Jeg har skrevet om dannelse i skolen. Kronikken stod på trykk i Klassekampen lørdag 5. november -11 under navnet «Lærdommer fra Finland».
Bekymringen over norsk skole har vært økende de siste årene. Finsk skole blir stadig trukket frem som et eksempel til etterfølgelse, men vi glemmer det faktum at hverken lærere, skoler eller elever oppstår i vakuum. Vi kan ikke kopiere finsk skole, for nordmenn flest ønsker seg ikke et finsk samfunn, til det er vi for rike og antiautoritære. Det er likevel flere ting vi kan lære av finsk skole: Skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg, og lærere bør være langt over gjennomsnittet akademisk dyktige.
I Finland er ikke skolepolitikk et tema. Skolen styres av kompetente fagfolk, og både folket og politikere stoler på sine lærere, noe de har all grunn til. Landets lærere har med rette høy status i det finske samfunnet. I Norge er skole et hett tema i valgkampen. Debatten er fylt av kunnskapsløs støy og vill synsing om lærertetthet, timeantall, frukt og andre detaljer. Ingen partier i dette landet tør å ta konsekvensene av faktum: Kvaliteten på skolen avgjøres av kvaliteten på lærerne.
En rekke ubehagelige sannheter er ikke blitt sagt tydelige nok. Vi tar inn lærerstudenter som ikke selv er spesielt dyktige på skolen. Det er en oppskrift på undergang. «Dere kommer nok til å synes at det er mange vanskelige artikler på pensum, men heldigvis trenger dere ikke kunne alt utenat til eksamen», sa en av foreleserne mine på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Hva slags elevmasse er det som får ham til å si noe slikt?
Har du en treer i snitt, er du enten en grov underyter, eller du er ikke spesielt skoleflink. Du blir ikke en god lærer hvis du ikke er faglig dyktig. Yrket godt utført, krever en teoretisk dyktighet og en evne til refleksjon som for de fleste vil bety et karaktergjennomsnitt på langt over tre. Det hjelper ikke at norsklæreren din er et skjønt menneske, hvis hun ikke kan stave.
Det er ikke så mange årtier siden det var de flinkeste i klassen som ble lærere. Slik er det ikke lenger. For å få tilbake denne søkermassen, og beholde de dyktige lærerne som allerede jobber i skolen, må læreryrkets status høynes. Vil vi i tillegg ha glimrende pedagoger og formidlere, må vi virkelig ta noen grep. Før lærerutdannelsesreformen på 70-tallet, lignet finske læreres utdanning den vi har i Norge i dag.
En lignende revolusjon er selvsagt mulig også i norsk skole. Profesjonaliser utdannelsen. Flytt den til universitetet og utvid den til en mastergrad. Gjør opptakskravene høye og utdannelsen krevende med hard utsiling underveis. Øk lønnen drastisk, og la oppsigelsesvernet i skolen midlertidig svekkes. Et samfunn får den skolen den ber om, og det vi har bedt om er for dårlig.
Dannelsesbegrepet er viktig i norsk skole, men er i årenes løp blitt omformet til å omhandle holdninger mer enn kunnskap. Hva slags holdninger samfunnet ønsker at borgerne skal ha, er det altså jeg som lærer som forventes å forme. Mye av mitt studie er i praksis sentrert rundt skolens oppdragende virksomhet. Det går i en relativt politisert form for antirasisme, fremming av demokratiske holdninger, toleranse og likestilling. Å vektlegge skolens holdningsdannende perspektiv som så sentralt i lærerutdanningen at det nærmest fordriver viktige didaktiske spørsmål, er idioti.
I Dagbladet denne uken, lanserte Gunhild Dahlberg «den seksuelle skolesekken». Skolen bør ifølge Dahlberg ha ansvaret for å gi alle elevene den samme seksualmoralen. Dette må gjøres fordi «den norske mannen [er] skikkelig god på å voldta damer.» Jeg takker for den rørende tilliten Dahlberg har til lærerstanden, men tror likevel vi ville hatt en bedre skole hvis folk forstod at å velge noe, er det samme som å velge bort. Og kanskje reflekterte litt rundt begrensninger i skjæringspunktet mellom realisme og idealisme.
Mantraet: «(velmenende holdning) må inn i skolen» blir uttalt for hvert samfunnsproblem som dukker opp, og er omtrent like effektivt som å gå i fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Neste gang noen ønsker en ny holdning undervist i skolen foreslår jeg følgende tre krav: Forskning som viser en signifikant effekt av holdningskampanjer. Konkrete forslag på hva som skal tas vekk fra pensum og i hvilket fag for å få plass til undervisningen i den holdningen. Og forskning som viser at gode holdninger kan forsørge befolkningen fremover.
Det er selvsagt vanskelig å motsi ønsket om et dannet folk, men jeg skal gjøre et forsøk likevel: Hvis begrepet dannelse skal ha noe som helst hensikt i skolesammenheng, må det innebære et sterkt fokus på kunnskap, ikke bare hvilke holdninger jeg skal innprente mine elever. Om skoleverkets primære oppgave skal være å jobbe mot spiseforstyrrelser, selvskading, og ellers alt som er leit, vil det ikke lenger være en skole. Pussig nok kan det også virke som ovennevnte problemer heller ikke minker i samfunnet, på tross av skolens økte fokus på sosiale problemer. Jo mer skolen prøver å favne, jo mindre får den til.
Når et samfunn planmessig og gjennom årtier bygger ned sin egen skole ved å forenkle pensum, og lar kravene for opptak til lærerutdanningen senkes, vil det føre til faktiske konsekvenser i samfunnet vårt. Den dagen andelen funksjonelle analfabeter blir et reelt problem i vårt demokratiske og tekstbaserte samfunn, undrer jeg på om folkeaksjoners fokus vil endres fra kampen mot mobbing, til kampen for en forsvarlig offentlig skole.
Det kanskje vanskeligste ved en reell skolereform, er at samfunnets holdning til hva en god lærer og en god skole er må endre seg. At folk flest murrer over skolens tilstand, betyr ikke at de ikke er indoktrinert i tanken om at det viktigste er at læreren «lærer elevene sine hva det vil si å være menneske».
På den annen side kommer vi aldri til å la ideologiske føringer gjøre at vi får kirurger som søkte på medisin fordi «det var lett å komme inn på», og fordi «de ville jobbe med mennesker». Det er ironisk, siden et par generasjoner med dårlige kirurger ikke vil være i nærheten av å kunne tilføre så mye skade i samfunnet, som det et par generasjoner med dårlige lærere kan.
Biblioteker og labyrinter 
Interessant. Hvem har skrevet kronikken?
Det er jeg.
Dette er den minst innsiktsfulle kronikken jeg har lest.
Hvilke karakterer man får er avhengig av en persons individuelle metode for å innhente kunnskap. Det burde ikke forhindre ildsjeler i å gjøre den jobben de brenner mest for.
Selv brenner jeg for bilreparasjon, men ser ikke forskjell på ford og volvo. Vil du jeg skal reparerere bilen din? Det hender selvsagt at karakteren ikke samsvarerer overhodet med faktisk kunnskap. Da er det unntak, og ingen trenger å føle seg truffet.
God kronikk. Jeg tror du har helt rett, og har alltid stusset over hvorfor såkalte faglærere i grunnskolen sjelden er faglig skolerte. Spesialisering på lærerutdanningen kan ikke kompensere for en grad i faget fra universitet eller høyskole, og pedagogisk utdannelse hjelper lite når man ikke har noen kunnskap å formidle. Jeg tror dessuten ikke det nytter å la holdningsarbeid være et så sterkt fokus i skolen hvis man ikke baserer det på å tilegne seg kunnskap og opparbeide evnen til kritisk tenkning i forhold til fagstoff.
Det er mye misforstått snillisme i måten man tenker norsk skole på, både når det gjelder lærere og elever. Man får ikke faglig sterke elever når man forventer at alle skal være like og kunne like mye, og legger opp undervisningen deretter. Lik = middelmådig, som regel. Kanskje man er livredd for at folk skal bli lei seg hvis de oppdager at det faktisk er forskjell på folk? Ironisk nok er det i hvert fall ofte de som understreker at alle mennesker er like mye verdt som ser ut til å tenke at forskjell i kompetanse skaper elendighet for de som ikke er spesielt skoleflinke. Og at fokus på kompetanse og faglig dyktighet i skolen er et onde for de som sliter med basisferdighetene. Det er ille nok når man tenker slik om elevene, enda verre når det gjelder lærerne. Det virker på meg som om mye norsk skolepolitikk er basert på Janteloven.
Ble forresten overrasket over at du har tatt PPU, det visste jeg ikke.
Hei, Line! Takk for kommentar. Jeg tar ppu nå, begynte nå i høst. Økt fokus på kunnskap vil skape langt færre skoletapere enn alternativet. Det ble ønsket en skole hvor færre skulle falle utenom, så fikk vi det motsatte. Det er – som du sier – ironisk.
Åj, her tror jeg du har missforstått litt. Jeg har nettop begynt på lærerutdanningen på høyskolen, og i det nye systemet må en ha minst 60 studiepoeng innenfor ett fag før en får undervise i det (5.-10.klasse), noe som utgjør et årsstudium i faget. I dagens skole er det mye arbeid mot en tilrettelagt skolehverdag. Elever får tilpassede ukeplaner, og ekstra oppgaver. De svakeste elevene får også tilrettelasgt undervisningen slik at de kan nå mål tilpasset deres nivå og kompetanse. Jeg er av den oppfatning at skolen i dag selvsagt ikke er perfekt, vi har en lang vei å gå og mye å strekke oss etter, men vi har kommet lenger på veien mot en tilrettelagt hverdag for hver enkelt elev. Det er viktig å ikke stemple en elev med «dumhets-stempelet», men å vise elevene at de mestrer noe. De fleste elever forstår sitt eget kompetansenivå, og vil dermed ikke bli lei dersom de får tilrettelagt opplegget slik at de klarer å følge med og få utbytte i skolehverdagen sin.
For at elevene skal bli lærevillige og få lyst til å gå på skolen, må de først ha dekket sine basisbehov (mat, kjærlighet ..). Det fungerer ikke å presse på med masse kunnskap og undervisning til en elev som overhode ikke har lyst til å lære, det er her problemet ligger. Å si at dagens lærere ikke er faglig dyktige blir jeg svært skuffet over. Dersom en brenner for å bli lærer, og har 3,5 i snitt fra vgs, kan en såklart bli lærer! Lærerutdanningen har et kvalitetskrav, og de som ikke består eksamen oppfyller ikke kravene. De som ikke består eksamen får ikke smykke seg med tittelen ferdigutdannet lærer.
Og videre, hva skal man med lærere som kan en masse i og om sitt fag, men som ikke kan lære fra seg? Pedagogikken er viktig, og pedagogikken er en stor del av lærerstudiet.
Nå syns jeg at du faktisk snakker litt tull! Mat og kjærlighet er noe de aller fleste barn får, MEN skolelyst er det faktisk lærerne og andre elever som skal gi til enkeltelever, ikke mat og kjærlighet! Hørt på maken til tull! Jeg kan av egen erfaring, som forelder til en elev i mellomtrinnet, 5-7 kl, si: når ikke lærerne er i stand til å gå på elevenes nivå, og forklare f.eks fremmedord for dem. Hvem får DA ansvaret for å gjøre en lærers jobb? Jo, oss foreldre! Jeg sitter ofte i flere timer og forklarer mitt barn noe som h*n burde ha lært på skolen! Men når en lærer er så «flink» at h*n står og forklarer noe på høyskolenivå til unger mellom 10-12 år, så kan de sannelig ikke forvente at de verken KAN lære eller forstår hva som blir sagt! DET er det faktisk en lærer som skal bidra med – noe JEG opplevde da jeg gikk på skole – med faglig og pedagogisk dyktige lærere, som gikk inn for å tenke som elevene, for å få dem til å forstå hva de snakket om! Slik er det IKKE idag! Det er et fåtall lærere som er på barnets lærenivå idag, slik at barnet slipper å måtte være et teoretisk GENI for å forstå hva som snakkes i timene! DET er min erfaring! Det er IKKE morsomt å oppleve et barn komme hjem fra skolen og si: «Mamma, jeg er DUM, for jeg forstår ikke hva de sier på skolen? Jeg klarer ikke å lære og huske noe av det som blir sagt!» Og dette bare fordi at det PRATES for mye, istedet for å gjøre det mer enkelt! En trenger IKKE å holde et helt foredrag for unger, for å få dem til å forstå, det er nok å forklare det så enkelt som mulig – noe jeg gjorde for mitt barn! Mitt barn er oppvakt og husker det aller meste, men når det holdes foredrag på høyskolenivå for en 10 åring, når det f.eks skal forklares om verb, adjektiver osv, da forsvinner lærdommen i alle ord! Må si jeg er enig med min bror som ikke er pedagog: jeg er en bedre pedagog enn de som går pedagogikk! Det stemmer ofte at de som IKKE har gått og lært seg pedagogikk, ER flinkere til å sette seg inn i et barns tankegang, enn de som har kjørt seg fast i utdanningen, og ikke tenker selv!
Nå har jeg vel aldri ivret for at vi skal få masse lærere som kan mye, men som ikke kan lære bort? Jeg ønsker kunnskapsrike (dyktige) pedagoger. Jeg synes ikke et årsstudium fra høyskolen er nok. Som jeg skriver i kronikken, ønsker jeg et masterstudie knyttet til lærerutdannelsen. Det betyr ikke at jeg mener man ikke skal gi barn mat og kjærlighet.
omg. :o)
Hoho!
Bra blogg!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Takk, takk. Det ble registrert!
En selvsagt ting at man skal stille krav til lærerne! Akkurat som man må stille krav til alle andre yrkesgrupper.
Men for å forbedre norsk skole er det flere ting man må gjøre:
* ikke trøtt ut dyktige lærere med dokumentasjonsarbeid, arkivering og møtevirksomhet
*la læreren få tid til å være lærer og bruke energien sin på elevene
* la det igjen være lov til å stille krav til elevene
* motiver lærere til ikke bare å bli i yrket, men å utdanne seg til lærere ved å gi de lønn for økt arbeidsmengde og økt ansvar. I de fleste yrker er det slik, at de som bytter jobb går til yrker der lønn samsvarer med arbeidsoppgaver og utdannelse
* gi videreutdannelse og ros istedet for kontroll og kritikk
* dropp å lage reformer eller øke papirmengden hver gang det skrikes opp om at norsk skole er i krise – reformer gjør alene ikke skolen til å bli en bedre skole.
* Kjennetegnet på en god skole vil uansett alltid være fagkompetanse og god kommunikasjon og da gjelder det å få tak i de beste og legge forholdene til rette slik at de blir i yrket.
Vanskelig å være uenig i dette. Skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg (og implisitt styres av politikere). Det er et av poengene i kronikken min. For at det skal fungere må skolen være fylt av dyktige lærere. Da må vi satse på å få inn (og beholde) de dyktigste.
Kan ikke fa sagt bedre selv enn det som har blitt skrevet. Kompetente laerere alfa omega, og mangel pa det foerer til utrolige katastrofer. Tenkt pa hvor mange elever en laere har hatt i lopet av sitt karriere.
Har hatt laerere som sister a lese aviser, zapper gjennom pp lysbilder, snakker om sin privatliv/sko samling etc isteden for undervise.
Er sa utrolig lei av dette. Noen ganger kan det virker som at det ikke finnes ordentlige standard for a komme inn pa laere studiet. Hvis ikke noe blir gjort med dette snart, sa kunne det vaert en ide a importere laerere inn fra Finland?
Enda bedre om vi satser på vår egen kompetanse. Klart den er der!
OK, vedkommende blogger er inne på en del punkter, men gjentar seg selv til det kjedsommelig. Ett tema han overhodet IKKE kommer inn på og som har vært totalt fraværende i alle år i debattene om skolens kvalitet er følgende:
– Hva med å stille krav til disse såkalte lærerne på universiteter og høyskoler, de som har fine titler foran navnet sitt? Når det er slik at forelesere i f.eks. pedagogikk i utdanningen av lærere ALDRI har satt sine bein i den virkelige skolen og likevel skal sitte med fasitsvarene på hva som er god pedagogikk, da blir det for ille. Forfatteren av innlegget over er opplagt ikke gammel nok til å ha kjennskap til lærerutdanningen på 70-tallet når han beskriver den som positiv.
Jeg gikk lærerskolen i Tromsø i 1974 til 1977, og det eneste jeg har å si om de lærerkreftene som underviste der den gangen er SKANDALE! I ped hadde ikke en av lærerne mine noe som helst erfaring fra grunnskolen utover noen måneders vikariater! Et par av mine medstudenter og jeg selv hadde allerede jobbet i grunnskolen i opptil flere år. Det meste av pedtimene var pisspreik fra ende til annen. I realfagene hadde vi en annen lærer som heller aldri hadde trått sine sko utenfor denne værnede bedriften de kallte for lærerskole. I et av formingsfagene truet vi rektor med søksmål om vi ikke fikk en lærer som holdt seg til stede i timene i steden for å løpe på byen ett visst fuktig sted. Slik kunne jeg fortsette. Kun i ett eneste fag hadde vi lærere som hadde egen god og lang erfaring fra grunnskolen og visste hva de snakket om.
Min tre år på denne vernede bedriften var et langt gjesp og en skandale fordi innholdet og lærerne var hinsides god kvalitet. Så hva om det ble stilt krav til de som skal undervise lærere på akademisk nivå? Jeg gikk også to år på universitet, ett her hjemme og ett utenlands, og jeg kan med få unntak ikke si at situasjonen var særlig bedre der. Når forelesere på universiteter er totalt uinspirerte selv, kan de umulig inspirere sine studenter. Så begynn i den riktige enden med kvalitetshevingen. Det finnes nemlig INGEN pedagogiske krav til forelesere på høyskole og universitet, kun faglige. Når man blir utsatt for mange nok gørr kjedelige og totalt uinspirerende forelesere, er det på tide å fortelle disse foreleserne et alvorsord og gi dem et verbalt spark bak! Man kan som kjent ikke skape gull av gråstein.
Jeg er ikke en mann, og jeg synes ikke jeg gjentar meg til det kjedsommelige. Det er klart man bør stille krav til forelesere som utdanner lærere. Det var dog ikke tema for min kronikk denne gangen.
Nå er pedagogikk et fag, strengt tatt. Det er viktig å sette skillet mellom pedagogikk og didaktikk – og gud og hvermann bruker dem om hverandre som om det skulle bety det samme. For å undervise i et fag på høyskole og universitet finnes det faglige krav – for å undervise i pegagogikk må man ha bakgrunn i pedagogikk – dette er et pedagogisk krav. Men pedagogikk betyr ikke «har jobbet i skolen» – det er som å si at å ha en bachelor i psykologi betyr at man «har jobbet som psykolog». En barnevernspedagog har også studert pedagogikk, men har ikke arbeidet i skolen. Å argumentere for at pedagogikkforeleserne skal måtte ha erfaring fra skolen blir dermed feil.
Pedagogikk er et teoretisk fagområde, ikke praktisk. Man trenger overhodet ikke ha arbeidet som lærer for å undervise i pedagogikk på en god måte. Men da didaktikk er metode er det viktig at didaktikkforelesere har bakgrunn i skolen – det kan jeg si meg enig i.
Samtlige av argumentene dine faller gjennom, da det er tydelig at du heller ikke vet noenting om lærerutdanningen i dag. Vi er ikke på 70-tallet lenger, så sinnet ditt er muligens malplassert. Jeg tok PPU i fjor, og opplevde ikke at foreleserne var dårlige. Det er heller ikke gitt at forelesere skal diske opp og formidle som om de hadde tatt master i retorikk – motivasjon er i bunn og grunn studentens eget ansvarsområde, ikke forelesers. Kanskje passer ikke alle til studier på høyskole/universitet?
Nei, jeg tror heller ikke at det er best for samfunnet og den enkelte at alle sluses ut i høyskoler og universiteter.
Jeg har allmennlærerutdanning og jeg er enig i at den ikke er god nok. Vi trenger lærere med fagutdanning og pedagogikk/PPU. Jeg driver derfor med en mastergrad for å «bøte på skaden». Som en skrev, det hjelper ikke være verdens beste pedagog, om man ikke har noe å lære bort.
Allmennlærerutdanningen har fått mye kritikk i det siste. Leste jeg noe om den ordningen står for fall, tro? Vet du noe om det?
Allmennlærerutdanningen har falt… Nå er det et skille mellom 1-7.trinn og 5-10.trinn, dessuten har man nå kun et fag pr semester +pedagogikk. Dette gjør at en Grunnskolelærer (1-7.trinn) går ut med norsk, matematikk, pedagogikk + 1-2 valgfrie fag (musikk, engelsk, kroppsøving etc.)
Det virker som om det er en utbredt misforståelse at man ikke trenger noe særlig utdannelse når man jobber i 1. – 7. trinn. Mener bestemt at man bør innføre mastergrad i utdannelsen – for alle trinn.
Det er veldig lettvint å skylde på dårlige lærere. Selvsagt finnes det råtne peler i kurven, men vi har et problem som vi ikke kommer forbi; nemlig skolepolitikken. Et eksempel jeg personlig merker godt er Reform 94 som gjør elever en bjørnetjeneste.
Det har ingenting med hvor faglig dyktige lærere de har hatt eller får, så lenge de kan surfe igjennom 13 års skolegang fordi de har lovfestet RETT på det. Dermed bortfaller noe av motivasjonen til å måtte jobbe for å oppnå resultater. Konsekvensen blir at elever i dag oppbevares i skolen. Universiteter og høyskoler har senket lista (kvalitetsreformen) for at elevene skal klare studiene. Universitetsfag anno 2011 er mye lettere enn det samme faget for bare 10-15 år siden.
Dette virker det ikke som om noen i politikken tar med i betraktningen, men lærere, de kan man alltids skylde på. Som om ikke lærere har nok av admininstrative pålegg som stjeler tid fra undervisningsforberedelser og evaluering. (Når skal lærere få tid til videreutdanning og kompetanseheving?)
Selv er jeg realfagsdidaktiker i vgs og underviser oftest de skoleflinke, men også «skoletaperne» som blir oppbevart på yrkesfag og påbygning fordi de har krav på det. Her må det skje noe før eller senere, ellers har vi ikke norsk arbeidskraft igjen. Vi sakker akterut for andre land hvor kunnskap verdsettes og arbeidsmoralen blant ungdommene fortsatt eksisterer.
Enig i mye her.
Jeg ville hatt mye bedre karakterer i puggefag hvis jeg hadde hatt bedre hukommelse. Det hjelper lite med høy IQ når man glemmer alt man leser med en gang. Hvorfor får ikke barn med dårlig hukommelse hjelp til å huske bedre (tenker da på bedre kosthold, individuell fysisk treningsopplegg, kosttilskudd, huske-teknikker osv) slik at de slipper å bruke all sin fritid på å pugge alt som LÆRERNE KREVER at man skal huske?
Jeg har skrevet et innlegg om hukommelsesteknikker her, og jeg synes det bør inn i skolen. Kanskje du vil ha nytte av det?
https://bibliotekeroglabyrinter.wordpress.com/2011/07/21/memoteknikker-kunsten-a-huske/
De får ikke dette, fordi kosthold, kosttilskudd og medisinsk oppfølging er FORELDRENES ANSVAR. Skolen skal lære elevene kunnskap. Foreldrene skal oppdra dem stå for kosthold.
Ikke legg ekstra oppgaver («oppbevaringsfunksjon», «oppdragelse») på skolen. For da blir det mindre tid og ressurser til det faglige.
Støtter deg 100%. Men du og jeg får neppe flertallet bak oss før vi er tomme for oljepenger og Norge har gått på minst en skikkelig økonomisk smell.
Intill det, må vi nok regne med at middelmådige janteborgere fortsatt vil beholde kontrollen.
Man får da håpe det skjer noe før det.
Læreryrket handler om å kunne lære bort det man skal lære bort. Hjelper ikke en dritt om en lærer har 6’er på alt av vitnemål og en glimrende CV og kan algebra fra A til Å, om ikke læreren klarer å lære det fra seg.
Å vite hva man skal lære bort er ikke vanskelig når man har et pensum å følge og i tillegg til en lærebok i faget man skal lære bort. Da handler det ikke lenger om man kan stave Kollektivtrafikk riktig eller kan regne ut gjennomsnitt og hypotenusen i en trekant, da handler det om å kunne lære det bort slik at elevene forstår det og lærer.
Personlig egnethet og pedagogiske evner er selvsagt viktig. Eventuell utsiling underveis i undervisningen er derfor et poeng.
hva hvis du har en litt glup elev som spør hvordan herr pytagoras kom fram til sitt berømte teorem?. Det står nemlig ikke i de fleste matematikkbøker for grunnskolen. Eller hvis du skulle lære å snekre, ville du lært det hos en som har lest en bok om snekring eller en snekker? (Ja, det samme gjelder i matematikk og andre fag…)
Hvis jeg skulle lært om snekring ville jeg ønsket å lære av en som var dyktig i snekring, og i tillegg en god lærer. Det er også et av poengene i kronikken.
Trur jaggu det er stilt nokk krav til lærerene. Er du lærere selv?
Jeg har jobbet som lærer i mange år, og tar ppu nå.
Nokk? Trodde dette ble skrevet med en k jeg!
Det er nok med en k i nok. Anbefaler for øvrig http://sprakrad.no/ som har gode ordlister.
Hei
Dannelse i skolen er helt fraværende pga at elevene ikke har respekt for lærerne. Elevenes primæroppgave på skolen er å lære, ikke å være dannet.
Men de bør oppføre seg som folk både mot medelever, og lærerne.
http://www.vargas12.com/2011/09/laerere-slutt-a-mobbe-dine-elever/
Før i verden var det en av de viktigste stillingene man kan ha, å være lærer. Bare lensmannen og legen var viktigere enn lærerne.
Det var som sagt før i tiden. Nå er det blitt et yrke for de som ikke er helt sikker på hva de skal bli.
De fleste har jo kunnskap nok og utdanning til å bli lærer. Dvs, det kan jo alle bli, Derfor det synkende kravet til gode elever, derfor blir lærere oftere og oftere tatt for å gjøre slett jobb og i tillegg mobbe egne elver.
Jeg skjønner veldig godt av dagens elver ikke gidder å ha respekt for lærerne anno 2011.
Takk for meg!
Vargas
Læreryrket er ikke «for de fleste». Godt utført er det et krevende yrke.
Det stilles alt for få krav til dagens lærere, derfor kan hvem-som-helst bli lærer, før var det kun de som virkelig ville bli lærer som ble det, og da var det meget vanskelig, fordi det ble stilt krav til de.
Vargas
Jeg vil våge å påstå at du ikke aner noe som helst av hva som foregår i skolen. Jeg har undervist på en del ungdomsskoler/barneskoler, og kan si deg at svært mange ungdommer er langt bedre i oppførselen enn sine foreldre. Oftest er det foreldrene jeg gremmes over når det er foreldresamtale, ikke barna. Elevene respekterer meg, men dette er noe jeg selv må kreve.
Det er ikke alle lærere som klarer å kreve respekt, og forskjellige elevgrupper må møtes på forskjellige måter. Omstillingsevnen er en av nøkkelevnene til den gode lærer, men det er vanskelig å holde motet oppe når samfunnet allerede har stemplet deg som en taper, yrkesmessig.
Jeg synes jobben jeg gjør er viktig, men vanskelig. Det er det få i min krets som ikke arbeider innen pedagogikk/utdanning som er enig i. Slikt smitter – hvis vi skal gjøre noe for skolen må vi gjenopprette læreres yrkesstolthet, og dette gjøres gjennom profesjonalisering. Støtt dette i stedet for å klage, så skjer det i hvert fall noe.
Å heve læreryrkets status er helt nødvendig.
Enig i en del av dette, men har og noen nye innspill:
1. Jeg tror ikke politikerne er villige til å bla opp så mye penger til lærerlønn. Det å jobbe med mennesker blir sett på som mindre viktig enn å jobbe med noe «produktivt», f.eks. penger.
2. Hva er kjennetegnet på en god og en dårlig lærer? Hvordan måles dette?
3. Utsilingen bør skje tidlig. Selv middelmådige lærere er store ressurser i samfunnet, som ikke bør sløse bort sine beste år i lærerskolen.
4. Hva med den fremtidige gigantiske lærermangelen? Hvordan vil du takle denne ved å hive ut de middelmådige/dårlige. Husk at over 50% av lærerne i vgs er over 50 år. Eller var det 55 år? Skal vi erstatte de med snekkere eller bilmekanikere? Vi kan ihvertfall ikke bruke folk fra Helsesektoren, for der mangler de vel enda flere folk…
Kort oppsummert:Man kan ikke bare stille strengere krav uten å tenke på hvordan man kan hjelpe lærerne og øke søkergrunnlaget!
1. Jepp. Det kommer vi til å angre på.
2. La oss bare innrømme at det er noe man ikke kan svare på med en kjekk oneliner. En lærer bør kunne faget sitt, og være en god pedagog.
3. Utsiling bør først skje ved inntak og deretter fortløpende gjennom utdannelsen. Slik de f.eks har på profesjonsfaget psykologi.
4. Gjøre lærerutdanningen til noe man kjemper for å komme inn på, er en start.
Det er mange ting som er feil i norsk skole. Jeg har jobbet som sivilingeniør i mange år, og holder nå på med å omskolere meg til realfagslærer. Den første feilen jeg møtte, var holdningen fra universiteter og høyskoler: som sivilingeniør har jeg ikke nok studiepoeng til å regnes som kvailifisert til å komme inn på PPU studiet. Selv ikke med karakteren B i snitt, 4,5 års universitetsutdanning og nesten 30 års erfaring fra privat næringsliv. Er universitetsfolk ute etter å beskytte sitt eget område? Er de redde for folk som kommer utenfra? I tillegg har jeg fulgt mine egne barn gjennom alle skoletrinn, er en godt voksen norsk mann og topp motivert for dette. Og slike folk vil universitetene ikke slippe inn i skoleverket! Er det rart det går gæli? Er det samme type folk som sitter i departementet også?
Var poenget at de mente du ikke hadde nok studiepoeng i realfagene du skulle undervise i?
Men dette har dere jo fått dispensasjon for nå, så det er vel ingenting å syte for? Satt på spissen burde vi «vanlige» realister kreve å få undervise i engelsk da, ettersom alle lærebøkene er på engelsk og hovedfagsoppgaven er skrevet på engelsk?? ;)
Spøk til side; dette med ppu og siving har ikke noe med at dere ikke blir trodd på når dere sier dere har mer enn nok matematikk, men at det er satt et minimumskrav for å komme inn på matematikkdidaktikk. Det er jeg som har studert «vanlig» matematikk og fysikk veldig glad for. Ikke fordi jeg ikke ønsker sivinger velkommen i skolen (for det trengs), men at det faktisk er en slags kvalitetssikring slik at ikke «hvem som helst» kan få dispensasjon.
Helt enig!
Ja. Og nå har jeg vært ute i praksis noen uker og sett med egne øyne at det er ikke noe stort problem. Men merkelig nok er det ingen som er opptatt av om jeg husker noe av det jeg lærte for over 30 år siden. Og hva jeg måtte ha jobbet med i alle de årene jeg har vært i arbeidslivet er tydeligvis heller ikke av noe særlig interesse.Det er kun antall studiepoeng som er viktig. Hvis det private næringslivet skulle ha vært styrt etter slike prinsipper, hadde vel det meste gått konk.
Jeg synes det er riktig at man ønsker formell kompetanse for PPU. Den burde være høyere enn i dag, mener jeg. Men tipper du ville sluppet inn på en annen høyskole – det går vel på hvor mange plasser de har, og hva slags kompetanse de andre søkerne har?
Poenget er at du må ha riktig antall studiepoen i de fagene du ønsker å undervise i. Det er et kvalitetskrav som hindrer underkvalifiserte å komme inn på PPU. Det hjelper deg lite om du har B i snitt hvis du ikke har en god nok fordypning i ditt fag.
Jeg ser frustrasjonen, men jeg er veldig glad i studiepoengs-kravet til PPU-studiet. Det er en tidlig siling, som trengs for å holde et visst nivå.
Enig i denne. Mener også kravene bør heves.
Jeg skjønner mye av hva du skriver, men jeg må si meg litt uenig i dine holdninger til karaktergrunnlag. Jeg kan huske mine beste lærere, og jeg tviler på at noen av dem hadde høye karakterer i snitt på skolen selv. Derimot husker jeg også med gru et par mattelærere som var veldig flinke selv, men ikke kunne lære bort i det hele tatt.
Lærerutdanningen er blitt utvidet til 4 år allerede, så i riktig retning går det.
Det er blitt mer praksis, som i seg selv siler ut, som du er så opptatt av. Man møter praksis tidlig i utdanningen, og her er det mange som finner ut at dette ikke var for dem.
HiOA stiller strenge krav til oppmøte i startfasen og under alle praksis-perioder. Legeerklæring eller dødsfall i nær familie er ikke godkjente grunnlag for fravær. Dette for å bedre snittet til den enkelte elev. Under dette faller også mange av, for fort er ikke året godkjent, og man må gå hele året på nytt, eller vente et helt år for å fullføre ny praksis mens resten av utdanningen står på vent.
Du mener man skal stille krav til lærere, men hvor er det egentlig riktig å stille krav?
Du nevner karakterer, men de sier bare noe om lærerens evne til å lære, ikke å lære bort.
Nei, jeg tror lærere allerede blir stilt for mye krav til på mange områder. Det er stadig flere ting å forholde seg til, og blind forventning til alt en lærer skal rekke over over en viss periode.
Det lærere trenger er tillit! Om lærere ble møtt med respekt og tiltro, ville også mange levd opp til forventningene(realistiske)! Dette er grunnleggende pedagogikk ;-)
Jeg har som utgangspunkt at jeg mener en lærer bør kunne sitt fag, og at han er en god pedagog. Det første er – så prosaisk det enn kan virke – lettest å teste ved hjelp av karakterer. Det andre vil forhåpentligvis vises i studiet. Jeg er klar over at det høres ut som om jeg sitter her med en målestokk og skal måle kvaliteten på læring. Jeg skjønner at det virker vakrere å si at tillit er det som skal til. Men for at skolen skal få tillit så må den altså fylles med dyktige lærere. Så får man heller vemmes av målinger og tester og krav. Men det er et kjempeproblem at vi utdanner funksjonelle analfabeter, og at pensum innenfor realfag virkelig har opplevd et fall. Det ligger mange tragedier i disse tallene, og det er en samfunnsmessig bombe. Det er et av de viktigste yrkene vi har i samfunnet. Vi har ikke moralsk lov til å rote bort skolen.
God blogg, sjølv om ein ikkje alltid er enig i alt som blir sagt. Dette er likevel ein viktig del, som eg trur du vil kome fram til, som skapar debatt rundt den norske skulen i dag.
Dette er verkeleg ein blogg eg kjem til å nytte meg av under studietida! Kjekt å ha ein blogg med nye innspel, slik at tankar og refleksjonar blir satt i gang hjå mange som les.
Stå på vidare!
Mvh
Lærarstudent 1. år GLU 5.-10.
Hyggelig tilbakemelding. Takk!
Som lærer på vgs må jeg innrømme at jeg lenge har hatt en snikende mistanke om at det er mange lærere på barne- og ungdomstrinnet som ikke er faglig dyktige nok. Når elevene deres kommer på videregående, har de rett og slett ikke godt nok kunnskapsgrunnlag for å forstå mange av fagene – mange blir derfor demotiverte og dropper ut.
Ser en del her inne sier at det er viktigere at man kan lære bort enn at man er faglig sterk. Det ene er vel avhengig av det andre? Hvordan kan man være ‘god til å lære bort’ et fag man ikke selv har forstått?
Jeg underviser også på lærerutdanningen. Her er mange hyggelige og gode mennesker, som er faglig svært svake (med mange strålende unntak, selvsagt!). Menneskelig sett er de meget godt egnet til å jobbe med barn og ungdom – men jeg ser jo at de feilene de gjør faglig, er de feilene de vil lære bort – og det er de feilene jeg ser igjen blant elevene i skolen. Det blir en ond sirkel som er vanskelig å bryte. Ofte kan man nesten gjenkjenne hvilken skole elevene har gått på tidligere ved å se hvilke feil de gjør…
Synes det var interessant det du skrev om holdningsarbeid. Et problem mange av mine elever har er å kunne stole på egne meninger og refleksjoner rundt alminnelige samfunnsspørsmål. De ser usikre på meg, og lurer på ‘hva svaret er’? De er vant til å bli matet med teskje hva som er ‘riktig’ å mene, og blir helt forvirret når jeg ikke gir dem en ‘fasit’, men sier at det viktigste er at de kan begrunne meningene sine godt nok, og argumentere for dem på en saklig måte. De mest usikre går da til google for å se hva andre folk mener..:)
Mye godt i denne replikken!
Vil bare si at jeg er utrolig enig med det du har skrevet. Jeg vil gjerne spørre deg en ting, som lærer; hvordan vet du om du har gjort en bra jobb? Fins det noe som kan fortelle deg at det du gjør er riktig?
Det blir vel for overfladisk å gi en kort kommentar om det. Men jeg har skrevet denne bloggposten tidligere om hvor glad jeg er i yrket mitt. Kanskje du kan finne noe i det?
https://bibliotekeroglabyrinter.wordpress.com/2011/02/20/et-poetisk-yrke/
Det er svært lite i bloggen og også kommentarene jeg er enig i dessverre, og det har en klar årsak; det er stort sett skrevet av personer som ikke har innblikk i skolehverdagen. De utdannede lærerne i dette landet er i all vesentlighet meget gode lærere, og har god utdannelse. De kan fagene sine, og de kan lære bort.
Det som dere glemmer er arbeidsforholdene det jobbes under i Norge. Endel punkter dere bør ta inn over dere kommer her, og endel av de er faktisk helt unike (i negativ forstand) for Norge.
* På store skoler i de store byene og kommunene, går langt over halvparten av en lærers tid med på andre ting enn faglig undervisning. Hvorfor? Fordi det er for få lærere per elev/klasse i forhold til de oppgavene som pålegges lærere idag, og som ikke var der før.
* Individuell opplæring. Alle har krav på individuell opplæring. 45 skoleminutter og tretti minutters forberedelse til hver time… 25 elever i klassene. Begynn å regn selv, det er mindre enn to minutter per elev, forutsatt at det ikke er noe felles undervisning. Forventer man mirakler på to minutter?
* Femte trinn har 3-4 skoletimer med Matte i uka. Det blir 6 minutter per elev… Er problemet læreren, eller ressursene som er tildelt til klassen?
* Lekser… læring er skolens ansvar, men lekser er viktig. Før ble det prioritert hjemme, det gjør det ikke lenger. Sjekk med noen innenfor skoleverket før dere uttaler dere. Det er mange tilfeller hvor foreldre ikke forstår leksene. (Ikke akkurat deg nei, men se rundt deg…)
* Sosiale problemer. Kom dere inn på skolene i store kommuner og byer før dere svarer. Ja, det er svært tidkrevende, og det spiser av tiden i punktet over.
* Hørte jeg noe om etterutdanning?.. Det er flott, men det spiser av tiden over. Det er mao ikke avsatt ressurser til å opprette kvalitet i skolen, mens lærerne etterutdannes. Så det er bra for den enkelte lærer, men klassen sliter jo, når de får en «fra gata» inn i mellomtiden?
* Idrettsdag, FN-dag med ukes forprosjekt…
* Dere må skille mellom førskolelærere og allmennlærere. Når 6 åringene skulle inn i skolene, ble det manko på lærere. Løsningen fra regjeringen var å godkjenne førskole-lærer utdanning til 1. – 4. trinn….. Hmm…De er jo ikke faglærere? Det går sikkert fint i små klasser på små skoler, men i store klasser med større innslag av sosiale forskjeller… Tja… Ser ingenting over om dette, annet enn begrepsforvirring? Lærer? Ja, det er en som er ansatt som lærer. Men lærer utdanningen angripes. Hvorfor det? Det hjelper ikke å bedre lærerutdanningen, om det er ufaglærte som ansettes?
* Yrkets status. Utdanningens status. Den brytes daglig ned av politikere, media, bloggere som den vi er inne på nå. Det rakkes ned på lærerne. De utdannede lærerne er flinke de. Men alle klager på de. Selv om den jobben det klages på, er utført av noen som ikke er allmennlærer utdannede. Hmm. Begrepsforvirring?
* Lønn – det klages på jobben som gjøres, statusen er lav, arbeideforholdene er dårlige. Utdannelsen er attraktiv. Næringslivet og det offentlige tilbyr deg høyere lønn for en lettere hverdag. Hmm… Hvorfor tror dere de utdannede og flinke allmennlærerne ikke jobber i skolen? Og dermed synker jo andelen av utdannede lærere, og også kvaliteten på skolen.
Her kan vi fortsette. Mens dere klager på lærerutdanningen, som dere ikke vet noe som helst om. Det blir som å ansette sjåfører uten førerkort. Og samtidig kreve bedre kjøreskoler. Ansett regnskapsførere uten utdannelse, og gi dem for kort tid til å gjøre jobben sin. Når regnskapet blir feil, så klager man på regnskapsutdannelsen? Det hjelper jo ikke det når det er folk som utfører jobben som ikke har den utdannelsen? De som har utdannelsen er attraktive, og jobber et helt annet sted. Hvor de blir verdsatt.
Verre er det ikke. Men det er vanskelig å komme igjennom i media med dette, for vi vet alle at det ikke vil komme en dobling i skolebudsjettet, høyere lønn for å beholde de som har utdannelsen, og dermed øke kvaliteten i skolen. Det blir nedprioritert. Derfor er kvaliteten på skolen dårlig. Ikke noe annet enn det. Bedre lærerutdannelse, med fortsatt dårlige arbeidsvilkår og lav lønn, gjør at vi utdanner enda bedre mennesker til andre jobber enn i skolen. Det kan man mene hva man vil om, men sjekk antallet utdannede allmennlærere som jobber utenfor skolen, så har dere svaret.
Punktene her kan du hente rett ut fra Oslo skolene, som har størst problemer, bare ved å være en journalist. Det ser ikke ut til at VG journalisten ovenfor har tatt seg tid til det.
Verre er det ikke. Man får den kvaliteten man gir ressurser til, men ikke klag på de som gjør det beste ut av situasjonen. Ikke press enda flere dyktige mennesker ut av skolen.
Nettopp derfor tror jeg på profesjonalisering! Jeg merker på andre lærere og lærerstudenter også at det tar på å møte kritikk omtrent hver dag i avisa. Jeg tror at dersom lærerutdanelsen profesjonaliseres vil den kunne kreve tilbake den respekten den har miste, samfunnsmessig. Tilliten og yrkesstoltheten, autonomien – det går hånd i hånd. Hvis noen tror på meg vil jeg jobbe hardere.
Forøvrig enig i mye av det du sier. Særlig tidsbruken i jobben frustrerer meg voldsomt. Da blir det også ekstra frustrerende når folk liker å le av meg når jeg blir sjeleglad for sommerferie, som om den er ufortjent.
Jeg er enig i at det er systemet som må forandres. Hilsen bloggskriver.
Det er selvsagt mange ting som må tas tak i for å revolusjonere skolen. Et av dem er å heve læreryrkets status, som jeg er opptatt av, og som du selv er inne på. En annen ting er å forandre ideologien som ligger til grunn for hvordan norsk skole styres, og hvordan den er blitt som den er blitt.
Ellers er jeg altså ingen vg-journalist. Jeg har jobbet i mange år som lærer, og jeg tar ppu nå.
Du har et veldig snevert syn på de som har 3 i snitt. Jeg var hverken en grov underyter eller en ikke spesielt skoleflink en. Tror du bør få inn flere nyanser rundt akkurat det, spesielt med tanke på at du skal bli lærer. Det er for øvrig veldig få(ingen?) som er ENTEN eller, så noe særlig peiling på mennesker har du kanskje ikke…
Er enig i at lærere bør være dyktige i det de gjør og faktisk greie å engasjere alle elever og at det er en mangelvare i vårt rike land. Men som i ganske mange andre yrker som omhandler andre medmennesker, viser det seg til stadighet at det ikke bare er gode karakterer i en formell utdannelse som gjør deg egnet til yrket, du trenger en god posjon sosial kompetanse og helst en stor dæsj empati/medmenneskelighet/sympati. Du kan ha seks i alle fag, men alikevel feile totalt i møte med den praktiske delen hvor du må faktisk forholde deg til andre mennesker…
Med det dømmende synet ditt, samt manglende medmenneskelighet, tror jeg du også kjapt havner i kategorien «dårlige lærere» for en hel del elever…
Som lærer må du også være en god pedagog. Det er jeg enig med deg i. Jeg ser overhodet ikke ned på elever som har treere. Jeg ser heller ikke ned på folk som ikke er skoleflinke. Det er da ikke noe stygg dom over et menneske å si at det har andre styrker enn mattekunnskap? Da er det i tilfelle du som legger en «menneskeverdi» inn i det å være skoleflink. Det er de som ikke er skoleflinke som sliter mest når de møter dårlige lærere. De er blant taperne, hvis man utdanner lærere som ikke er dyktige i faget sitt.
Du skreiv jo over her at en som har tre i snitt har lavere evne til refleksjon enn de med høyere karakterer, da… Syntes også det var dømmende sagt da jeg leste det!
Men du mener vel ikke at alle er like skoleflinke, KristinB? Mener du at alle er like flinke til å skrive, til å opptre på en scene, til å synge, til å ha omsorg for andre, til å reflektere, til å løpe, til å oppdra, til å danse?
Det tror jeg ikke du mener. Faktisk er jeg helt sikker på at du ikke mener det. Det er da ikke noe negativt dømmende å si at vi har ulike styrker og svakheter.
Hvis jeg sier: Jeg tror Stephen Hawking er smartere enn det jeg er. Betyr det at jeg sier at jeg er et dårligere menneske enn Stephen Hawkin? At jeg sier han er mer verdt enn det jeg er? Nei. Det gjør det ikke.
Hvis jeg sier: Jeg tror Stephen Hawking er en bedre fysiker og matematiker enn det jeg er. Betyr det at jeg dømmer meg selv på en forferdelig måte?
Det tviler jeg på at du synes.
https://bibliotekeroglabyrinter.wordpress.com/2011/11/16/det-svarte-hullet-oppfolgingsinnlegg/
Jo, som sagt synes jeg det er dømmende – og ganske flåsete! – å si at god refleksjonsevne er knytta til karakterer over tre. Og jeg vil hevde at nettopp evnen til å reflektere, bla over egen praksis og egne holdninger, er helt essensiell innafor pedagogikken.
Når det er sagt, er jeg enig med deg i at en god faglærer er nødt til å ha inngående kunnskaper innafor sitt fag. Men at utsilinga skal foregå ved inntaket til lærerskolen er jeg ikke enig i. Hvorfor ikke gi folk en sjanse til å få toppkarakter i løpet av lærerstudiet uavhengig av hvor motiverte de sjøl var da de gikk på videregående (noe som for en stor andel av lærerstudentene er mange år siden)?
Ellers vil jeg si at jeg har lest litt her og der i bloggen din nå (innom for første gang i går) og liker den godt:-) Siden du arbeider i skolen og studerer ped, og fordi jeg oppfatter deg som et menneske som er interessert i – og i stand til – å utvide horisonten din, vil jeg så gjerne få anbefale deg noen bøker (og forfattere) om skolesak og pedagogikk som jeg sjøl er så glad i. Synes det hadde vært kjempegøy hvis du kunne fått noen gode refleksjoner ut fra noen av disse:
Nils Christie: «Hvis skolen ikke fantes»
Aaron Falbel: «Skolen eller livet»
John Steinberg: «La skolen dø!»
-og alt du kan få tak i av John Holt og Mosse Jørgensen :-D
Klem, KristinB
Hei igjen KristinB. Tusen takk for boktips og konstruktiv kommentar! Det setter jeg pris på. Det er klart at karakterer fra vgs sikkert er en ganske ufullkommen vurderingsmåte på refleksjonevnen. Men en eller annen type vurdering må jo til. Om det bør være en forberedende prøve, vitnemål eller annet, kan helt sikkert diskuteres. En god lærer må være flink til å lære bort. For å være flink til å lære bort noe, må man i tillegg til å ha pedagogiske evner, også være dyktig i faget man skal lære bort. Jeg synes det sistnevnte ofte blir underkommunisert. Det betyr absolutt ikke at jeg undervurderer det førstnevnte.
Det hjelper ikke å utdanne over-mennesker med en sterk utdannelse, sålenge man møter den hverdagen som er i norske skoler idag. Er du dyktig, også som lærer, så får du vesentlig bedre lønn og en kontrollert hverdag, utenfor skolen. Dessverre, det er selve hverdagen som det må gjøres noe med. Uansett hvor dyktig du er, om du har 6-10 elever med individuelle behov hver time, og ikke får tilstrekkelig avlastning på det, så går det utover resten av elevene. Uansett hvor dyktig lærer du er, så blir det mindre læring på resten av elevene, enn om noen andre hadde tatt elevene med krav på individuell opplæring. Det er helt elementært.
Det er positivt at alle skal ha krav på individuell opplæring, men da må det bevilges ressurser.
Tenk deg selv. En klasse med 18 elever, som følger samme opplæringsplan. Eller en annen klasse med 26 elever, hvor 8 av dem skal ha hver sin individuelle opplæringsplan. Hvilklen klasse får best opplæring om de får tildelt en lærer hver?
Dersom denne læreren er superdyktig. VIl det forandre svaret ditt på spørsmålet foran? De 18 som følger samme plan, vil uansett være vinnerne. Mao, det er et bevilgningsspørsmål.
Og det er min mening, etter å ha sett innsiden av norsk skole, at dette bare kreves uten at det bevilges. Det går utover kvaliteten.
Hvordan man legger opp skolen, er ikke bare et bevilgningsspørsmål. Det er også et ideologisk spørsmål.
Jeg er tildels enig med deg, men det største problemet med den norske skolen er ikke det faglige nivået på lærerne, men det er det sosial dynamiske nivået. Altså; det er mange lærere som kan faget sitt, men de er for dårlige til å lære bort, for dårlig til og prate og håntere elevene sine og rett og slett for dårlige sosiale til å være en person folk kan lære av.
Det er ingen nødvendig motsetning å være dyktig i faget sitt og en god pedagog. Læreryrket bør være for de som er begge deler.
Du peker på en ting som er viktig, nemlig at når kravene senkes yter man mindre, men det er jo en holdning som gjennomsyrer den norske skolen. Jeg synes det er ille at en elev som presterer dårlig pga lav innsats skal «belønnes» med enklere oppgaver. Hvordan skal den eleven da kunne prestere bedre på sitt faktiske nivå? Ok så mestrer en 10. trinn-elev en 4.trinn-tekst, men det hjelper jo ikke til eksamen, for den er på 10. trinn-nivå. Da har vi i grunn sviktet eleven. Dessuten har lærerens holdning alt å si, jeg jobber på yrkesfag og klassen min var «håpløse» før jeg kom. Nå er de best i fylket. Jeg tror det er fordi jeg tror på dem, og forventer noe av dem. Jeg er ingen pedagogisk verdensmester, men jeg gjør mitt beste, har tro på elevene og stiller krav. Og det får vi alle betalt for.
En annen ting du kunne ta opp er den varierende pedagogiske opplæringen lærere faktisk er igjennom. Jeg har min PPU fra NTNU og det er milevis unna det som kjøres for yrkesfaglærere på HiAK. Men NTNU setter jo alt inn på å være en seriøs institusjon, HiAK spyr ut faglærere til videregående som knapt nok kan skrive. Og hvordan skal disse bidra til å øke nivået i skolen?
Så flott at du har klart å heve klassen! Det er mange ting man kan ta opp når det gjelder skolepolitikk, og kanskje jeg gjør det en gang.
Det som foreslås i blogginnlegget/kronikken er iallfall en begynnelse. Problemet er at problemene i norsk skole stikker dypt – det må derfor en fullstendig omkalfatring til for å i det hele tatt ha noe håp om å gjenreise utdanningsinstitusjonene og lærerens autoritet.
Noen nødvendige grep:
-nivåinndeling av elevmassen etter evne. Pedagogisk opplæring deretter. Likhetsidealet er som kolera i samfunnskroppen generelt og i skolen spesielt – og resultatet er en undervisning tilpasset minste felles multiplum – og dette tjener kun middelmådighetseleven og papegøyestudenten. Alle andre blir tapere i varierende grad, både de dyktige, de tilpasningsudyktige og de som kan hende har sin kompetanse på praktiske områder mer enn de teoretiske.
-gjenreise yrkesskolene som yrkesskoler og tilintetgjør ideen om at det er samfunnsgode at flest mulig tar høyere utdanning. Høyere utdanning bør være for et fåtall. Ikke noe vondt sagt om litteraturvitere, sosionomer, filmteoretikere og sosialantropologer – men vi kjenner til den treffende vitsen: hva sier du til en nyutdannet sosialantropolog? –En bic mac og en cola, takk.
-en total demontering av den dvaske, sosialradikale 68-generasjonens virkelighetsfjerne og utopiske nivelleringspedagogikk.
Mot denne visjonen av en gjenreising av utdanningen står imidlertid de som har investert sine livsverk, sine identiter, sine karrierer og sine følelser i opprettholdelsen av utopiske svermerier. Og hvis vi fortsetter å følge i hælene på disse forståsegpåervandalene vil vi skape et samfunn som ikke er levedyktig – da venter ættestupet – vel fortjent!
Nei, ikke et vondt ord om litteraturvitere, jeg er en selv. Men det er klart det er grenser for hvor mange av oss samfunnet bør satse på å utdanne.
Første del av innlegget ditt provoserte meg ganske mye. Jeg siterer deg: «Debatten er fylt av kunnskapsløs støy og vill synsing […]» Du føyer deg dessverre inn i rekken blant dem. Det du forteller virker som det er basert på subjektive opplevelser og et uvalg medieoppslag. Fullfør PPU og jobb minst 3 år i skolen. Da kan du få uttale deg om kunnskapsløse lærere. Det er mye fornuftig som er sagt av mine lærerkolleger i den påfølgende debatten. Hør på dem.
Jeg skal prøve å ikke gjenta i detalj ting som er sagt, men stikkord som feilslåtte skolereformer, tidstyver (les:rektor, områdedirektør, direktiv, byråkrati, nasjonale prøver, osloprøver, dignity day, elevundersøkelsen, olweusundersøkelsen, undersøkelse om bråk og uro, ekskursjoner, den kulturelle skolesekken (mye er bra, men det er for mange ting og de tar for mye undervisning til sammen!)), store elevgrupper med varierende hjemmeforhold, kunnskapsnivå og andre personlige utfordringer og ufaglærte vikarer med dårlig klasseledelse er noe av det man må sette fokus på, ikke om læreren hadde 3 eller 4 i snitt fra vgs. Mange er umodne på videregående, MYE kan læres i løpet av studiet. Og hva i all verden skal en barneskolelærer med master?? Lære diff-likninger til en 10-åring? Undervise en 7-åring i de lingvistiske forskjellene mellom amerikansk og britisk engelsk? Christ…. Jeg jobber selv i ungdomsskolen og har universitetsutdannelse+PPU. Mye av utdanningen har jeg bruk for i undervisningen. For resten av jobben er det helt andre kvaliteter som trengs, og som ingen har lært meg. Mitt inntrykk er at de fleste lærere krasjlander litt de første 1-2 årene før de begynner å forstå hva jobben faktisk handler om og hvor de må prioritere tiden sin. Dessverre går det fort utover planlegging av undervisning, da alt som brenner av frister i byråkratiet og elevsaker er det som er synlig arbeid for ledelse og andre utenforstående.
Man bruker mange våkennetter på å gruble på hvordan man skal «løse» problemer i klassen, med elever, som klasseleder eller andre ting. Har man manglende kunnskap om et emne innenfor eget fag kan man kjapt lese seg opp på dette i løpet av en helg. Har man truffet elevene med feil fot trengs det nok mer enn ei helg for å finne løsninger. Elever er ikke datamaskiner man pønsjer inn kunnskap i ved hjelp av boklært pedagogikk. De er mennesker like ulike som snøfnugg og de har store deler av sin hverdag og sitt liv i klasserommet. En lærer er ikke bare en kunnskapsmaskin men også en sosialarbeider, oppdrager, psykolog, sekretær, arkivar, byråkrat, IKT-ekspert, eksepsjonell tidssjonglør og ofrer gjerne fritid for å lage opplegg som inspirerer sine søte små håpefulle som sitter der proppfulle av hormoner og helst vil ut og få seg nye venner.
Ja, læreren trenger kunnskap for å formidle kunnskap, men det handler om så mye mer! De første 6-åringene som startet i 1. klasse etter L-97 er nå i ten- og 20-årene og topper statistikken av elever som dropper ut av videregående og unge uføre. Kan være tilfeldigheter…? Eventuelt er det som du mistenker: En nasjon av kunnskapsløse lærere. Det positive i det hele er at det kommer signaler både fra lærere og foreldre om at kommende generasjon er både smartere og roligere i klasserommet. Dette kan være et knippe subjektive observasjoner, men kan også være et resultat av forbedringer i skolen etter man så hvor utviklingen var på vei. La oss krysse fingrene for det siste.
Jeg har da jobbet endel som lærer før jeg begynte på ppu. Kan du peke på hva som synes deg så grunt og kunnskapsløst i artikkelen?
For å forandre skolen må man forandre ideologien som ligger til grunn. Om læreren er full av dyktige pedagoger vil også mye av det du kritiserer falle bort: hyppige reformer, detaljstyring, læreren som først og fremst sosialarbeider etc. Et av mine poeng er at skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg.
Du spør hva en barneskolelærer skal med master. Jeg ønsker en profesjonalisering av hele lærerrollen. Og jeg mener det er en utbredt misforståelse at å være barneskolelærer er så mye lettere enn å være lærer høyere opp. Er barns psykologi og læring så mye enklere enn en ungdoms? Selvsagt forutsatt at man utfører rollen sin dyktig. En lærer må kunne mer enn faget sitt.
Mitt forslag har som forbilde den finske skolelærerutdannelsen som innebærer en master. Her er en interessant artikkel om den finske skolelæreren:
Klikk for å få tilgang til Midtlyng-finsk%20skole.pdf
Følg med barna deres selv og still krav til at de skal klare pensum. Den som tror at skolen skal skape en lege,advokat,arkitekt etc uten at dere løfter en finger vil bli veldig skuffet. Nøkkelen til suksess ligger mest i hjemmet.Norske foreldere bruker mer tid på lek og idrett sammen med barna enn skolearbeid,ikke rart det går dårlig.
Hjemmet bør selvsagt følge opp barna sine. Men det er nå fint hvis barna kan møte en god skole med kompetente lærere.
Min yngstemann var blant de første som begynte på skolen som 6-åring. Regjeringen vi hadde den gangen sa at alderen på førsteklassingene skulle senkes, men en skulle få med seg «det beste fra barnehagen» inn i skolen. En av lærerne til mitt barn VAR utdannet førskolelærer, og hun KLARTE å ta med det beste fra barnehagen. Som å passe på at barna tok på seg yttertøyet. Hjelpe dem i gang med å leke organisert til de var trygge og fikk det til selv. Lære dem å passe på seg selv og hverandre så de ble trygge på skolen. Fylle timene med innhold så ikke barna skulle føle seg på oppbevaring, allerede i første klasse. På første foreldremøte husker jeg hun sa at hele kullet tilfeldigvis virket ganske «sterkt», hadde noen noe i mot at hun «kjørte på» litt? Hvis de aller sterkeste fikk kjøre på i sitt tempo, trodde hun det ville bli lettere å få til arbeidsglede og arbeidsroi klassen, og dermed også bedre mulighet til å gi litt ekstra hjelp til de som måtte trenge det. Og det var det ingen innv. Dermed ble det lesing og skriving i første, og skriving av små egenforfattede tekster med løkkeskrift på det trinnet at andre skulle «knekke lesekoden». Det ble ikke mobbet i hennes klasse. Hun slo ned på alle tilløp, og lot seg ikke skremme det være seg av kroppete gutter eller svært verbale jenter. Ungene elsket henne, og jentene ville helst se ut som henne da hun så ut som en prinsesse med langt lyst gullhår. Vi foreldre var svært fornøyde. Men ble hun belønnet for sin kompetanse? Ikke lønnsmessig i alle fall. En førskolelærer kunne jo ikke lønnes som en annen lærer! Dessuten var det irriterende at hun «sprengte akkorden» i forhold til læreplanene, og ga foreldre i andre klasser forestillinger om hva som var mulig. At hun holdt så høyt trivselsnivå i klassen ble anerkjent, men ble plassert i boksen «karisma», ikke kompetanse som de selv burde ha prøvd å tilegne seg, eller for så vidt mot og integritet til å ta ondet ved roten der det måtte dukke opp. Ikke overraskende sluttet hun ved skolen, og begynte et sted som forhåpentligvis verdsatte henne høyere. Hennes «gamle» elever, som nå er i videregående-alder, har hele veien blitt sagt å spre ro og trivsel rundt seg i de klassene de har kommet. Ikke overraskende er hun facebook-venn med sine gamle småskoleelever. Selv mitt barn, som ikke vil ha «voksne» venner, vil selvsagt ha med henne! Jeg er takknemlig for hvordan denne førskoleutdannede læreren har preget skolegangen til mitt barn!
Høres ut som en flott lærer. Får håpe hun senere tok lærerutdannelse, så kompetansen hennes kunne bli verdsatt.
Dette spørsmålet stiller jeg alltid lærere, men får aldri noe svar.
Slik jeg oppfatter det, har dere for lite tid til undervisning, og jobber i praksis 9,5 timers dager.
Hadde du gått med på å halvere sommerferien,fjerne vinterferie og høstferie, og heller hatt bedre tid til å planlegge og å undervise?
Barn i asiatiske land som gjør det mye bedre på skolen enn i skandinaviske land, har 1mnd sommerferie, og jeg mener det var indikert en direkte sammenheng mellom dette og skoleprestasjon i en rekke studier.
Jeg tror at svært mange norsklærere med ansvar for 3. gym studiespesialiserende gladelig ville byttet bort avspaseringen sin om sommeren til fordel for mere normale arbeidstider. Om en annen lærer med et annet fag ville gjøre det samme, vet jeg ikke. Om du spør meg, synes jeg forslaget ditt høres helt greit ut, hvis dette kan heve nivået.
Jeg kunne ikke vært mer enig i kronikken. Spørsmålet om dannelse er virkelig et som engasjerer meg, og jeg følger ivrig med på debatten som pågår nå om dagen. Hva gjelder høyere utdannelse, ble jeg rimelig paff da jeg ble student og oppdaget hvor mye norske studenter blir dillet med. Jeg har riktignok ikke tatt lærerstudier, men jeg har en mistanke om at forholdene er enda verre der. «Vanskelige artikler» – ærlig talt altså!
I et helt annet fag jeg tok for mange år siden, et helt annet sted, husker jeg en professor som sa om et begrep, noe sånt som: «Vet dere ikke hva det betyr, kunne dere like gjerne latt være å studere.» Det finnes en mellomting her, lurer på hvilket fag som har dette!
Særs godt innlegg! Veldig god diskusjon i kommentarfeltet også.
Hilsen Tonje Bjørnson, lærerstudent.
Så hyggelig!
Strålende kronikk, Norunn!
Jeg vet ikke om du har lest den, men jeg og min kone har jobbet i norsk skole i 15 år og vi begikk bl.a denne kronikken i 2003. Den heter «Samling i bånn» og sto i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/2003/04/05/366034.html
Flere inspill finner du her: http://www.sankrian.no/Kronikker.htm
Det skal sjekkes ut. Takk for tipset!
Går også på PPU, Norunn! Er enig med deg i sak, men opplever faktisk uventet mye vekt på faglighet og læring på UiO. I praksis, derimot, møtte jeg lærere som var frustrert over all tiden som gikk bort til alle gode formål (les: Dignity Day).
Ja, alle disse gode formålene som kom og gikk … Takk for positiv kommentar!
Takk for fin kronikk — og for mange interessante synspunkter i kommentarfeltet. Som mor til barn i Oslo-skolen møter jeg stort sett kompetente og dyktige lærere som arbeider hardt. Men likevel kan skolen bare delvis tilby mine barn en utdannelse de trenger. Min erfaring er at siden retten til tilpasset opplæring grunnleggende strider mot den ideoligiske enhetsskolen, står lærerne i en kryssild av motsatte politiske krav som hindrer dem i å lå dem gjøre jobben sin ordentlig. Jeg har opplevd mange tilfeller av dette, men det mest talende eksemplet er den klønete håndteringen av barn som ikke passer på sitt alderstrinn. Et av mine barn har en modenhet og et mestringsnivå som ligger en del over gjennomsnittet for alderen, og mistrives derfor alvorlig fordi h*n faller utenfor både faglig og sosialt. Vi har prøvd å få barnet flyttet opp et trinn, og sittet gjennom endeløse møter med skoleledelse og pp-tjeneste med velvillige og flinke, men totalt handlingslammede skoleansatte. Pp-tjenstens medarbeider møtte oss som et slags medium for Kristin Halvorsen da vi kom for å finne en løsning for vårt alvorlig mistilpassede barn: «Så dere er kommet hit for å søke om fritak fra opplæringsloven?» Hva slags byråkratisk-ideologisk måte er det å møte problemet på? Først da vi hadde klart å få pp-damen til å senke visiret og snakke som et menneske og ikke som en del av et system, viste hun seg å være både kompetent, forståelsesfull og løsningsorientert, men systemet tillater ingen løsninger som virker. For bytte av trinn er tabu i norsk skole. Istedenfor ganske enkelt å flytte eleven opp slik at h*n kommer sammen med andre barn på samme nivå faglig og modenhetsmessig, dynges det på med spesialordninger for vårt barn, som får egne lekser, timevis med ensomt arbeid på biblioteket og hospitering i klassen over i noen timer som skaper logistikk-kaos for barnet og lærerne på begge trinn. Flere lærere må bruke tid og krefter på å følge opp denne sørgelige formen for tilpasset opplæring, som bare fører til at barnet føler seg enda mer isolert, merkelig og problematisk. Alt for å tjene det hellige dogmet om enhetsskolen. Den norske skolen har mange og alvorlige utfordringer idag, men det mest grunnleggende er politiseringen (ikke bare sv systemet, men også av innholdet. Men det er et annet tema). Derfor er jeg takknemlig for bloggerens premiss: skolen bør være et pre-politisk felt.
Synes dette var en interessant kommentar. Takk!
Her blogger en smart fyr som begynte på lærerutdanningen, kjedet seg og fant seg et mer krevende studium: http://jarle.fagerbua.no/2010/09/a-dra-seg-sj%C3%B8lv-etter-haret/
Bra med tips, det skal sjekkes ut.
Hei, syns det er flott du tar ansvar og skaper debatt om temaet. Mye interessant her. Fint at folk engasjerer seg. Desverre har jeg ikke hørt en eneste som skryter av PPU-studiet. Det er i en prosess, og vi får håpe at ting bedrer seg med tiden. Jeg tok på meg verv som tillitsvalgt og ble med i studierådet for PPU på UiA 2010-2011 (fordi jeg kunne være med på å videreutvikle PPU-studiet), og hadde mye konstruktiv kritikk å komme med. Jeg ble derfor så frustrert når det ikke var ønsket velkommen. Hva er poenget med at studenter/ elever deltar i råd når ingen egentlig ønsker tilbakemeldinger fra dem? Bør ikke engasjerte elever og studenter tas på alvor? De sitter med mange gode argumenter på hvordan ting kan bedres i skolen. Jeg støtter opp om Nordahl om at vi bør lytte mer til elevene. La de få være med på skoleutviklingen, da tror jeg elevene blir mer motiverte til å lære også. De lærer jo ikke mye når de ikke ønsker å lære. Jeg mener vi trenger å endre innstillingen hos flere ledd. Lykke til barn og unge som vokser opp i det norske samfunnet! Håper dere får engasjerte lærere. Jeg finner læreryrket krevende, givende og meningsfylt. Kan jeg tipse mine kollegaer på It’s learning om denne bloggen – denne kronikken? Er nå norsk- og engelsklærer på en videregående skole i Kristiansand, som er opptatt av å videreutvikle lærerprofesjonaliteten hos sine ansatte. :)
Takk for kommentar, Julie. Det er en ære å bli tipset om!