Archive for the 'Politikk, idéer og litteraturteori' Category

Mening er en kampsak

Har du  lurt på hvordan krimforfatterne ble de nye rockestjernene? Det er fordi folket oppdaget flukten.

Hva er fluktlesning?

En fluktleser er en leser som leser bøker for å flykte. Svært mange bøker har en beroligende virkning. Knekk-i-knærne-lesning går svært ofte på bekostning av den litterære kvaliteten. Fluktlesning fører gjerne til at man aktivt søker det meningsløse, for hvis det meningsløse er glanset nok, gir det en valiumeffekt.

Valium. Nå også i bokform.

Fluktleseren spør seg selv:  Skal jeg bli kjent med den nye kriminalinspektøren og hans hverdagsliv, eller skal jeg rive sjelen min sønder og sammen? Skal jeg lese sånn at bokstavene glir inn i hodet uten motstand, eller skal det skrape SSKKKRRR?

Sånn vinner det litterære heroinet.

Jeg har tidligere skrevet om lesning som flukt. Vi er mange som leser for å flykte.  Jeg skrev at jeg i trøttsomme perioder av livet mitt, godt kunne lese en eller to bøker om dagen (åh, du glade studenterliv), og at det for meg gikk mye i krim. Krim er en beroligende sjanger, et puslespill av gåter uten skakende følelser.

Og leser; husk at når du flykter, bør du aldri snu deg.

Jeg skrev:

 Og jeg har aldri skjønt de som ønsker å flykte ved hjelp av f.eks grusomme bøker og gråtefilmer. Jeg får feber av Stormfulle høyder, Dostojevskij drar meg inn i et inferno fylt av filosofi, Sarah Kane får meg til se galger i alle hjørner av rommet. Så om jeg virkelig ønsker å flykte til noe som trøster og lindrer, er det ofte krim jeg tyr til.

Men jeg har fått et litt annet forhold til fluktlesning nå. Fordi man skal alltid huske at hvis du skal flykte fra noe, bør du flykte til noe.

I anledning Stig Sæterbakken, synes jeg  Julian Blaue sa det ganske vakkert i Morgenbladet.

Først den som har erfart det meningsløse helvete, vet at den meningsfulle tilværelse er en kampsak. Selv om Sæterbakken ikke tok denne konsekvensen, kan leseren av verket hans gjøre det.

Og det er jo sant. Den meningsfulle tilværelse er en kampsak. Og må velges, gang på gang.

For det er altså grenser for hvor mye meningsløst man kan fylle hodet med, før sjelen din svinner hen. Fluktlesning for å flykte fra noe (i motsetning til det å flykte til noe) er litt som sukkerspising. Det er ikke som det hullet har noen bunn. Det er ikke som om du får mindre lyst på sukker av å spise sukker. Jeg snakker av erfaring.

Det er ikke som om det hullet har noen bunn.

Kanskje det er forskjell på å fylle livet sitt med det som er meningsfylt, kontra det å ha en meningsfull tilværelse. Det er diskuterbart. Men nå har jeg uansett lest så mange fluktbøker at hodet mitt begynner å innta vakuumdimensjoner. For slik blir det at selv når man slett ikke trenger å flykte, må man kjempe med vanen.

Vi har alle dårlig vaner.

Jeg er sikker på at du kan relatere.

Begrepet om den evige gjenkomst, er en slags vekker i så måte.  I Den muntre vitenskapen skriver Nietzsche:

Det livet slik du nå lever det, vil du måtte leve en gang til og utallige flere ganger, og alt usigelig lite eller stort i livet ditt vil måtte komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge. Eksistensens evige timeglass blir snudd, og du er inne i det, som et støvkorn.

Alle vet uansett at september er tiden for sakprosa.

Advertisements

Det svarte hullet (oppfølgingsinnlegg)

Dette innlegget er et oppfølgingsinnlegg til Dannelse i skolen. I denne posten argumenterte jeg for en radikal omlegging av dagens skolepolitikk.

Oppsummert var hovedargumentet mitt at det ligger en forfeilet ideologi til grunn for hvordan vi har organisert skolen vår, og at dette må forandres. Av konkrete ting jeg foreslo var å forandre lærerutdannelsen, og fokusere mer på kunnskaper enn holdninger i skolen.

Jeg har fått en rekke kommentarer på dette, og det fikk meg til å tenke på en bok jeg er veldig glad i.

I Den hemmelige historien av Donna Tartt, blir en kvinne i boken kalt «det svarte hullet», fordi alle samtaler blir til tomrom hver gang hun kommer inn i rommet.

Stråmannsargumentasjon er som svarte hull.

Stråmannsargumentasjon fungerer omtrent på samme måte. Alle diskusjoner blir til tomrom hver gang de får regjere.

Wikipedia definerer denne debatt-teknikken slik:

I retorikk og logikk er stråmann eller stråmannsargumenter en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som det er lett å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.

I kommentarfeltet dukket det opp en rekke slike motargumenter. Jeg har tatt ut de viktigste for å vise hvorfor de er feil.

Løst oppsummert lød de slik:

«Barn trenger først og fremst kjærlighet og mat.»

Dette er et stråmannsargument fordi det insinuerer at motdebattanten er et ondt menneske som ønsker å sulte små barn, og nekte dem kjærlighet. Argumentet bygger på at det er en naturlig motsetning mellom kjærlighet til kunnskap, og kjærlighet til mennesket. Det er selvsagt feil.

«Så du ser ned på skoletapere altså. For et slemt menneske du er.»

Dette er et åpenbart stråmannsargument. Det er også en type ambivalent argumentasjon vi ser mye av i samfunnsdebatter generelt.

Å si at person A er teoretisk dyktigere enn person B, er altså ikke det samme som å si at person A har høyere verdi enn person B som menneske.

Om du mener at dette er det samme, sier det mer om ditt menneskesyn enn motstanderens. Det er derfor jeg kaller det for et ambivalent argument.

I tillegg til å vise et menneskesyn som sorterer mennesker i verdikategorier etter intellektuelle ressurser, vil en slik argumentasjon føre til det motsatte av det som er ønskelig. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Det er ikke bedre for den enkelte, eller for samfunnet som helhet å late som om alle er like dyktige til alt. Det er en tragedie for de som ikke i utgangspunktet er så flinke på skolen, at vi utdanner lærere som selv ikke var spesielt flinke på skolen.

En dyktig lærer må være faglig dyktig, og en god pedagog. De fleste gode lærere vil derfor også være teoretisk dyktige.

Alle elever, i alle kategorier av ressurs-skalaen, lærer mer og bedre av en dyktig lærer, enn av en mindre dyktig lærer.

Det er helt absurd at dette i det hele tatt diskuteres.

«Kunnskap er ingen ting hvis læreren ikke klarer å lære det bort.»

Nei. Det er her den pedagogiske biten kommer inn. En dyktig lærer kan sitt fag, og er en god pedagog. Dette er stråmannsargumentasjon fordi det insinuerer at motdebattanten har et svært ensidig syn på lærerrollen. Det finnes helt sikkert mange som er briljante i sitt fag, men som ikke greier å lære det bort. Det er selvsagt ikke disse vi vil ha som lærere. Men det er altså ingen naturlig motsetning mellom det det å være teoretisk dyktig, og det å være pedagogisk dyktig. I lærerutdanningen er man avhengig av at det er mulighet for å sile ut underveis.

«Man trenger ikke mastergrad for å jobbe i barneskolen»

Dette er ikke et stråmannsargument, men det er et dårlig argument. En mastergrad i lærerutdanningen bør inneholde pedagogiske og didaktiske emner. Utsagnet over bygger på en påstand om at barns psykologi er enklere, jo yngre barnet er.

Det er en veldig spesiell påstand, som ikke har belegg empirisk.

Hvis det eneste som fordres av en lærer som skal lære bort alfabetet, er at han selv kan alfabetet, trenger vi ikke lenger bekymre oss for lærermangel. Da kan vi jo la 8-åringer undervise 6-åringer, så fremt de har lært seg alfabetet.

Uff da.

Så kommer vi til det kanskje merkeligste i hele debatten. Det er fraværet av argumentet for at dannelse må innebære et fokus på holdninger mer enn kunnskap. Implisitt i et slikt dannelsesbegrepet ligger frykten for kunnskap, og troen på at «ren kunnskap» er umoralsk og vil føre oss til alt fra gasskamre og atombomber. Om dette er det mye å si, og kanskje jeg gjør det en dag.

Dannelse i skolen

Jeg har skrevet om dannelse i skolen. Kronikken stod på trykk i Klassekampen lørdag 5. november -11 under navnet «Lærdommer fra Finland».

Bekymringen over norsk skole har vært økende de siste årene. Finsk skole blir stadig trukket frem som et eksempel til etterfølgelse, men vi glemmer det faktum at hverken lærere, skoler eller elever oppstår i vakuum. Vi kan ikke kopiere finsk skole, for nordmenn flest ønsker seg ikke et finsk samfunn, til det er vi for rike og antiautoritære. Det er likevel flere ting vi kan lære av finsk skole: Skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg, og lærere bør være langt over gjennomsnittet akademisk dyktige.

I Finland er ikke skolepolitikk et tema. Skolen styres av kompetente fagfolk, og både folket og politikere stoler på sine lærere, noe de har all grunn til. Landets lærere har med rette høy status i det finske samfunnet. I Norge er skole et hett tema i valgkampen. Debatten er fylt av kunnskapsløs støy og vill synsing om lærertetthet, timeantall, frukt og andre detaljer. Ingen partier i dette landet tør å ta konsekvensene av faktum: Kvaliteten på skolen avgjøres av kvaliteten på lærerne.

En rekke ubehagelige sannheter er ikke blitt sagt tydelige nok. Vi tar inn lærerstudenter som ikke selv er spesielt dyktige på skolen. Det er en oppskrift på undergang. «Dere kommer nok til å synes at det er mange vanskelige artikler på pensum, men heldigvis trenger dere ikke kunne alt utenat til eksamen», sa en av foreleserne mine på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Hva slags elevmasse er det som får ham til å si noe slikt?

Har du en treer i snitt, er du enten en grov underyter, eller du er ikke spesielt skoleflink. Du blir ikke en god lærer hvis du ikke er faglig dyktig. Yrket godt utført, krever en teoretisk dyktighet og en evne til refleksjon som for de fleste vil bety et karaktergjennomsnitt på langt over tre. Det hjelper ikke at norsklæreren din er et skjønt menneske, hvis hun ikke kan stave.

Det er ikke så mange årtier siden det var de flinkeste i klassen som ble lærere. Slik er det ikke lenger. For å få tilbake denne søkermassen, og beholde de dyktige lærerne som allerede jobber i skolen, må læreryrkets status høynes. Vil vi i tillegg ha glimrende pedagoger og formidlere, må vi virkelig ta noen grep. Før lærerutdannelsesreformen på 70-tallet, lignet finske læreres utdanning den vi har i Norge i dag.

En lignende revolusjon er selvsagt mulig også i norsk skole. Profesjonaliser utdannelsen. Flytt den til universitetet og utvid den til en mastergrad. Gjør opptakskravene høye og utdannelsen krevende med hard utsiling underveis. Øk lønnen drastisk, og la oppsigelsesvernet i skolen midlertidig svekkes. Et samfunn får den skolen den ber om, og det vi har bedt om er for dårlig.

Dannelsesbegrepet er viktig i norsk skole, men er i årenes løp blitt omformet til å omhandle holdninger mer enn kunnskap. Hva slags holdninger samfunnet ønsker at borgerne skal ha, er det altså jeg som lærer som forventes å forme. Mye av mitt studie er i praksis sentrert rundt skolens oppdragende virksomhet. Det går i en relativt politisert form for antirasisme, fremming av demokratiske holdninger, toleranse og likestilling. Å vektlegge skolens holdningsdannende perspektiv som så sentralt i lærerutdanningen at det nærmest fordriver viktige didaktiske spørsmål, er idioti.

I Dagbladet denne uken, lanserte Gunhild Dahlberg «den seksuelle skolesekken». Skolen bør ifølge Dahlberg ha ansvaret for å gi alle elevene den samme seksualmoralen. Dette må gjøres fordi «den norske mannen [er] skikkelig god på å voldta damer.» Jeg takker for den rørende tilliten Dahlberg har til lærerstanden, men tror likevel vi ville hatt en bedre skole hvis folk forstod at å velge noe, er det samme som å velge bort. Og kanskje reflekterte litt rundt begrensninger i skjæringspunktet mellom realisme og idealisme.

Mantraet: «(velmenende holdning) må inn i skolen» blir uttalt for hvert samfunnsproblem som dukker opp, og er omtrent like effektivt som å gå i fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Neste gang noen ønsker en ny holdning undervist i skolen foreslår jeg følgende tre krav: Forskning som viser en signifikant effekt av holdningskampanjer. Konkrete forslag på hva som skal tas vekk fra pensum og i hvilket fag for å få plass til undervisningen i den holdningen. Og forskning som viser at gode holdninger kan forsørge befolkningen fremover.

Det er selvsagt vanskelig å motsi ønsket om et dannet folk, men jeg skal gjøre et forsøk likevel: Hvis begrepet dannelse skal ha noe som helst hensikt i skolesammenheng, må det innebære et sterkt fokus på kunnskap, ikke bare hvilke holdninger jeg skal innprente mine elever. Om skoleverkets primære oppgave skal være å jobbe mot spiseforstyrrelser, selvskading, og ellers alt som er leit, vil det ikke lenger være en skole. Pussig nok kan det også virke som ovennevnte problemer heller ikke minker i samfunnet, på tross av skolens økte fokus på sosiale problemer. Jo mer skolen prøver å favne, jo mindre får den til.

Når et samfunn planmessig og gjennom årtier bygger ned sin egen skole ved å forenkle pensum, og lar kravene for opptak til lærerutdanningen senkes, vil det føre til faktiske konsekvenser i samfunnet vårt. Den dagen andelen funksjonelle analfabeter blir et reelt problem i vårt demokratiske og tekstbaserte samfunn, undrer jeg på om folkeaksjoners fokus vil endres fra kampen mot mobbing, til kampen for en forsvarlig offentlig skole.

Det kanskje vanskeligste ved en reell skolereform, er at samfunnets holdning til hva en god lærer og en god skole er må endre seg. At folk flest murrer over skolens tilstand, betyr ikke at de ikke er indoktrinert i tanken om at det viktigste er at læreren «lærer elevene sine hva det vil si å være menneske».

På den annen side kommer vi aldri til å la ideologiske føringer gjøre at vi får kirurger som søkte på medisin fordi «det var lett å komme inn på», og fordi «de ville jobbe med mennesker». Det er ironisk, siden et par generasjoner med dårlige kirurger ikke vil være i nærheten av å kunne tilføre så mye skade i samfunnet, som det et par generasjoner med dårlige lærere kan.

Den ondeste kvinnen i verden

*INNEHOLDER STORE SPOILERE AV BIPLOTT I BOKEN EGYPTEREN SINUHE AV MIKA WALTARI. (Les boken først eller skyld deg selv!)*

Jeg leste Egypteren Sinuhe ferdig for ikke lenge siden. Den er en av de bøkene jeg kunne anbefalt uten spesielle tilføyelser eller vedhefter eller advarsler, fordi den er av den type bøker man kan skylde seg selv hvis man ikke liker. Og om verden engang går under og bare et utvalg av bøker kunne bli reddet ville denne boken vært et av mine valg.

Slik kunne et hemmelig bibliotek etter verdens undergang muligens ha sett ut.

Finner du intet tilfredsstillende i Egypteren Sinuhe er jeg rett og slett nødt til å toe mine hender, og jeg pleier ellers å ta hensyn når jeg anbefaler bøker. Men jeg skal ikke skrive så veldig mye om den boken, jeg skal skrive om at jeg tror jeg fant verdens ondeste kvinne i den, og jeg er spent på om noen kan gi meg et navn hvis ondskap slår Nefernefernefer.

Jeg skal først si noe kort om selve boken, i tilfelle det er noen der ute som ennå er så heldige å ha den til gode. Jeg har også skrevet litt om den før, i innlegget Om sirkus og brød.

Egypteren Sinuhe foregår rundt 1300 år f. Kr. og det er den aldrende legen Sinuhe som forteller sitt liv blant faraoer og fattige, om kriger og kvinnene han har elsket og land han har sett og død han har forårsaket. Du trenger egentlig ikke være spesielt opptatt av historiske romaner som genre for å like den, det er ikke jeg. Språket er poetisk i Forkynnerens ånd, det er i det hele tatt en veldig vakker bok.

Nefernefernefer

Nefernefernefer er en bikarakter i Sinuhes historie. Jeg festet meg ved denne kvinnen som Sinuhe ikke møter mange ganger i løpet av livet, men som likevel får en så skjellsettende betydning for ham. Hun oppleves som en veldig monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe; hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Et velment råd til alle menn i denne sammenheng, er at hvis du først skal elske en kvinne som åpenbart er morfin, bør det være en som ikke har de hardeste, grønneste øyne du har sett. Første gang de møtes får hun et kyss av den unge og blyge Sinuhe og hun gir ham en ring. Hun sier:

Behold ringen, for det vil jeg. Behold den på grunn av mitt lune, og for at den en gang skal gi meg en høy rente.

Legg merke til disse ordene og den uheldige sammensetningen av ordene «lune» og «høy rente». Når Sinuhe møter henne igjen er han en ung mann, og ennå så ren i sjelen, at det nesten gjør litt vondt å lese når han betror seg til Nefernefernefer at han aldri har moret seg med noen kvinne, fordi han ventet på å se henne igjen.

(Nesten) alt hva vi har sett av henne hittil har gitt nokså klare signaler om at Sinuhe ville vært bedre stilt om han aldri hadde møtt henne. Likevel ble jeg selv lurt av advarslene hun gir Sinuhe.

Mitt navn er Tabubue, og fordi du vet det, må du gå din vei fra meg, og aldri komme tilbake for at jeg ikke skal skade deg. Men går du ikke, kan du iallfall ikke anklage meg hvis det hender deg noe.

Men det finnes vel heller ikke noe mer forførende setning for en ung mann, enn når en vakker kvinne forteller ham at hun er farlig for ham. Og jeg er riktig nok ingen ung mann, men finner også løgner og usannsynlige historier mer troverdig når de blir ledsaget av et oppriktig «jeg vet at dette høres helt usannsynlig ut», og egentlig er det litt samme sak. Som leser ble jeg dermed litt lurt, om ikke så mye som Sinuhe, for jeg forstod nok at det kom til å føre til tragedie, men jeg så for meg mer i retning av tragisk kjærlighet. Så feil kan man altså ta.

Men at Nefernefernefer er en vanskelig kvinne, så jeg i det minste raskt. Jeg skrev en gang en hel masteroppgave om vanskelige kvinner (og hvorfor de må dø) så jeg har brukt mye tid til å lete etter vanskelige kvinner i litteraturen.

Et av premissene mine for å definere en karakter som en vanskelig kvinne, var at det måtte være et element av det tragiske i henne. I det tragiske vil blant annet undergangen ligge, og slik sett kan man kalle alt som eksisterer for tragisk. Men kanskje blir det bare lek med ord, og det som er med Nefernefernefer er at hun tilsynelatende ikke har noen akilleshæl.

Akilleshæl er som kjent et begrep som er hentet fra gresk mytologi, og henspiller på sagnet om Akilles som er usårlig bortsett fra hælen. Alle har et svakt punkt med andre ord. Og det svake punktet i mennesker vi møter eller karakterer vi leser, kan virke både frastøtende og tiltrekkende, men personlig (og sikkert ganske allment) pleier det å høyne min empati i bokverdenen, og det er slik Nefernefernefer lurer meg. Ved å være ærlig mot Sinuhe gir hun et inntrykk av et svakt punkt.

Yet do I fear thy nature, It is too full o' th' milk of human kindness ...

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel. Hva Nefernefernefers eventuelle tragedie ligger i, skal jeg derfor la være opp til hver enkelt leser.

Tragedie for Sinuhes del derimot, er det nærmest ingen ende på: I sitt andre møte Nefernefernefer hvor hun tar hans uskyld, viser det seg at for å kunne ofre noe mer tid på ham trengs det gaver. Sinuhe fortviler, for han ikke har noe å gi henne slik at hun vil tilbringe sin tid med ham og ikke andre velstående menn. Nefernefernefer sier:

Men du har da et hus og klær og de instrumenter som en lege trenger. Helt fattig kan du ikke være.

Og Sinuhe skjelver, og skriver alt han eier over til henne.

Jeg har tidligere skrevet om femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet. Nefernefernefer forteller hele tiden Sinuhe hvordan han kjeder henne og når han endelig får ligge med henne igjen, skjer det slik:

Hun la seg på sengen og åpnet sin favn for meg, men hun moret seg ikke med meg på noen måte, men vendte hodet til siden og stirret på sitt bilde i speilet og skjulte sine gjesp med hånden, så den fryd jeg lengtet etter ble som aske.

Og hva Sinuhe har gitt for denne lidenskapelige stunden, er heller nesten ikke til å bære. En ting er at han gir bort alt han selv eier, til sist gir han også bort alt hva hans gamle og skrøpelige foreldre eier. Hans far er blitt blind på sine gamle dager og har dermed overlatt sitt segl til Sinuhe så han kan skjøtte det de eier.

Stort dypere enn dette går det vel ikke an å synke, tenker jeg når Sinuhe gjør sine foreldre husløse. Men akk, så feil kan man ta: Han ender opp med å selge sine foreldres sjanser til evig liv for en stakket stund hos Nefernefernefer. Han gir henne pengene de har spart et helt liv til balsamering, og gravstedet de har forberedt. Sinuhes foreldre blir jaget ut på gaten og tar sin død av dette slaget, vitende om at kroppene deres vil råtne og ikke bevares til evig liv.

Dette er et svik så dypt at jeg nesten ønsket Nefernefernefer skulle kreve kroppsdelene hans i stedet, som hun forøvrig også truer med:

Kanskje kunne jeg spise og drikke og more meg med deg alt i dag, hvis du lot stikke ut øynene dine og lot dine hender hugge av, så jeg kunne henge dem som seierstegn over dørkarmen i mitt rom, for at mine gjester skulle høyakte meg og vite, at jeg ikke er noen foraktelig kvinne.

Til sist får hun med en skjærende latter tjenerne sine til å jage ham ut som den tiggeren han nå er.

Jeg ventet hele tiden på det tragiske i skikkelsen hennes, et svakt punkt eller kanskje en form for barmhjertighet eller sorg. Hos Lady Macbeth vil du se de bleke hendene vri seg mot hverandre for å fjerne blodflekker idet sinnet hennes oppløses, og du vil høre Medeas skrik som om noe brister i henne.

"But why have your eyes darkened so much? Why the flood of tears?"

Det er en forferdelig historie som utspiller seg i Sinuhes fortelling, og ingen forløsning kommer. På et tidspunkt begynte jeg å holde meg delvis for øynene mens jeg leste, men det hjalp altså ikke.

Men Sinuhes hevn er grusom. Neste gang han treffer henne, er han en voksen mann med mektige forbindelser. Han får henne slått i svime og bringer henne til Dødens hus.

Der lever likvaskerne som har dannet sitt eget lugubre samfunn, utstøtt fra alle andre. Likvaskerne bytter i stedet på å skjende likene til unge kvinner, og til dem gir han den stolte og vakre Nefernefernefer, så disse nedrige krypene kan benytte seg av henne der i mørket til hennes dødsdag.

“They shall be carried to Babylon, and there shall they be until the day that I visit them, saith the Lord; then will I bring them up, and restore them to this place.” – Jeremiah 27:22

Så dette er akilleshælen, tenker jeg, og grøsser for Nefernefernefers skjebne. Igjen tar jeg feil, for Nefernefernefer vil aldri gå under. Istedet får hun likvaskerne til å slåss om henne som bikkjer, hun robber dem for alt de eier og har, og håner dem slik at flere av dem henger seg. Til sist reiser hun derfra i triumf, rikere enn hun var før. Og i dette ligger det spesielle, for Nefernefernefer er en meget ond kvinne, som ikke dør men som lever et liv i triumf og rikdom. Hun seirer.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden. (Du kan lese mer om dette fenomenet under innlegget: Hvorfor må monstrene dø?) Tenk Racines og Evripides’ Fedra (og den sammes Medea!) eller Shakespeares Cleopatra og Lady Macbeth, Mérimées Carmen, Ibsens Hedda Gabler, Flauberts Madame Bovary og finn gjerne noen selv.

Nefernefernefer derimot vandrer rik og fornøyd ut av Sinuhes liv, og jeg setter henne som en av de mer fullkomne femme fatale-karakterene jeg noensinne har lest.

  • Egypteren Sinuhe av Mika Waltari, oversatt til norsk av Peter Bendow (1948)

Når sex blir ideologi

Jeg har skrevet en kronikk i Morgenbladet om vestlig seksualitet:

Mitt personlige Paradise hotel-høydepunkt var i forrige sesong. De enorme silikonbrystene til Paradise-Tine peker ubevegelig rett frem der hun sitter overskrevs på en liggende Paradise-Stine. Kroppene deres er keitete og bevisst kameraet som henger på veggen. Så er det som hun tar sats; med et lite hvin begynner Paradise-Tine å gnikke seg mot underlivet til Paradise-Stine. Jeg stirrer på de bittesmå armene til Paradise-Tine og de lange, hvite hårerstatningene hennes, de døde hårcellene som ligger flatt mot skuldrene, mens den livløse gnikkingen fortsetter.

Summen av den seksuelle ekstasen er lik summen av alle gynekologiske undersøkelser du noensinne har måttet gjennomføre, stålinstrumenter, hvite hansker og salver. Følelsen av biopsi idet den lakoniske gynekologen river ut et stykke kjøtt fra livmorhalsen din for å se om du råtner opp av kreft fra innsiden, eller om du fortsatt skal leve noen år til. Den uvegerlige følelsen av forbindelsen mellom sex og død, forråtnelse og det kliniske.

 Vestlig seksualitet er kjennetegnet av troen på at seksualitet og ideologi henger sammen, og av sporene etter 68-bevegelsens hyllest av det ungdommelige. Vestlig seksuell attraksjon er autoritet, og denne attraksjonen er knyttet til ungdom. Det er en utbredt misforståelse at vakre, unge kvinner ikke blir tatt seriøst. En vakker ung kvinne som sier noe klokt, vil alltid bli tatt mer seriøst enn en stygg, gammel kvinne som sier det samme. Det er ikke naturens lov, det er vestens kultur.

I Storbynatt kler Bård Tufte Johansen seg ut som en utiltrekkende kvinne som skal forestille Marie Simonsen, hvorpå han kjederøyker og raller HHHRRRR, HHHHRRRR. Vi ler så vi gråter, for middelaldrende kvinner mister sin verdighet med en gang man pirker borti det faktum at brystene deres har begynt å henge, de er ikke fruktbare lengre, huden deres har mistet sin elastisitet. Det er ikke nødvendig med argumentasjon, det holder med en parodi.

Men når det ungdommelige er samfunnets fremste dyd, vil det føre til et samfunn i patetisk fornektelse, og generasjoner av samfunnsdeltagere som fortrenger sin egen alderdom. Hvis ungdom er det eneste som gir autoritet og verdighet, er livet en tikkende tragedie fra den dagen vi blir født. Du vokser aldri til noe (f.eks visdom og erfaring), bare fra noe (som skjønnhet og seksuell attraksjon). Våre eldre har dermed ingenting å tilføre, de beholdes grunnet humanitet og lite annet.

 Etter medieeksponeringen å dømme er sex blitt et fellespolitisk samfunnsprosjekt, løsrevet fra det som er hemmelig og privat. Vi har angivelig ikke nok seksualundervisning i skolen. Norsk skole ligger ydmykende lavt på PISA-undersøkelser, men på forsiden av tabloidenes nettaviser fant vi for en stund siden et alvorlig ment forslag fra sexologer om at vi må få en bedre seksualundervisning i skolen. For eksempel en hvor man snakker mer om den gode klitorisstimuleringen.

Her vil jeg gjerne advare alle håpefulle foreldre at hvis jeg som lærer en gang blir presset til å lære mine elever hvordan de best mulig skal stimulere seg selv eller hverandre seksuelt, kommer jeg til å lese Marquis de Sade for dem, og det fullstendig uten kontekst. Det finnes faktisk grenser for hva man skal finne seg i, både som elev og som ansatt i skolevesenet.

Bak den absurde formeningen om at klitorisstimulering hører hjemme i læreplanen, ligger tanken om at å fremme en riktig seksualitet vil føre til riktige samfunnsborgere. Demokratisk og likestilt sex gir demokrati og likestilling altså, og “fascistisk sex” gir fascisme. Vestens seksualitet er et ideologisk prosjekt, startet av idealistiske 68-ere, og ført ut i folkedypet på en fascinerende effektiv måte.

Et eksempel på hvor effektiv denne prosessen har vært, er den livsfjerne påstanden om at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre, men kun handler om makt. En åpenbar irrasjonell påstand, som er gjentatt så mange ganger at den går for å være sann. Men et seksuelt overgrep har selvsagt med sex å gjøre, i tillegg til makt og dominanse, og en setning blir aldri sannere av å bli gjentatt om og om igjen.

Et råttent eple er et råttent eple, det forvandler seg ikke magisk til en banan. Setter du tennene i et råttent eple, brekker du deg i avsky, forbanner det og kaster det i søppelet hvor det hører hjemme. Du insisterer ikke på at det umulig kan være et eple. Sex har ingenting med ideologi å gjøre, det er en drift i mennesket som kan romme alt fra det sublimt vakre til det motbydelige, noe som er vanskelig å godta for mange.

I et intervju med Dagbladet i 2008 sier sexolog Bente Træen: «Om en voksen manns foretrukne fantasi er å ha sex med en ung jente som ikke har debutert seksuelt, kan man nok spørre hvor godt skrudd sammen han er.»

Uten å ha inngående kjennskap til menns seksualitet gjennom alle tider, vil jeg anta at Bente Træen med denne uttalelsen diagnosisterte millioner av levende og døde menn (og sikkert noen kvinner) inn i termen “psykiatriske kasus”.

Av en eller annen grunn er de frisinnede, ikke-moralistiske blant oss nesten alltid de mest dømmende bare man pirker litt borti dem. Hvis sex per definisjon skal være (etisk) godt, må man nemlig utdefinere den mørkere seksualiteten (f.eks jomfrufantasier) til å være noe annet, gjerne psykiatri.

Vårt sexfikserte samfunn er ironisk nok blitt avseksualisert, eller gynekologisert, som er mitt foretrukne ord. Når sex blir til ideologi om demokrati, åpenhet og likhet, når klitorisstimulering ønskes inn i skoleverket, når sexbegrepet skal utelukke det som er mørkt og skambelagt og kun fungere som et politisk frigjøringsverktøy, mister seksualiteten sin kraft og blir til anti-erotisk gynekologi. Les anmeldelser av sexleketøy, og du vil forstå begrepet. Er rillene vaskbare eller ikke?

Den omstridte feministen Camille Paglia mener at det er Vestens voyeurisme – det aggressive øyet – som er kjernen i den apollinske, vestlige personlighet. Det apollinske vil stå som et bilde på sivilisasjon og orden, en motsetning til kaos og natur, det dionysiske.

Seksualitet tilhører den dionysiske sfære hvor jeg-et oppløses. Som romerne engang gjorde, betrakter vi med det apollinske øyet en ekstase som kun kan oppleves. Men romerne hadde i det minste stil.

Jeg forsøkte å se på seksualopplysningsprogrammet Trekant, men gav raskt opp allerede i første program, da den pubertale programlederen åpnet døren for en person kledd i en gigantisk kondomdrakt. «Hrø hrø», fniste programlederen. Jeg tenkte: Det handler om å beskytte seg selv. Bokstavelig talt. Så jeg slo av.

 

Det som revner

Jeg satte meg ned for noen dager siden for å finne ut hva jeg liker i litteraturen. Jeg ventet til det dukket opp noe som appellerte til meg fortløpende. Det var veldig interessant. Jeg skrev:

Skriv en liste med penn og blekk.

Jeg liker historier om det som er hemmelig. Jeg liker historier om galskap og kunst.

Jeg liker det pertentlige og det voldsomme, det filosofiske og det russiske.

Jeg liker besettelse og det som er utenfor og fryktelig.

Jeg liker alt som taler i gåter og labyrinter og kaos og det ordnede.

Jeg liker det sanne og falske og det som er begge.

Jeg liker karakterer og handling. Og et språk som gir feber eller apati. Og noe man bare kan ane. Og det krypende skumle i det.

Jeg liker biblioteker.

Jeg liker biblioteker og støv og det okkulte, det som er skjult og det som skjuler. Jeg liker det grusomme om natten. Jeg liker også tomhet og nihilisme, og alt som er ekstremt og voldsomt, det støyende og det som er stille.

Jeg liker det det er blod i og det som er kaldt og dødt og hvitt. Jeg liker lukkede rom, og det som er tabu. Og mest av alt liker jeg det som ikke kan sies, men som er der likevel.

Se på: ”Jeg liker det sanne og falske og det som er begge” og ”[jeg] liker det som ikke kan sies, men som er der likevel.” Det fikk meg til å tenke på upålitelige fortellere, som jeg har skrevet om blant annet her. Og upålitelige fortellere fikk meg til tenke på Nietzsche, og noe han skriver om tragedien i Tragediens fødsel. Jeg skal straks forklare.

Astyanax død fra Euripides' "Kvinnene fra Troja"

Jeg har skrevet om det apollinske og det dionysiske (mange ganger!) før, fordi det er begreper jeg er opptatt av og de synes alltid relevante. Dette er begreper som er oppkalt etter de greske gudene Apollo og Dionysos. Kort fortalt står det apollinske for kultur, orden og sivilisasjon, mens det dionysiske står for natur, kaos og det ktoniske (fra undergrunnen).

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche ”det apolliniske skinn” for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Nietzsche definerer dette uttrykket som en

tilsløring av den egentlige dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.

Det han sier er altså at en tragedie vil kamufleres i det som har orden, i det siviliserte og det ordnede, mens tragediens egentlige natur er kaos og ktonisk.

Jeg liker labyrinter.

Ifølge Nietzsche avsløres det apolliniske skinn når tragedien avslutter med en klang som apollinsk kunst aldri ville laget. Det er et vakkert bilde, selv om Nietzsche også mener det bokstavelig. I Hedda Gabler av Ibsen spiller Hedda en dansemelodi rett før hun skyter seg gjennom hodet, og hun sjokkererer de andre for det har vært dødsfall og det skal være stille.

 Uh, – hvad er det!

sier Fru Elvsted og farer opp fra stolen. Jeg tror det er det apollinske skinn som revner fordi den dionysiske klangen plutselig hamrer løs i dødshuset.

Apollinsk krig.

Og hvis vi stjeler dette uttrykket og bruker det videre som vi vil, viser det apollinske skinn det fernisset som gjør at vi holder sivilisasjoner gående, hvor vi holder det lovløse utenfor et samfunn med sosiale koder og domstoler, fra skråblikk når noen snakker for høyt i mobiltelefonen til rettsaker hvor mordere blir holdt ansvarlig ovenfor samfunnets lover.

Det apollinske skinn ser vi når samfunnet sender ut unge menn i krig og forferdes av at de lager kamprop (Til Valhall!) og kommer med seiersbrøl når de dreper fienden (Hva? Vi trodde de resiterte menneskerettighetene alvorsfylt!) og i litteraturen ser vi det i Stormfulle høyder når Lockwood i løpet av en drøm går fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.

Dionysisk krig.

Og det er her jeg tenkte på upålitelige forteller og hvorfor jeg så ofte gledes når jeg kommer over dem i litteraturen. For de får det apollinske skinn til å revne. Denne avtalen man har, det uuttalte håndtrykket fra første side i boken mellom leser og forteller: Det revner og under vrimler det kaotiske fra undergrunnen, og det myldrer over kroppen din og inn i munnen din til du kveles.

Om ironi og Datalagringsdirektivet

Jeg leste Kathrine Aspaas’ kronikk i Aftenposten: Fri oss fra det skjulte, og for første gang på nokså lang tid, ble jeg usikker på min egen ironidetektor.

Kathrine Aspaas er for datalagringsdirektivet fordi hun mener at åpenhet gir frihet. Dette argumenterer hun for på en nokså pussig måte, som innebærer alt fra å fortelle at hun tar medisiner mot depresjon til en slags hyllest til Wenche Foss. Ispedd er også en liten snutt med drømmerier om hvor fint det hadde vært hvis sveitsiske banker hadde vært mer åpne.

Selv er jeg mot datalagringsdirektivet. Faktisk synes jeg det hele er en ulykke. Enda verre, det er en villet ulykke. Samme dag jeg leste den for meg bisarre kronikken, gjenfortalte jeg den til en kamerat.

Så hele poenget hennes,

sa jeg.

Hva hun liksom bygger hele sin skrøpelige argumentasjon med, er at fordi hun finner det befriende å dele med aftenpostens lesere at hun er deprimert og går på medisiner, så er hun for at hennes åpenhet rettferdiggjør at alle vi andre skal tvinges inn i en overvåkningssituasjon.

Min venn som ikke hadde lest kronikken, sa:

Men er du sikker på at hun ikke bare er ironisk?

Og der stoppet det. For jeg hadde vært sikker da jeg leste teksten. Den virket ikke ironisk. Men når jeg satt igjen med essensen av Aspaas meninger, virket den jo ytterst ironisk. Det finnes vel ingen nogenlunde oppegående mennesker som kan argumentere på denne måten?

«Ironi» kommer av det greske eironeia som betyr «forstillelse». Bokmålsordsboken definerer ironi slik:

det å si det motsatte av det en mener på en slik måte at ens virkelige mening skinner igjennom […]

Og nå har jeg lest kronikken om igjen. Flere ganger. Og slik er det blitt at hver gang jeg leser den, tenker jeg: Hun er ikke ironisk. Hun bruker for mange hedersord og vendinger uten å signalisere en avstandstagen. Det er en absurd argumentasjon som munner ut i en absurd konklusjon, men det absurde er ikke med nødvendighet sammenfallende med det ironiske.

Men hver gang jeg vender meg bort fra teksten, kan jeg ikke se noe annet enn Wenche Foss og en gjeng som danser en slags frihetsdans mens de gumler antidepressiva og synger solidaritetssanger hvor teksten består i at det er  overvåkning som skal sette oss fri.

Noe som selvsagt virker veldig ironisk.

Datalagringsdirektivet er jo en ironi i seg selv. Den sier at vi alle er kriminelle og må behandles som kriminelle. Samtidig forutsetter den at våre overvåkere aldri er kriminelle,  og at dermed ingen noensinne kommer til å prøve å benytte seg av de enorme mengder med data man nå skal lagre.

Kanskje jeg rett og slett har avslørt tidenes spøk.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: