaka, neste side er viet en hyllest til popartisters hyllest av seg selv, og på neste side omdefineres dødssynder til å bli dyder – «livshjelpere». Ta vare på det siste poenget – denne karnevalistiske holdningen er nemlig et hovedpoeng i boken. Feil er feiltastiske. Synder er dyder. Intimitetstyranni, er i Aspaas vokabular blitt til intimitetsbefrielse. Ingen av emnene er behandlet på en utdypende måte. Vi hopper frenetisk fra side til side, fra inspirerende bedriftsledere til glasurmeditasjon, fra anekdoter til sitater fra kjendiser. Flimmervirkelighetens forbannelse har funnet boksidene. Denne boken er med andre ord fullt leselig, også for de som har beklikket seg, og nå ikke lenger klarer å konsentrere seg om ord mer enn to sekunder før de må videre.

1 – 2

Det kommer dessuten til et punkt hvor man bare føler seg slem. «Jeg lar meg vandre over til den andre siden, til Lalaland, der jeg får treffe min nye venninne Jill Bolte Taylor og alle de andre. Der jeg blir en del av alt som er», skriver Aspaas. På en måte gir jeg meg ende over. På den annen side føler jeg meg som Hedda Gabler i samtale med den uskyldige Thea. Jaså, du skal til Lalaland, hveser jeg med giftmunnen min. Ja, det skal jeg, sier Aspaas, og det lyse, barnlige ansiktet hennes liksom stråler.

Hvor skal du hen, Thea?

Aspaas har dessuten kopiert stilen i den klassiske venninnepraten, hvor enighet og bekreftelse om allmenne hyggelige og moralske ting er oppskriften. Det er viktig å være snill mot hverandre. Det er feil å være slem mot hverandre. Du kler den kjolen. Du fortjener den fridagen. Du fortjente ikke den kommentaren. Åpenbare paradokser overses, og det å bekrefte hverandres meninger er å bekrefte at man har et godt vennskap. Å avkrefte er å skurre med omgivelsene, og bryte vennskap. Å skrive noe rasjonelt om denne boken føles som å bli invitert til en venninneprat, hvor du sitter og korrumperer alt med logikk:

A: I dag følte meg for første gang på lenge ganske pen. Det var en god følelse.

B: Jeg kan ikke si jeg ser noen forskjell fra i går. Du tenker kanskje på at du er en dag nærmere døden? Hvorfor mener du at det skulle gjøre deg penere?

Det er fullt mulig. Det hender jeg gjør det. Men det begrenser også antall invitasjoner man får til venninneprat, så er det sagt.

Så hvorfor sitte der som en annen Hedda Gabler? Det er fordi Aspaas såpeglatte retorikk om raushet, vennlighet og åpenhet i virkeligheten er et kampskrift for økt overvåkning, fullstendig overgivelse til en rekke grådige bedrifter, (empatiske bedrifter, som Aspaas liker å kalle dem) og en generell oppfordring til degenerasjon og manglende kvaliteter innenfor en rekke samfunnsområder. Aspaas er en idealist, og det er alltid idealistene som er farligst.

La oss begynne med bokens hovedteser. Hva er de? Aspaas er mildest talt innom en rekke momenter, men jeg føler meg nokså trygg på denne synopsen: Aspaas mener vi er på vei inn i en rausere, mer fredelig og åpen tid, hvor EQ er blitt viktigere enn IQ. Ved å jobbe med vår egen personlighet, vår evne til tillit, det å tørre å dumme seg ut, jobber vi videre mot en mer helhetlig verden hvor vi kan lene oss tilbake og være gode mot hverandre.

Slik en helhetlig verden.

Nåh, det høres jo ikke så verst trivelig ut. Det er hyggelig når folk er greie mot hverandre. Man blir i bedre humør av å ha en nabo som hilser blidt, enn å ha en nabo som hiver gjenstander etter deg. For eksempel. Men la oss gå litt videre i sammenfatningen.

Fra disse hovedtesene tegner det seg et budskap i boken som vel kan sies å være gjennomgående i Aspaas’ tekster: Det motsatte av skam er åpenhet, og skillet mellom det offentlig og det private bør oppheves.

Her burde smilene begynne å stivne litt. Akkurat det samme som skjer når du har nikket bekreftende og distre høflig så lenge i en vennlig samtale, og plutselig finner ut at du i de siste fem minuttene har smilt samtykkende til de mest horrible påstander.

Andre lærdommer vi videre kan få av Raushetens tid, er at det er positivt når 23-åringer føler de ikke kan jobbe med ting de blir flaue over. Det er fint at store deler av samfunnet vårt fyller opp timer av livene sine med degenerert underholdning: Gjennom realityserier som Paradise hotel oppnår vi høyere EQ. Det blir ikke noe hyggelig arbeidsmiljø med de skarpeste knivene i skuffen – da skjærer man seg jo. Vi er egentlig programmert til å være snille. Etc.

For hvem har egentlig de skarpeste knivene? Det er samuraiene.

 Men dette er jo ikke sant. Det er ikke positivt når 23-åringer heller søker offentlig støtte enn å sitte med en jobb de «ikke kan stå for». Det er ikke gjennom pornografiserte fylleserier vi bør lære tenåringene våre hvordan de skal hanskes med emosjonene sine. Det er ikke sånn at alle som er smarte er slemme, og det er som regel en fordel at folk med viktige samfunnsjobber er oppegående. Mennesket er selvsagt ikke kun programmert til kun å være «snilt», og det er ikke noe lurt å forveksle facebook med de virkelige vennene dine. Heller ikke bedrifter som ønsker å selge deg tjenester.

 Og det er viktig å skille mellom det private og det offentlige. Hvis du ikke greier å forstå forskjellen mellom offentlig og privat, ender du opp med den Orwellske språkdrakten til Aspaas siste kronikk, hvor hun snakker om «den snille storebroren» når hun skal debattere overvåkning. Dette er svært farlig begrepsbruk, og er en av årsakene til at man skal ta Aspaas skriblerier alvorlig, og slett ikke bekrefte dem.

 Åpenhet og skam

Åpenhet er et viktig begrep i Aspaas’ begrepsverden. Hun lager en dikotomi bestående av skam – åpenhet, hvor det motsatte av å være «åpen», er å skamme seg. Om du er åpen skammer du deg dermed ikke.

Jeg har lyst til å skrive kort om dette, fordi denne falske dikotomien åpner for en rekke feilslutninger, som får vidtrekkende konsekvenser. Ordet «skam» sitt etymologiske opphav blir sagt å være fra den indoeuropeiske roten (s)kem , hvis betydning er å bedekke: det vil si å dekke til noe. Slik sett kan man si at Aspaas har sin etymologi på det rene. Dikotomien er likevel falsk, fordi skammens antonym(er) ikke er åpenhet, men stolthet eller ære.

Norge har ikke en skamkultur. Det vil ikke si at vi ikke lenger bruker – eller kjenner begrepet, men at vårt samfunns normer er ikke først og fremst bygget på skam kontra ære. Jeg er usikker på hvordan Aspaas definerer skam, men at hun mener skam bør fjernes, og at skam fjernes ved åpenhet er et relativt klart poeng i boken.

Jeg savner et skille hos Aspaas mellom god og dårlig skam. Jeg savner også en erkjennelse av at det å skille mellom privatliv og offentlig liv ikke trenger å innebære skam. For å følge den anekdotiske trenden: Det er mange ting i livet som jeg definerer som mitt, og som privat, uten at det er skambelagt.

Går vi videre fra det antatte etymologiske opphavet til hva ordboken definerer skam som i dag, kan vi lese at skam kan bety vanære og skjensel, blussel eller anstendighetsfølelse, eller ulykke og skade.

Men hva sier ordboken?

«skam m., f. (norr sk?mm)

1 vanære, skjensel

leve i s- / bringe s- over en / sitte der med s-men / våre løpere gjorde ikke s- på klubben gjorde en god innsats / gjøre s- på noen overgå / han er en s- for hele bygda / gjøre noe til s-me vise at det ikke medfører riktighet / gjøre noe for s-s skyld

2 blussel, anstendighet(sfølelse)

ikke eie s- i livet / bite hodet av all s- sette alle sømmelighetshensyn til side / det var både synd og s- vanærende

3 ulykke, skade

s- få den som sier slikt / s- å si så gikk det dårlig dessverre»

Som liten var «De røde skoene» av H.C. Andersen et av de eventyrene som gjorde mest inntrykk på meg. Jeg skal innrømme at det nok var ganske mange poenger som gikk meg forbi (og så lagde jeg nok noen høyt utenomtekstlige poenger selv, og i tillegg har jeg i ettertid alltid elsket røde sko), men en ting skjønte jeg: Du skal være forsiktig med hva du ønsker deg.

De røde skoene.

For noen må si det som sjelden blir omtalt annet enn i akademiske artikler som åpenbart ikke blir lest av klikkjournalister, bloggere, eller næringslivsforedragsholdere: Jeg er helt sikker på at du ikke ønsker deg et samfunn hvor ingen skammer seg. Skamløse mennesker er uutholdelig slitsomme for alle oss andre.

Det hadde vært fint med et samfunn hvor alle hadde så høyverdige prinsipper at de handlet rett fordi de hadde grunnleggende gode moralske prinsipper, i stedet for at de handler rett fordi de ikke ønsker sosiale sanksjoner. Men enn så lenge må vi forholde oss til et samfunn som består av alskens. I raushetens navn kan vi i «alskens» ta med meg selv når jeg har en dårlig dag, eller når det forekommer meg at et høyst moralsk presserende prinsipp bør være at usedvanlig ubehagelige mennesker fortjener en albue midt i kroppen et sted.

Jeg tror ikke Aspaas er alene om å glemme at skam kommer i mange former. Det messende mantraet om skammens utryddelse har jeg hørt før. Men skam er fruktene av sivilisasjon, kultur, og menneskelig samhold. Skam er en av de tingene som limer samfunnet vårt sammen, for skam er redsel for sosiale sanksjoner som utstøtelse og isolasjon. Skam er anerkjennelsen av at vi er avhengig av andre mennesker.

Skamløshet er forbeholdt paradisiske, guddommelige eller overmenneskelige tilstander: Adam og Eva skammet seg ikke før de spiste av kunnskapens tre – først da skjønte mannen at han var naken. Nietzsches overmenneske skammer seg ikke, for i ham er mennesket overvunnet. Den ktoniske guden Dionysos skammer seg ikke.

Vi er ikke der.

En skamløs gud.

Du kan godt mislike det, men du bør kunne forholde deg til det. Enn så lenge. Jeg erkjenner altså at skam er en av mekanismene som gjør at det er mulig å leve så tett som vi gjør. Det betyr ikke at all skam er god skam, eller at alle grader av skam er nyttig. Men en viss form for anstendighetsfølelse er nødvendig.

Men la meg nå for poengets skyld gå med på at all skam er et onde, og bør bekjempes: En av de mildest talt mer vanvittige insinuasjonene i boken, som jeg har vært inne på tidligere, må være at om du ikke bretter ut sjelen din for gud og hvermann skammer du deg. La meg i pedagogisk ånd oversette: Falbyr du ikke ditt kjønn til enhver mann som kommer forbi deg på gaten, skammer du deg over din seksualitet. Lukker du døren på offentlige toalett, skammer du deg over kroppens grunnleggende funksjoner.

Hvor rimelige finner du disse holdningene? De korresponderer i hvert fall med Aspaas meget spesielle tanker om overvåkning, som Aftenposten finner det for godt å trykke igjen og igjen i nye kronikker.

Kathrine Aspaas har for eksempel tidligere i en kronikk skrevet at hun er en forkjemper for økt overvåkning, blant annet begrunnet med at hun selv føler seg frigjort av å være åpen om sin depressive sykdom. Vi vet derfor at Aspaas ideelle «åpenhet» gjerne kan være tvungen for oss andre. Aspaas får en frihetsfølelse når hun deler sin sykdom med omverdenen. Derfor bør alle vi andre få mailene våre lagret og gransket. Det samme mønsteret gjenspeiles i Aspaas’ tanker om hva som bør deles på facebook. Kanskje du ikke har et grunnleggende behov for å sitte på facebook og skrive om sykdommene dine? Vel, da må du skjerpe deg, mener Aspaas i denne boken, og i en aldeles kostelig hitling (som i denne sammenhengen – interessant nok – er et forsøk på å skambelegge mennesker av mer introvert natur) minner hun oss om at for bare ti år siden ble vold i hjemmet oppfattet som noe privat. Siden Aspaas er så lite dømmende, kan i stedet den lite rause anmelderen godt trekke slutningen for deg: Del bilder av de underlige byllene du fant under armen, på facebook, slik at lillesøsteren til hun som gikk under deg på barneskolen også får glede av det. Eller støtt kvinnemishandling.

Vel, det er ditt valg.

I folkeopplysningens ånd, og for de upopulære og unevnte sannheters skyld går vi videre. Aspaas tar igjen feil på et kjernepunkt: Åpenhet er slett ikke alltid et gode, hvis man ønsker å begrense fenomener. La oss ta psykisk helse som et eksempel.

At media for eksempel skal være forsiktig med å omtale selvdrap, er ikke kun for å hegne om de etterlatte. Selvdrap er beviselig smittsomt, og jeg kan forsikre deg om at oppblomstringen av tenåringsblogger som legger ut bilder av opprevne armer og skriver om psykisk sykdom, ikke reduserer antall ungdommer med psykiske plager. Det er mulig at noen tror at å koble sykdom, stolthet og identitet, er å gjøre menneskeheten en tjeneste. Men det er ikke det altså. Hverken for samfunn eller individ.

Det er ikke feiltastisk en gang, et begrep Aspaas er glad i, og som hun forklarer med «erkjennelsen av å være et feilbarlig menneske». Feiltastisk er satt sammen av feil + fantastisk, og spiller på begrepet flawsome (flaw + awsome). Det gir klare assosiasjoner til å noe helt annet enn læring. Det gir klare konnotasjoner til feiring. Slik Aspaas bruker begrepet i boken, synes jeg derfor hun burde være ærlig nok til å omdefinere det. Jeg er enig i at man ikke skal være så redd for å gjøre feil, at man aldri tør å prøve. Men å feile er et middel til å lære. Det er ikke et mål i seg selv. Det er med andre ord ingen grunn til å feire at man mislykkes, man erkjenner det – og går videre i håp om å ha lært noe.

Kanskje dette er et av hovedproblemene i Aspaas tenkning – at hun gjør midler til mål. Som feil er et middel til å lære, ikke et mål i seg selv, er empati en viktig byggestein for å få et godt samfunn. Men et samfunn som har empati som høyeste ideal, er et dårlig samfunn. Et samfunn som gir retten til de som skriker høyest og gråter mest, er ekvivalent med en butikk som prioriterer køen etter kunder med de spisseste albuene.

Kognitive mønstre

Jeg tror ikke Aspaas er alene om feilslutninger angående hva som bør være mål og hva som bør være middel. Når noe blir gjentatt ofte nok, har vi lett for å danne oss kognitive mønstre. Og de kognitive mønstrene vi felles tilegner oss, vil selvsagt speile seg i samfunnet. I forordet skriver Aspaas åpent om et mønster hun synes å finne overalt hvor hun går:

 Jeg har dukket ned i mange fagområder, og det viser seg overalt. I hjerneforskningen – i den økonomiske forskning – i medieutviklingen – i den brede kunnskapen om menneskenaturen. Vi er i ferd med å bli fredeligere og rausere. Det betyr at vi gir mer. Vi deler mer, og denne boken er et bidrag til denne utviklingen.

Men virkeligheten er mer kompleks enn dette. Og har du et mønster, et ideal du ønsker å bevise, og dette mønsteret dukker opp overalt hvor du går, er det oftere et tegn på at mønsteret er lagret i netthinnen og hjertet ditt, mer enn at virkeligheten plutselig er blitt svart-hvit, og kun er en bekreftelse på din egen tilstand i øyeblikket.

Vi ser etter mønstre.

En slik mønstertankegang har vi alle i oss, men ikke alle skriver en bok og insisterer på at den er sann. Selv synes jeg verden alltid bekrefter mitt eget humør. Om jeg er deprimert, er verden deprimerende. Er jeg lykkelig, er verden et kosmisk hele. Og om jeg hadde vært Kathrine Aspaas, hadde altså Paradise Hotel vært et tegn på at verden beveger seg i riktig retning.

Aspaas mener uansett at EQ er mye viktigere enn IQ, og det at IQ-en synker og synker for hver generasjon, er et tegn på at vi tilpasser oss til fremtiden hvor selvinnsikt og sosial intelligens er det som bygger livet. Det kan godt hende Paradise Hotel-deltagerne tror de er enige i det. Kanskje de ville tenkt annerledes hvis kirurgen som skar opp de solbrune kroppene deres, ble valgt ut til utdannelsen etter det samme prinsippet.

Kognitiv dissonans

For det er jo en kognitiv dissonans her et sted når man skal nedgradere IQ, for å oppvurdere EQ. Det er fint når legene våre er hyggelige, men det er enda bedre når de oppdager kreftkulen vår i tide. Rødt er en fin farge, jeg kan ikke se hvorfor det skulle gjøre grønt styggere.

Boken kunne egentlig hett (som de fleste selvhjelpsbøker): Slik blir du kvitt kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans er den smerten vi opplever når to motstridende tanker om oss selv, vår oppførsel og moral og omgivelser oppleves som sanne. Vi har den alle sammen, men noen av oss er bedre til å føyse den vekk enn andre.

Kognitiv dissonans kan dulmes, for høyt henger de, og sure er de.

Vi baksnakker bekjente fordi de baksnakker. Vi snakker fortørnet om dyremishandlere over middagen som består av industriell slakt. Vi er sjokkerte over at ingen tar miljøødeleggelser på alvor, men flyr, bruker internett og handler teknologiske verktøy som om de var sukkertøy. Vi har alle disse eller tilsvarende kognitive forstyrrelser. Det er ikke mulig å komme utenom dem, og for hver gang du ler av noens dobbeltmoral, bør du dekke til speilet.

Apropos kognitiv dissonans klarer jeg heller ikke la være å nevne hvor slående det er at Aspaas velger å skrive en bok som undergraver egen tilværelse. Hva slags interesse norsk middelklasse skulle ha av å misjonere at middelklassens livsstil bør være alles livsstil, går meg virkelig hus forbi. Om verden generelt skulle hatt samme levestandard, arbeidsprinsipper og nykker som norsk middelklasse, ville vi jo gått under. Aspaas begeistring for at vi er blitt så flinke til å se helheten, bygger derfor på hulhet. For at helheten som hun snakker så vakkert om i boken skal eksistere, må det finnes detaljer. Noen må jobbe med disse detaljene. Det finnes ikke statlig kunstnerstipend uten byråkrater. Det finnes ikke kafeer uten folk på kjøkkenet.

Jeg venter derfor i spenning på neste inspirerende programleder/journalist/foredragsholder, som skriver boken: «Mørkhetens tid» – en oppfordring til et liv i streng asketisk stil og tjeneste.

Se, det ville vært en ærlig bok.

Underholdning i undergangstiden

Trykket i Kulturverk november 2012

Jeg har en dragning mot apokalyptiske kunst. Det er en dragning jeg deler med store deler av befolkningen. Ikke noe rart i det, for livet er jo ofte forferdelig, fylt av søppel og ulykke.

Men heldigvis ikke bare.

Uansett: Ingen av livets ekstatiske/middelmådige/søplete tilstander er fritatt fra lysten etter ødeleggelse, påkallelse av dommedag og fullstendig destruksjon. Eller frykten for det samme.

Jeg skal spytte deg ut av min munn

Undergang er alltid lokkende, om den kommer i form av enorme vannmasser, meteorer fra himmelen, eller dagen vi alle skal dømmes.

Vi tiltrekkes av apokalyptiske visjoner, fordi undergang gir mening. I en verden fylt med journalister som kryper inn og ut av Tone Damli Aaberges skjød, tilfører lava som strømmer ned fjellsiden en viss form for, la oss kalle det dybde.

Å åpne en avis føles for eksempel litt som å bli langsomt kvalt av marshmallows. Og det eneste sosiale medier har tilført verden er en desillusjonerende nivellering av alle autoriteter, der de viser seg å være like dumme som alle oss andre. I en slags samfunnsmessig netthelvete-psykose, begynner vi å føle det meningsløse oppriktig engasjerende.

Det gjør oss apatiske.

Og det er i denne apatien vi finner lengselen etter apokalypsen.

Det er i denne apatien vi finner lengselen etter apokalypsen.

Men den apokalyptiske lengselen er selvsagt ikke begrenset til det antiapatiske begjæret.

Vi fortsetter med et annet aspekt: Apokalyptisk lengsel ligger lagret i hjertene våre. Det estetiske aspektet ved det forferdelige, kan vi ikke underslå. Vi elsker det groteske, og det som er vakkert og grusomt samtidig.

Den estetiske dragningen til det uetiske, er en egenskap vi skammer oss over. Vi har konstruert en litt pussig kultur som tror den har vunnet over naturen. Derfor snakker vi ikke om det. Vi lager kunst (og nyheter! og underholdning!) i stedet. Slik kamuflerer vi det uetiske i det liksometiske.

Et tredje aspekt ved menneskets apokalyptiske lengsel, er den kampgløden levende mennesker innehar (vi er døde uten). Altså vilje-til-liv.

Apokalyptisk kunst trigger denne viljen-til-liv, og det er en fantastisk følelse. Apokalyptisk kunst – og da snakker jeg i særdeleshet om filmer – er overraskende ofte svært positive. Det er her kampgløden kommer inn. Om verden unnslipper katastrofen, eller om den faktisk skjer: Det er positivt vinklet. For i apokalypsen venter vi en ny begynnelse, en ny start. Vi venter at ting skal bli bedre, og at mennesket vil kjempe seg tilbake. Den apokalyptiske eksplosjonen blir i så måte et nytt big bang, et nytt univers, men denne gangen med mennesket i hovedrollen fra første stund.

Vi liker det som er vakkert og grusomt samtidig.

Men så enkelt er det selvsagt ikke. For apokalyptisk kunst kommer i mange kledninger. Ikke all apokalyptisk kunst er vilje-til-liv i kunstform. En annen variant finner vi i for eksempel Cormac McCarthys The Road.* I motsetning til å trigge vilje-til-liv, er å stave seg gjennom Veien litt som å spise håndfuller med sand. Eller kanskje mer som å lese en depresjon og kjenne de klebrige bokstavene smitte død gjennom fingertuppene dine.

I Veien følger vi en far og sønnen hans etter apokalypsen. De vaser gjennom det døde askelandskapet, med de døde trærne som faller ett etter ett, med de døde menneskene, og de få gjenlevende som spiser hverandre. Eller som forlaget ynder å fremstille det:

    (…) en bok full av ømhet, hengivenhet og noe som likner håp.

Joda, det er vakker baksideskriving. Vi skjønner at håp selger. I Den guddommelige komedie beskriver Vergil limbo som å være i en tilstand uten håp, men fortsatt leve i lengsel. Det er kanskje en mer passende beskrivelse. For det er ikke noe nytt å starte i McChartys fremstidsvisjon. Jorden er død, og far og sønn vandrer på liket i dødsrykningene. Det er ikke noe sted å gå, men de går likevel, og de må gjøre grusomme ting.

 Er vi fremdeles de gode menneskene? sa han.

Ja. Vi er fremdeles de gode menneskene.

Og det kommer vi alltid til å være.

Ja. Det kommer vi alltid til å være.

Greit.

Det er denne kombinasjonen av det som er tomt og inderlig på samme tid, den er nesten ikke til å holde ut.

På grund af denne brist, og ingen anden, er vi fortabte, og vor straf kun denne: at leve uden håb, i evig længsel.

 Tror du at dine forfedre holder oppsyn med deg? At de tar mål av deg og fører deg inn i regnskapsboken? Måler deg mot hva? Det finnes intet regnskap og dine forfedre er døde og begravet.

Boken i seg selv er skjelvende og fæl, men i sitatet over skimter vi den stoiske holdning. Vi fortsetter å vandre, også inn i tomheten. For hvordan møter vi mennesker apokalypsen? Vender vi oss til en helt annen bok, nemlig Mennesket og teknikken (Der Mensch und die Teknik) av Oswald Spengler, ser vi det heroiske møtet med virkelig undergang (min oversettelse):

 Slik vi står til ansikt med denne skjebne, er det kun en verdensanskuelse som er oss verdig, denne som allerede er blitt oss fortalt som Akillevs valg: Bedre et kort liv fylt av brave gjerninger og ære, enn et langt liv uten innhold. (…)

Vi er født inn i denne tiden og vi har intet annet valg enn modig å følge veien til dens ugjenkallelige slutt. Det finnes ingen annen vei. Vår plikt er å holde fast ved denne tapte posisjon, uten håp, uten redning, lik den romerske soldat hvis knokler ble funnet foran en av dørene i Pompeii, soldaten som under utbruddet i Vesuvius døde på sin post, fordi ingen tenkte på å avløse ham. Det er storhet. Det er hva det betyr å være skåret av skikkelig materiale. Den ærefulle slutten er den ene tingen som ikke kan fratas et menneske.

Og dette er kanskje den vakreste apokalyptiske visjonen, for det er viljen-til-liv uten frykt for døden.

*Veien, oversatt av Knut Ofstad.

Mening er en kampsak

Har du  lurt på hvordan krimforfatterne ble de nye rockestjernene? Det er fordi folket oppdaget flukten.

Hva er fluktlesning?

En fluktleser er en leser som leser bøker for å flykte. Svært mange bøker har en beroligende virkning. Knekk-i-knærne-lesning går svært ofte på bekostning av den litterære kvaliteten. Fluktlesning fører gjerne til at man aktivt søker det meningsløse, for hvis det meningsløse er glanset nok, gir det en valiumeffekt.

Valium. Nå også i bokform.

Fluktleseren spør seg selv:  Skal jeg bli kjent med den nye kriminalinspektøren og hans hverdagsliv, eller skal jeg rive sjelen min sønder og sammen? Skal jeg lese sånn at bokstavene glir inn i hodet uten motstand, eller skal det skrape SSKKKRRR?

Sånn vinner det litterære heroinet.

Jeg har tidligere skrevet om lesning som flukt. Vi er mange som leser for å flykte.  Jeg skrev at jeg i trøttsomme perioder av livet mitt, godt kunne lese en eller to bøker om dagen (åh, du glade studenterliv), og at det for meg gikk mye i krim. Krim er en beroligende sjanger, et puslespill av gåter uten skakende følelser.

Og leser; husk at når du flykter, bør du aldri snu deg.

Jeg skrev:

 Og jeg har aldri skjønt de som ønsker å flykte ved hjelp av f.eks grusomme bøker og gråtefilmer. Jeg får feber av Stormfulle høyder, Dostojevskij drar meg inn i et inferno fylt av filosofi, Sarah Kane får meg til se galger i alle hjørner av rommet. Så om jeg virkelig ønsker å flykte til noe som trøster og lindrer, er det ofte krim jeg tyr til.

Men jeg har fått et litt annet forhold til fluktlesning nå. Fordi man skal alltid huske at hvis du skal flykte fra noe, bør du flykte til noe.

I anledning Stig Sæterbakken, synes jeg  Julian Blaue sa det ganske vakkert i Morgenbladet.

Først den som har erfart det meningsløse helvete, vet at den meningsfulle tilværelse er en kampsak. Selv om Sæterbakken ikke tok denne konsekvensen, kan leseren av verket hans gjøre det.

Og det er jo sant. Den meningsfulle tilværelse er en kampsak. Og må velges, gang på gang.

For det er altså grenser for hvor mye meningsløst man kan fylle hodet med, før sjelen din svinner hen. Fluktlesning for å flykte fra noe (i motsetning til det å flykte til noe) er litt som sukkerspising. Det er ikke som det hullet har noen bunn. Det er ikke som om du får mindre lyst på sukker av å spise sukker. Jeg snakker av erfaring.

Det er ikke som om det hullet har noen bunn.

Kanskje det er forskjell på å fylle livet sitt med det som er meningsfylt, kontra det å ha en meningsfull tilværelse. Det er diskuterbart. Men nå har jeg uansett lest så mange fluktbøker at hodet mitt begynner å innta vakuumdimensjoner. For slik blir det at selv når man slett ikke trenger å flykte, må man kjempe med vanen.

Vi har alle dårlig vaner.

Jeg er sikker på at du kan relatere.

Begrepet om den evige gjenkomst, er en slags vekker i så måte.  I Den muntre vitenskapen skriver Nietzsche:

Det livet slik du nå lever det, vil du måtte leve en gang til og utallige flere ganger, og alt usigelig lite eller stort i livet ditt vil måtte komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge. Eksistensens evige timeglass blir snudd, og du er inne i det, som et støvkorn.

Alle vet uansett at september er tiden for sakprosa.

Om åndsdverger og det grimbergske

Jeg har skrevet et innlegg i magasinet Kulturverk om Grimbergs historieverk. Er det folket eller farao som styrer historien?

Det mumifiserte hodet til Ahmes (Ahmose, Amasis) 1

 

Dannelse i skolen

Jeg har skrevet om dannelse i skolen. Kronikken stod på trykk i Klassekampen lørdag 5. november -11 under navnet «Lærdommer fra Finland».

Bekymringen over norsk skole har vært økende de siste årene. Finsk skole blir stadig trukket frem som et eksempel til etterfølgelse, men vi glemmer det faktum at hverken lærere, skoler eller elever oppstår i vakuum. Vi kan ikke kopiere finsk skole, for nordmenn flest ønsker seg ikke et finsk samfunn, til det er vi for rike og antiautoritære. Det er likevel flere ting vi kan lære av finsk skole: Skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg, og lærere bør være langt over gjennomsnittet akademisk dyktige.

I Finland er ikke skolepolitikk et tema. Skolen styres av kompetente fagfolk, og både folket og politikere stoler på sine lærere, noe de har all grunn til. Landets lærere har med rette høy status i det finske samfunnet. I Norge er skole et hett tema i valgkampen. Debatten er fylt av kunnskapsløs støy og vill synsing om lærertetthet, timeantall, frukt og andre detaljer. Ingen partier i dette landet tør å ta konsekvensene av faktum: Kvaliteten på skolen avgjøres av kvaliteten på lærerne.

En rekke ubehagelige sannheter er ikke blitt sagt tydelige nok. Vi tar inn lærerstudenter som ikke selv er spesielt dyktige på skolen. Det er en oppskrift på undergang. «Dere kommer nok til å synes at det er mange vanskelige artikler på pensum, men heldigvis trenger dere ikke kunne alt utenat til eksamen», sa en av foreleserne mine på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Hva slags elevmasse er det som får ham til å si noe slikt?

Har du en treer i snitt, er du enten en grov underyter, eller du er ikke spesielt skoleflink. Du blir ikke en god lærer hvis du ikke er faglig dyktig. Yrket godt utført, krever en teoretisk dyktighet og en evne til refleksjon som for de fleste vil bety et karaktergjennomsnitt på langt over tre. Det hjelper ikke at norsklæreren din er et skjønt menneske, hvis hun ikke kan stave.

Det er ikke så mange årtier siden det var de flinkeste i klassen som ble lærere. Slik er det ikke lenger. For å få tilbake denne søkermassen, og beholde de dyktige lærerne som allerede jobber i skolen, må læreryrkets status høynes. Vil vi i tillegg ha glimrende pedagoger og formidlere, må vi virkelig ta noen grep. Før lærerutdannelsesreformen på 70-tallet, lignet finske læreres utdanning den vi har i Norge i dag.

En lignende revolusjon er selvsagt mulig også i norsk skole. Profesjonaliser utdannelsen. Flytt den til universitetet og utvid den til en mastergrad. Gjør opptakskravene høye og utdannelsen krevende med hard utsiling underveis. Øk lønnen drastisk, og la oppsigelsesvernet i skolen midlertidig svekkes. Et samfunn får den skolen den ber om, og det vi har bedt om er for dårlig.

Dannelsesbegrepet er viktig i norsk skole, men er i årenes løp blitt omformet til å omhandle holdninger mer enn kunnskap. Hva slags holdninger samfunnet ønsker at borgerne skal ha, er det altså jeg som lærer som forventes å forme. Mye av mitt studie er i praksis sentrert rundt skolens oppdragende virksomhet. Det går i en relativt politisert form for antirasisme, fremming av demokratiske holdninger, toleranse og likestilling. Å vektlegge skolens holdningsdannende perspektiv som så sentralt i lærerutdanningen at det nærmest fordriver viktige didaktiske spørsmål, er idioti.

I Dagbladet denne uken, lanserte Gunhild Dahlberg «den seksuelle skolesekken». Skolen bør ifølge Dahlberg ha ansvaret for å gi alle elevene den samme seksualmoralen. Dette må gjøres fordi «den norske mannen [er] skikkelig god på å voldta damer.» Jeg takker for den rørende tilliten Dahlberg har til lærerstanden, men tror likevel vi ville hatt en bedre skole hvis folk forstod at å velge noe, er det samme som å velge bort. Og kanskje reflekterte litt rundt begrensninger i skjæringspunktet mellom realisme og idealisme.

Mantraet: «(velmenende holdning) må inn i skolen» blir uttalt for hvert samfunnsproblem som dukker opp, og er omtrent like effektivt som å gå i fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Neste gang noen ønsker en ny holdning undervist i skolen foreslår jeg følgende tre krav: Forskning som viser en signifikant effekt av holdningskampanjer. Konkrete forslag på hva som skal tas vekk fra pensum og i hvilket fag for å få plass til undervisningen i den holdningen. Og forskning som viser at gode holdninger kan forsørge befolkningen fremover.

Det er selvsagt vanskelig å motsi ønsket om et dannet folk, men jeg skal gjøre et forsøk likevel: Hvis begrepet dannelse skal ha noe som helst hensikt i skolesammenheng, må det innebære et sterkt fokus på kunnskap, ikke bare hvilke holdninger jeg skal innprente mine elever. Om skoleverkets primære oppgave skal være å jobbe mot spiseforstyrrelser, selvskading, og ellers alt som er leit, vil det ikke lenger være en skole. Pussig nok kan det også virke som ovennevnte problemer heller ikke minker i samfunnet, på tross av skolens økte fokus på sosiale problemer. Jo mer skolen prøver å favne, jo mindre får den til.

Når et samfunn planmessig og gjennom årtier bygger ned sin egen skole ved å forenkle pensum, og lar kravene for opptak til lærerutdanningen senkes, vil det føre til faktiske konsekvenser i samfunnet vårt. Den dagen andelen funksjonelle analfabeter blir et reelt problem i vårt demokratiske og tekstbaserte samfunn, undrer jeg på om folkeaksjoners fokus vil endres fra kampen mot mobbing, til kampen for en forsvarlig offentlig skole.

Det kanskje vanskeligste ved en reell skolereform, er at samfunnets holdning til hva en god lærer og en god skole er må endre seg. At folk flest murrer over skolens tilstand, betyr ikke at de ikke er indoktrinert i tanken om at det viktigste er at læreren «lærer elevene sine hva det vil si å være menneske».

På den annen side kommer vi aldri til å la ideologiske føringer gjøre at vi får kirurger som søkte på medisin fordi «det var lett å komme inn på», og fordi «de ville jobbe med mennesker». Det er ironisk, siden et par generasjoner med dårlige kirurger ikke vil være i nærheten av å kunne tilføre så mye skade i samfunnet, som det et par generasjoner med dårlige lærere kan.

Om døden

Jeg har brukt mange timer da Aftenposten var stort som et vindu på å lese dødsannonsene. Jeg har alltid gjort det med ærbødighet.

Jeg har regnet ut hvor gammel den avdøde var og forsøkt å tolke dødsårsaken utfra minneordene.  Jeg pleide å dobbeltsjekke med eventuelle nekrologer for å få et klarere bilde, og der jeg ikke fikk det diktet jeg opp.

Aftenpostens forside 2. januar 1879. På den tiden klarte man fortsatt å lese liten skrift.

De annonsene hvor det har stått På vegne av venner har alltid hatt noe trøstende i formen synes jeg. Her er det noen som ikke har familie, har jeg tenkt. Så har de likevel valgt og funnet noen som elsker nettopp dem. Ikke i blodet, men i huden slik man tar på hverandre.

Det tok lang tid før jeg skjønte hva underskriften betyr: Den døde har ingen pårørende og begravelsen er kommunal. Slike begravelser kan skje uten at noen, bortsett fra prest og begravelsesagent er tilstede.

Men jeg synes det er en trøst å tenke på dette: Vi tar vare på våre døde, også de som dør alene. De begraves på vegne av sine venner, som i denne sammenhengen er oss.

På vegne av venner av Kristopher Schau.

I Kristopher Schaus bok På vegne av venner er vi med i flere slike begravelser. Det er en liten og essaylignende bok. Jeg tror det er en slik bok som kan fylles veldig av den som leser den. Er det tragisk det han skriver om? Tomt? Er det menneskekjærlig? Vakkert? Det kommer kanskje an på hva den vekker i gjenklang hos leseren.

I den offentlige samfunnsdebatt, og i den høyeste grad i den private, er det utbredt å ta seg den rettighet å kalle andre menneskers liv for ødelagte og tragiske. Det skal liksom ligge et ferniss av humanitet i dette, en feilslått tro på at man forsvarer offeret mot overmakten.

Fikk livet ødelagt av …

Variasjoner av setningen over vil finnes i enhver tabloidavis med respekt for seg selv, og vi bruker den i vår daglige tale. Vi mener andres liv fordi de opplever ulykke er

tragedier

og når noen blir offer for voldshandlinger, sykdom eller andre vonde ting ligger livene deres i

ruiner

og det er kun snakk om

et ødelagt liv

tilbake.

Hvilke rettigheter er det egentlig vi påberoper oss når vi beskriver andres liv som tragedier, ruiner eller mener de er ødelagte?

Med hvilken definisjonsmakt mener vi oss berettiget til å redusere alle variasjonene og nyansene og periodene i et menneskes liv til noe som er ødelagt?

Fyll inn selv. Menneskerettigheter - den mer praktiske varianten.

Det tenkte jeg på da jeg leste begravelsestalen til Elsa M. Hun begraves på vegne av venner, og i begravelsen er kun et nabopar og Kristopher Schau i tillegg til presten.

[…] og hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. […] Hva hun opplevde av gråt og av glede det vet vi ikke, men vi vet hva hun viste og strødde rundt seg, og det var noe godt hele tiden.

Talen er vakker blant annet fordi den ikke stakkarsliggjør, den lager ikke et offer av et menneske som for alt vi andre vet kan ha levd et fullverdig og godt liv, også uten nære pårørende igjen. Presten avslutter med de rituelle ordene

Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå

og det oppstod et lite øyeblikk hvor jeg husket det vi som regel glemmer:

En dag skal noen lese disse ordene for meg.

Slik tenker jeg da.

Det hender at bøker snakker til hverandre. Ganske ofte faktisk.

Like etter at jeg avsluttet Schaus bok, begynte jeg på den norske oversettelsen (gjort av Jan Brage Gundersen) av Harold Blooms heroiske forsvar av vestens viktigste bøker, som på norsk er titulert: Vestens litterære kanon.

Når jeg kommer til det punktet hvor Bloom skriver hvorfor vi leser disse bøkene, må jeg alltid stoppe.

Alt det den vestlige kanon kan gi deg, er den rette bruk av din egen ensomhet, den ensomhet hvis endelige form er konfrontasjon med din egen dødelighet.

Da går jeg bort til bokhyllen og ser på de bøkene jeg leser om og om igjen og jeg husker det vi som regel glemmer.

Slik tenker jeg da:

Når sex blir ideologi

Jeg har skrevet en kronikk i Morgenbladet om vestlig seksualitet:

Mitt personlige Paradise hotel-høydepunkt var i forrige sesong. De enorme silikonbrystene til Paradise-Tine peker ubevegelig rett frem der hun sitter overskrevs på en liggende Paradise-Stine. Kroppene deres er keitete og bevisst kameraet som henger på veggen. Så er det som hun tar sats; med et lite hvin begynner Paradise-Tine å gnikke seg mot underlivet til Paradise-Stine. Jeg stirrer på de bittesmå armene til Paradise-Tine og de lange, hvite hårerstatningene hennes, de døde hårcellene som ligger flatt mot skuldrene, mens den livløse gnikkingen fortsetter.

Summen av den seksuelle ekstasen er lik summen av alle gynekologiske undersøkelser du noensinne har måttet gjennomføre, stålinstrumenter, hvite hansker og salver. Følelsen av biopsi idet den lakoniske gynekologen river ut et stykke kjøtt fra livmorhalsen din for å se om du råtner opp av kreft fra innsiden, eller om du fortsatt skal leve noen år til. Den uvegerlige følelsen av forbindelsen mellom sex og død, forråtnelse og det kliniske.

 Vestlig seksualitet er kjennetegnet av troen på at seksualitet og ideologi henger sammen, og av sporene etter 68-bevegelsens hyllest av det ungdommelige. Vestlig seksuell attraksjon er autoritet, og denne attraksjonen er knyttet til ungdom. Det er en utbredt misforståelse at vakre, unge kvinner ikke blir tatt seriøst. En vakker ung kvinne som sier noe klokt, vil alltid bli tatt mer seriøst enn en stygg, gammel kvinne som sier det samme. Det er ikke naturens lov, det er vestens kultur.

I Storbynatt kler Bård Tufte Johansen seg ut som en utiltrekkende kvinne som skal forestille Marie Simonsen, hvorpå han kjederøyker og raller HHHRRRR, HHHHRRRR. Vi ler så vi gråter, for middelaldrende kvinner mister sin verdighet med en gang man pirker borti det faktum at brystene deres har begynt å henge, de er ikke fruktbare lengre, huden deres har mistet sin elastisitet. Det er ikke nødvendig med argumentasjon, det holder med en parodi.

Men når det ungdommelige er samfunnets fremste dyd, vil det føre til et samfunn i patetisk fornektelse, og generasjoner av samfunnsdeltagere som fortrenger sin egen alderdom. Hvis ungdom er det eneste som gir autoritet og verdighet, er livet en tikkende tragedie fra den dagen vi blir født. Du vokser aldri til noe (f.eks visdom og erfaring), bare fra noe (som skjønnhet og seksuell attraksjon). Våre eldre har dermed ingenting å tilføre, de beholdes grunnet humanitet og lite annet.

 Etter medieeksponeringen å dømme er sex blitt et fellespolitisk samfunnsprosjekt, løsrevet fra det som er hemmelig og privat. Vi har angivelig ikke nok seksualundervisning i skolen. Norsk skole ligger ydmykende lavt på PISA-undersøkelser, men på forsiden av tabloidenes nettaviser fant vi for en stund siden et alvorlig ment forslag fra sexologer om at vi må få en bedre seksualundervisning i skolen. For eksempel en hvor man snakker mer om den gode klitorisstimuleringen.

Her vil jeg gjerne advare alle håpefulle foreldre at hvis jeg som lærer en gang blir presset til å lære mine elever hvordan de best mulig skal stimulere seg selv eller hverandre seksuelt, kommer jeg til å lese Marquis de Sade for dem, og det fullstendig uten kontekst. Det finnes faktisk grenser for hva man skal finne seg i, både som elev og som ansatt i skolevesenet.

Bak den absurde formeningen om at klitorisstimulering hører hjemme i læreplanen, ligger tanken om at å fremme en riktig seksualitet vil føre til riktige samfunnsborgere. Demokratisk og likestilt sex gir demokrati og likestilling altså, og “fascistisk sex” gir fascisme. Vestens seksualitet er et ideologisk prosjekt, startet av idealistiske 68-ere, og ført ut i folkedypet på en fascinerende effektiv måte.

Et eksempel på hvor effektiv denne prosessen har vært, er den livsfjerne påstanden om at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre, men kun handler om makt. En åpenbar irrasjonell påstand, som er gjentatt så mange ganger at den går for å være sann. Men et seksuelt overgrep har selvsagt med sex å gjøre, i tillegg til makt og dominanse, og en setning blir aldri sannere av å bli gjentatt om og om igjen.

Et råttent eple er et råttent eple, det forvandler seg ikke magisk til en banan. Setter du tennene i et råttent eple, brekker du deg i avsky, forbanner det og kaster det i søppelet hvor det hører hjemme. Du insisterer ikke på at det umulig kan være et eple. Sex har ingenting med ideologi å gjøre, det er en drift i mennesket som kan romme alt fra det sublimt vakre til det motbydelige, noe som er vanskelig å godta for mange.

I et intervju med Dagbladet i 2008 sier sexolog Bente Træen: «Om en voksen manns foretrukne fantasi er å ha sex med en ung jente som ikke har debutert seksuelt, kan man nok spørre hvor godt skrudd sammen han er.»

Uten å ha inngående kjennskap til menns seksualitet gjennom alle tider, vil jeg anta at Bente Træen med denne uttalelsen diagnosisterte millioner av levende og døde menn (og sikkert noen kvinner) inn i termen “psykiatriske kasus”.

Av en eller annen grunn er de frisinnede, ikke-moralistiske blant oss nesten alltid de mest dømmende bare man pirker litt borti dem. Hvis sex per definisjon skal være (etisk) godt, må man nemlig utdefinere den mørkere seksualiteten (f.eks jomfrufantasier) til å være noe annet, gjerne psykiatri.

Vårt sexfikserte samfunn er ironisk nok blitt avseksualisert, eller gynekologisert, som er mitt foretrukne ord. Når sex blir til ideologi om demokrati, åpenhet og likhet, når klitorisstimulering ønskes inn i skoleverket, når sexbegrepet skal utelukke det som er mørkt og skambelagt og kun fungere som et politisk frigjøringsverktøy, mister seksualiteten sin kraft og blir til anti-erotisk gynekologi. Les anmeldelser av sexleketøy, og du vil forstå begrepet. Er rillene vaskbare eller ikke?

Den omstridte feministen Camille Paglia mener at det er Vestens voyeurisme – det aggressive øyet – som er kjernen i den apollinske, vestlige personlighet. Det apollinske vil stå som et bilde på sivilisasjon og orden, en motsetning til kaos og natur, det dionysiske.

Seksualitet tilhører den dionysiske sfære hvor jeg-et oppløses. Som romerne engang gjorde, betrakter vi med det apollinske øyet en ekstase som kun kan oppleves. Men romerne hadde i det minste stil.

Jeg forsøkte å se på seksualopplysningsprogrammet Trekant, men gav raskt opp allerede i første program, da den pubertale programlederen åpnet døren for en person kledd i en gigantisk kondomdrakt. «Hrø hrø», fniste programlederen. Jeg tenkte: Det handler om å beskytte seg selv. Bokstavelig talt. Så jeg slo av.

 

Det som revner

Jeg satte meg ned for noen dager siden for å finne ut hva jeg liker i litteraturen. Jeg ventet til det dukket opp noe som appellerte til meg fortløpende. Det var veldig interessant. Jeg skrev:

Skriv en liste med penn og blekk.

Jeg liker historier om det som er hemmelig. Jeg liker historier om galskap og kunst.

Jeg liker det pertentlige og det voldsomme, det filosofiske og det russiske.

Jeg liker besettelse og det som er utenfor og fryktelig.

Jeg liker alt som taler i gåter og labyrinter og kaos og det ordnede.

Jeg liker det sanne og falske og det som er begge.

Jeg liker karakterer og handling. Og et språk som gir feber eller apati. Og noe man bare kan ane. Og det krypende skumle i det.

Jeg liker biblioteker.

Jeg liker biblioteker og støv og det okkulte, det som er skjult og det som skjuler. Jeg liker det grusomme om natten. Jeg liker også tomhet og nihilisme, og alt som er ekstremt og voldsomt, det støyende og det som er stille.

Jeg liker det det er blod i og det som er kaldt og dødt og hvitt. Jeg liker lukkede rom, og det som er tabu. Og mest av alt liker jeg det som ikke kan sies, men som er der likevel.

Se på: ”Jeg liker det sanne og falske og det som er begge” og ”[jeg] liker det som ikke kan sies, men som er der likevel.” Det fikk meg til å tenke på upålitelige fortellere, som jeg har skrevet om blant annet her. Og upålitelige fortellere fikk meg til tenke på Nietzsche, og noe han skriver om tragedien i Tragediens fødsel. Jeg skal straks forklare.

Astyanax død fra Euripides' "Kvinnene fra Troja"

Jeg har skrevet om det apollinske og det dionysiske (mange ganger!) før, fordi det er begreper jeg er opptatt av og de synes alltid relevante. Dette er begreper som er oppkalt etter de greske gudene Apollo og Dionysos. Kort fortalt står det apollinske for kultur, orden og sivilisasjon, mens det dionysiske står for natur, kaos og det ktoniske (fra undergrunnen).

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche ”det apolliniske skinn” for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Nietzsche definerer dette uttrykket som en

tilsløring av den egentlige dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.

Det han sier er altså at en tragedie vil kamufleres i det som har orden, i det siviliserte og det ordnede, mens tragediens egentlige natur er kaos og ktonisk.

Jeg liker labyrinter.

Ifølge Nietzsche avsløres det apolliniske skinn når tragedien avslutter med en klang som apollinsk kunst aldri ville laget. Det er et vakkert bilde, selv om Nietzsche også mener det bokstavelig. I Hedda Gabler av Ibsen spiller Hedda en dansemelodi rett før hun skyter seg gjennom hodet, og hun sjokkererer de andre for det har vært dødsfall og det skal være stille.

 Uh, – hvad er det!

sier Fru Elvsted og farer opp fra stolen. Jeg tror det er det apollinske skinn som revner fordi den dionysiske klangen plutselig hamrer løs i dødshuset.

Apollinsk krig.

Og hvis vi stjeler dette uttrykket og bruker det videre som vi vil, viser det apollinske skinn det fernisset som gjør at vi holder sivilisasjoner gående, hvor vi holder det lovløse utenfor et samfunn med sosiale koder og domstoler, fra skråblikk når noen snakker for høyt i mobiltelefonen til rettsaker hvor mordere blir holdt ansvarlig ovenfor samfunnets lover.

Det apollinske skinn ser vi når samfunnet sender ut unge menn i krig og forferdes av at de lager kamprop (Til Valhall!) og kommer med seiersbrøl når de dreper fienden (Hva? Vi trodde de resiterte menneskerettighetene alvorsfylt!) og i litteraturen ser vi det i Stormfulle høyder når Lockwood i løpet av en drøm går fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.

Dionysisk krig.

Og det er her jeg tenkte på upålitelige forteller og hvorfor jeg så ofte gledes når jeg kommer over dem i litteraturen. For de får det apollinske skinn til å revne. Denne avtalen man har, det uuttalte håndtrykket fra første side i boken mellom leser og forteller: Det revner og under vrimler det kaotiske fra undergrunnen, og det myldrer over kroppen din og inn i munnen din til du kveles.

Om ironi og Datalagringsdirektivet

Jeg leste Kathrine Aspaas’ kronikk i Aftenposten: Fri oss fra det skjulte, og for første gang på nokså lang tid, ble jeg usikker på min egen ironidetektor.

Kathrine Aspaas er for datalagringsdirektivet fordi hun mener at åpenhet gir frihet. Dette argumenterer hun for på en nokså pussig måte, som innebærer alt fra å fortelle at hun tar medisiner mot depresjon til en slags hyllest til Wenche Foss. Ispedd er også en liten snutt med drømmerier om hvor fint det hadde vært hvis sveitsiske banker hadde vært mer åpne.

Selv er jeg mot datalagringsdirektivet. Faktisk synes jeg det hele er en ulykke. Enda verre, det er en villet ulykke. Samme dag jeg leste den for meg bisarre kronikken, gjenfortalte jeg den til en kamerat.

Så hele poenget hennes,

sa jeg.

Hva hun liksom bygger hele sin skrøpelige argumentasjon med, er at fordi hun finner det befriende å dele med aftenpostens lesere at hun er deprimert og går på medisiner, så er hun for at hennes åpenhet rettferdiggjør at alle vi andre skal tvinges inn i en overvåkningssituasjon.

Min venn som ikke hadde lest kronikken, sa:

Men er du sikker på at hun ikke bare er ironisk?

Og der stoppet det. For jeg hadde vært sikker da jeg leste teksten. Den virket ikke ironisk. Men når jeg satt igjen med essensen av Aspaas meninger, virket den jo ytterst ironisk. Det finnes vel ingen nogenlunde oppegående mennesker som kan argumentere på denne måten?

«Ironi» kommer av det greske eironeia som betyr «forstillelse». Bokmålsordsboken definerer ironi slik:

det å si det motsatte av det en mener på en slik måte at ens virkelige mening skinner igjennom […]

Og nå har jeg lest kronikken om igjen. Flere ganger. Og slik er det blitt at hver gang jeg leser den, tenker jeg: Hun er ikke ironisk. Hun bruker for mange hedersord og vendinger uten å signalisere en avstandstagen. Det er en absurd argumentasjon som munner ut i en absurd konklusjon, men det absurde er ikke med nødvendighet sammenfallende med det ironiske.

Men hver gang jeg vender meg bort fra teksten, kan jeg ikke se noe annet enn Wenche Foss og en gjeng som danser en slags frihetsdans mens de gumler antidepressiva og synger solidaritetssanger hvor teksten består i at det er  overvåkning som skal sette oss fri.

Noe som selvsagt virker veldig ironisk.

Datalagringsdirektivet er jo en ironi i seg selv. Den sier at vi alle er kriminelle og må behandles som kriminelle. Samtidig forutsetter den at våre overvåkere aldri er kriminelle,  og at dermed ingen noensinne kommer til å prøve å benytte seg av de enorme mengder med data man nå skal lagre.

Kanskje jeg rett og slett har avslørt tidenes spøk.

Et poetisk yrke

Det var faktisk på tide noen sa det. Jeg leste Liv Marie Schous kronikk i aftenposten i dag; Å vere lærar er toppen, og tenkte: Endelig!

Nå er ikke jeg ordentlig lærer, jeg er jukselærer og tilhører den lugubre gruppen av løsarbeidere uten pedagogikk. Jeg har jobbet som lærervikar i flere år til sammen, i en rekke ulike settinger.

Og jeg synes det er så fint å se at noen sier det som er sant. For det å være lærer er så fantastisk morsomt og tilfredsstillende.

Det helt klart beste med yrket er selvsagt formidlingen. Jeg har en greie med formidling. Å få noen til å forstå er som å sitte i et mørkt og depressivt rom og være sukkersulten, til noen plutselig tenner lyset og kommer inn med en enorm kake.

Det er forståelse som blir ført videre, og det er noe av det vakreste som skjer i hele verden.

For tiden jobber jeg med voksne, jeg lærer bort norsk til innvandrere. Det høres relativt prosaisk ut, men det er nokså poetisk om jeg selv skal si det. Jeg har fått et annet forhold til språket siden jeg begynte å jobbe med dette.

Jeg stod i en klasse engang, og denne klassen var på begynnernivå. Det vil si at man har begrenset med ord, og at man jobber i presens. Så fikk jeg spørsmålet om hva «vil bli» betyr. Du kan ikke forklare med synonymer og tegning kommer til kort. I tillegg er det ikke presens.  Hvordan forklarer man da hva «vil bli» betyr?

Jeg klarte det! Og et forklarelsens lys spredte seg i klasserommet. Det er til å bli euforisk av.

Og denne opplevelsen av det å kunne leve av å formidle kunnskap videre og se at det blir forstått, gjør at Liv Marie Schous kronikk er helt på sin plass. Å være lærer må være et av de beste yrkene som er.