Å skrive som smittende hoste

I en samtale i Store forventninger av Charles Dickens, diskuterer Pip og Biddy om det å lære. Pip lurer på hvordan Biddy greier å lære så lett, og Biddy returnerer vennlig spørsmålet når hun sier at hun like gjerne kan spørre Pip om det samme. Pip svarer:

 

Store forventninger

 

«Jeg er ikke enig; for når jeg kommer inn fra smien om kvelden, kan alle se at jeg anstrenger meg for å lære noe. Men du anstrenger deg aldri for det, Biddy.»

«Det smitter vel litt – som en hoste,» sa Biddy stille, og fortsatte å sy.

Siden jeg bor i Bergen var det omtrent på denne tiden jeg måtte springe inn fra verandaen grunnet et uventet regnskyll. Men Biddys replikk hektet seg fast i meg de neste dagene.

Jeg koblet det med Dickens måte å skrive på. I et annet innlegg sammenlignet jeg det å lese Dickens med den samme fryden som å helle en håndfull perler ned en bakke.

Biddy som sammenligner læring med smittende hoste kunne like gjerne snakket om sin egen skaper. Jeg finner få passende steder å avslutte lesningen i en Dickensroman, nettopp fordi Dickens er en djevel på den velkjente Mentos-effekten. (En er aldri nok, og brått har man glefset i seg alle.)

Det er noe Mozart over Dickens, fengende nok til at man blir revet med som om det var sukkerspinn i tivoli, men dypt nok til at det varer i århundrer.

I november skal litteraturtidsskriftet Biblioteket gi ut et temanummer om serielitteratur. Her gir vi plass til alt fra Margit Sandemo til Knausgård. Charles Dickens skrev som kjent også i serier, og vi har fått Dickens-ekspert og litteraturprofessor Tore Rem til å bidra med en artikkel om ham. Jeg må innrømme at jeg gleder meg som et barn.

Kriminelt!

Krim vil alltid ha en egen plass i hjertet mitt – for å ikke snakke om i bokhyllen.

I juni lanserer litteraturtidsskriftet Biblioteket et eget krimnummer. En rekke krimforfattere og –eksperter har fått boltre seg fritt i et stort antall tettskrevne sider, og resultatet har blitt spennende i ordets rette forstand. Vi har kalt denne utgaven for Kriminelt!

Nummeret har fått meg til å tenke på min egen krimleserkarriere. Jeg var et ytterst fantasifullt barn med en pervers-masochistisk dragning mot Agatha Christie. Som en overspiser med sjokoladeallergi måtte jeg veie begjæret for mord mot skrekkelige netter og en aversjon mot å være alene i tomme rom i uker etter at boken var ferdiglest.

Noe av det som virkelig tok knekken på meg var Agatha Christies kursiv-setninger, hvor tilsynelatende uviktige detaljer i virkeligheten pekte mot et forvridd menneske med en avgrunn av ondskap i seg. Men det er noe som ikke stemmer… Noe så skremmende, denne følelsen av at det går en fremmed iblant oss

Som voksen er det sjeldnere at man snakker om det skremmende ved krimlitteratur. Som voksen snakker man om gåter og puslespill, om rettferdighet og samfunnskap. Og jeg er også fascinert av gåter og puslespill. Og hevn. Men jeg har aldri sluttet å være fascinert av den tynne fernissen som skjuler noe helt annet enn overflaten.

Denne leken med det fremmede skjult i det kjente er Agatha Christie en ekspert på å fremstille. I en av Miss Marples saker, leser vi:

Han var tett innpå henne nå – han rakte ut hendene ut mot henne – mot strupen hennes, det visste hun. Det snille, alminnelige, aldrende ansiktet – det var det samme fremdeles, bortsett fra øynene – de øynene var sinnsyke …

Eller i en annen roman hvor en ung kvinne plutselig forstår at den trygge, kjærlige ektemannen i virkeligheten er en seriekonemorder. Hun…

så opp på ham, og mot sin vilje følte hun en bølge av redsel skylle over seg. Han hadde kastet masken. Hendene hans vred seg, øynene skinte, han fuktet stadig de tørre leppene, og brydde seg ikke lenger med å skjule hvor opphisset han var.

I nok en Miss Marple-roman viser det seg at helt hotell er skjult under fernissen av noe kjent og kjært:

Var det her årsaken lå til den merkelige urofølelsen hun hadde hatt i går kveld? Følelsen av at noe var galt -. […] Alle disse gamle menneskene – til forveksling lik dem hun kunne huske fra femti år tilbake. Men den gangen hadde de vært ekte – nå var de uekte. […] Og hendene deres var ikke de hendene hun husket fra før, smale, velstelte hender – nei, dagens hender var grove etter oppvask og syntetiske vaskemidler…

Og derfor så ikke disse menneskene ekte og levende ut.

I Kriminelt! har vi anmeldt en rekke krimbøker som tips til videre lesning. Også Agatha Christie er representert med en av de beste bøkene hun noensinne skrev:  ”Morder i huset”.  For å bestille et nummer eller et årgangsabonnement ta kontakt på biblioteket.no@gmail.com