Det svarte hullet (oppfølgingsinnlegg)

Dette innlegget er et oppfølgingsinnlegg til Dannelse i skolen. I denne posten argumenterte jeg for en radikal omlegging av dagens skolepolitikk.

Oppsummert var hovedargumentet mitt at det ligger en forfeilet ideologi til grunn for hvordan vi har organisert skolen vår, og at dette må forandres. Av konkrete ting jeg foreslo var å forandre lærerutdannelsen, og fokusere mer på kunnskaper enn holdninger i skolen.

Jeg har fått en rekke kommentarer på dette, og det fikk meg til å tenke på en bok jeg er veldig glad i.

I Den hemmelige historien av Donna Tartt, blir en kvinne i boken kalt «det svarte hullet», fordi alle samtaler blir til tomrom hver gang hun kommer inn i rommet.

Stråmannsargumentasjon er som svarte hull.

Stråmannsargumentasjon fungerer omtrent på samme måte. Alle diskusjoner blir til tomrom hver gang de får regjere.

Wikipedia definerer denne debatt-teknikken slik:

I retorikk og logikk er stråmann eller stråmannsargumenter en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som det er lett å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.

I kommentarfeltet dukket det opp en rekke slike motargumenter. Jeg har tatt ut de viktigste for å vise hvorfor de er feil.

Løst oppsummert lød de slik:

«Barn trenger først og fremst kjærlighet og mat.»

Dette er et stråmannsargument fordi det insinuerer at motdebattanten er et ondt menneske som ønsker å sulte små barn, og nekte dem kjærlighet. Argumentet bygger på at det er en naturlig motsetning mellom kjærlighet til kunnskap, og kjærlighet til mennesket. Det er selvsagt feil.

«Så du ser ned på skoletapere altså. For et slemt menneske du er.»

Dette er et åpenbart stråmannsargument. Det er også en type ambivalent argumentasjon vi ser mye av i samfunnsdebatter generelt.

Å si at person A er teoretisk dyktigere enn person B, er altså ikke det samme som å si at person A har høyere verdi enn person B som menneske.

Om du mener at dette er det samme, sier det mer om ditt menneskesyn enn motstanderens. Det er derfor jeg kaller det for et ambivalent argument.

I tillegg til å vise et menneskesyn som sorterer mennesker i verdikategorier etter intellektuelle ressurser, vil en slik argumentasjon føre til det motsatte av det som er ønskelig. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Det er ikke bedre for den enkelte, eller for samfunnet som helhet å late som om alle er like dyktige til alt. Det er en tragedie for de som ikke i utgangspunktet er så flinke på skolen, at vi utdanner lærere som selv ikke var spesielt flinke på skolen.

En dyktig lærer må være faglig dyktig, og en god pedagog. De fleste gode lærere vil derfor også være teoretisk dyktige.

Alle elever, i alle kategorier av ressurs-skalaen, lærer mer og bedre av en dyktig lærer, enn av en mindre dyktig lærer.

Det er helt absurd at dette i det hele tatt diskuteres.

«Kunnskap er ingen ting hvis læreren ikke klarer å lære det bort.»

Nei. Det er her den pedagogiske biten kommer inn. En dyktig lærer kan sitt fag, og er en god pedagog. Dette er stråmannsargumentasjon fordi det insinuerer at motdebattanten har et svært ensidig syn på lærerrollen. Det finnes helt sikkert mange som er briljante i sitt fag, men som ikke greier å lære det bort. Det er selvsagt ikke disse vi vil ha som lærere. Men det er altså ingen naturlig motsetning mellom det det å være teoretisk dyktig, og det å være pedagogisk dyktig. I lærerutdanningen er man avhengig av at det er mulighet for å sile ut underveis.

«Man trenger ikke mastergrad for å jobbe i barneskolen»

Dette er ikke et stråmannsargument, men det er et dårlig argument. En mastergrad i lærerutdanningen bør inneholde pedagogiske og didaktiske emner. Utsagnet over bygger på en påstand om at barns psykologi er enklere, jo yngre barnet er.

Det er en veldig spesiell påstand, som ikke har belegg empirisk.

Hvis det eneste som fordres av en lærer som skal lære bort alfabetet, er at han selv kan alfabetet, trenger vi ikke lenger bekymre oss for lærermangel. Da kan vi jo la 8-åringer undervise 6-åringer, så fremt de har lært seg alfabetet.

Uff da.

Så kommer vi til det kanskje merkeligste i hele debatten. Det er fraværet av argumentet for at dannelse må innebære et fokus på holdninger mer enn kunnskap. Implisitt i et slikt dannelsesbegrepet ligger frykten for kunnskap, og troen på at «ren kunnskap» er umoralsk og vil føre oss til alt fra gasskamre og atombomber. Om dette er det mye å si, og kanskje jeg gjør det en dag.