Om barn og vonde bøker

Jeg leste reportasjen -Dreg Astrid Lindgren ned i søla, skrevet av Jan Zahl i Stavanger Aftenblad, med interesse. Ine Marit Torsvik Bertelsen  som er kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», mener det er en (problematisk) trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.

– Dei bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, seier Bertelsen.

– Bør barne- og ungdomsbøker ikkje handla om tema som incest, homofili og sex?

– Jau, men når bøkene opplevast som terapi for forfattaren, blir det feil. Gå i terapi, kom over det! Skriv gjerne om temaet, men gjer det på barnas premiss, seier Torsvik Bertelsen, som meiner det er heilt feil at Belsviks bok skal lesast av sjuåringar.

Jeg har ikke lest noen av bøkene Bertelsen henviser til. Men jeg vil gjerne spinne litt videre på debatten om hva slags bøker som passer for barn. Da tenker jeg ikke bare på barnebøker, men også på hva barn leser eller bør lese.

Jeg leste mange bøker da jeg var liten av den typen hun snakker om. Eller som jeg innbiller meg at hun snakker om. Her nevnes vel kun seksuelt relaterte temaer (som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå), men ungdomsbøkene da jeg var barn, var også fylt av andre grusomme scener; selvmord, mobbing av groveste sort, vold, kidnapping og en meget hard asfalt. Og når vi først snakker om det, kan bøker for voksne forresten være nokså harske de også.

Bøker av typen nevnt ovenfor var riktignok  ikke skrevet for min aldersgruppe, men jeg leste også barnebøker som satte dype spor, om død og sorg og savn. Det er mulig for eksempel Farvel, Rune (1986, av Kaldhol, illustrert av Øyen), ville være spiselig for Bertelsen, men jeg vet den satte en virkelig bitter smak i min munn som fortsatt kan komme når jeg ser drømmende akvareller.

Jeg forstår henne som om det å  skrive for barn, bør innebære det å gjøre litteraturen forståelig. Videre i artikkelen argumenterer hun nemlig mot Eli Ryggs bok Jeg sa ikke kom inn (2005) slik:

Ho er veldig eksplisitt, skriv om blod på lakenet etter misbruket. Men det er uråd for eit barn å vita kva som er i denne boka

Journalist Jan Zahl spør om ikke disse bøkene handler om ting som barn kan oppleve. Bertelsen bekrefter dette, men mener at

barn må sleppa å bli pådytta dette utan å ha valt det sjølv – og utan å kunna forsvara seg. Skriv på barns premiss, og marknadsfør bøkene for det dei faktisk er.

Jeg leste ikke bøker «på barns premisser». I hvert fall ikke slik jeg forstår Bertelsen, altså som i en slags ramme hvor litteraturen er forståelig og dermed implisitt trygg, eller i hvert fall tryggere. Den var mer slik det var å komme inn i nye verdener i Narnia, i den aller første/siste boken. Du hopper ned i en grumsete pytt og kan vente deg hva som helst. Trygt er det i hvert fall ikke.

Jeg var ekstremt altetende som leser da jeg var barn, og jeg lærte meg å lese tidlig. Jeg hadde store boksamlinger å ta av, og et bibliotek som så mellom fingrene når jeg fant bøker på voksenavdelingen. Jeg leste bøker jeg var alt for ung til å lese. Jeg leste mye jeg ikke forstod, og jeg leste mye som gav meg mareritt. Vi snakker ordentlige mareritt altså.

Jeg er ikke i tvil om at det formet meg.

Kun én gang husker jeg at jeg ble sensurert. Det var med romanen Janne, min venn (på norsk 1988) av Peter Pohl. Jeg var ni år og ble fullstendig perpleks da jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente med å lese denne. Til jeg ble tretten faktisk.

Indignasjonen min var så katastrofal at jeg i all hemmelighet sporet opp adressen til forfatteren og sendte ham et brev. Hvor gammel mente han at man måtte være for å lese denne boken? ønsket jeg å vite. Var ikke dette dypt urettferdig? Burde man ikke som niåring få lov til selv å bestemme hva man skulle lese? Jeg fikk et langt brev tilbake, og Janne, min venn ble lest ikke så lenge etter. Det var ordentlig traumatisk lesning, men jeg elsket den boken. Det er en morsom historie nå, men jeg følte det som en krenkelse da det skjedde. At man kunne nekte noen å lese noe.

Å skrive «på barns premisser» bør være et fokus på kvalitet, ikke trygghet eller forståelighet. Veien til helvete er brolagt med trygge bøker, og om det er dét ditt barn vil lese, har det nok å ta av. De fleste barn leser nemlig på sine egne premisser. De legger bort boken når den ikke fanger dem. De har sjelden milelange lister over hvilke bøker de bare komme gjennom. Det kommer visst først når man er blitt så voksen at å lese er blitt et prosjekt.

Det å møte det uforståelige, det grusomme, det fryktelige og det skremmende, kan være en ganske vond opplevelse. Det skal det ikke legges skjul på. Det kan også være mye mer. Skal man snakke pedagogisk, kan man si at barna kan få  verktøy til å håndtere slike følelser – som de selvsagt kommer til å møte i livet.

Men egentlig går det hele på estetikk – og ikke etikk. Kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Det er en forbrytelse mot barn å skjerme dem fra dette.

Advertisements

19 Responses to “Om barn og vonde bøker”


  1. 1 knirk januar 29, 2011, kl. 7:36 am

    Bra bra bra bra bra innlegg! Jeg skal gruble litt på dette.

  2. 3 akeleiedamen januar 29, 2011, kl. 6:52 pm

    “Veien til helvete et brolagt med trygge barnebøker….” Hehe, den var fin
    Du skriver blogginnlegg som krever et eget blogginnlegg for å svare på-! ;)
    Jeg gleder meg også til å høre hva Knirk skriver om dette, men som pedagog og med hjerte for lesing får jeg ekstra lange ører når det er snakk om hva man “får lov å lese” eller hva en forfatter bør skrive når en skriver for barn. Mitt viktigste argument for å ikke anbefale voksenbøker til barn er at de ikke forstår den, faller av, ikke logger seg på. I min barndom var det mye høytlesing, da gikk det mye i voksenbøker for hele gjengen- noen var kjedelige og uoversiktlige, andre var vanvittig fengslende, de er med meg resten av livet. På filmer star det anbefalt aldersgrense, det levende bildet er en mer ubeskytttet mot, der syns jeg det er bra at det er aldersregulert. Men lesing…? Mannen min hadde en skrekkopplevelse fra barndommen. Han fikk “Pesten” av Camus(?) av sin bestefar da han var 11 år. Bestefaren hadde ikke peiling, han fant den visst i hylla og tenkte det var greit å gi bøker til barnebarnet…Mannen min leste med skrekk og distansert undring…Han leste nesten hele-! Og så klarte han ikke mer. Han kommer stadig tilbake til den traumatiske opplevelsen. Husker spesielt bokomslaget, det var nærbildet av blodlegemer og greier og greier…Jeg hadde hatt store problemer med å nekte noen å lese en bok- åkke som.

    • 4 Norunn januar 30, 2011, kl. 2:25 pm

      Det kan være ganske skakende opplevelser bak lesning av enkelte type bøker. Men angrer mannen din på at han leste den – selv om det var en vond opplevelse på mange måter? Hvis han kunne velge om igjen mener jeg?

      Jeg hadde klare restriksjoner på tv, men litteratur var altså mer eller mindre fritt. Jeg er veldig glad for det, at jeg fikk lov å styre med sånt selv. Selv om det altså gav enkelte traumatiske opplevelser. Jeg ville ikke vært foruten noen av dem.

      • 5 akeleiedamen januar 30, 2011, kl. 11:56 pm

        Enig. Som leser styrer en det veldig selv, uansett alder. Mannen min mistet nok litt lysten på lesing for en stund, etter denne underlige opplevelsen med «Pesten», det var jo dumt. Det å få en bok av bestefar betyr jo at den må han jo lese…kanskje en litt annen problemstilling enn den du tar opp. Ellers var mine foreldre også totalt uten restriksjoner på hva vi fikk lese. Tror jeg leste «Å vær ung er for jævlig» vel tidlig. Var rystet, på en riktig måte(tenkte jeg da) Tenkte at nå har jeg reddet meg selv fra fortapelsen, nå har jeg «lidd» meg gjennom dette grusomme, det måtte til, jeg er igjennom. Jeg skal aldri aldri blir narkoman!
        Dette ble en digresjon, men uansett…Jeg skulle gjerne sett mer «riskiko-lesing» blandt unge i dag, at de lurer seg inn i bøker de egentlig ikke får presentert, at de sniker seg inn selv…Men problemet er ,,,,de leser jo ikke! Men det er håp for det. I siste Innsikt (Aftenposten sitt månedsmagasin) står det om nettopp det. Kan hende blogger jeg om det. Mannen min leser bøker som aldri før, foresten.;)

  3. 6 knirk februar 11, 2011, kl. 8:39 am

    Jepp. Da har jeg tenkt litt. Og er veldig usikker på hva jeg mener. Jeg skal ta meg en tur på biblioteket og lese de bøkene det er snakk om.
    Jeg må si jeg er litt enig i kritikken som Torsvik kommer med, selv om det er vanskelig å vurdere hvorvidt forfattere som f.eks. Belsvik skriver for egenterapi – hvordan kan man vite det? (Belsvik m.fl. har vel ikke skrevet det på coveret: «Dette er en egenterapeutisk bok for barn..»)
    Jeg husker også bøker som jeg smugleste som barn, særlig om sex. Forskjellen var at jeg visste at dette var bøker som ikke var for meg, jeg brøt meg inn på andres område og det var veldig spennende. Og jeg søkte den opplevelsen selv.
    Når temaer presenteres som barnebok så tenker barn at dette angår dem på en helt annen måte enn når de leser noe som egentlig ikke er for dem.
    Jeg tenker på min egne barn på åtte og elleve år. De vet ikke hva incest er. De vet at noen voksne gjør vonde ting med barn, de har nok en anelse om hva seksuelt misbruk er, men ikke hva incest er. Skal de lese om det i en barnebok de låner på biblioteket? Tja….jeg er usikker. Det spørs kanskje hvordan det gjøres. Jeg har ikke lest noen av bøkene det er snakk om. Så er det jo slik at barn er forskjellige også. Noen er sterke, nysgjerrige, leseglade, motstandsdyktige, mens andre er engstlige, grublende. Det var jo fantatisk at du skrev til den forfatteren, må jeg si. Det sier noe om deg som niåring. Du oppsøkte disse bøkene selv, du var drevet av nysgjerrighet og leselyst selv om det var vonde opplevelser. Det er en vesensforskjell. Du var en bevisst leser.
    Jeg stusser over at du flere steder skriver om leseropplevelser som er traumatiske (men samtidig elsket du boka). For meg et traumatisk et ord som er forbi oppskaket, engselig, skummel. Et traume er en skade som vil følge deg for livet. Jeg vil ikke at mine barn skal traumatiseres av å lese. Bøker trenger ikke være trygge, overhodet ikke, men de skal ikke traumatiseres. Jeg har selv opplevd et traume, og unner ingen andre det. Det er forskjell på «en ganske vond opplevelse» og «et traume».
    Jeg synes vel det er viktig å gi barn motstand, ikke bare hyggelige opplevelser, refleksjonsgrunnlag, skake dem – men jeg vil ikke ta fra dem håpet om en framtid for seg selv. Da blir det liksom ingen vits på en måte. Selv om mange av opplevelsene dine var vonde, virker det som om det har styrket deg. Hvis det styrker barn å lese – fint. Hvis det bryter ned – ikke fint.
    Det er også interessant at du skriver at forståelse og kvalitet ikke henger sammen. Til en viss grad er jeg enig. Barn trenger absolutt ikke å forstå alt. Men likevel streber barn (som voksne)å skape mening i sin tilværelse. Jeg har jobbet i barnevernet og barnepsykiatrien og har sett hvor mørkt et barnesinn kan være. Å påfære de bøker som voksne har skrevet for å bearbeide egne traumer – nei takk.
    «Kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Det er en forbrytelse mot barn å skjerme dem fra dette.» – oj oj. Det er en sannhet med modifikasjoner spør du meg. Barn er ikke en eneste stor gruppe. Barn er forskjellige. Og den setningen lukter det Blindern av. Det er ikke sikkert du har vært der, men det har jeg. Jeg husker en forestilling jeg hadde for noen år siden (jeg jobber som utøvende kunstner); inne i forestillingen er det en liten del med maskespill. En gutt (omtrent fjerde klasse) begynte å hyle og skrike og gråte krampeaktig. Vi måtte avbryte forestillingen. De voksne fortalte at han hadde denne «greia» med masker og at det i beskrivelsen fra skolesekken ikke sto noe om at det var maskespill i forestillingen. Vi forsøkte å snakke med gutten, vise han masken, men kom ikke gjennom til ham. Han gråt og gråt. Jeg aner ikke hva traumet (for det var et traume) gikk ut på, men jeg skulle gjerne ha skjermet han fra opplevelsen. Jeg tror ikke det kom noe godt ut av det.

    Men du. Nå kunne jeg bare ha pratet i vei. Veldig bra innlegg du har skrevet. Jeg har vist det til mange. Og som sagt: Jeg skal lese bøkene selv, da er det lettere å uttale seg vil jeg tro.

    • 7 Norunn februar 11, 2011, kl. 3:05 pm

      Fantastisk tilbakemelding!

      Jeg har heller ikke lest disse bøkene, så artikkelen med eksempler ble utgangspunkt for refleksjoner rundt emnet mer enn de aktuelle bøkene.

      Jeg bruker i denne sammenhengen traume som et ord med middels styrkegrad. Jeg mener ikke traume i betydning posttraumatisk stressyndrom (f.eks fra krigsskader, tortur, etc.), men jeg bruker det heller ikke på noen veldig flåsete måte («den kjolen er så stygg at jeg fikk traumer»).

      Et eksempel fra min egen barndom med hva jeg mener med traume i denne sammenhengen, er en figur i en bok (en tegning) som var så skummel for meg at jeg glemte hvor selve figuren kom fra, i stedet ble han et privat mareritt. Jeg hadde en lang periode hvor jeg ikke fikk sove om natten, jeg var livredd og gråt, og når jeg sov hadde jeg mareritt om ham, aldeles fryktelige, hvordan han drepte de nærmest meg foran øynene mine etc. (Jeg skjønte først at denne skikkkelsen var fra en bok da jeg mange år etter bladde tilfeldig i noen barnebøker og så ham. Med et gisp!)

      Etter en periode klarte jeg å løse dette selv ved visualisering. Jeg aner ikke hvordan jeg kom på det, men det fungerte fantastisk bra. Definitivt ikke en erfaring jeg ville vært foruten.

      Jeg ville ikke vært uten den opplevelsen, hverken boken eller marerittene, eller løsningen om jeg kunne velge den bort. Jeg ville ikke vært uten en eneste bok av alt jeg har lest. De er alle mine opplevelser, noen forferdelige, noen fantastiske, noen pinlige og noen nokså kjedelige, men de er mine.

      Og nå håper jeg virkelig ikke jeg gav inntrykk av at min leserbarndom var et eneste stort mareritt. Det som er så fint med den var at den favnet så mye, fra det kjedelige til det storslagne, fra det trøstende til det skakende. Og akkurat den skalaen er det man begynner å klusse med når man sensurerer. Tar man bort bunnene, tar man gjerne bort toppene også. Den private litteraturhistorien en har, er gjerne en eneste lang kjede.

      Det er viktig for meg å presisere at man ikke skal «påføre» barn bøker. Spørsmålet her er hvor mye man sensurerer – når barnet selv oppsøker. At barn er forskjellige er jeg (selvsagt) enig i. Noen universell fasit mener jeg ikke å skrive. Men på generelt nivå skal man være meget forsiktig med å plukke bøker fra barn som er interessert fordi det kan være skakende opplevelser. Medlesing og felles reflektering rundt boken (ok, det lød jo veldig kjedelig, men i praksis er det ikke det), kan være en løsning.

      Jeg lo godt av Blindern-kommentaren din. Jeg har vært nok på Blindern til at jeg kan være påvirket av mye, men den (kommentaren om forbrytelser) er litt for følelsesladet fra min side til at jeg klarer å kategorisere den som akademisk. Jeg tror at man ikke kan skjerme barn fra de tingene de uvegerlig vil møte i livet, men at man kan forsøke å gi dem verktøy til å håndtere det som dukker opp. Litteratur og den erfaringen lesing gir, kan være et slikt redskap.

      Du som har jobbet i barnepsykiatri og barnevern vet at barn ikke er forskånet fra vonde følelser og opplevelser. Man kan finne mye trøst i bøker, og man kan lære seg mye mestring gjennom å gjenkjenne følelser man får av lesing. Det å gjenkjenne at noen andre også er annerledes. Å lese om det uforståelige og mørke i en annens liv, og se at det ligner ens eget. Det å kunne drukne i en historie.

      Så jeg har for det meste et meget liberalt syn når det gjelder barn og bøker, så lenge det er noen forutsetninger tilstede. Som frivillighet og interesse. Og har man f.eks en voksen å prate med om ting man ikke forstår er jo det veldig greit.

  4. 8 knirk februar 11, 2011, kl. 8:49 am

    Okei, jeg innrømmer før noen påpeker det, at «den setningen lukter det Blindern av» er en flåsete setning. Jeg bare drar til litt, folk savner jo litt temperatur i bloggdiskusjonene. Pluss at det faktisk lukter Blindern av det i den forstand at det er noen sånne mantraer som går igjen og som av og til kan virke litt unyanserte. Men det var ikke Blindern som skrev dette, men du Norunn, og jeg skal ikke pålegge deg noe som jeg ikke har grunnlag for å si. Sånn.

  5. 10 Linn februar 14, 2011, kl. 8:44 pm

    I fjor kom flere barnebøker med handling fra krigen. Særlig de skjønnlitterære «En gang», «Så» og «Albin Prek» har ganske tøffe og direkte skildringer av krigshandlinger. Disse har det blitt debatt om, og noen voksne vil ikke at de skal formidles til barn. Jeg syns det blir feil. Krig er fælt, og det er det ingen grunn til å feie under teppet. Jeg opplever at disse bøkene er både vonde og fine, og at de passer for barn. Kanskje ikke alle, men den boka som passer for alle finnes ikke.

  6. 12 akeleiedamen februar 14, 2011, kl. 9:33 pm

    Spennende meningsytringer. For meg er det mest viktig å få barna til å LESE…Og da er kunsten å gi dem de bøkene som tenner et sug—-etter å vite mer, finne ut mer…. Du er jo den ideelle leser, Norunn, som sluker alt..Det er ikke det som bekymrer meg mest. Det er å tenne gnisten, vekke sulten. Men en utrolig kjip og ubegagelig bok kan skremme unge lesere også. Det er jo ille, det også. Jeg mener barnebokforfattere har et ekstra ansvar når de skriver for de unge: Å gi livsmot.

    • 13 Norunn februar 14, 2011, kl. 10:41 pm

      Hmpf, jo, også ble jeg voksen og kresen. Eller snevrere, kanskje. Og du har nok rett i at det er en større problemstilling, hvordan man kan motivere for leseglede. Jeg tror det finnes en bok for alle, mer eller mindre i hvert fall. Så er problemet bare å finne den.

  7. 15 knirk april 7, 2011, kl. 7:16 am

    Hei Norunn. Jeg har tatt opp tråden i egen blogg i dag. Glad for kommenarer – viser til deg.


  1. 1 Tweets that mention Om barn og vonde bøker « Biblioteker og labyrinter -- Topsy.com Tilbakesporingjanuar 29, 2011, kl. 8:12 am
  2. 2 De vonde barnebøkene – hvor går grensen? « KNIRK Tilbakesporingapril 7, 2011, kl. 7:15 am
  3. 3 Knausgård minutt for minutt « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingjuli 2, 2011, kl. 12:15 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: