Om barn og vonde bøker

Jeg leste reportasjen -Dreg Astrid Lindgren ned i søla, skrevet av Jan Zahl i Stavanger Aftenblad, med interesse. Ine Marit Torsvik Bertelsen  som er kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», mener det er en (problematisk) trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.

– Dei bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, seier Bertelsen.

– Bør barne- og ungdomsbøker ikkje handla om tema som incest, homofili og sex?

– Jau, men når bøkene opplevast som terapi for forfattaren, blir det feil. Gå i terapi, kom over det! Skriv gjerne om temaet, men gjer det på barnas premiss, seier Torsvik Bertelsen, som meiner det er heilt feil at Belsviks bok skal lesast av sjuåringar.

Jeg har ikke lest noen av bøkene Bertelsen henviser til. Men jeg vil gjerne spinne litt videre på debatten om hva slags bøker som passer for barn. Da tenker jeg ikke bare på barnebøker, men også på hva barn leser eller bør lese.

Jeg leste mange bøker da jeg var liten av den typen hun snakker om. Eller som jeg innbiller meg at hun snakker om. Her nevnes vel kun seksuelt relaterte temaer (som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå), men ungdomsbøkene da jeg var barn, var også fylt av andre grusomme scener; selvmord, mobbing av groveste sort, vold, kidnapping og en meget hard asfalt. Og når vi først snakker om det, kan bøker for voksne forresten være nokså harske de også.

Bøker av typen nevnt ovenfor var riktignok  ikke skrevet for min aldersgruppe, men jeg leste også barnebøker som satte dype spor, om død og sorg og savn. Det er mulig for eksempel Farvel, Rune (1986, av Kaldhol, illustrert av Øyen), ville være spiselig for Bertelsen, men jeg vet den satte en virkelig bitter smak i min munn som fortsatt kan komme når jeg ser drømmende akvareller.

Jeg forstår henne som om det å  skrive for barn, bør innebære det å gjøre litteraturen forståelig. Videre i artikkelen argumenterer hun nemlig mot Eli Ryggs bok Jeg sa ikke kom inn (2005) slik:

Ho er veldig eksplisitt, skriv om blod på lakenet etter misbruket. Men det er uråd for eit barn å vita kva som er i denne boka

Journalist Jan Zahl spør om ikke disse bøkene handler om ting som barn kan oppleve. Bertelsen bekrefter dette, men mener at

barn må sleppa å bli pådytta dette utan å ha valt det sjølv – og utan å kunna forsvara seg. Skriv på barns premiss, og marknadsfør bøkene for det dei faktisk er.

Jeg leste ikke bøker «på barns premisser». I hvert fall ikke slik jeg forstår Bertelsen, altså som i en slags ramme hvor litteraturen er forståelig og dermed implisitt trygg, eller i hvert fall tryggere. Den var mer slik det var å komme inn i nye verdener i Narnia, i den aller første/siste boken. Du hopper ned i en grumsete pytt og kan vente deg hva som helst. Trygt er det i hvert fall ikke.

Jeg var ekstremt altetende som leser da jeg var barn, og jeg lærte meg å lese tidlig. Jeg hadde store boksamlinger å ta av, og et bibliotek som så mellom fingrene når jeg fant bøker på voksenavdelingen. Jeg leste bøker jeg var alt for ung til å lese. Jeg leste mye jeg ikke forstod, og jeg leste mye som gav meg mareritt. Vi snakker ordentlige mareritt altså.

Jeg er ikke i tvil om at det formet meg.

Kun én gang husker jeg at jeg ble sensurert. Det var med romanen Janne, min venn (på norsk 1988) av Peter Pohl. Jeg var ni år og ble fullstendig perpleks da jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente med å lese denne. Til jeg ble tretten faktisk.

Indignasjonen min var så katastrofal at jeg i all hemmelighet sporet opp adressen til forfatteren og sendte ham et brev. Hvor gammel mente han at man måtte være for å lese denne boken? ønsket jeg å vite. Var ikke dette dypt urettferdig? Burde man ikke som niåring få lov til selv å bestemme hva man skulle lese? Jeg fikk et langt brev tilbake, og Janne, min venn ble lest ikke så lenge etter. Det var ordentlig traumatisk lesning, men jeg elsket den boken. Det er en morsom historie nå, men jeg følte det som en krenkelse da det skjedde. At man kunne nekte noen å lese noe.

Å skrive «på barns premisser» bør være et fokus på kvalitet, ikke trygghet eller forståelighet. Veien til helvete er brolagt med trygge bøker, og om det er dét ditt barn vil lese, har det nok å ta av. De fleste barn leser nemlig på sine egne premisser. De legger bort boken når den ikke fanger dem. De har sjelden milelange lister over hvilke bøker de bare må komme gjennom. Det kommer visst først når man er blitt så voksen at å lese er blitt et prosjekt.

Det å møte det uforståelige, det grusomme, det fryktelige og det skremmende, kan være en ganske vond opplevelse. Det skal det ikke legges skjul på. Det kan også være mye mer. Skal man snakke pedagogisk, kan man si at barna kan få  verktøy til å håndtere slike følelser – som de selvsagt kommer til å møte i livet.

Men egentlig går det hele på estetikk – og ikke etikk. Kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Det er en forbrytelse mot barn å skjerme dem fra dette.