Når sex blir ideologi

Jeg har skrevet en kronikk i Morgenbladet om vestlig seksualitet:

Mitt personlige Paradise hotel-høydepunkt var i forrige sesong. De enorme silikonbrystene til Paradise-Tine peker ubevegelig rett frem der hun sitter overskrevs på en liggende Paradise-Stine. Kroppene deres er keitete og bevisst kameraet som henger på veggen. Så er det som hun tar sats; med et lite hvin begynner Paradise-Tine å gnikke seg mot underlivet til Paradise-Stine. Jeg stirrer på de bittesmå armene til Paradise-Tine og de lange, hvite hårerstatningene hennes, de døde hårcellene som ligger flatt mot skuldrene, mens den livløse gnikkingen fortsetter.

Summen av den seksuelle ekstasen er lik summen av alle gynekologiske undersøkelser du noensinne har måttet gjennomføre, stålinstrumenter, hvite hansker og salver. Følelsen av biopsi idet den lakoniske gynekologen river ut et stykke kjøtt fra livmorhalsen din for å se om du råtner opp av kreft fra innsiden, eller om du fortsatt skal leve noen år til. Den uvegerlige følelsen av forbindelsen mellom sex og død, forråtnelse og det kliniske.

 Vestlig seksualitet er kjennetegnet av troen på at seksualitet og ideologi henger sammen, og av sporene etter 68-bevegelsens hyllest av det ungdommelige. Vestlig seksuell attraksjon er autoritet, og denne attraksjonen er knyttet til ungdom. Det er en utbredt misforståelse at vakre, unge kvinner ikke blir tatt seriøst. En vakker ung kvinne som sier noe klokt, vil alltid bli tatt mer seriøst enn en stygg, gammel kvinne som sier det samme. Det er ikke naturens lov, det er vestens kultur.

I Storbynatt kler Bård Tufte Johansen seg ut som en utiltrekkende kvinne som skal forestille Marie Simonsen, hvorpå han kjederøyker og raller HHHRRRR, HHHHRRRR. Vi ler så vi gråter, for middelaldrende kvinner mister sin verdighet med en gang man pirker borti det faktum at brystene deres har begynt å henge, de er ikke fruktbare lengre, huden deres har mistet sin elastisitet. Det er ikke nødvendig med argumentasjon, det holder med en parodi.

Men når det ungdommelige er samfunnets fremste dyd, vil det føre til et samfunn i patetisk fornektelse, og generasjoner av samfunnsdeltagere som fortrenger sin egen alderdom. Hvis ungdom er det eneste som gir autoritet og verdighet, er livet en tikkende tragedie fra den dagen vi blir født. Du vokser aldri til noe (f.eks visdom og erfaring), bare fra noe (som skjønnhet og seksuell attraksjon). Våre eldre har dermed ingenting å tilføre, de beholdes grunnet humanitet og lite annet.

 Etter medieeksponeringen å dømme er sex blitt et fellespolitisk samfunnsprosjekt, løsrevet fra det som er hemmelig og privat. Vi har angivelig ikke nok seksualundervisning i skolen. Norsk skole ligger ydmykende lavt på PISA-undersøkelser, men på forsiden av tabloidenes nettaviser fant vi for en stund siden et alvorlig ment forslag fra sexologer om at vi må få en bedre seksualundervisning i skolen. For eksempel en hvor man snakker mer om den gode klitorisstimuleringen.

Her vil jeg gjerne advare alle håpefulle foreldre at hvis jeg som lærer en gang blir presset til å lære mine elever hvordan de best mulig skal stimulere seg selv eller hverandre seksuelt, kommer jeg til å lese Marquis de Sade for dem, og det fullstendig uten kontekst. Det finnes faktisk grenser for hva man skal finne seg i, både som elev og som ansatt i skolevesenet.

Bak den absurde formeningen om at klitorisstimulering hører hjemme i læreplanen, ligger tanken om at å fremme en riktig seksualitet vil føre til riktige samfunnsborgere. Demokratisk og likestilt sex gir demokrati og likestilling altså, og “fascistisk sex” gir fascisme. Vestens seksualitet er et ideologisk prosjekt, startet av idealistiske 68-ere, og ført ut i folkedypet på en fascinerende effektiv måte.

Et eksempel på hvor effektiv denne prosessen har vært, er den livsfjerne påstanden om at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre, men kun handler om makt. En åpenbar irrasjonell påstand, som er gjentatt så mange ganger at den går for å være sann. Men et seksuelt overgrep har selvsagt med sex å gjøre, i tillegg til makt og dominanse, og en setning blir aldri sannere av å bli gjentatt om og om igjen.

Et råttent eple er et råttent eple, det forvandler seg ikke magisk til en banan. Setter du tennene i et råttent eple, brekker du deg i avsky, forbanner det og kaster det i søppelet hvor det hører hjemme. Du insisterer ikke på at det umulig kan være et eple. Sex har ingenting med ideologi å gjøre, det er en drift i mennesket som kan romme alt fra det sublimt vakre til det motbydelige, noe som er vanskelig å godta for mange.

I et intervju med Dagbladet i 2008 sier sexolog Bente Træen: «Om en voksen manns foretrukne fantasi er å ha sex med en ung jente som ikke har debutert seksuelt, kan man nok spørre hvor godt skrudd sammen han er.»

Uten å ha inngående kjennskap til menns seksualitet gjennom alle tider, vil jeg anta at Bente Træen med denne uttalelsen diagnosisterte millioner av levende og døde menn (og sikkert noen kvinner) inn i termen “psykiatriske kasus”.

Av en eller annen grunn er de frisinnede, ikke-moralistiske blant oss nesten alltid de mest dømmende bare man pirker litt borti dem. Hvis sex per definisjon skal være (etisk) godt, må man nemlig utdefinere den mørkere seksualiteten (f.eks jomfrufantasier) til å være noe annet, gjerne psykiatri.

Vårt sexfikserte samfunn er ironisk nok blitt avseksualisert, eller gynekologisert, som er mitt foretrukne ord. Når sex blir til ideologi om demokrati, åpenhet og likhet, når klitorisstimulering ønskes inn i skoleverket, når sexbegrepet skal utelukke det som er mørkt og skambelagt og kun fungere som et politisk frigjøringsverktøy, mister seksualiteten sin kraft og blir til anti-erotisk gynekologi. Les anmeldelser av sexleketøy, og du vil forstå begrepet. Er rillene vaskbare eller ikke?

Den omstridte feministen Camille Paglia mener at det er Vestens voyeurisme – det aggressive øyet – som er kjernen i den apollinske, vestlige personlighet. Det apollinske vil stå som et bilde på sivilisasjon og orden, en motsetning til kaos og natur, det dionysiske.

Seksualitet tilhører den dionysiske sfære hvor jeg-et oppløses. Som romerne engang gjorde, betrakter vi med det apollinske øyet en ekstase som kun kan oppleves. Men romerne hadde i det minste stil.

Jeg forsøkte å se på seksualopplysningsprogrammet Trekant, men gav raskt opp allerede i første program, da den pubertale programlederen åpnet døren for en person kledd i en gigantisk kondomdrakt. «Hrø hrø», fniste programlederen. Jeg tenkte: Det handler om å beskytte seg selv. Bokstavelig talt. Så jeg slo av.

 

Sex and the City av Candace Bushnell

Filmen Sex and the City 2 er kommet på kino. Det fikk meg til å finne frem Sex and the City av Candace Bushnell igjen, boken altså, som serien og filmene bygger løselig på. Boken er en samling av avisspalter Bushnell skrev for The New York Observer. Bushnell skriver essaylignende – med kanskje noe mer humor enn det vi fikk lov til av våre norsklærere når vi skrev essays.

Tematikken baserer seg i stor grad på dating og sex, og er skrevet med et jeg, så man får inntrykk av at det er Bushnell – og hennes (mange!) bekjente som øser av sin erfaring, noe det etter sigende også skal være. (La oss hoppe over biografi-debatten i dette innlegget). Det er mange gullkorn i boken, sånne som ber om å bli sitert.

He’s rebound man,» Sarah said, definitively. «It’s like, ‘Excuse me, are you broken? Let’s get intimate.’

Jeg liker best de gangene boken gir meg et snev av ubehag. Den prøver ofte, men klarer det slett ikke alltid. Boken er skrevet i et lettere dekadent toneleie, og forteller om New York-miljøer hvor utseende og sexapell ikke er viktig, det er alt som teller. Men gjennom det å ønske å sjokkere, får boken et moralsk preg, noe jeg synes er litt artig.

Argh. Rich Argentinian,» she said. «I stayed on his ranch once. We rode polo ponies all over the campos. His wife was pregnant, and he was so cute I fucked him and she found out. And she had the nerve to be upset. He was a lousy lay. She should have been happy to have someone take him off her hands.

Ubehagsfølelsen klarer Bushnell å mane frem de gangene hun treffer meg litterært. Det jeg mener er at det ikke trenger å gi meg ubehag når hun beskriver vesener jeg finner aldeles tomme og sjelløse, men heller det at hun klarer å beskrive setting, handling eller person på en ekstra vemmelig måte:

Last year, George got a nineteen-year-old model pregnant. He knew her for five weeks. Now they’ve got a nine-month-old son. He never sees her anymore. Here’s what she wants: $4,500 a month in child support, a $500,000 life insurance policy, a $50,000 college fund. «I think that’s a little excessive, don’t you?» George asks. When he smiles, the tops of his teeth are gray.

Det er altså gråskjæret i Georges tenner som tar knekken på meg her, ikke synet hans på hverken familie eller økonomi. Boken har helt klart interessante trekk. Bushnell maler frem karakterer og bilder som er så tydelige at scenene spilles av som film i hodet mitt. Det er av den typen bok du ikke trenger å lese alt med en gang, et kapittel her og der gir sannsynligvis en bedre leseropplevelse enn min grådige lesermåte.

Sex and the City er blitt et fenomen i den grad at det er en reell nyhet i avisene at også kvinnelige skuespillere i40-50-årene har rynker. Serien som er basert på Bushnells bok er med på å definere en tidsperiode. Boken har -som serien – et noe ambivalent forhold til kjærlighet. Jeg vil bare konstatere at det finnes ikke noe mer romantisk å danse rundt kjærlighetsbegrepet, latterliggjøre det, fornekte det, lengte etter det og forkaste det.

The other guy at the table, a corporate, doting-dad type who lives in Westchester, was looking at us in horror. «But what about love?» he asked. I looked at him pityingly. «I don’t think so.»