Det originale

En fremmed leser fant meg (vi kan kalle ham ElleFanaten) og har tatt seg tid til å gi meg både konstruktive og grundige meldinger på innlegg jeg har lagt ut. Da jeg la ut  Om identitet skrev han at det første som slo ham var at dette var noe han kunne ha tenkt selv.

Det er på et vis en brutal tilbakemelding, for originalitet i det vi skriver og tenker er noe de fleste av oss setter høyt. Idet jeg leste kritikken kom jeg til å tenke på en 16 år gammel episode.

Jeg hadde laget en sang med melodi, tekst og akkompagnement, og jeg viste min mor teksten. Jeg var spesielt fornøyd med et bilde jeg hadde konstruert. Jeg visste at Jesus hadde svettet blod i Getsemane, og jeg hadde videreført dette pinefulle bildet til gråt.

Jeg kan ikke helt huske hva sangen handlet om, men jeg var rundt fjorten år og grønsjer, så jeg vil anta at den handlet om lidelse. En eller annen må i hvert fall ha lidd, for noen gråt altså blod.

Min mor (norsklæreren) kunne fortelle meg at sangen var fin, men at det å gråte blod var en klisjé.

Nei, det er det ikke!

sa jeg (rasende.)

Jo, det er det virkelig,

sa hun (tørt).

Jeg kom i harnisk. Jeg hadde aldri i mitt liv hørt dette utrykket før. Det slo meg som ufattelig urettferdig at et så slående bilde jeg selv hadde lagd kunne være utslitt.

Vi har klisjéer, og vi har mønstre. Klisjéer er mønstre som er så utslitt at man ikke lenger registrerer bildet når man hører dem.

I det siste har jeg tenkt mye på klisjéer, fordi jeg merker hvor vanskelige de er å unngå. Noen ganger føles det nesten smertefullt å vike unna dem.

Vi setter pris på mønstre, og til en viss grad klisjéer. Når vi ser på sykehus-serier og noen forsøkes gjenopplivet, vet vi hva det betyr når alt begynner å  gå i sakte film og en melankolsk pianoklunking kommer i bakgrunnen. Vi kjenner dette mønsteret, men vi blir gjerne grepet likevel.

Og når man vurderer tekster er det skremmende lett å oppfordre til å

luke vekk klisjéene.

Det er jo en grunn til at noe blir klisjéer. Det er i utgangspunktet ofte veldig gode bilder vi snakker om her. Og de er spikret inn i språket vårt. (Spøken er ikke intensjonell.) Det ligger en veldig trygghet i dette kjente.

Menmen. Nei, jeg får se å. Det skal bli godt å. For å signalisere at en samtale er over, puster vi inn, klapper hendene på låret og smiler med lukket munn før vi sier jaja.

Store deler av vår small talk med fremmede og fjerne kollegaer foregår i kjente vendinger og uttrykk, og det kan virkelig bli ytterst ubehagelig om man viker unna gjengs tone.

Vi skvaldrer i vei om hvor deilig det skal bli med både ferie og helg, selv om hjemmet er en krigssone og skilsmissen lurer ved hvert sekund med tikkende fritid.

Og det å si at du egentlig liker regn best, og at du gruer deg nå som værmeldingen viser at det blir sol, er omtrent like ødeleggende for pauseprat som de av oss som under matpausen rett og slett insisterer på å vise frem det skabbete utslettet vi har fått under armen.

Lengselen etter både mønstre og klisjéer ligger ikke bare i (kropp)språket vårt. Om du spiller et instrument, spesielt et akkordinstrument som gitar eller piano, vil du sannsynligvis vite hva jeg snakker om hvis jeg sier tonika, subdominant og dominant.

Om du finner ut hvilken toneart en sang går i, vil du som regel kunne akkompagnere en hel sang med disse treklangene. Det kan virke veldig imponerende på musikalsk uskolerte, men det må være et av verdens enkleste mønstre.

Disse treklangene utgjør et mønster som på ett vis aldri blir slitt. Det sitter for dypt i kroppen vår at melodien vil tilbake i en grunntone etter å ha vært innom subdominant og dominant. Til tross for Schönbergs bestrebelser er dette innprentet hos de fleste av oss. Eller det rytmiske. Spill denne veldig høyt for et ukjent antall mennesker, og du vil se det instinktive hos de fleste av dem.

Jeg tror det er Arild Nyquist som har skrevet et dikt som jeg synes er både forløsende og skremmende på samme tid, det er diktet hvor han takker

• a, b, c, d, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, q, r, s, t, u, v, w, x, y, z, æ, ø, å

Diktet er forløsende på samme måte som det å stå foran en veldig stor oppgave og sortere det ned til håndterlige bestanddeler. Men av samme grunn er det skremmende.

Skal all verbal- og tekstlig kommunikasjon du gjør i løpet av ett liv bestå av disse 29 bokstavene? De skal romme store idéer, forbannelser og kjærlighetserklæringer, handlelister og hverdagslige beskjeder. De skal fylle jobbsøknader og gravskrifter, testamenter og meldinger til skolen. Og når de faktisk ikke greier å romme alt dette, er det forstemmende å tenke på at

jeg har ikke ord

også er en klisjé.

La oss gå tilbake til det originale et øyeblikk. Jeg kommer aldri til å glemme den synkende følelsen jeg hadde som 14-åring at noe var stjålet fra meg. Jeg har opplevd denne følelsen senere – men i forskjellige former. Noen ganger som en følelse av fellesskap og gjenkjennelse, eller til og med en følelse av virkelighet og bekreftelse.

Andre ganger i ekte forbitrelse over at det jeg selv opplevde som en revolusjonerende tanke allerede er blitt skrevet opp og ned om i bøker. Det har hendt jeg har lett i artikler med en virkelig betvingende følelse av å ville holde meg for øynene som man gjør når man ser en skrekkfilm, for å unngå det ødeleggende faktum at man i beste fall er uoriginal.

ElleFanatens kritikk er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Noe av det jeg har skrevet som jeg er aller mest fornøyd med, er det jeg kan lese etter en stund og tenke: Det der kunne jeg aldri ha skrevet. For på samme måte som at det er klin umulig å kile seg selv (du kan prøve) er man sjelden original for seg selv.

Originalitet i sin reneste form må jo være noe som nærmest dukker opp uten kontekst?

Som Leonardo da Vincis helikoptre som ikke kunne lages på århundre.

Og jeg bærer med min egen kontekst i kjøtt og blod og minner hver dag, som alle andre, de samme temaene, vitsene, vendingene og de tankene som dukker opp har rot i hva jeg leser og ser og føler og opplever.

For å vurdere mine egne tekster trenger jeg avstand. Jeg tar meg alltid tid til å legge bort en tekst, både fysisk og tankemessig før jeg sender den avgårde. Det hender jeg rødmer når jeg leser den igjen. Og tenker: På hvilket tidspunkt i historien trodde jeg at jeg kunne slippe unna med en slik setning?

Men det hender også jeg smiler riktig selvgodt, fordi jeg rent blir imponert over en tankerekke, eller en ekstra god setning. Gjennom denne avstanden kan jeg vurdere om noe er originalt eller en klisjé, godt eller dårlig, for når det blir for nært tilslører det subjektive den reelle vurderingen.

De fleste av oss opererer med originalitet som om det var et krydder.  Gjennom Thorbjørn Egners fortelling om Bakermester harepus og de mislykkede pepperkakene, har vi lært oss hva som skjer når man f.eks bruker for mye pepper. For de fleste bakespisende vesener blir det uspiselig.

For vi ønsker å følge mønstre. Men vi ønsker å følge mønstre med en tvist. Tenk på personligheter. De fleste av oss ønsker å bli sett på som originale. Men kun til et visst punkt.

Jeg vil tro det kan ligge mye smerte i virkelig originalitet. Ofte en manglende tilpasningsdyktighet til det å følge mønstre. Det er en pen linje der, og når den blir overtråkket kan det bli vondt. Som profeten som millioner vil gå i døden for, og profetene som blir sperret inne på livstid i galehus. Som akademikeren som blir hyllet for sin utradisjonelle tankegang til han som blir diskreditert for resten av livet og kun nevnes på ytterst obskure nettsider.

De originale menneskene jeg kjenner er også ofte de menneskene som uten blygsel ville vist frem skabbede utslett de hadde fått på ulike kroppsdeler, gjerne midt i et jobbintervju.

Og i et busskur hvor noen kanskje ville prate om været ville de lett kunne finne det passende å si f.eks at alt de håpet på i livet var  mye sol slik at flere kunne dø av hudkreft.

Det er ofte noe veldig upassende med faktiske originaler. De gjør seg godt i kunsten, ikke alltid like godt i familieselskaper. Det er mennesker som Børre Knudsen og Varg Vikernes som i vårt samfunn er originaler, og de er begge i eksil på sitt vis.

Gjennom historien vil jeg tro at mange originale tanker uten tilpasningsdyktighet til form (her: mønstre) har gått tapt. Det blir uforståelig, ugjenkjennbart. I persepsjonspsykologien er det gjort eksperimenter som viser hvordan vi overser det totalt ukjente. Om testpersoner blir vist figurer som ikke er kjente for dem vil de avvise dem, eller gjøre dem til noe annet og gjenkjennbart.

I Språkrådet bokmålsordbok defineres original på denne måten:

original	I origina’l m1 (av II *original) 1 noe opprinnelig el. ekte; førstehåndsarbeid brevet er ikke kjent i o-, bare i avskrift / oversettelsen er bedre enn o-en 2 særling, einstøing han er litt av en o-
	II origina’l a1 (fra lat., av origo ‘opprinnelse’) 1 opprinnelig, ekte en o- stradivariusfiolin 2 særpreget, underlig hun har en o- smak

Originalt og ekte, særling og enstøing, opprinnelig, underlig.

Det virkelige originale må kanskje være ensomt i sitt vesen. «Originalt» bruker vi ofte om ting som egentlig ikke er så originale, men som er bakt med ekstra mye krydder, bakverk med en tvist. De færreste av oss vil misunne Børre Knudsens posisjon i samfunnet (enn si Varg Vikernes’), og de færreste av oss har det i oss å lage underlige maskiner vi ikke har materiale til å lage på flere hundre år. Virkelig originalitet er med andre ord forferdelig vanskelig å oppnå, og kanskje heller ikke misunnelsesverdig for de fleste av oss.

Originalitet er et ord som med fordel kan brukes med forsiktighet. Men det ekte og opprinnelige i originalitet er noe ethvert av oss gjennomsnittsmennesker uansett vil vi føle i løpet av livet, utallige ganger. Hvert første kyss er originalt. Dette er hva originalitet smaker. Og den dagen du forstår at du en dag skal dø, og at alt du kjenner skal forvitre, det myke kinnet til den du elsker skal råtne til det oppløses i jord, og det vil ikke ligge igjen et spor av det treet du klatret i da du var barn. Dette er originalitet på sitt mest brutale, for ingen kan noen gang ha kjent denne følelsen før av absolutt ensomhet.

Hvorfor må monstrene dø?

Ja, hvorfor må de det. For det må de jo nesten alltid? Med monstre mener jeg det som på en eller annen måte stiller seg utenfor sivilisasjonen, og da helst som noe ondt og gjerne upassende. Som Heathcliff fra Stormfulle høyder eller Hedda Gabler fra teaterstykket med samme navn.  Som Lady Macbeth eller Madame Bovary. Du skjønner greia. De fascinerende slemme.

En vanlig teori omkring uhyrers død, er at det er krigen mellom natur og kultur i litterære tekster som er årsaken. Naturen vil i denne sammenheng være det onde, det syndige, instinkter, vold, drap, voldtekt og naturkatastrofer. Og slike ukoselige ting. Du får gjette selv hva kultur vil innebære, men jeg kan gi deg et pekepinn om fred, frihet og høflige gester. I en slik forbindelse vil natur symbolisere det monstrøse, mens kultur altså er sivilisasjonen. Gilbert og Gubar er fanebærere for denne teorien. og du kan lese mer om boken deres: The madwoman in the attic, her.

Deres svar på hvorfor ondskapsfulle skikkelser ofte dør i litteraturen er at i historier om krigen mellom natur og kultur vil naturen alltid gå ut som den tapende part. Dette fordi det er kulturen (det er oss!) som forteller historien, og fordi historien er i seg selv en kulturell konstruksjon. Dessuten hevder de at historien har en årsaksforklarende funksjon, hvis budskap er

how culture triumphed over nature, where parsonages and tea-parties came from, how the lady got her skirts – and her deserts.

Monsterlignende karakterer som Heathcliff er med andre ord dømt til å feile i en litterær tekst

if only to explain the status quo.

Gilbert og Gubars tese spiller på at der hvor kulturen har hegemoni (og påstanden er altså at dette herredømmet har vi, så lenge det er vi som forteller historien), vil kulturen nedkjempe naturen. Og om naturen er representert med uhyrlige karakterer – så vil de dø. Det er slik vi vinner.

Av en slik argumentasjon følger det automatisk at kulturen er en evig seierherre innenfor litteratursfæren, og at det monstrøse dør, fordi en kulturell konstruksjon som fortellingen kan ikke leve med et overlevende monster når boken lukkes. Med monstrenes død vil seieren være endelig – og moralsk.

Jeg stiller spørsmål ved en slik teori. I min ringe erfaring er det slett ikke slik at det monstrøse alltid dør i litterære tekster, og at når de dør er det slett ikke alltid på en slik måte at det føles som om kulturen vinner. Heathcliffs død fra Stormfulle høyder er et godt eksempel på hva man kan kalle en meget labil død. Slik jeg leser avslutningen av romanen går de døde på markene og forstyrrer de levendes harmoni. Jeg leser heller ikke Hedda Gabler som noen voldsom seier for kulturen, teksten stivner like mye som Heddas kropp, når hun dør. Det er ingen endelig seier hverken for natur eller kultur i flere av disse tekstene. De ligner mer på skrekkfilmslutten som sørger for 11 nye oppfølgere, stillheten på overflaten er kun på overflaten, for et virkelig ondskap kan åpenbart ikke dø.

Styrkeforholdet mellom kultur og natur i svært mange monstertekster er etter min mening like labilt etter de uhyrliges død som det de var før.  Styrkeforholdet mellom de to prinsippene avgjøres med andre ord ikke av disse monstrenes død.

Jeg har skrevet om Paglia før, under tittelen Den ondeste boken i verden.

Grovt forenklet kan vi si at Paglia bruker begrepene apollinsk (om kultur) og dionysisk (om natur). Paglia bruker de to begrepene for å analysere vestlig kultur. Hun mener at hver gang det apollinske eller det dionysiske får overtaket, vil dette føre til en motreaksjon. Dette innebærer at vestlig kultur

swings from point to point on its complex cycle, pouring forth its lavish tributes of art, word, and deed.

Kampen mellom natur og kultur, er med andre ord evig.  Og i en slik syklus eksisterer det ingen endelig seierherre, heller ikke utenfor teksten. Slik jeg ser det vil den manglende utslettelsen av natur/kultur måtte sees på i lyset av moral, eller mangel på moral som sådan. Moral forutsetter vel strengt tatt at noen seirer mens andre taper?

Det interessante med endel av slike monsterkarakterer er at graden av umoral og graden av lykke, slett ikke er omvendt proporsjonale med hverandre. Å være vanskelig er slett ikke det samme som å ha det vanskelig, altså. Her er Hedda Gabler et fantastisk eksempel på hva jeg mener. De glimt av befrielse vi finner i Hedda, ser vi når hun er  det vi kan kalle på sitt mest frastøtende. Hedda viser ren lykke kun den stakkede stund hun tror en mann har begått selvmord. Hedda Gabler er ikke den eneste litterære teksten som viser slike amoralske aspekt. Du kan sikkert hoste opp noen titler selv.

Min konklusjon er at de ondskapsfulles død ofte er amoralsk og estetisk begrunnet, i motsetning til Gilbert og Gubars tese som er at den er moralsk.

La oss et øyeblikk vende oss mot Nietzsche og hans utlegning om apollinske og dionysiske krefter.   I Tragediens fødsel er avhengigheten mellom de to livsførslene viktig, og for Nietzsche er kunstens utvikling knyttet til en dobbelthet: Det apollinske og det dionysiske står i forhold til hverandre likt forholdet mellom mann og kvinne. Det er deres vedholdende motsetninger og den forbigående forsoningen som skaper unnfangelse, det vil si skaper kunst.

For Nietzsche er det klart at det apollinske ikke kan leve uten det dionysiske, og at de to prinsippene stimulerer hverandre til vekst. Tragediens fødsel er for eksempel betinget av foreningen mellom det apollinske og det dionysiske og tragediens død skjer når det dionysiske fordrives og koret stilnes.

Jeg forutsetter at det apollinske og det dionysiske, naturen og kulturen er iboende i menneskets kropp og sinn, i historien vi skaper, i naturen vi prøver å forme, og i sivilisasjonene og kulturene vi samler oss i. Historien, mennesket og naturen har lært oss at det finnes ingen evig seierherre i kampen mellom det dionysiske og det apollinske prinsipp. Gilbert og Gubars argumentasjon som jeg skrev om over har den svakheten at de ser historien som en utelukkende kulturell konstruksjon. Men kampen mellom det apollinske og det dionysiske er evig, og det finnes ingen seierherre, enn så lenge.

Monsterets død er etter min mening ofte en estetisk nødvendighet i litteraturen. Døden rettferdiggjør protagonisten på en måte livet aldri kan gjøre. Som lesere deler vi monstrenes blodtørst rettet mot karakterene vi elsker og hater. Hedda brenner “barnet”, Løvborgs manuskript, i en eksplosjon av begjær, raseri og vandalisme, slik Evripides’ Medea slakter sine barn. Dette er grusomme handlinger vi leser som en estetisk nytelse.

I litteraturen destabiliseres våre vanlige verdier. Dette er en konsekvens av den estetiske kraften. Vi leser Nabokovs Lolita og sympatiserer med en pedofil overgriper og vi begjærer både ”gode” og vanskelige helters død, ikke av moralsk indignasjon eller kvaler, men fordi det estetiske og det moralske ikke nødvendigvis er ensbetydende i en estetisk verden, som litterære tekster er.

Beth Ann Basseins feilslutning og sammenblanding av den litterære virkelighet og ”den pragmatiske” virkelighet i Women and Death. Linkages in Western Thought and Literature deles likevel av mange.  Bassein definerer implisitt død som

dying, […] finishing life, […] deteriorating in the grave or smoke.

Men død er ikke nødvendigvis tap eller nederlag – i det minste ikke for litterære karakterer. I verk med sterke personligheter kan karakterene forstørres av døden snarere enn det motsatte. Det er det samme prinsippet som gjelder i krig, hvor én martyr kan veie opp for tusen soldater.

For all vekst er avhengig av død, eller med Paglias ord:

nature creates by violence and destruction.

Det som skapes av naturen, skapes gjennom ødeleggelse. Monstrene må dø fordi det er estetisk nødvendig.

Vi tiltrekkes av de motbydelige

Vi prøver kanskje å unngå problematiske mennesker i hverdagen, men i litteraturen oppsøker vi dem. Det vi tiltrekkes av i i litteratur er ikke nødvendigvis det moralske, det vennlige eller det enkle.

Den amerikanske litteraturprofessoren Harold Bloom understreker det ustabile trekket ved verdiene vi finner i den vestlige litterære kanon (som grovt forklart er en liste over våre viktigste, beste bøker).

The silliest way to defend the Western Canon is to insist that it incarnates all of the seven deadly moral virtues that make up our supposed range of normative values and democratic principles. This is palpably untrue.

Som vi leser av sitatet, avviser Bloom at den vestlige kanon er en slags inkarnasjon av samfunnets (kjernesunne, demokratiske, normative) verdier. Vi kan ikke forsvare at våre viktigste og beste bøker er våre viktigste og beste bøker fordi de er moralske og viser oss det dydige. Harold Bloom skriver videre at

The West’s greatest writers are subversive of all values, both ours and their own. […] If we read the Western Canon in order to form our social, political, or personal moral values, I firmly believe we will become monsters of selfishness and exploitation.

Er det ikke fint hvordan han får ordene til å synge? Harold Bloom er en fryd å lese, både retorisk og innholdsmessig. Sitatene er hentet fra boken The Western Canon: The Books And School of the Ages. Det er en bok jeg anbefaler. I det siste  sitatet fortsetter han altså argumentasjonen for at den vestlige kanon er fylt av umoral/amoral.

Ha i bakhodet at han ikke bruker dette som argumentasjon mot å lese f.eks Shakespeare og Ibsen, kun at det er rent fjas å skulle argumentere lesning utfra en slags normativ samfunnsmoral. Hadde vi fulgt den litterære kanon moralsk sett, og brukt den som rettesnor for alle mulige sosiale, politiske og personlige verdier, ville vi blitt monstre, påpeker han.

Det er så sant som det er sagt. Vår litterære kanon er fylt av både umoral og amoral, og våre litterære helter er alt fra mordere og horebukker, til fyllesvin og opprørere. Vi lager oss ikoner i litterære karakterer, som vi ellers ville krevd besøksforbud mot.

I kunsten blir vi trukket til dem, de motbydelige, de monstrøse, de skitne, de intense, de gale. I virkeligheten … trekker vi oss tilbake. Det er et pussig fenomen, og jeg tror det har med lite selvinnsikt å gjøre. Det kunne hatt med at bøker ikke virker like sterkt innpå oss som naboer, og at bøker kan man legge bort, men jeg tror ikke helt på det. For mange er bøker mye viktigere og kan sette et langt varigere inntrykk enn naboen.

Jeg tror det har med en lesemåte å gjøre i tillegg til hvordan vi velger å lese vår egen personlighet. Jeg tror det har noe med at vi innbiller oss at vi er på lag med våre helter, og ikke minst at våre helter er på lag med oss. Noe jeg ikke kan tenke meg stemmer. Litt sånn som at alle døgenikter, latsekker, feiginger, grusomme og ondskapsfulle kryp ofte identifiserer seg med de samme karakterene i bøker og film som det vi noble, vakre og modige gjør…