Å skrive som smittende hoste

I en samtale i Store forventninger av Charles Dickens, diskuterer Pip og Biddy om det å lære. Pip lurer på hvordan Biddy greier å lære så lett, og Biddy returnerer vennlig spørsmålet når hun sier at hun like gjerne kan spørre Pip om det samme. Pip svarer:

 

Store forventninger

 

«Jeg er ikke enig; for når jeg kommer inn fra smien om kvelden, kan alle se at jeg anstrenger meg for å lære noe. Men du anstrenger deg aldri for det, Biddy.»

«Det smitter vel litt – som en hoste,» sa Biddy stille, og fortsatte å sy.

Siden jeg bor i Bergen var det omtrent på denne tiden jeg måtte springe inn fra verandaen grunnet et uventet regnskyll. Men Biddys replikk hektet seg fast i meg de neste dagene.

Jeg koblet det med Dickens måte å skrive på. I et annet innlegg sammenlignet jeg det å lese Dickens med den samme fryden som å helle en håndfull perler ned en bakke.

Biddy som sammenligner læring med smittende hoste kunne like gjerne snakket om sin egen skaper. Jeg finner få passende steder å avslutte lesningen i en Dickensroman, nettopp fordi Dickens er en djevel på den velkjente Mentos-effekten. (En er aldri nok, og brått har man glefset i seg alle.)

Det er noe Mozart over Dickens, fengende nok til at man blir revet med som om det var sukkerspinn i tivoli, men dypt nok til at det varer i århundrer.

I november skal litteraturtidsskriftet Biblioteket gi ut et temanummer om serielitteratur. Her gir vi plass til alt fra Margit Sandemo til Knausgård. Charles Dickens skrev som kjent også i serier, og vi har fått Dickens-ekspert og litteraturprofessor Tore Rem til å bidra med en artikkel om ham. Jeg må innrømme at jeg gleder meg som et barn.

Bøker taler ofte om andre bøker

Så hvorfor leser vi akkurat de bøkene vi leser? Det har jeg tenkt på mange ganger. Et av spørsmålene i lesertesten jeg lagde var nettopp «hvordan velger du ut de bøkene du leser».

Svarene varierte fra anmeldelser og tips fra andre lesere, til utseende på cover, baksidetekst og tilfeldig utdrag av teksten. Jeg mener for øvrig dette spørsmålet er en indikator på hvorvidt du er en innadvendt eller utadvendt leser.

I et innlegg jeg skrev om Rosens navn siterte jeg et vakkert lite utdrag fra teksten om intertekstualitet, som vil si at tekster henviser til andre tekster.

Skal man lese andre bøker for å finne ut hva det står i én spesiell? Ofte må man det. Bøker taler ofte om andre bøker … ikke sjelden snakker bøker om bøker som om de snakket med hverandre.

Jeg satte meg ned med de 9 bøkene jeg lånte på biblioteket sist jeg var der, og forsøkte å huske hvorfor jeg valgte akkurat disse og ikke naboboken, eller den i hyllen under.

Resultatet var underlig, det føltes som et edderkoppnett i hjernen min hvor en hvisket navnet til en annen, mens jeg gikk som en robot automatisk etter insisterende befaling.

Jeg lånte to bøker av Minette Walter. Det gjør jeg nesten hver gang jeg er på biblioteket. Hver gang jeg er på biblioteket sjekker jeg nemlig ut W på krim og W på skjønnlitterært, for å se om det ikke kommer noe Sarah Waters i hyllene snart. Det gjør det nesten aldri, og da pleier jeg å ta med meg den eller de Minette Walters bøkene jeg husker minst av.

Jeg lånte 4 bøker av A. S. Byatt, som til samme blir kalt Frederica-kvartetten. Grunnen til at jeg gjorde dette er at jeg har ønsket å lese en av yndlingsbøkene mine som er Helen DeWitt «Den siste samuraien» i flere måneder nå. Byatt og DeWitt er for meg uløselig forbundet, siden den eneste grunnen til at jeg plukket opp DeWitts bok på forlagssalget, var at Byatt anbefalte den på coveret. Og jeg stoler på Byatt.

Jeg har lest Frederica-kvartetten før. Jeg holder alltid på å legge dem bort de første sidene fordi de forekommer meg dørgelig kjedelige, men plutselig er det over og så er bøkene hennes flotte. Helen DeWitt hadde de selvfølgelig ikke inne, men jeg fikk i det minste bestilt den.

Jeg lånte også en bok av Dickens. Jeg synes Dickens er fantastisk. Å lese ham er den samme fryden som jeg innbiller meg det er å helle håndfuller med perler ned en bakke. Grunnen til at jeg tenkte så mye på Dickens er at i Bibliotekets siste nummer i desember som skal handle om serielitteratur, skal professor Tore Rem skrive om Dickens. Det er en artikkel jeg virkelig gleder meg til å lese, og derfor har tankene mine sirklet rundt Dickens de siste ukene.

I tillegg tok jeg med meg Mark Winegardners «Gudfaren». Jeg har begynt å se på Sopranos for andre gang, men har et lite avbrekk grunnet pragmatiske årsaker. Jeg savner å se på Sopranos. Da jeg så et svartstilt cover med «Gudfaren» i rød skrift ble det for mye for meg, og jeg hev meg etter den.

Som et siste kupp fant jeg Jeffery Deaver «Det knuste vinduet». Jeg leser alt nytt av Deaver. Denne har jeg lest kanskje 100 sider av fra før, men måtte levere tilbake boken til eieren før jeg ble ferdig.  Lines bibliotek har forøvrig en fyldig anmeldelse på bloggen sin av denne.

Det var veldig tilfredsstillende å nappe til seg «Det knuste vinduet», jeg gikk og knegget for meg selv som en innful gammel gubbe på 80. Hyllen var nemlig av den midlertidige sorten, og Deavers nyeste bøker går fort.

Man bestemmer seg kanskje for en bok i løpet av et par sekunder, men bak kan det ligge kompliserte tankestrømninger, minner, assosiasjoner, samtaler med andre tekster, blind tro på anbefalninger, et tiltalende cover, et forfatternavn du elsker.

Hvorfor valgte du å lese de to siste bøkene du leste? Tilfeldig blaing? Tips? Anbefalninger av andre forfattere på coveret som du har tillit til? Stor ståhei i media? Emnevalg?