Posts Tagged 'kunst'

Alle har et svakt punkt

Alle har et svakt punkt. Også som lesere. Det ene motivet som tar knekken på deg, det man ikke orker å lese om, eller aldri kan le av. Selv har jeg et ekstremt svakt punkt når det gjelder dyr i litteraturen. I særdeleshet hunder. Dette er hva jeg kaller en anti-preferanse, altså det man ikke foretrekker.

Jeg har lest nok litteratur til å bli lettere svett når det dukker opp dyr i enkelte typer bøker. Spesielt hvis du merker at det er noe der, et eller annet skal skje, her er det åpenbart at leseren skal føle en viss hengivenhet til et eller annet pelskledd lite vesen.

Jeg er ikke et (spesielt) ondt menneske, så jeg kan for all del bli berørt av barns lidelse i kunst, eller for eksempel føle avsky over ondskap gjort mot svake. Men dyrs lidelse – og som sagt i særdeleshet hunder – det tåler jeg ikke. Jeg blir fysisk dårlig og føler et sterkt ubehag.

Dette er en veldig uheldig anti-preferanse å ha for en aktiv leser. Motivet med mishandlede dyr er en veldig vanlig effekt, siden det kan vise ondskapen hos en karakter uten at for eksempel rettsvesenet blir dratt inn. I tillegg er vi mange som deler samme anti-preferanse, noe som gir det et bredt nedslagsfelt for effekten som mange forfattere er glad i: hvordan-la-leseren -føle-ubehag.

I det hele tatt er dyrs lidelse en ondskapsfull liten effekt, som jeg er sikker på at mange forfattere virkelig stortrives med å legge inn i bøkene sine.

Årsaken til at jeg kom til å tenke på min anti-preferanse, er at jeg skriver en artikkel om Stormfulle høyder til Bibliotekets klassikernummer som kommer i september. I artikkelen skriver jeg om det amoralske. Heathcliff som karakter anser jeg for å være amoralsk (i motsetning til umoralsk).

Min virkelige oppvekkelse i graden av amoralitet i Heathcliff-karakteren og boken var da jeg oppdaget at den påvirket meg som leser. Jeg blir amoralsk i den grad at min egen anti-preferanse som pleier å være så skremmende sterk sånn mer eller mindre blir nøytralisert. Jeg svelger rett og slett at Heathcliff henger sin (stakkars) hustrus lille hund – og jeg hater ham ikke resten av romanen. Noe som er sånn ca. sammenlignbart med at din mandelallergiske fetter som er i dødsfare hvis han ser en mandel i tredve meters omkrets plutselig skulle sittet og langet innpå marsipanpølser fullstendig uberørt.

See no evil, hear no evil, speak no evil

Anti-preferanser kan bli så sterke for enkelte at man unngår både nyheter og kunst for å slippe å bli konfrontert med det man føler mest ubehag ved. Om man lar seg styre anti-preferanser eller ikke, tror jeg uansett de fleste har et eller annet emne som de viker litt ekstra unna, eller som i det minste berører dem mer enn andre emner.

Hva slags andre anti-preferanser sirkulerer blant leserne her?

Ord for dagen – agitert melankoli

Et viktig retorisk poeng i enhver diskusjon er kunsten å kunne sette adekvate diagnoser på samtalepartneren. Det sier seg derfor selv at alle hjem bør ha en psykologisk ordbok. Ord for dagen er hentet fra Psykologisk ordbok av Henry Havin, Johan Grundt Tanum forlag,  Oslo 1973 (4. reviderte utgave)

agitert melankoli, engstelig og urofylt nedstemthet hos personer et godt stykke opp i årene, men den er vanligvis ikke preget av den sinnets svekkelse som alderen lett fører med seg.

Portrettet av Dorian Gray

Det kanskje klareste litterære uttrykket for en dekadent holdning til kropp og forfall, er Oscar Wildes The Picture of Dorian Gray. Den unge, vakre Dorian Gray får et portrett malt av seg. Når Dorian ser portrettet og erkjenner sin egen skjønnhet, blir han slått av vemod og redsel, fordi han forstår at hans skjønnhet og ungdom er forgjengelig.

I shall grow old, and horrible, and dreadful. But this picture will remain always young. […] If it were only the other way. If it were I who was to be always young, and the picture that was to grow old! For that – for that – I would give everything! Yes, there is nothing in the whole world I would not give! I would give my soul for that!

Dorians bønn blir oppfylt. Hans portrett overtar det fysiske forfallet som kommer av hans onde (ekstatiske) handlinger. Dorians eget ansikt er like glatt og leende, mens ansiktet i portrettet blir styggere og styggere. Ved å fornekte det forgjengelige ved menneskelig skjønnhet, ender Dorians liv grusomt. Han drives til vanvidd av portrettets forferdelige ansikt og av sin egen umenneskelige følelseskulde. Til slutt tar han opp en kniv for å skjære i stykker portrettet, men slik dreper han seg selv. Portrettet står igjen like vakkert som da det engang ble malt, men liket av Dorian Gray ligger ugjenkjennelig foran maleriet, for i døden har kroppen hans fått tilbake de syndene portrettet tok over og ansiktet hans er blitt gammelt og grusomt.

Den ondeste boken i verden

Jeg skal slett ikke insistere at alle som liker å lese litteratur også må lese teori om litteratur og kunst. Men hvis teoribøkene allikevel er en fryd å lese – hvorfor ikke? Camille Paglias bok: Sexual Personae. Art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson (1990)  gjorde Paglia til kunstteoriens egen rockestjerne. En noe omstridt rockestjerne.

Med to begreper jeg straks skal forklare nærmere, analyserer Paglia alt fra enkeltmennesker og kunst, men også hele den vestlige historien. Paglia er en god skribent, hun bruker slående bilder, humor og sjokkeffekter på en måte som er uvant i forhold til en gjengs teoribok. Camille Paglia regnes også som svært kontroversiell. Sexual personae … ble omtalt som ”the most evil book ever written”.

To viktige begreper for å forstå Paglias teori er det apollinske og det dionysiske.

Det apollinske henspiller på den greske guden Apollon. Det dionysiske viser til egenskaper vi har tillagt den greske guden Dionysos.  Det apollinske og det dionysiske er totale motsetninger. Enkelt sagt handler det apollinske om form og struktur, mens det dionysiske handler om oppløsning og ekstase.

Sivilisasjon og samfunn er bygd opp av apollinske prinsipper. Gjennom å lage lovverk, insistere på menneskerettigheter og lage samfunn, forsøker vi å forme naturen. Vi lager kunst, bygninger, samfunn og forestillinger i et forsøk på å kontrollere det skremmende dionysiske. Vi ønsker å tøyle det dionysiske – både i form av menneskets natur (sinne, ekstase, drap, voldtekt, den sterkestes rett) og reell natur (naturkatastrofer).

Jeg skrev over at Paglia er en omstridt skikkelse. Det kontroversielle ved henne ligger nok på mange nivåer. Retorisk sett er hun briljant, arrogant og lite diplomatisk

The only thing that will be remembered about my enemies after they’re dead is the nasty things I’ve said about them.

…og hun engasjerer seg gjerne i offentlige diskusjoner som kan ende mer eller mindre seriøst. Eller sagt med skribentens Burchills ord etter en lang feide over en anmeldelse av Sexual Personae…

Fuck off you crazy old dyke.

Det som kanskje provoserer mange aller mest er Paglias syn på kjønn. Paglia nøyer seg ikke bare med å dele natur/kultur i de respektive begrepene. Hun kategoriserer også kjønnene. Ifølge Paglia tilhører mannen den apollinske sfæren, mens kvinnen hører til hos det dionysiske. Det vil i bunn og grunn si at kvinnen tilhører naturen, mens menn tilhører sivilisasjonen. Det vil også si at mannen frykter kvinnen og det dionysiske kaoset som hører henne til.

Ktonisk er et annet ord ofte brukt i Sexual Personae …, og begrepet er knyttet til det dionysiske. Det ktoniske er koblet til underverden. Det er den ktoniske virkelighet vi må fortrenge for å beholde vår apollinsk integritet som menneske. For Paglia handler den ktoniske realitet om dehumanisert brutalitet, både biologisk og geologisk, det skitne, det råtnende og naturens blinde og malende krefter. Og det ktoniske er koblet spesielt til kvinnekjønnet.

If civilization had been left in female hands, we would still be living in grass huts.

Er en setning som neppe er ment å falle i god jord. Heller ikke:

Construction is a sublime male poetry.

Teresa L. Ebert har nok mange meningsfeller når hun kaller Paglia for en patriarkalsk feminist og protesterer på hennes identifisering av kvinnen med voldelig natur:

By so relentlessly identifying women with a violent, destructive, formless, miasmic nature and base animality in their bodies, Paglia can preclaim women the negators and destroyers of culture.

Kvinnen som ødelegger av sivilisasjoner er ikke det eneste provoserende aspektet ved Paglia. I tillegg forkaster hun det Rousseauske natursyn. Dette natursynet kan kort forklares med at det er samfunn – ikke menneskelig natur – som skaper vonde ting som undertrykkelse, vold(tekt) og drap. Dette overdrevne synet på hva et samfunn kan oppnå, er langt mer utbredt enn det man skulle tro. Gi meg navnet på den norske politikeren i dag som har stått ansikt til ansikt i tv-skjermen med ofre for sykdom, død, naturkatastrofer og ulykker og sagt: «Sånn er livet! Mer enn dette kan samfunnet faktisk ikke beskytte deg!» Selv om Paglia heller følger Sades natursyn hvor aggresjon og vold er natur- og ikke menneskeskapt, er hun ingen forkjemper for lovløse tilstander. Paglia har unektelig et poeng når hun skriver:

Rape is male power fighting female power. It is no more to be excused than is murder or any other assault on another’s civil rights. Society is woman’s protection against rape, not, as some feminists absurdly maintain, the cause of rape.

Jeg anbefaler Sexual Personae. Art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson på det sterkeste. Om du synes Paglia er en forkastelig skikkelse, eller om du legger din elsk på henne, er boken definitivt verdt tiden din. For videre lesning om det apollinske og det dionysiske kan jeg også anbefale Tragediens fødsel av Friedrich Nietzsche.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: