Posts Tagged 'paglia'

Hvorfor må monstrene dø?

Ja, hvorfor må de det. For det må de jo nesten alltid? Med monstre mener jeg det som på en eller annen måte stiller seg utenfor sivilisasjonen, og da helst som noe ondt og gjerne upassende. Som Heathcliff fra Stormfulle høyder eller Hedda Gabler fra teaterstykket med samme navn.  Som Lady Macbeth eller Madame Bovary. Du skjønner greia. De fascinerende slemme.

En vanlig teori omkring uhyrers død, er at det er krigen mellom natur og kultur i litterære tekster som er årsaken. Naturen vil i denne sammenheng være det onde, det syndige, instinkter, vold, drap, voldtekt og naturkatastrofer. Og slike ukoselige ting. Du får gjette selv hva kultur vil innebære, men jeg kan gi deg et pekepinn om fred, frihet og høflige gester. I en slik forbindelse vil natur symbolisere det monstrøse, mens kultur altså er sivilisasjonen. Gilbert og Gubar er fanebærere for denne teorien. og du kan lese mer om boken deres: The madwoman in the attic, her.

Deres svar på hvorfor ondskapsfulle skikkelser ofte dør i litteraturen er at i historier om krigen mellom natur og kultur vil naturen alltid gå ut som den tapende part. Dette fordi det er kulturen (det er oss!) som forteller historien, og fordi historien er i seg selv en kulturell konstruksjon. Dessuten hevder de at historien har en årsaksforklarende funksjon, hvis budskap er

how culture triumphed over nature, where parsonages and tea-parties came from, how the lady got her skirts – and her deserts.

Monsterlignende karakterer som Heathcliff er med andre ord dømt til å feile i en litterær tekst

if only to explain the status quo.

Gilbert og Gubars tese spiller på at der hvor kulturen har hegemoni (og påstanden er altså at dette herredømmet har vi, så lenge det er vi som forteller historien), vil kulturen nedkjempe naturen. Og om naturen er representert med uhyrlige karakterer – så vil de dø. Det er slik vi vinner.

Av en slik argumentasjon følger det automatisk at kulturen er en evig seierherre innenfor litteratursfæren, og at det monstrøse dør, fordi en kulturell konstruksjon som fortellingen kan ikke leve med et overlevende monster når boken lukkes. Med monstrenes død vil seieren være endelig – og moralsk.

Jeg stiller spørsmål ved en slik teori. I min ringe erfaring er det slett ikke slik at det monstrøse alltid dør i litterære tekster, og at når de dør er det slett ikke alltid på en slik måte at det føles som om kulturen vinner. Heathcliffs død fra Stormfulle høyder er et godt eksempel på hva man kan kalle en meget labil død. Slik jeg leser avslutningen av romanen går de døde på markene og forstyrrer de levendes harmoni. Jeg leser heller ikke Hedda Gabler som noen voldsom seier for kulturen, teksten stivner like mye som Heddas kropp, når hun dør. Det er ingen endelig seier hverken for natur eller kultur i flere av disse tekstene. De ligner mer på skrekkfilmslutten som sørger for 11 nye oppfølgere, stillheten på overflaten er kun på overflaten, for et virkelig ondskap kan åpenbart ikke dø.

Styrkeforholdet mellom kultur og natur i svært mange monstertekster er etter min mening like labilt etter de uhyrliges død som det de var før.  Styrkeforholdet mellom de to prinsippene avgjøres med andre ord ikke av disse monstrenes død.

Jeg har skrevet om Paglia før, under tittelen Den ondeste boken i verden.

Grovt forenklet kan vi si at Paglia bruker begrepene apollinsk (om kultur) og dionysisk (om natur). Paglia bruker de to begrepene for å analysere vestlig kultur. Hun mener at hver gang det apollinske eller det dionysiske får overtaket, vil dette føre til en motreaksjon. Dette innebærer at vestlig kultur

swings from point to point on its complex cycle, pouring forth its lavish tributes of art, word, and deed.

Kampen mellom natur og kultur, er med andre ord evig.  Og i en slik syklus eksisterer det ingen endelig seierherre, heller ikke utenfor teksten. Slik jeg ser det vil den manglende utslettelsen av natur/kultur måtte sees på i lyset av moral, eller mangel på moral som sådan. Moral forutsetter vel strengt tatt at noen seirer mens andre taper?

Det interessante med endel av slike monsterkarakterer er at graden av umoral og graden av lykke, slett ikke er omvendt proporsjonale med hverandre. Å være vanskelig er slett ikke det samme som å ha det vanskelig, altså. Her er Hedda Gabler et fantastisk eksempel på hva jeg mener. De glimt av befrielse vi finner i Hedda, ser vi når hun er  det vi kan kalle på sitt mest frastøtende. Hedda viser ren lykke kun den stakkede stund hun tror en mann har begått selvmord. Hedda Gabler er ikke den eneste litterære teksten som viser slike amoralske aspekt. Du kan sikkert hoste opp noen titler selv.

Min konklusjon er at de ondskapsfulles død ofte er amoralsk og estetisk begrunnet, i motsetning til Gilbert og Gubars tese som er at den er moralsk.

La oss et øyeblikk vende oss mot Nietzsche og hans utlegning om apollinske og dionysiske krefter.   I Tragediens fødsel er avhengigheten mellom de to livsførslene viktig, og for Nietzsche er kunstens utvikling knyttet til en dobbelthet: Det apollinske og det dionysiske står i forhold til hverandre likt forholdet mellom mann og kvinne. Det er deres vedholdende motsetninger og den forbigående forsoningen som skaper unnfangelse, det vil si skaper kunst.

For Nietzsche er det klart at det apollinske ikke kan leve uten det dionysiske, og at de to prinsippene stimulerer hverandre til vekst. Tragediens fødsel er for eksempel betinget av foreningen mellom det apollinske og det dionysiske og tragediens død skjer når det dionysiske fordrives og koret stilnes.

Jeg forutsetter at det apollinske og det dionysiske, naturen og kulturen er iboende i menneskets kropp og sinn, i historien vi skaper, i naturen vi prøver å forme, og i sivilisasjonene og kulturene vi samler oss i. Historien, mennesket og naturen har lært oss at det finnes ingen evig seierherre i kampen mellom det dionysiske og det apollinske prinsipp. Gilbert og Gubars argumentasjon som jeg skrev om over har den svakheten at de ser historien som en utelukkende kulturell konstruksjon. Men kampen mellom det apollinske og det dionysiske er evig, og det finnes ingen seierherre, enn så lenge.

Monsterets død er etter min mening ofte en estetisk nødvendighet i litteraturen. Døden rettferdiggjør protagonisten på en måte livet aldri kan gjøre. Som lesere deler vi monstrenes blodtørst rettet mot karakterene vi elsker og hater. Hedda brenner “barnet”, Løvborgs manuskript, i en eksplosjon av begjær, raseri og vandalisme, slik Evripides’ Medea slakter sine barn. Dette er grusomme handlinger vi leser som en estetisk nytelse.

I litteraturen destabiliseres våre vanlige verdier. Dette er en konsekvens av den estetiske kraften. Vi leser Nabokovs Lolita og sympatiserer med en pedofil overgriper og vi begjærer både ”gode” og vanskelige helters død, ikke av moralsk indignasjon eller kvaler, men fordi det estetiske og det moralske ikke nødvendigvis er ensbetydende i en estetisk verden, som litterære tekster er.

Beth Ann Basseins feilslutning og sammenblanding av den litterære virkelighet og ”den pragmatiske” virkelighet i Women and Death. Linkages in Western Thought and Literature deles likevel av mange.  Bassein definerer implisitt død som

dying, […] finishing life, […] deteriorating in the grave or smoke.

Men død er ikke nødvendigvis tap eller nederlag – i det minste ikke for litterære karakterer. I verk med sterke personligheter kan karakterene forstørres av døden snarere enn det motsatte. Det er det samme prinsippet som gjelder i krig, hvor én martyr kan veie opp for tusen soldater.

For all vekst er avhengig av død, eller med Paglias ord:

nature creates by violence and destruction.

Det som skapes av naturen, skapes gjennom ødeleggelse. Monstrene må dø fordi det er estetisk nødvendig.

Den ondeste boken i verden

Jeg skal slett ikke insistere at alle som liker å lese litteratur også må lese teori om litteratur og kunst. Men hvis teoribøkene allikevel er en fryd å lese – hvorfor ikke? Camille Paglias bok: Sexual Personae. Art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson (1990)  gjorde Paglia til kunstteoriens egen rockestjerne. En noe omstridt rockestjerne.

Med to begreper jeg straks skal forklare nærmere, analyserer Paglia alt fra enkeltmennesker og kunst, men også hele den vestlige historien. Paglia er en god skribent, hun bruker slående bilder, humor og sjokkeffekter på en måte som er uvant i forhold til en gjengs teoribok. Camille Paglia regnes også som svært kontroversiell. Sexual personae … ble omtalt som ”the most evil book ever written”.

To viktige begreper for å forstå Paglias teori er det apollinske og det dionysiske.

Det apollinske henspiller på den greske guden Apollon. Det dionysiske viser til egenskaper vi har tillagt den greske guden Dionysos.  Det apollinske og det dionysiske er totale motsetninger. Enkelt sagt handler det apollinske om form og struktur, mens det dionysiske handler om oppløsning og ekstase.

Sivilisasjon og samfunn er bygd opp av apollinske prinsipper. Gjennom å lage lovverk, insistere på menneskerettigheter og lage samfunn, forsøker vi å forme naturen. Vi lager kunst, bygninger, samfunn og forestillinger i et forsøk på å kontrollere det skremmende dionysiske. Vi ønsker å tøyle det dionysiske – både i form av menneskets natur (sinne, ekstase, drap, voldtekt, den sterkestes rett) og reell natur (naturkatastrofer).

Jeg skrev over at Paglia er en omstridt skikkelse. Det kontroversielle ved henne ligger nok på mange nivåer. Retorisk sett er hun briljant, arrogant og lite diplomatisk

The only thing that will be remembered about my enemies after they’re dead is the nasty things I’ve said about them.

…og hun engasjerer seg gjerne i offentlige diskusjoner som kan ende mer eller mindre seriøst. Eller sagt med skribentens Burchills ord etter en lang feide over en anmeldelse av Sexual Personae…

Fuck off you crazy old dyke.

Det som kanskje provoserer mange aller mest er Paglias syn på kjønn. Paglia nøyer seg ikke bare med å dele natur/kultur i de respektive begrepene. Hun kategoriserer også kjønnene. Ifølge Paglia tilhører mannen den apollinske sfæren, mens kvinnen hører til hos det dionysiske. Det vil i bunn og grunn si at kvinnen tilhører naturen, mens menn tilhører sivilisasjonen. Det vil også si at mannen frykter kvinnen og det dionysiske kaoset som hører henne til.

Ktonisk er et annet ord ofte brukt i Sexual Personae …, og begrepet er knyttet til det dionysiske. Det ktoniske er koblet til underverden. Det er den ktoniske virkelighet vi må fortrenge for å beholde vår apollinsk integritet som menneske. For Paglia handler den ktoniske realitet om dehumanisert brutalitet, både biologisk og geologisk, det skitne, det råtnende og naturens blinde og malende krefter. Og det ktoniske er koblet spesielt til kvinnekjønnet.

If civilization had been left in female hands, we would still be living in grass huts.

Er en setning som neppe er ment å falle i god jord. Heller ikke:

Construction is a sublime male poetry.

Teresa L. Ebert har nok mange meningsfeller når hun kaller Paglia for en patriarkalsk feminist og protesterer på hennes identifisering av kvinnen med voldelig natur:

By so relentlessly identifying women with a violent, destructive, formless, miasmic nature and base animality in their bodies, Paglia can preclaim women the negators and destroyers of culture.

Kvinnen som ødelegger av sivilisasjoner er ikke det eneste provoserende aspektet ved Paglia. I tillegg forkaster hun det Rousseauske natursyn. Dette natursynet kan kort forklares med at det er samfunn – ikke menneskelig natur – som skaper vonde ting som undertrykkelse, vold(tekt) og drap. Dette overdrevne synet på hva et samfunn kan oppnå, er langt mer utbredt enn det man skulle tro. Gi meg navnet på den norske politikeren i dag som har stått ansikt til ansikt i tv-skjermen med ofre for sykdom, død, naturkatastrofer og ulykker og sagt: «Sånn er livet! Mer enn dette kan samfunnet faktisk ikke beskytte deg!» Selv om Paglia heller følger Sades natursyn hvor aggresjon og vold er natur- og ikke menneskeskapt, er hun ingen forkjemper for lovløse tilstander. Paglia har unektelig et poeng når hun skriver:

Rape is male power fighting female power. It is no more to be excused than is murder or any other assault on another’s civil rights. Society is woman’s protection against rape, not, as some feminists absurdly maintain, the cause of rape.

Jeg anbefaler Sexual Personae. Art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson på det sterkeste. Om du synes Paglia er en forkastelig skikkelse, eller om du legger din elsk på henne, er boken definitivt verdt tiden din. For videre lesning om det apollinske og det dionysiske kan jeg også anbefale Tragediens fødsel av Friedrich Nietzsche.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: