Posts Tagged 'madwoman in the attic'

Hvorfor må monstrene dø?

Ja, hvorfor må de det. For det må de jo nesten alltid? Med monstre mener jeg det som på en eller annen måte stiller seg utenfor sivilisasjonen, og da helst som noe ondt og gjerne upassende. Som Heathcliff fra Stormfulle høyder eller Hedda Gabler fra teaterstykket med samme navn.  Som Lady Macbeth eller Madame Bovary. Du skjønner greia. De fascinerende slemme.

En vanlig teori omkring uhyrers død, er at det er krigen mellom natur og kultur i litterære tekster som er årsaken. Naturen vil i denne sammenheng være det onde, det syndige, instinkter, vold, drap, voldtekt og naturkatastrofer. Og slike ukoselige ting. Du får gjette selv hva kultur vil innebære, men jeg kan gi deg et pekepinn om fred, frihet og høflige gester. I en slik forbindelse vil natur symbolisere det monstrøse, mens kultur altså er sivilisasjonen. Gilbert og Gubar er fanebærere for denne teorien. og du kan lese mer om boken deres: The madwoman in the attic, her.

Deres svar på hvorfor ondskapsfulle skikkelser ofte dør i litteraturen er at i historier om krigen mellom natur og kultur vil naturen alltid gå ut som den tapende part. Dette fordi det er kulturen (det er oss!) som forteller historien, og fordi historien er i seg selv en kulturell konstruksjon. Dessuten hevder de at historien har en årsaksforklarende funksjon, hvis budskap er

how culture triumphed over nature, where parsonages and tea-parties came from, how the lady got her skirts – and her deserts.

Monsterlignende karakterer som Heathcliff er med andre ord dømt til å feile i en litterær tekst

if only to explain the status quo.

Gilbert og Gubars tese spiller på at der hvor kulturen har hegemoni (og påstanden er altså at dette herredømmet har vi, så lenge det er vi som forteller historien), vil kulturen nedkjempe naturen. Og om naturen er representert med uhyrlige karakterer – så vil de dø. Det er slik vi vinner.

Av en slik argumentasjon følger det automatisk at kulturen er en evig seierherre innenfor litteratursfæren, og at det monstrøse dør, fordi en kulturell konstruksjon som fortellingen kan ikke leve med et overlevende monster når boken lukkes. Med monstrenes død vil seieren være endelig – og moralsk.

Jeg stiller spørsmål ved en slik teori. I min ringe erfaring er det slett ikke slik at det monstrøse alltid dør i litterære tekster, og at når de dør er det slett ikke alltid på en slik måte at det føles som om kulturen vinner. Heathcliffs død fra Stormfulle høyder er et godt eksempel på hva man kan kalle en meget labil død. Slik jeg leser avslutningen av romanen går de døde på markene og forstyrrer de levendes harmoni. Jeg leser heller ikke Hedda Gabler som noen voldsom seier for kulturen, teksten stivner like mye som Heddas kropp, når hun dør. Det er ingen endelig seier hverken for natur eller kultur i flere av disse tekstene. De ligner mer på skrekkfilmslutten som sørger for 11 nye oppfølgere, stillheten på overflaten er kun på overflaten, for et virkelig ondskap kan åpenbart ikke dø.

Styrkeforholdet mellom kultur og natur i svært mange monstertekster er etter min mening like labilt etter de uhyrliges død som det de var før.  Styrkeforholdet mellom de to prinsippene avgjøres med andre ord ikke av disse monstrenes død.

Jeg har skrevet om Paglia før, under tittelen Den ondeste boken i verden.

Grovt forenklet kan vi si at Paglia bruker begrepene apollinsk (om kultur) og dionysisk (om natur). Paglia bruker de to begrepene for å analysere vestlig kultur. Hun mener at hver gang det apollinske eller det dionysiske får overtaket, vil dette føre til en motreaksjon. Dette innebærer at vestlig kultur

swings from point to point on its complex cycle, pouring forth its lavish tributes of art, word, and deed.

Kampen mellom natur og kultur, er med andre ord evig.  Og i en slik syklus eksisterer det ingen endelig seierherre, heller ikke utenfor teksten. Slik jeg ser det vil den manglende utslettelsen av natur/kultur måtte sees på i lyset av moral, eller mangel på moral som sådan. Moral forutsetter vel strengt tatt at noen seirer mens andre taper?

Det interessante med endel av slike monsterkarakterer er at graden av umoral og graden av lykke, slett ikke er omvendt proporsjonale med hverandre. Å være vanskelig er slett ikke det samme som å ha det vanskelig, altså. Her er Hedda Gabler et fantastisk eksempel på hva jeg mener. De glimt av befrielse vi finner i Hedda, ser vi når hun er  det vi kan kalle på sitt mest frastøtende. Hedda viser ren lykke kun den stakkede stund hun tror en mann har begått selvmord. Hedda Gabler er ikke den eneste litterære teksten som viser slike amoralske aspekt. Du kan sikkert hoste opp noen titler selv.

Min konklusjon er at de ondskapsfulles død ofte er amoralsk og estetisk begrunnet, i motsetning til Gilbert og Gubars tese som er at den er moralsk.

La oss et øyeblikk vende oss mot Nietzsche og hans utlegning om apollinske og dionysiske krefter.   I Tragediens fødsel er avhengigheten mellom de to livsførslene viktig, og for Nietzsche er kunstens utvikling knyttet til en dobbelthet: Det apollinske og det dionysiske står i forhold til hverandre likt forholdet mellom mann og kvinne. Det er deres vedholdende motsetninger og den forbigående forsoningen som skaper unnfangelse, det vil si skaper kunst.

For Nietzsche er det klart at det apollinske ikke kan leve uten det dionysiske, og at de to prinsippene stimulerer hverandre til vekst. Tragediens fødsel er for eksempel betinget av foreningen mellom det apollinske og det dionysiske og tragediens død skjer når det dionysiske fordrives og koret stilnes.

Jeg forutsetter at det apollinske og det dionysiske, naturen og kulturen er iboende i menneskets kropp og sinn, i historien vi skaper, i naturen vi prøver å forme, og i sivilisasjonene og kulturene vi samler oss i. Historien, mennesket og naturen har lært oss at det finnes ingen evig seierherre i kampen mellom det dionysiske og det apollinske prinsipp. Gilbert og Gubars argumentasjon som jeg skrev om over har den svakheten at de ser historien som en utelukkende kulturell konstruksjon. Men kampen mellom det apollinske og det dionysiske er evig, og det finnes ingen seierherre, enn så lenge.

Monsterets død er etter min mening ofte en estetisk nødvendighet i litteraturen. Døden rettferdiggjør protagonisten på en måte livet aldri kan gjøre. Som lesere deler vi monstrenes blodtørst rettet mot karakterene vi elsker og hater. Hedda brenner “barnet”, Løvborgs manuskript, i en eksplosjon av begjær, raseri og vandalisme, slik Evripides’ Medea slakter sine barn. Dette er grusomme handlinger vi leser som en estetisk nytelse.

I litteraturen destabiliseres våre vanlige verdier. Dette er en konsekvens av den estetiske kraften. Vi leser Nabokovs Lolita og sympatiserer med en pedofil overgriper og vi begjærer både ”gode” og vanskelige helters død, ikke av moralsk indignasjon eller kvaler, men fordi det estetiske og det moralske ikke nødvendigvis er ensbetydende i en estetisk verden, som litterære tekster er.

Beth Ann Basseins feilslutning og sammenblanding av den litterære virkelighet og ”den pragmatiske” virkelighet i Women and Death. Linkages in Western Thought and Literature deles likevel av mange.  Bassein definerer implisitt død som

dying, […] finishing life, […] deteriorating in the grave or smoke.

Men død er ikke nødvendigvis tap eller nederlag – i det minste ikke for litterære karakterer. I verk med sterke personligheter kan karakterene forstørres av døden snarere enn det motsatte. Det er det samme prinsippet som gjelder i krig, hvor én martyr kan veie opp for tusen soldater.

For all vekst er avhengig av død, eller med Paglias ord:

nature creates by violence and destruction.

Det som skapes av naturen, skapes gjennom ødeleggelse. Monstrene må dø fordi det er estetisk nødvendig.

Den gale kvinnen på loftet

"What is it? and who did it?" he asked.

En viss Currer Bell gav ut Jane Eyre i 1847. Bak pseudonymet stod Charlotte Brontë. Romanen fortelles i jeg-person av Jane Eyre. Vi møter henne først som foreldreløs ti-åring.  Som ung dame jobber Jane  som guvernante på herregården Thornfield Manor.

Det er vanskelig å ikke få dette til å høres ut som en simpel kioskroman – noe som vil være totalt urettferdig – men uansett, Jane og eieren av herregården, den mystiske Rochester, utvikler følelser for hverandre. Etter en rekke viderverdigheter tegner det til å bli bryllup. Men det er altså noe som ikke stemmer i den dystre herregården.

Om natten møter Jane et menneskeaktig vesen i oppløsning, hun vet ikke om det er et mareritt eller virkelighet. Hun hører en underlig latter i korridoren, og en morgen hun våkner er brudesløret til det kommende bryllupet revet i to. Det er selvsagt her vår Bertha Mason kommer inn. Og om du ønsker å lese Jane Eyre uten altfor store spoilere bør du stoppe lesningen her.

It removed my veil from its gaunt head, rent it in two parts, and, flinging both on the floor, trampled on them.

For det er definitivt noe som ikke stemmer på Thornfield Manor. Bertha Mason, den skremmende kvinnen fra Janes mareritt er høyst virkelig, og attpåtil den tilsynelatende ungkarens Rochesters hemmelige kone. Man skulle ikke tro at det kunne bli verre, men det gjør det. Bertha Mason er gal, så gal at hun nesten har mistet det menneskelige ved seg. Rochester behandler henne som et dyr, for hun oppfører seg som et dyr, henglidd som hun er inn i instinktenes og det ubevisstes verden.

Når Jane beskriver vesenet som oppsøker henne i drømme, sier hun:

It was a discoloured face – it was a savage face. I wish I could forget the roll of the red eyes and the fearful blackened inflation of the lineaments.

Rochester har latt Bertha lenke til veggen, og har leid inn hjelp til å vokte henne. Men den gale kvinnen på loftet er et slu vesen. På mange måter kan hun sees på som arketypen på den gale. I boken Madness in literature skriver Lillian Feder at

In some respects, the prototypical mad man or woman is analogous to the wild man, an imaginary being […]

Det mytiske preget som Feder peker ved den gale på finner vi definitivt igjen i Bertha Mason der hun sniker seg rundt i korridorene mens hun ruller med øynene. Når Jane skal fortelle hva synet av nattevesenet minner om, sier hun

Of the foul German spectre – the Vampyre

The next minute she lay smashed on the pavement

La deg ikke lure av alle hollywoodhunkene som spiller i den ene mer forførende vampyrfilmen enn den andre. Jane Eyre vet hva hun snakker om: Det fule tyske spøkelset representerer noe av det som skremmer oss med galskap. Det er islettet av noe som ligner på et menneske – men som ikke er det. Vampyren som Jane nevner og villmannen som Feder henviser til, kan virke som svært ulike bilder. Felles for dem er at de er utdefinert fra det siviliserte og menneskeheten. I både vampyren og villmannen ser vi også spor etter det menneskelige gjennom et gjenkjennbart utseende – men animisert; Vampyren som flaggermus, og villmannen som ukontrollert (rov)dyrisk.

Bertha Masons grumme skjebne (galskap, fangenskap, utdefineringen fra sivilisasjonen og Plutselig Død pluss at hun faktisk er en kvinne) har ført til at hun er blitt et ikon innenfor feministisk teori. Gilbert og Gubar har gitt ut en bok innenfor feministisk teori med tittel The Madwoman in the Attic. The Woman Writer and the Nineteenth-Century Literary Imagination Det er selvsagt Bertha som har gitt navnet til  uttrykket «den gale kvinnen på loftet», og hennes situasjon gav også navnet på tesen i boken som omhandler de ”innestengte” – og utdefinerte – kvinnelige  forfatterne i litteraturhistorien.

Lesningen av Bertha Mason som et offer er en interessant vinkling. Men personlig liker jeg bedre å forestille meg Bertha som et dionysisk vesen, satt utenfor all offertankegang. Apollo fordrer orden, og Dionysos oppmuntrer leende til kaos. Galskap er det dionysiske som har tatt overhånd.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: