Memoteknikker – kunsten å huske

Mnemo-teknikker (også kalt memo-teknikker) er teknikker for å huske. En av de mest slående teknikkene (for svært mange) er den mnemoteknikken hvor vi stadfester.

Dr. Hannibal Lecter fra Thomas Harris' bøker benytter seg av stadfesting gjennom minnepalass.

Enkelt forklart går stadfesting ut på å mane frem kjente reiseruter (f.eks hjemmefra og til butikken) for deretter å plassere figurer på veien som stikkord for det du skal huske. For nærmere utdyping kan du lese Minnepalasser og hukommelseskunstnere.

Dette er hva du gjør:

1. Lag stikkord til stoffet du skal huske.
2. Lag assosiasjoner (figurer du kan ta på) til hvert stikkord.
3. Finn en reiserute du kan godt nok til å gå i fantasien (f.eks hjemmefra og til butikken) og plasser figurene på veien.

Slik kan begynnelsen på en reiserute se ut.

I denne posten hadde jeg tenkt å beskrive en enkel måte man kan bruke for å huske for eksempel Dostojevskijs verker med stadfesting. Ser vi bort fra short stories og sakprosa sitter vi igjen med en liste på 15 verk:

1. Fattige folk
2. Dobbeltgjengeren
3. Lille Netta Nesjanov
4. Onkels drøm
5. Landsbyen Stepantsjikovo
6. De fornedrede og krenkede
7. Opptegnelser fra det døde hus
8. Opptegnelser fra et kjellerdyp
9. Forbrytelse og straff
10. Spilleren
11. Idioten
12. Den evige ektemann
13. De besatte
14. En ung manns historie
15. Brødrene Karamazov

Tips!

• Lag gjerne obskøne, sjokkerende og fornærmende bilder. De fester seg raskt i hukommelsen.
• La figurene bevege seg, det hjelper på hukommelsen.

Du husker ting som støter deg.

Eksempel:

Her er min (vaskede!) liste over Dostojevskijs verker. Du bør lage en som virker logisk og selvforklarende for deg.

1. Fattige folk. Her ser jeg for meg sigøynerdamen som pleier å tigge på hjørnet ved jobben min.
2. Dobbeltgjengeren. Her ser jeg for meg et enegget tvillingpar jeg gikk på skole med.
3. Lille Netta Nesjanov. Her ser jeg en miniatyrutgave av niesen til Dolly, Netti, som drar av seg en løsnese.
4. Onkels drøm. Her ser jeg for meg en onkel som ligger og sover og drømmer.
5. Landsbyen Stepantsjikovo. Her ser jeg en liten miniatyrlandsby av steppeulver (inspirert av Hesse).
6. De fornedrede og krenkede. Her ser jeg for meg Dronning Silvia som leser i avisen med et stivt ansiktsuttrykk om sin manns seksuelle liv.
7. Opptegnelser fra det døde hus. Her ser jeg for meg inngangspartiet av begravelsesbyrået fra hjembyen min. Døren blir sperret av en stor, sort pil som peker oppover. (Jeg glemmer alltid om det er opptegnelser eller nedtegnelser.)
8. Opptegnelser fra et kjellerdyp. Her ser jeg for meg inngangspartiet fra min barndoms kjeller, sperret av en stor, sort pil som peker oppover.
9. Forbrytelse og straff. Her ser jeg for meg David Toska i et bur. Han spiller forøvrig sjakk med seg selv.
10. Spilleren. Her ser jeg for meg Idar Vollvik som spiller terning.
11. Idioten. Her ser jeg for meg Per Christian Ellefsen med det salige blikket han hadde da han spilte Fyrst Mysjkin fra Idioten, på det norske teateret.
12. Den evige ektemann. Her ser jeg for meg en jeg kjente en gang, som var slik at det første man tenkte på når man møtte ham var at han var gift. Han går og bærer på en gullring formet som en klokke uten tall.
    
13. De besatte. Her tenker jeg på en manisk person jeg engang møtte.
14. En ung manns historie. Vel. Her ser jeg for meg en ung, ganske selvhøytidelig mann jeg kjenner eller kanskje har lest. Han leser meget høyt og verdig opp fra en pergamentrull: Det er nemlig historien om ham selv.
15. Brødrene Karamazov. Her ser jeg to brødre jeg kjenner. De sitter og spiser karamell på en veldig dramatisk måte.

Netti er hun til høyre. Se ellers punkt 3)

Det kan virke som mye arbeid for å huske 15 titler du kanskje ville husket med litt rask pugging. Men hvis du behersker stadfesting kan du uten store problemer memorere 100 punkter og gjerne mer.

Reiseruter vil du sannsynligvis ha i overflod i hukommelsen. Se for deg at du går rundt i huset til bestemoren din, veien til barnehagen, eller gå en runde i hukommelsen rundt ungdomsskolen du gikk på.

I disse reiserutene vil det være veimerker, steder det er naturlig å plassere figurer på, som postkassen, hushjørnet, den rare busken, søppelhaugen og gressplenen.

Finn et veimerke.

Tips!

• Når du setter to stikkord på samme veimerke bør du ha en fast formel for hvem som kommer først. For eksempel kan figuren til venstre for deg alltid være først i rekkefølgen, eller figuren øverst, hvis du setter dem oppå hverandre.

La oss si at min reiserute for å huske Dostojevskijs romaner er fra inngangsdøren i huset jeg vokste opp til naboen jeg pleide å handle for.

Jeg setter to figurer for hvert veimerke, og den til venstre for meg kommer alltid først i rekkefølgen.

Eksempel:

Veien begynner slik:

1. Jeg går ut av inngangsdøren. Ved den store steinen sitter sigøynerdamen og tigger. Ved siden av henne står det eneggede tvillingparet og slåss.
2. Jeg går til postkassen. Til venstre for den står en miniatyrutgave av Netti og drar av seg en løsnese. Til høyre …

Jeg går reiseruten videre og plasserer to og to figurer. Så går jeg den på nytt for å se at alle momenter er på plass. Hvis det er titler som virker uklare ser jeg på notatene og tenker på figuren igjen der den skal være plassert.

Gjør noe annet et par minutter.

Nå kan du vente noen minutter.

Gå reiseruten igjen og si titlene høyt (eller skriv dem ned).

Hvordan gikk det?

Også vente litt til.

Gjør det samme om et par timer og et par dager for  se om det har festet seg.

Hvis det ikke har det bør du tenke på hva som svikter:

• Er det for lite naturlig sammenheng mellom stikkord og figur?
• Er reiseruten uklar?
• Har du lagret for mange punkter på et sted?

For mange ting på et sted blir fort kaotisk.

Vi har ellers to lettfattelige bøker på norsk om hvordan man kan benytte seg av mnemo-teknikker. De er nyttige både for deg som leser til eksamen, og for deg som bare vil lære seg en effektiv måte å huske på.

I disse bøkene er teknikken forklart, i tillegg til at du finner en rekke fremgangsmåter og tips på alt fra å huske årstall til å lære seg morsealfabetet på meget kort tid. Det er Oddbjørn Bye som har skrevet dem og de heter:

• Memo
• Memo håndboka – den enkleste veien til bedre eksamen.

Se også Oddbjørn Byes hjemmeside.

Åpent brev til forlagene

Kjære forlag

Tusen takk for tilbudet om å anmelde bøkene deres på bloggen min mot å få boken gratis.

Siden det er vanlig i anmelderpraksis å få materialet (boken) gratis, har jeg beregnet min timepris til 0,-

Jeg har dessverre litt for liten tid til å gjennomføre dette tilbudet for tiden, da jeg maler leiligheten min. Men gjensidighet innen gavekultur er essensielt, og jeg har derfor et mottilbud.

Dere kan komme og male i min leilighet i la oss si, ca. 10 timer.

Til gjengjeld kan dere beholde materialet (1 stykk pensel og en rull som blir ny som gull bare man renser den + malingrestene). Det er helt greit at dere blogger om opplevelsen.

Dette er et tilbud jeg tror vi alle kan ha både glede og nytte av.

Med vennlig hilsen Biblioteker og labyrinter

Knausgård minutt for minutt

Det var på et tidspunkt i Min kamp, bok 5 jeg et øyeblikk glippet lett med øynene, idet jeg tenkte: Sitter du der og er kokett, Karl Ove Knausgård?

Det er det stedet i teksten han avslører hvem hans nye venn Tore er:

På en papirlapp over ringeklokken stod det Renberg/Halvorsen. Det er vel det Tore het, Renberg?

For det er jo det – kokett altså? Og er det egentlig mulig, det å skrive en selvbiografisk roman på 6 bind som førtiåring (eller i noen slags alder), uten å være det minste kokett? Jeg tviler, sånn tror jeg ikke vi mennesker er skrudd sammen. Men jeg kan leve med kokett.

Så det var altså Renberg han het, denne Tore.

For apropos kokett, jeg er som regel en av de som er sist ute med alt som er populært. All teknologi f.eks og nesten alle bøker som bare må leses i år. Jeg kunne kanskje sagt at det skyldes en konservativ natur, men jeg tror noe annet er sannere: Vi lever så kort, det er så liten tid.

Og seriøst: Vet dere hvor kjedelig dere får alt til å høres?

Nei, virkelig?

For en stund tilbake ble twitterfeeden min fylt opp av absurde meldinger, alle merket med #Hurtigruten. Jeg har ikke tv, så jeg skjønte ingenting, til noen forklarte meg at NRK sendte 134 timer live fra hurtigruten.

Det lød unektelig absurd kjedelig.

Men så leste Espen Ytrebergs anmeldelse av programmet i Morgenbladet «Utsikten innover», og da lød det litt interessant likevel. Jeg gikk inn på nett-tv og så noen minutter. Det er sikkert sant det han skrev at

Etter fem eller femten minutter med dette, glir man inn i en annen tilstand, en slags lett transe

men jeg så ikke lenge nok. Jeg så noen minutter til og fra, og lurte på hvorfor turen aldri startet, til jeg forstod at den hadde selvsagt startet, men bortsett fra at båtene i kameravinkelen hadde beveget seg litt, var utsikten omtrent den samme, eller virket som det samme, er kanskje riktigere formulert.

Heraklit sier: Man kan ikke gå ned to ganger i samme elv.

Det fikk meg til å tenke på Min kamp som jeg har sittet og lest de siste dagene.  Vi snakker om flere tusen sider med kafébesøk, fylleangst, rulling av barnevogner, festsamtaler og den helt alminnelige livsangsten. Igjen. Og igjen. Erindring på erindring om barndom, ungdom og familie.

Nå er det jeg som får ting til å høres kjedelig ut.

I to år har jeg hørt om Knausgård. Jeg har fulgt debatten rundt utgivelsene, for den har vært interessant. Men bøkene har jeg altså utsatt til nå. Fem bind (snart seks!) om erindringer fra et alminnelig liv. Jeg valgte å vente litt til.

Jeg slukte riktignok Papillon og Banco av Charrière da jeg var liten (fullt overbevist om at hver bokstav var fullstendig sann), men sant eller ikke, man kan ikke sammenligne Charrières liv med Knausgårds.

Jeg skal vise deg sannhet jeg, jenta mi.

Kanskje jeg liker bedre det som er åpent konstruert, da, har jeg tenkt. Kanskje livet generelt er fylt av nok alminneligheter om man ikke også skal oppsøke det i litteraturen. Kanskje jeg liker det som forandres og de historiene hvor alt som skrives er nærmest uunnværlig.

Men jeg leste altså Knausgård til slutt: Bind 1, 2, 3, 4 og 5, og nå venter jeg altså på nummer 6. Jeg, som ikke har veldig store kvaler med å legge bort bøker som ikke fanger meg, jeg leste dem alle sammen.

Jeg har hatt endel moro av å lese dem. Jeg har jo fulgt denne debatten uten å ha lest den faktiske teksten man debatterer.

Jeg har til og med skrevet et innlegg om sannhet i litteraturen bare utfra denne debatten. I det innlegget skrev jeg også litt om det problematiske ved begreper som løgn og sannhet.

Veritas. Den romerske gudinnen for sannhet.

Jeg skal ikke skrive så mye om sannhet og løgn i dette innlegget. Men jeg skal konkludere kort om moral:

Jeg synes at mye av det han skriver er umoralsk å skrive om offentlig.

Jeg kan godt konstruere en lang debatt med argumenter for og imot, igjen ta opp løgn og sannhet, diskutere hva slags ansvar man har for de menneskene man møter etc. Men til syvende og sist står jeg igjen med at han utleverer andres øyeblikk, attpåtil sine aller næreste, flere av dem døde, i en rekke uflatterende, ydmykende og private øyeblikk. Så ja, dette kan kalles umoralske bøker.

Når det er sagt, mener jeg ikke at det skal straffeforfølges. I tillegg skiller jeg mellom etikk og estetikk. Det nødvendige skillet mellom etikk og estetikk i kunsten kan du lese mer om i Om det politiske, Om barn og vonde bøker og  De briljante. At bøkene på et vis er umoralske gjør dem med andre ord hverken dårligere eller bedre enn hvis de hadde vært moralsk uklanderlige.

Men det er underlig med disse bøkene. Ofte når jeg leser, er det slik at jeg strekker meg mot teksten, mens i denne teksten er det slik at vi er på samme nivå. Jeg skal forklare:

Noen ganger når fortellerstemmen i Min kamp distanseres tydelig og analyserer med et klart overblikk, hadde jeg virkelig stor moro av det. En gang lo jeg av til og med av fryd, jeg husker ikke i hvilket bind det var, men det var den passasjen hvor han snakket om Dostojevskij; at Dostojevskij var en tenåringsforfatter.

Tenåringer. Langt dypere enn det man skulle tro.

Og jeg lo, for det var jo det som har ligget vagt i bakhodet mitt, jeg var nemlig fullstendig opphengt i Dostojevskij som tenåring (og jeg elsker ham med rette fortsatt). Jeg husker at en i familien gav meg et kompliment for det, at jeg leste litteratur som Dostojevskij selv om jeg var ung.

Og jeg husker at jeg på et vis ble smigret, men at jeg ikke følte jeg fortjente noe kompliment, det var ingen oppnåelse av noe jeg hadde strevd med og overvunnet: For Dostojevskij var aldri vanskelig, Dostojevskij er jo ikke tung. Jeg slukte ham mer som man spiser godteri, og (overraskende!) sjelden får man komplimenter for det.

Alt dette kan jeg spise.

Dostojevsij skriver om store temaer, men han er av en av de som skriver om det tunge på en lett måte. Og når Knausgård skriver at Dostojevskij er en tenåringsforfatter fordi han skriver om ting som i vår tid bare tenåringer er opptatt av, ser jeg poenget hans (som egentlig er ganske tragisk) fordi det har ligget og vaket i mine egne tanker uten å ha blitt formulert.

Knausgård skriver om det allmenne, det gjenkjennbare, det pinlige og vonde, ting vi kan gjenkjenne og gjerne ta avstand fra, eller omfavne. Det er ikke noe  å strekke seg etter, det er gjenkjennbart på samme måte som dufter. Du kjenner en lukt du ikke har kjent på år, og pang, der var du tilbake, på skolen, eller i kjelleren til naboen, eller den parfymeflasken som knuste den julaftenen, eller …

Det er hva jeg mener når jeg skriver at teksten er på samme nivå. De vage tankene i bakhodet, redslene og gledene. De gjør at jeg leser alle bindene av romanen hans, og jeg sammenligner: Sånn er ikke jeg, eller nei, det var ikke sånn det var, eller det gjorde jeg også, eller det minner meg om …

Men det er også det som fikk meg til å dikte opp et ultimatum.

Innimellom Min kamp bind 1, 2, 3, 4 og 5 leste jeg også Scipios drøm av Ian Pears og Klassikeren av Ola Jostein Jørgensen. Så jeg tenkte: Hvis jeg måtte velge.

Om biblioteker, koder og hemmelige bøker.

(Jeg er veldig glad i hypotetiske ultimatum, jeg synes ekstremene får frem argumenter og konklusjoner på en skarp og fin måte som man sjelden tvinger seg til i hverdagen.)

Så hvis jeg måtte velge, for resten av livet og evigheten, mellom Min Kamp, det nære og det strømmende, og bøker som Scipios drøm og Klassikeren som er så tydelig konstruert og hvor jeg liksom strekker meg, så er det de sistnevnte jeg ville velge.

Men så er det jo ikke slik at jeg må velge.

Så jeg skal lese bind 6 av Min kamp når den kommer. Og noen ganger kommer jeg til  å le, og andre ganger kommer jeg til å fnyse. Noen ganger kommer jeg til å lese veldig fort, fordi jeg ikke får så mye ut av det (da svimler det nesten i øynene mine), og noen ganger kommer jeg til å lese ting høyt fordi jeg synes det er treffende.

Og iblant kommer jeg til å sitte helt stille og lese, og tenke at det allmenne, det vi har felles og det vi er sikre på at skiller oss slik fra de andre, kan være ganske vakkert det også.

Om å skrive

Jeg har lyst til å skrive litt om det å skrive.

Det har nemlig hendt jeg har googlet meg rundt etter erfaringer om skriveprosessen.

Jeg synes det skulle vært mer av denne type intervjuer/artikler/innlegg på nettet.

Om å skrive.

99% av det jeg har funnet har ikke hjulpet meg, men det er verdt det for de 1% med tips og råd som faktisk har hjulpet.

Dessuten synes jeg det er underholdende lesning.

I de årene jeg har skrevet har jeg gjort så mange merkelige ting for å skrive videre, i alle slags genre innenfor faglitteratur og det skjønnlitterære, og det som på en måte ligger litt i mellom. Jeg har prøvd en rekke metoder, alt fra det virkningsløse til det katastrofale og til det som har fungert.

Én ting jeg virkelig har lært meg, er at det som fungerer for en person, kan være helt meningsløst for en annen.

Så 99% av det du finner her, kan du sikkert forkaste for deg selv.

(Men kanskje det kan være underholdende lesning).

1.

Skriv en synopsis og en (kort) kapitteloversikt.

Veldig ofte henfaller jeg til det å skrive uten en plan. Jeg har kanskje noen svevende idéer, og så begynner jeg å skrive dit inspirasjonen trekker meg. Det finnes noen fordeler ved denne metoden, og endel ulemper.

En av konsekvensene innebærer ofte at man (nesten bare) skriver når man er inspirert. Det kan føre til gode tekster, men virkelig inspirert er man sjelden 24 timer i døgnet.

Oversikt. Nesten alltid en fordel i de fleste prosesser.

Jeg har derfor etter bitter erfaring lært meg at en synopsis (kort sammendrag av hva som skal skje i teksten) og en kapitteloversikt, kan være svært nyttig.

Når du ikke er det minste inspirert men likevel bør skrive kan du gå tilbake til denne oversikten. Ligner du det minste på meg, vil den kontinuerlig forandres. Den bør ikke skrives i sten, og den kan gjerne se amatørmessig ut.

Det er ikke denne teksten som skal bli lest, så om den ser ut som noe en barneskoleelev har rablet ned i skamfylla er det helt ok, så lenge den er til hjelp. Noe som fører meg rett videre til neste punkt.

2.

Slett Slett Slett

Eventuelt

Flytt Flytt Flytt

Når du bestemmer deg for at ikke hver setning skal være fullendt og at det er helt greit å rable, blir alt mye lettere.

Det er lett å bli desillusjonert når man holder på med samme tekst og idé i lange perioder, uten å få noe mer håndfast enn en rekke sider med tekst som går opp og ned og ser ut til ikke å ende i noe som helst.

Med en kapitteloversikt vet du hva du skal skrive. Hvis du ikke er redd for å feste setninger på papiret, har du en veldig fordel. La oss si du setter deg ned og velger ut en av underemnene/scenene som skal inn i kapitlet. Bare skriv. Ingen skal lese før du tillater det.

Et ypperlig redskap i skriveprosessen

La oss nå si at du har skrevet to sider om dette. Dagen etter leser du den på nytt. Og ser at minst ett avsnitt kan slettes tvert. Ett avsnitt vil du ikke slette fordi det er brukende ting der, men kanskje de ikke fungerer her?

Opprett et annet dokument hvor du putter slike ting. Jeg har litt sletteangst, men har funnet ut at dette er en type angst som kan bruke til noe nyttig. Et poeng som ødelegger en del av denne teksten i dette kapittelet, kan være et fantastisk poeng et helt annet sted.

Kill your darlings-prosessen er noe av det som fullfører mine tekster. Om teksten flere steder hakker og du kvier deg fryktelig for å fjerne noe, men det hjelper heller ikke å omskrive, er det ofte det som skal til.  Det er de stedene med idéer, setninger og avsnitt som du ikke klarerå gi slipp på fordi du elsker dem, men som rett og slett ikke passet inn der de ble satt.

Tiden er kommet for å gråte sine modige tårer, klippe dem vekk, og legge dem i en mappe, og konstaterte at teksten ble ti ganger bedre.

Hovedpoenget mitt under dette punktet, er at å skrive en scene, eller en side som regel bare er en del av jobben. Og ofte der man stopper, fordi man tror det skal være fullendt etter det.

Når sannheten (eller i hvert fall min sannhet) er at denne scenen eller dette avsnittet enten kan bli klippet bort eller omskrevet utallige ganger. Og når det faktum først når inn, er det kanskje ikke så skummelt å bare skrive den.

3.

Bulldogbittet

Da den ene hunden min var ti måneder, ble han stygt og overraskende angrepet av en voksen hund som veide 3-4 ganger mer enn ham selv. Hunden min brukte sin raseegenskap elegant:

Bulldogbittet.

Han hoppet opp på angriperen, bet seg fast og holdt dette bittet gjennom hele kampen. Han ble kastet hit og dit og glefset etter, men han holdt dette bittet, til den andre hunden kapitulerte.

Da først slapp han, danset glad hjem (og fikk dessverre kink som varte i en uke), men poenget her er at han vant en kamp med en dobbelt så stor hund. Her snakker vi ren trass altså. Er det viktig nok, biter man seg fast om man så blir slengt hit og dit i kampens hete.

Bulldogbittet.

Det er litt det samme med en tekst. For å skrive en stor tekst tar for de fleste lang tid, og man må lide seg gjennom utallige timer med dødtid og virkelig forunderlig dårlig skrevne setninger for å ende opp med det som er godt.

Men det er også en annen side av dette bulldogbittet. Du må vite når det er på tide å slippe. Jeg lærte dette gjennom å tenke: Ville jeg vært interessert i å lese dette selv?

Jeg satt med et spesielt kjedelig underemne en gang og virkelig vred meg, jeg kunne ikke vente til jeg ble ferdig med å skrive den ferdig. Samtidig virket det som en absolutt sannhet at jeg måtte ha den med grunnet det planlagte forløpet i teksten.

Til slutt ble jeg sittende og se sløvt på datamaskinen og tenke: Som leser ville jeg funnet dette komplett uinteressant. Det ville vært en av de stedene hvor blikket mitt liksom bare glir videre av seg selv. Jeg vil heller putte skrikende marker inn i ørene mine enn å skrive ett minutt til på dette, tenkte jeg.

De fleste andre fant sikkert ut av dette lenge før meg. Men jeg trengte faktisk litt tid for å forstå at det er veldig mye lettere å skrive når du synes det du skriver er interessant. Og relevant.

Så må man bare lære seg å skille mellom når man skal bite seg fast, og når man skal slippe.

Om du er forelsket nok i en grunnidé, så bit deg fast. Om en av scenene, eller en del av tematikk får deg til å ville bite av deg dine egne fingre fordi det er så lite fengslende, så ta en runde om igjen på hvor nødvendig det er å ha det med.

4.

Ting tar tid

Eller

Prioriter

Med mindre du er av Stephen King-materiale bruker du litt tid på å skrive en virkelig lang tekst.

Det er jo ikke bare det å skrive. Du bør jo tenke en del. Og skrive masse. Og redigere masse. Jeg bruker også lesing aktivt som en del av det å skrive. Mer om det under neste punkt

Uansett, poenget er at det tar tid. Og at du må gi det tid. Og dette: «Du må gi det tid», bør ikke være en hvilepute for å dra ting ut av eninga, men heller få deg til å tenke at du må ta den tiden. Og alltid fra noe annet.

Ting tar tid.

Det kan være en idé å gå skånselløst gjennom sine egne dager, og se hva du bruker tiden til, om du aldri finner tid til å skrive på et prosjekt som er viktig for deg. Er det noe du kan fjerne uten å oppløse familien eller gå i stykker? Hvor mye tid bruker du f.eks på tv? Eller internett? Eller andre ting? Om du reduserer noen av disse vanene, planmessig og hver dag, vil du kanskje frigjøre en time eller to om dagen. To timer om dagen er brått 60 timer hver måned. Man kan komme et stykke på 60 timer.

Og klarer du ikke å skrive i denne tiden, kan du redigere. Eller planlegge. Eller lese noe som kan hjelpe deg videre.

5.

Les!

Hva var det jeg likte så godt med den romanen igjen, tenker jeg og leser den en gang til.

Var det fortellerstemmen? Handlingen? Den manglende handlingen? Det praktiske språket? Det poetiske språket? De fantastisk lange setningene, eller kanskje de korthugne? Den bisarre handlingen, eller muligens det motsatte?

Bruk det for hva det er verdt. Er det faglitteratur du skal skrive? Les de beste faglitterære forfattere du vet, med nøyaktig samme teknikk.

Les. Og les litt til.

Under punkt 3, populært kalt ”Bulldogbittet”, skrev jeg at det blir absurd mye lettere å skrive når du faktisk er interessert i det du skriver. Sammenlign vellykede tekster med din egen tekst, og se om det er komponenter du kan gjøre bedre.

Et av målene bør være å skrive en tekst man ville blitt meget fornøyd over å oppdage, hvis noen andre hadde skrevet den.

Skriv ned noen punkter du beundrer hos ulike forfattere, og øv deg på å få disse momentene inn i din egen stil. Har du selv en kronglete skrivestil, men elsker det når du finner akademiske forfattere som skriver lynende klart – og enkelt?

Øv. Skriv korte tekster om hva som helst, gjennomgå din egen tekst med akkurat dette for øyet. Kunne du brukt andre begreper? Kunne du kortet ned denne setningen?

6.

La andre lese

Dette er mitt elsk og hat-punkt. Jeg har funnet det (ofte) utrolig nyttig å la andre lese teksten. Noen ganger sier de stupide ting du bare kan overse. Noen ganger kommer de med ros. Enkelte ganger kommer de til å kreere drapsfantasier hos deg.

Jeg er overrasket over hvor muggen jeg kan bli på min egen tekst, og da i særdeleshet når det gjelder tekster jeg investerer mye i, spesielt det skjønnlitterære.

Så mange feil. Så få setninger.

Jeg har tidligere anmeldt en del, jeg har også lest manuskripter for forlag, og jeg har kommentert mange bekjente og venners tekster. Som (norsk)lærer retter jeg til alt overmål daglig på andres språk og tekster.

Men det er noe annet når noen kommer grafsende og krafser med skitne pølsefingre i ditt eget manuskript. Finner på ”morsomme metaforer” for å illustrere hva som er galt. Sammenligner deg med forfattere du hater. Etc.

Og fra hva jeg selv har observert hos andre skrivende, er jeg ikke unik. Legg merke til de 5 minutter lange monologene fra skribenten du kritiserer, som skal fortelle deg hvorfor du tar feil. Legg merke til det lett stive smilet. Og vit at du sannsynligvis gir omtrent det samme inntrykket når det kommer til kritikk av din egen tekst.

Bit tennene sammen, og det vil komme deg til nytte. Velg ut lesere du stoler på litterært, og de ærlige. Helst i kombinasjon.

La dem grafse og krafse og dra ut av det alt du kan nyttiggjøre. Gjennomgå kritikken etter at sårene har grodd. Det kan være meget konstruktivt.

Slutt, i hvert fall snart.

… Straks ferdig, men først en liten disclaimer:

For det pussige er, når jeg tenker etter, at alle mine mislykkede metoder og gigantiske feilgrep, egentlig er grunnmuren til de ferdige tekstene jeg har lagd – og som jeg for det meste er ytterst fornøyd med. Så vet man aldri om det var nødvendige bomturer, eller bare mye tid som kunne vært brukt på andre tekster.

Ellers:

Er det noen skrivende der ute som ønsker å dele linker eller flere tips om det å skrive i kommentarfeltet, ville det være virkelig både ytterst velkomment og nyttig.

Om barn og vonde bøker

Jeg leste reportasjen -Dreg Astrid Lindgren ned i søla, skrevet av Jan Zahl i Stavanger Aftenblad, med interesse. Ine Marit Torsvik Bertelsen  som er kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», mener det er en (problematisk) trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.

– Dei bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, seier Bertelsen.

– Bør barne- og ungdomsbøker ikkje handla om tema som incest, homofili og sex?

– Jau, men når bøkene opplevast som terapi for forfattaren, blir det feil. Gå i terapi, kom over det! Skriv gjerne om temaet, men gjer det på barnas premiss, seier Torsvik Bertelsen, som meiner det er heilt feil at Belsviks bok skal lesast av sjuåringar.

Jeg har ikke lest noen av bøkene Bertelsen henviser til. Men jeg vil gjerne spinne litt videre på debatten om hva slags bøker som passer for barn. Da tenker jeg ikke bare på barnebøker, men også på hva barn leser eller bør lese.

Jeg leste mange bøker da jeg var liten av den typen hun snakker om. Eller som jeg innbiller meg at hun snakker om. Her nevnes vel kun seksuelt relaterte temaer (som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå), men ungdomsbøkene da jeg var barn, var også fylt av andre grusomme scener; selvmord, mobbing av groveste sort, vold, kidnapping og en meget hard asfalt. Og når vi først snakker om det, kan bøker for voksne forresten være nokså harske de også.

Bøker av typen nevnt ovenfor var riktignok  ikke skrevet for min aldersgruppe, men jeg leste også barnebøker som satte dype spor, om død og sorg og savn. Det er mulig for eksempel Farvel, Rune (1986, av Kaldhol, illustrert av Øyen), ville være spiselig for Bertelsen, men jeg vet den satte en virkelig bitter smak i min munn som fortsatt kan komme når jeg ser drømmende akvareller.

Jeg forstår henne som om det å  skrive for barn, bør innebære det å gjøre litteraturen forståelig. Videre i artikkelen argumenterer hun nemlig mot Eli Ryggs bok Jeg sa ikke kom inn (2005) slik:

Ho er veldig eksplisitt, skriv om blod på lakenet etter misbruket. Men det er uråd for eit barn å vita kva som er i denne boka

Journalist Jan Zahl spør om ikke disse bøkene handler om ting som barn kan oppleve. Bertelsen bekrefter dette, men mener at

barn må sleppa å bli pådytta dette utan å ha valt det sjølv – og utan å kunna forsvara seg. Skriv på barns premiss, og marknadsfør bøkene for det dei faktisk er.

Jeg leste ikke bøker «på barns premisser». I hvert fall ikke slik jeg forstår Bertelsen, altså som i en slags ramme hvor litteraturen er forståelig og dermed implisitt trygg, eller i hvert fall tryggere. Den var mer slik det var å komme inn i nye verdener i Narnia, i den aller første/siste boken. Du hopper ned i en grumsete pytt og kan vente deg hva som helst. Trygt er det i hvert fall ikke.

Jeg var ekstremt altetende som leser da jeg var barn, og jeg lærte meg å lese tidlig. Jeg hadde store boksamlinger å ta av, og et bibliotek som så mellom fingrene når jeg fant bøker på voksenavdelingen. Jeg leste bøker jeg var alt for ung til å lese. Jeg leste mye jeg ikke forstod, og jeg leste mye som gav meg mareritt. Vi snakker ordentlige mareritt altså.

Jeg er ikke i tvil om at det formet meg.

Kun én gang husker jeg at jeg ble sensurert. Det var med romanen Janne, min venn (på norsk 1988) av Peter Pohl. Jeg var ni år og ble fullstendig perpleks da jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente med å lese denne. Til jeg ble tretten faktisk.

Indignasjonen min var så katastrofal at jeg i all hemmelighet sporet opp adressen til forfatteren og sendte ham et brev. Hvor gammel mente han at man måtte være for å lese denne boken? ønsket jeg å vite. Var ikke dette dypt urettferdig? Burde man ikke som niåring få lov til selv å bestemme hva man skulle lese? Jeg fikk et langt brev tilbake, og Janne, min venn ble lest ikke så lenge etter. Det var ordentlig traumatisk lesning, men jeg elsket den boken. Det er en morsom historie nå, men jeg følte det som en krenkelse da det skjedde. At man kunne nekte noen å lese noe.

Å skrive «på barns premisser» bør være et fokus på kvalitet, ikke trygghet eller forståelighet. Veien til helvete er brolagt med trygge bøker, og om det er dét ditt barn vil lese, har det nok å ta av. De fleste barn leser nemlig på sine egne premisser. De legger bort boken når den ikke fanger dem. De har sjelden milelange lister over hvilke bøker de bare må komme gjennom. Det kommer visst først når man er blitt så voksen at å lese er blitt et prosjekt.

Det å møte det uforståelige, det grusomme, det fryktelige og det skremmende, kan være en ganske vond opplevelse. Det skal det ikke legges skjul på. Det kan også være mye mer. Skal man snakke pedagogisk, kan man si at barna kan få  verktøy til å håndtere slike følelser – som de selvsagt kommer til å møte i livet.

Men egentlig går det hele på estetikk – og ikke etikk. Kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Det er en forbrytelse mot barn å skjerme dem fra dette.

Ta dere i akt

Jeg tenker ofte på det å spille cello når jeg tenker på språk. Jeg spilte cello i mange år. Det er et veldig vakkert instrument når man først kan spille, men det kan være ganske fryktelig å høre på når man ikke kan det.

Strengeinstrumenter som cello eller fiolin er veldig presisjonsavhengige. Når du trykker ned fingeren på strengen kan du gjøre tonen falsk ved å forskyve trykket en millimeter.

1.

Her forleden en natt fikk jeg ikke sove, så jeg rotet frem en bok jeg hadde lånt på biblioteket, og som jeg hadde gledet meg veldig til å lese. Det var en krimbok som jeg har hørt mye lovende om. Jeg var henrykt da jeg kom over den i bibliotekhyllen.

Men så begynte jeg å lese, og det stolpret seg fullstendig og jeg ble veldig gretten. Jeg prøvde å forstå hvorfor, og jeg tror det kan ha hatt noe med at det var en utstrakt bruk av korte og ufullstendige setninger som gikk meg fullstendig på nervene. Jeg la den fra meg på side 15 og gikk og la meg igjen.

Bitter. Søvnløs. Fortsatt.

2.

En jeg følger på twitter spurte meg om hva jeg syntes om de som alltid bruker ellipser etter alle setninger. Ellipser er disse … prikkene.

Jeg syntes det var et godt spørsmål … For sannheten … er at det er fryktelig irriterende … det gir et inntrykk av at man skriver mystiske ting … og at det en skriver er fylt av mening … når det slett ikke er det …

3.

Jeg husker at jeg stod i butikken med min mor. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var, men jeg tror jeg var nokså liten. Jeg stirret på en pastilleske med fotballdrops. Begjæret mitt var absolutt. Jeg måtte ha disse fotballdropsene. Men det var ikke lørdag.

Tankene mine gikk så fort at det sa tikk tikk tikk. Det kom ikke til å nytte med hverken skriking eller tigging. Det gjorde det aldri med mine foreldre. Jeg måtte ha en rasjonell grunn for å kunne overbevise min mor om at den riktige beslutningen var å kjøpe disse fotballdropsene.

Kjente jeg ikke en begynnende skurring i halsen min? Litt halsvondt rett og slett? Og når man er forkjølet har man da ikke lov til å spise halsdrops?

Dette er (nesten) udiskutable argumenter:

1. Jeg har vondt i halsen
2. Halsdrops er godt mot det vonde i halsen
3. Akkurat der står det en eske ypperlige halsdrops

Men i min iver etter å få frem det logiske i dette, ble jeg dessverre revet med i min actio. Jeg grep tak i min mors arm. Hendene mine hadde begynt å dirre ukontrollert, jeg følte meg så svak i kroppen at jeg ség sammen lutrygget med oppsperrede, fortvilte øyne. Jeg åpnet munnen (hhrrr, hhhrrr) før jeg kvekket frem argumentet. For fem sekunder hadde hun et normalt, friskt og oppegående barn bak seg. Min mor knakk sammen i latter.

Ser du? En millimeters forskyvning av trykk. Noen ufullstendige setninger, eller et par prikker her og der. Litt vel betonet patos.  Brått har du fått deg en språkfiende.

Ta dere i akt!

Dette er for de mistilpassede

Den kommentaren på denne bloggen jeg kanskje aller mest har satt pris på, var den første kranglekommentaren jeg fikk. Riktignok argumentert geriljaaktig med vissvass som hovedingrediens, men at noen tok bloggen min alvorlig nok til å krangle, syntes jeg var fryktelig stas.

Den videre gangen av dette innlegget burde egentlig være noe slikt som:

…og nå som jeg har debattert så mye og fått så mange kranglekommentarer…

Men det ville jo være løgn og bedrag. Jeg synes fortsatt det er morsomt å blogge, men hvis jeg ønsker å debattere må jeg andre steder. Jeg får sjelden høre at jeg har lest bøker feil og hvorfor, og det er ikke nødvendigvis fordi alle som leser innleggene mine er enige.

Men trolig på blogger generelt, og her: på bokblogger spesielt, er det altså nesten bare de enige som kommenterer.

Jeg har tenkt at det kan ha noe med hvordan innleggene mine er lagt opp. Jeg avslutter sjelden med spørsmål eller oppfordring til å kommentere, og det kan kanskje virke lukket?

Men etter å ha snoket litt rundt på andre bokblogger får jeg en mistanke av at det tildels kan vær en en bokblogg-miljøskade. Man krangler liksom ikke på bokblogger, er man lettere vovet kan man si at man ikke er enig i at den boken var veldig bra/dårlig. Men det er – så langt jeg har sett – det man strekker det til.

På denne måten:

Oj, da hadde vi to ulike oppfatninger!:-)

Ikke på denne måten:

Jeg fatter ikke hvordan du kan få deg til å like denne boken. Jeg begynner faktisk alvorlig å tvile på din dømmekraft.

I min bok (og på min blogg) ville jeg faktisk foretrukket den sistnevnte. Her må jeg nemlig forsvare mine standpunkter. Og er ikke det halve moroa? Bøker leser jeg nå uansett, tenke over ting gjør jeg også. Blogg eller ikke. Når jeg insisterer på at fremmede skal lese det, er det blant annet fordi jeg er interessert i å høre hva andre synes. Har jeg en svak argumentasjon? Leste du det på en helt annen måte? (Eller for all del, jeg er bare et menneske: Helt enig!)

Jeg har ikke fått hørt radioopptaket ennå, men jeg vet at Bloggeren Knirk var sammen med andre bloggere på radioen for noen uker siden og snakket om bokblogging. Utfra dette kommentarfeltet ser jeg at et av temaene der var nettopp at litteraturbloggere er snille mot hverandre. Og det er etter min mening en veldig korrekt observasjon.

I begynnelsen av min bloggkarriere for et halvt år siden, var jeg fortsatt ung og naiv. Jeg la igjen kommentarer på forskjellige blogger hvor jeg motargumenterte det jeg følte burde motargumenteres. (På en nokså høflig måte altså). Disse kommentarene forble for det meste ubesvarte, eller de ble ikke publisert.

Jeg kommer stadig over ting på bokblogger jeg gjerne ville debattert.  Men det har jeg mer eller mindre sluttet med nå.

Dag Solstad på Bokbadet (1997) setter en effektiv strek over den gode samtalen.

Om jeg ønsker å debattere litteratur går jeg til andre steder.

Det snakkes mye om litteratur på bokblogger. Man kan få mange tips, og av spesielt gode blogginnlegg kan man få interessante tanker.

Men for skurr og krangling og debatter har jeg ennå ikke funnet noe bloggfristed. For alt jeg vet finnes det et litteraturbloggmiljø skjult for meg hvor slike debatter forekommer. Hvis det stemmer, så send meg gjerne adressen.

I en kommentarveksling jeg hadde med bloggeren bak Julies bokbabbel skrev jeg at jeg så på litteratur som en dypt personlig ting. Det er ikke likegyldig for meg hvordan man leser eller hva man sier om litteratur, eller hvordan man gjør det.

Jeg kan både la meg provosere og sjokkere når jeg leser andres tanker om litteratur, selv om jeg sjelden argumenterer lengre på bokblogger. Ofte er jeg ikke engang i debattmodus, men jeg skulle likt å vite hva tanken bak var. Men jeg har forstått det som om det er omtrent like tabu å stille spørsmål ved en lesning på en bokblogg, som det er å insistere på å niprate om den globale fattigdommen første gangen du møter de velstående kommende svigerforeldrene dine på golfbanen?

Jeg har for eksempel sett at en rekke bloggere får tilsendt gratis bøker fra forlag mot at de skriver om disse bøkene. Jeg har selv fått forespørsel om dette. Jeg kunne vært interessert i en debatt rundt dette. Hva er argumentene for og imot det å være gratis reklame? Om ikke annet hadde jeg likt (for min nysgjerrighets skyld) å høre refleksjonene rundt. Har det vært noen refleksjoner rundt dette overhodet?

Når jeg leser politiske anmeldelser som fordømmer at en bok er politisk, kunne det vært en interessant samtale videre. Er grepet bevisst eller ubevisst?

Når noen elsker bøker jeg ikke kan fordra, eller leser en karakter diametralt motsatt det jeg selv gjør. Hvorfor skriver man om det man gjør? Hvorfor i denne formen? Hva får man ut av det?

Det er nok å debattere, diskutere og grave i, og jeg skulle ønske vi gjorde det.

Det er selvsagt stor forskjell på hvorfor og hvordan man blogger. Det forstår jeg. Så dette innlegget er egentlig ikke ment så mye som klaging, men mer som en invitasjon til alle mistilpassede kranglefanter der ute.

Til deg som synes krim er en åndssvak genre, og føler for å fortelle meg dette etter at jeg har skrevet et innlegg om hvor mye jeg elsker krim. Eller som synes innleggene mine er for lange. For all del til deg som synes jeg skriver fantastisk. Men også til alle andre.

Den gode samtalen har jeg med hundene mine. Vi ligger i en haug og er enige om absolutt alt. Så hvis noen skulle være uenige med meg når det gjelder det jeg skriver her, er det helt greit. Slå dere løs.

Hvorfor fortellingen aldri vil forsvinne

Du skal aldri stole på noen som påstår de ikke har fordommer. Enten lyver de, eller du har møtt et menneske med forferdelige dårlige kunnskaper om seg selv. Vi oppfatter verden gjennom fordommer. Uten gjenkjennelse og en viss link til kjent kunnskap ville hverdagen vært som å bevege seg gjennom stjernestøvstorm, og vårt eget sinn ville også oppløses som støv.

Forestill deg at denne veien er sinnet ditt.

Å lage fortellinger er en måte å sortere verden på, som vi alle bruker. Jeg skriver alltid i tankene mine. Eller rettere sagt, jeg forteller. Jeg lager en fortelling utfra de mange løsrevne inntrykkene jeg mottar. Jeg skaper en begynnelse og en avslutning, og ikke minst skaper jeg en mening.

Jo pinligere en ting er, jo mer terapeutisk er fortellingen. Nå ser jeg selvsagt bort fra de tingene som er for fryktelige til å nærme seg, det du ikke engang orker å formulere i hodet. Men legg merke til hva du gjør neste gang noe ganske pinlig skjer. For eksempel at du sklir på fortauet foran en buss fylt med fnisende tenåringer, og blir dratt tilbake til ydmykende ungdomsskoleår idet skjørtet ditt flyr opp i ansiktet ditt mens du ligger og spreller på en smått kalvelignende måte.

Når bussen er kjørt og rødmen har kjølnet begynner fortellingen å tikke i hodet. Du lager det om til en morsom historie, forstørrer dine egne ansiktsuttrykk, lar 15-åringene gape bestialsk i latterhikst, scenen går i sakte film i karusell om og om igjen. Og du forteller denne fortellingen, og gjenforteller den. Om og om igjen, dramatiserer du den.

Ved å skape en avstand til opplevelsen gjennom fortellingen, får du kontroll over f.eks den sviende følelsen det er å være til latter. Vi trøstes gjennom det narrative. Gjennom det narrative støper vi alle våre kaotiske følelser, lengsler og begjær til noe meningsfylt, til noe vi kan kommunisere og bli gjenkjent i. Det er derfor fortellingen aldri kommer til å forsvinne, så lenge det eksisterer mennesker. Vi er narrative vesener.

Alle har et svakt punkt

Alle har et svakt punkt. Også som lesere. Det ene motivet som tar knekken på deg, det man ikke orker å lese om, eller aldri kan le av. Selv har jeg et ekstremt svakt punkt når det gjelder dyr i litteraturen. I særdeleshet hunder. Dette er hva jeg kaller en anti-preferanse, altså det man ikke foretrekker.

Jeg har lest nok litteratur til å bli lettere svett når det dukker opp dyr i enkelte typer bøker. Spesielt hvis du merker at det er noe der, et eller annet skal skje, her er det åpenbart at leseren skal føle en viss hengivenhet til et eller annet pelskledd lite vesen.

Jeg er ikke et (spesielt) ondt menneske, så jeg kan for all del bli berørt av barns lidelse i kunst, eller for eksempel føle avsky over ondskap gjort mot svake. Men dyrs lidelse – og som sagt i særdeleshet hunder – det tåler jeg ikke. Jeg blir fysisk dårlig og føler et sterkt ubehag.

Dette er en veldig uheldig anti-preferanse å ha for en aktiv leser. Motivet med mishandlede dyr er en veldig vanlig effekt, siden det kan vise ondskapen hos en karakter uten at for eksempel rettsvesenet blir dratt inn. I tillegg er vi mange som deler samme anti-preferanse, noe som gir det et bredt nedslagsfelt for effekten som mange forfattere er glad i: hvordan-la-leseren -føle-ubehag.

I det hele tatt er dyrs lidelse en ondskapsfull liten effekt, som jeg er sikker på at mange forfattere virkelig stortrives med å legge inn i bøkene sine.

Årsaken til at jeg kom til å tenke på min anti-preferanse, er at jeg skriver en artikkel om Stormfulle høyder til Bibliotekets klassikernummer som kommer i september. I artikkelen skriver jeg om det amoralske. Heathcliff som karakter anser jeg for å være amoralsk (i motsetning til umoralsk).

Min virkelige oppvekkelse i graden av amoralitet i Heathcliff-karakteren og boken var da jeg oppdaget at den påvirket meg som leser. Jeg blir amoralsk i den grad at min egen anti-preferanse som pleier å være så skremmende sterk sånn mer eller mindre blir nøytralisert. Jeg svelger rett og slett at Heathcliff henger sin (stakkars) hustrus lille hund – og jeg hater ham ikke resten av romanen. Noe som er sånn ca. sammenlignbart med at din mandelallergiske fetter som er i dødsfare hvis han ser en mandel i tredve meters omkrets plutselig skulle sittet og langet innpå marsipanpølser fullstendig uberørt.

See no evil, hear no evil, speak no evil

Anti-preferanser kan bli så sterke for enkelte at man unngår både nyheter og kunst for å slippe å bli konfrontert med det man føler mest ubehag ved. Om man lar seg styre anti-preferanser eller ikke, tror jeg uansett de fleste har et eller annet emne som de viker litt ekstra unna, eller som i det minste berører dem mer enn andre emner.

Hva slags andre anti-preferanser sirkulerer blant leserne her?

Test din leserpersonlighet

Jeg lurer på om måten man leser kan si noe om personlighet/hjernenevroner/sjel. Jeg har sett på ulike blogger at  det finnes masse tøysete quizer, som altså skal fortelle deg hva slags leser du er.

Tester som skal fortelle noe om deg selv er (nesten) alltid moro. De fleste av oss er tross alt grandiost opptatt av vår egen personlighet. Etter å ha sett gjennom spørsmålene må jeg innrømme at jeg fant dem like anti-klimakse som min barndoms Starlets tester.

Elsker Han deg?

spm. 1) Hvilken kjendis ligner han mest på?

Og en annen ting jeg lurer på er sammenhengen mellom leserpersonligheten og personligheten.

Jeg har for eksempel en teori om at det finnes to slags lesere. Vi har de repeterende leserne og de anti-repeterende leserne. Leser du bøker om og om igjen? Eller gjør du det ikke?

Jeg er en ekstremt repeterende leser, på grensen til det autistiske. At jeg leser en bok om igjen 2-3-4 ganger, trenger ikke en gang bety at jeg rangerer den ekstremt høyt. Jeg har alltid vært sånn. Et eller annet må det jo si om meg?

Om du til stadighet repeterer bøker er et av spørsmålene som burde inn i en slik test, hvis det skulle bli lagd en som hadde noe for seg. Jeg har funnet elleve til som kan danne basis for en ordentlig (leser)personlighetstest:

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?

7) Hvor mye leser du hver dag?

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?

Nå er neste skritt bare å finne ut hva svarene skal bety. Min «fasit» er lagt ut i kommentarfeltet.