Posts Tagged 'morgenbladet'

Om det politiske

There is no such thing as a moral book or an immoral book. Books are well written or badly written. That is all.

Sa Oscar Wilde.

Man skal være svært forsiktig med å blande politikk og kunst. Synes jeg. Det er fordi jeg mener at innenfor kunst skal etikk alltid være underordnet estetikk.

Rent konkret betyr det at jeg fint kan like bøker med budskap som for meg er amoralske. Rent konkret betyr det faktisk at jeg liker en rekke umoralske bøker.

I siste Morgenbladet anmelder journalist Espen Grønlie en bok som heter Ut og stjæle fra American Apparel. Boken er skrevet av Tao Lin og er oversatt til norsk av Audun Mortensen. Jeg har ikke lest boken, det er anmeldelsen av den jeg har hengt meg opp i. Den er anmeldt under overskriften

Apolitisk bagatell

Espen Grønlie nevner flere positive ting ved boken, men det gigantiske ankepunktet slik jeg leser denne anmeldelsen er disse ordene:

Man kan spørre: Er Ut og stjæle fra American Apparel et oppgjør med amerikansk politietat og fengselsvesen? Svaret er et rungende nei!

Legg spesielt merke til utropstegnet her. At en bok kan ha en hovedperson som sitter i et fengsel i USA uten at det er et

rungende oppgjør

med ditt og datt, er tydelig så uhørt at her krever det sterkere effekter enn et vanlig punktum. Anmeldelsen avsluttes med disse ord:

Det bør nevnes at boken flere steder er direkte morsom. Personlig opplever jeg den likevel mest som en bagatell. Min anbefaling er: Les noe mer politisk enn dette.

  • Jeg tenkte: Javel.
  • Så tenkte jeg: Hvorfor det?
  • Videre tenkte jeg: Grønlie mener altså at min tid må brukes til politiske bøker. Mon tro om han mener all slags politiske bøker? Med allslags budskap? Og allslags lesning? Politikk er politikk liksom?

Eller …

En umoralsk bok.

(og her fikk jeg en mistenksom rynke i pannen)

Mener han kanskje at jeg bør lese en viss type bøker? Som kanskje kritiserer de rette tingene på den riktige måten? Slik at jeg på en måte blir sittende med det riktige budskapet?

Og deretter ble jeg rett og slett sur.

  • Hold dere unna kunsten, tenkte jeg.
  • La de grafsende etiske fingrene deres tjafse seg vekk fra mine boksider.
  • Etikk er etikk og estetikk er estetikk, og aldri skal de to møtes.

I innlegget Vi tiltrekkes av de motbydelige skrev jeg:

Vår litterære kanon er fylt av både umoral og amoral, og våre litterære helter er alt fra mordere og horebukker, til fyllesvin og opprørere. Vi lager oss ikoner i litterære karakterer, som vi ellers ville krevd besøksforbud mot.

Jeg har ikke noe imot politisk litteratur – det er et underordnet tema for meg. Jeg har heller ikke noe generelt imot bøker hvor hovedpersonen har krøller, eller bøker hvor en av bifigurene er skilt. Eller gift. Jeg velger meg hverken til eller vekk fra slike bøker.

Amoral. Umoral.

Boken er god eller dårlig. (Eller noe midt i mellom som kanskje de fleste bøker som blir utgitt er). Om boken er et forsvarsskrift for det amerikanske fengselsvesenet, et ”rungende oppgjør” eller en beskrivelse – det er ikke dette som bestemmer kvaliteten på en bok, det er heller ikke dette som bestemmer hva jeg faktisk leser.

Den eminente professor Harold Bloom skrev i The Western Canon. The Books and School of the Ages at det er et tegn på degenerasjon innenfor litteraturstudiet når det blir regnet for eksentrisk å mene at det litterære ikke avhenger av det filosofiske, og at det estetiske ikke kan reduseres til ideologi eller metafysikk.

Det er så sant som det er sagt.

Den talentfulle Mr. Ripley

Jeg tuslet ned til biblioteket her forleden og lånte meg et par bøker jeg ikke har sett på noen år. En anmeldelse av den siste biografien om Patricia Highsmith i Morgenbladet noen uker tidligere hadde fått meg til å tenke på Tom Ripley (den talentfulle). Og så fikk jeg ham ikke ut av hodet.

Patricia Highsmiths serie om Tom Ripley teller fem, og går under navnet ”Ripliaden”. Den talentfulle Mr. Ripley ble utgitt i 1955, og er boken hvor karakteren Tom Ripley blir introdusert. Her er han 25 år og lever av alskens sjekker han får tak i, gjennom svindel, familietigging og annet.

Han får i oppdrag å reise til Italia for å hente hjem en ung rikmannssønn, Dickie Greenleaf. Når Tom møter Dickie forandrer planene seg. Han blir fascinert både av Dickie og tilværelsen hans og ønsker ikke å sende ham hjem. I stedet begynner han å drømme om en lignende tilværelse i Italia, en tilværelse med ham selv og Dickie. Dickie selv tar (etter hvert) imot Ripley med åpne armer. Men etter en stund blir han kjed og ønsker at Ripley skal reise hjem – uten ham. Slike planer har selvsagt ikke Tom Ripley, og historien ender opp i en aldeles horribel strøm av mord og bedragerske begivenheter.

Den talentfulle Mr. Ripley blir gjerne kategorisert under psykologisk thriller. Herman Willis skriver i biografianmeldelsen i Morgenbladet at

Romanene, som serien om Tom Ripley, ble likevel markedsført som krim, men siden Highsmith var så hinsides enhver kjent sjanger (hun var sin egen), kan man skjønne at forleggeren valgte denne merkantile merkelappen.

Det er en fiffig vinkling, for både forfatterinnen Highsmith og bøkene hennes var og er virkelig noe for seg. Men okkesom har Den talentfulle Mr. Ripley en thrillersk konsekvens og en aldeles krypende psykologisk innsikt. Jeg skal spinne litt videre på denne ”psykologiske innsikten”, for det er alltid fryktelig irriterende når litteraturskribenter insisterer på å skrive om litteratur at den er så voldsomt psykologisk, uten at de utdyper dette nærmere.

Så hva er det med Tom Ripley? Når jeg skal beskrive ham ender jeg hele tiden opp med å motsi meg selv. På en måte kan man si at Ripley er en tom person, og man mistenker ham kanskje for at talentet hans i det å kopiere andre mennesker og mime deres tilværelse, språk, sedvaner og skikker er et resultat av en manglende kjerne i personligheten. På den annen side er det ingen tvil om at Tom Ripley har distinkte kjennetegn i sin personlighet. Han er lett krenkbar, og svært sårbar for andres latterliggjørelse. Han er utpreget anti-vulgær. Avskyen han føler f.eks for Marges brystholder er så sterk at jeg et øyeblikk ble lettere kvalm selv.

”Jeg er så lei for det.” drev Marge på. Tom hatet henne. Han husket brystholderen som hang over vinduskarmen i Mongibello. Undertøyet hennes ville bli drapert over alle stolene hans i natt, om han ba henne bli. Tanken gjorde ham syk. Han smilte til henne over bordet.

At jeg kaller Ripley for et tomt menneske betyr altså ikke at han ikke har følelser. Han er en gudbenådet løgner fordi løgnene hans føles like sanne for ham – eller kanskje sannere – enn det som faktisk er virkelig. Det problematiske med Tom Ripley er at han begjærer uten å elske, og at han hater uten å lide under det regelverket de fleste av oss er sosialisert inn i. Vi kan kalle det samvittighet, og helst dårlig samvittighet. Vi har alle kjent en eller annen form for sosial krenkelse, eller bitterhet over noe vi ønsker som vi ikke får. Samvittigheten vi er implementert med forteller oss hva som er tillatt og ikke tillatt i forhold til vårt samfunn og vår tid. Grovt sagt. Samvittigheten vår gir oss (som regel) ubehag når vi går for langt i forhold til å rette opp for eksempel krenkelse. Sett i forhold til tid og sted altså. De fleste av oss ville kjenne sterkt ubehag om vi drepte noen fordi de hadde en finere kjole i selskapet enn vår. For å ta et eksempel som i denne sammenheng ikke er så søkt. Ripleys samvittighet er her avvikende. Han kan kjenne både sympati, eller synes synd på noen, som han f.eks gjør mot denne personen i begynnelsen av boken

Tom ville gjerne gå. Men han orket ikke la mannen sitte igjen her med det fulle glasset. ”Mange takk,” sa han og rakte sitt tomme til kelneren.

 

Samtidig viser han ingen anger eller moralske kvaler senere i boken når han ødelegger livet til den samme mannen. Men å la ham bli sittende igjen med et fullt glass, – det blir altså for mye for Ripleys samvittighet. I en annen bok skriver han dikt til sin kone, og jeg tviler ikke på at diktene er inderlig ment. Hvor viktig hans kone er – er mer diskutabelt.

Den psykologiske innsikten blir ekstra sterk fordi i boken eksisterer egentlig bare Tom Ripley, det er hans planer og tanker og følelser vi får vite – og som betyr noe. Vi legger derfor merke til alle detaljer ved Ripley. Vi vet at han får et dypt toneleie når han blir flau og føler seg avkledd. Vi kvepper til når noen blir vulgære og høyrøstede, for vi vet at Tom blir fylt av hat over slikt.

Highsmiths skrivestil er nesten mekanisk i blant. I den neste boken om Tom Ripley, Den fordekte Mr. Ripley, ser vi den samme tendensen til en mekanisk effekt:

”Og alt står bra til, Mme. Annette?” spurte Tom. ”Alt. Rørleggeren kom til og med for å reparere vannklosettet.” Tom husket at et vannklosett hadde lekket.

Denne tidvise mekaniske effekten forsterker Ripleys betydning, fordi de gjør alle utenom ham selv til menneskelige møbler, ting, verdsatt for én ting, forkastet og destruert for noe annet. Han er som en atal gutt som stikker en pinne inn i en maurtue og betrakter de forvirrende, kjempende maurene interessert. Dette er kanskje det mest forstyrrende med Highsmiths fantastiske skikkelse. Tom Ripleys eksistens er som et vakuum, som tilskuer blir man sugd inn i en Ripley-tilværelse og ender opp med å se omgivelser og statister i det litterære universet rundt seg med tomme Ripley-øyne.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Beate blogger om bøker

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Sommerfugler og forbrytelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: