Vi tiltrekkes av de motbydelige

Vi prøver kanskje å unngå problematiske mennesker i hverdagen, men i litteraturen oppsøker vi dem. Det vi tiltrekkes av i i litteratur er ikke nødvendigvis det moralske, det vennlige eller det enkle.

Den amerikanske litteraturprofessoren Harold Bloom understreker det ustabile trekket ved verdiene vi finner i den vestlige litterære kanon (som grovt forklart er en liste over våre viktigste, beste bøker).

The silliest way to defend the Western Canon is to insist that it incarnates all of the seven deadly moral virtues that make up our supposed range of normative values and democratic principles. This is palpably untrue.

Som vi leser av sitatet, avviser Bloom at den vestlige kanon er en slags inkarnasjon av samfunnets (kjernesunne, demokratiske, normative) verdier. Vi kan ikke forsvare at våre viktigste og beste bøker er våre viktigste og beste bøker fordi de er moralske og viser oss det dydige. Harold Bloom skriver videre at

The West’s greatest writers are subversive of all values, both ours and their own. […] If we read the Western Canon in order to form our social, political, or personal moral values, I firmly believe we will become monsters of selfishness and exploitation.

Er det ikke fint hvordan han får ordene til å synge? Harold Bloom er en fryd å lese, både retorisk og innholdsmessig. Sitatene er hentet fra boken The Western Canon: The Books And School of the Ages. Det er en bok jeg anbefaler. I det siste  sitatet fortsetter han altså argumentasjonen for at den vestlige kanon er fylt av umoral/amoral.

Ha i bakhodet at han ikke bruker dette som argumentasjon mot å lese f.eks Shakespeare og Ibsen, kun at det er rent fjas å skulle argumentere lesning utfra en slags normativ samfunnsmoral. Hadde vi fulgt den litterære kanon moralsk sett, og brukt den som rettesnor for alle mulige sosiale, politiske og personlige verdier, ville vi blitt monstre, påpeker han.

Det er så sant som det er sagt. Vår litterære kanon er fylt av både umoral og amoral, og våre litterære helter er alt fra mordere og horebukker, til fyllesvin og opprørere. Vi lager oss ikoner i litterære karakterer, som vi ellers ville krevd besøksforbud mot.

I kunsten blir vi trukket til dem, de motbydelige, de monstrøse, de skitne, de intense, de gale. I virkeligheten … trekker vi oss tilbake. Det er et pussig fenomen, og jeg tror det har med lite selvinnsikt å gjøre. Det kunne hatt med at bøker ikke virker like sterkt innpå oss som naboer, og at bøker kan man legge bort, men jeg tror ikke helt på det. For mange er bøker mye viktigere og kan sette et langt varigere inntrykk enn naboen.

Jeg tror det har med en lesemåte å gjøre i tillegg til hvordan vi velger å lese vår egen personlighet. Jeg tror det har noe med at vi innbiller oss at vi er på lag med våre helter, og ikke minst at våre helter er på lag med oss. Noe jeg ikke kan tenke meg stemmer. Litt sånn som at alle døgenikter, latsekker, feiginger, grusomme og ondskapsfulle kryp ofte identifiserer seg med de samme karakterene i bøker og film som det vi noble, vakre og modige gjør…