Posts Tagged 'kultur'

Når sex blir ideologi

Jeg har skrevet en kronikk i Morgenbladet om vestlig seksualitet:

Mitt personlige Paradise hotel-høydepunkt var i forrige sesong. De enorme silikonbrystene til Paradise-Tine peker ubevegelig rett frem der hun sitter overskrevs på en liggende Paradise-Stine. Kroppene deres er keitete og bevisst kameraet som henger på veggen. Så er det som hun tar sats; med et lite hvin begynner Paradise-Tine å gnikke seg mot underlivet til Paradise-Stine. Jeg stirrer på de bittesmå armene til Paradise-Tine og de lange, hvite hårerstatningene hennes, de døde hårcellene som ligger flatt mot skuldrene, mens den livløse gnikkingen fortsetter.

Summen av den seksuelle ekstasen er lik summen av alle gynekologiske undersøkelser du noensinne har måttet gjennomføre, stålinstrumenter, hvite hansker og salver. Følelsen av biopsi idet den lakoniske gynekologen river ut et stykke kjøtt fra livmorhalsen din for å se om du råtner opp av kreft fra innsiden, eller om du fortsatt skal leve noen år til. Den uvegerlige følelsen av forbindelsen mellom sex og død, forråtnelse og det kliniske.

 Vestlig seksualitet er kjennetegnet av troen på at seksualitet og ideologi henger sammen, og av sporene etter 68-bevegelsens hyllest av det ungdommelige. Vestlig seksuell attraksjon er autoritet, og denne attraksjonen er knyttet til ungdom. Det er en utbredt misforståelse at vakre, unge kvinner ikke blir tatt seriøst. En vakker ung kvinne som sier noe klokt, vil alltid bli tatt mer seriøst enn en stygg, gammel kvinne som sier det samme. Det er ikke naturens lov, det er vestens kultur.

I Storbynatt kler Bård Tufte Johansen seg ut som en utiltrekkende kvinne som skal forestille Marie Simonsen, hvorpå han kjederøyker og raller HHHRRRR, HHHHRRRR. Vi ler så vi gråter, for middelaldrende kvinner mister sin verdighet med en gang man pirker borti det faktum at brystene deres har begynt å henge, de er ikke fruktbare lengre, huden deres har mistet sin elastisitet. Det er ikke nødvendig med argumentasjon, det holder med en parodi.

Men når det ungdommelige er samfunnets fremste dyd, vil det føre til et samfunn i patetisk fornektelse, og generasjoner av samfunnsdeltagere som fortrenger sin egen alderdom. Hvis ungdom er det eneste som gir autoritet og verdighet, er livet en tikkende tragedie fra den dagen vi blir født. Du vokser aldri til noe (f.eks visdom og erfaring), bare fra noe (som skjønnhet og seksuell attraksjon). Våre eldre har dermed ingenting å tilføre, de beholdes grunnet humanitet og lite annet.

 Etter medieeksponeringen å dømme er sex blitt et fellespolitisk samfunnsprosjekt, løsrevet fra det som er hemmelig og privat. Vi har angivelig ikke nok seksualundervisning i skolen. Norsk skole ligger ydmykende lavt på PISA-undersøkelser, men på forsiden av tabloidenes nettaviser fant vi for en stund siden et alvorlig ment forslag fra sexologer om at vi må få en bedre seksualundervisning i skolen. For eksempel en hvor man snakker mer om den gode klitorisstimuleringen.

Her vil jeg gjerne advare alle håpefulle foreldre at hvis jeg som lærer en gang blir presset til å lære mine elever hvordan de best mulig skal stimulere seg selv eller hverandre seksuelt, kommer jeg til å lese Marquis de Sade for dem, og det fullstendig uten kontekst. Det finnes faktisk grenser for hva man skal finne seg i, både som elev og som ansatt i skolevesenet.

Bak den absurde formeningen om at klitorisstimulering hører hjemme i læreplanen, ligger tanken om at å fremme en riktig seksualitet vil føre til riktige samfunnsborgere. Demokratisk og likestilt sex gir demokrati og likestilling altså, og “fascistisk sex” gir fascisme. Vestens seksualitet er et ideologisk prosjekt, startet av idealistiske 68-ere, og ført ut i folkedypet på en fascinerende effektiv måte.

Et eksempel på hvor effektiv denne prosessen har vært, er den livsfjerne påstanden om at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre, men kun handler om makt. En åpenbar irrasjonell påstand, som er gjentatt så mange ganger at den går for å være sann. Men et seksuelt overgrep har selvsagt med sex å gjøre, i tillegg til makt og dominanse, og en setning blir aldri sannere av å bli gjentatt om og om igjen.

Et råttent eple er et råttent eple, det forvandler seg ikke magisk til en banan. Setter du tennene i et råttent eple, brekker du deg i avsky, forbanner det og kaster det i søppelet hvor det hører hjemme. Du insisterer ikke på at det umulig kan være et eple. Sex har ingenting med ideologi å gjøre, det er en drift i mennesket som kan romme alt fra det sublimt vakre til det motbydelige, noe som er vanskelig å godta for mange.

I et intervju med Dagbladet i 2008 sier sexolog Bente Træen: «Om en voksen manns foretrukne fantasi er å ha sex med en ung jente som ikke har debutert seksuelt, kan man nok spørre hvor godt skrudd sammen han er.»

Uten å ha inngående kjennskap til menns seksualitet gjennom alle tider, vil jeg anta at Bente Træen med denne uttalelsen diagnosisterte millioner av levende og døde menn (og sikkert noen kvinner) inn i termen “psykiatriske kasus”.

Av en eller annen grunn er de frisinnede, ikke-moralistiske blant oss nesten alltid de mest dømmende bare man pirker litt borti dem. Hvis sex per definisjon skal være (etisk) godt, må man nemlig utdefinere den mørkere seksualiteten (f.eks jomfrufantasier) til å være noe annet, gjerne psykiatri.

Vårt sexfikserte samfunn er ironisk nok blitt avseksualisert, eller gynekologisert, som er mitt foretrukne ord. Når sex blir til ideologi om demokrati, åpenhet og likhet, når klitorisstimulering ønskes inn i skoleverket, når sexbegrepet skal utelukke det som er mørkt og skambelagt og kun fungere som et politisk frigjøringsverktøy, mister seksualiteten sin kraft og blir til anti-erotisk gynekologi. Les anmeldelser av sexleketøy, og du vil forstå begrepet. Er rillene vaskbare eller ikke?

Den omstridte feministen Camille Paglia mener at det er Vestens voyeurisme – det aggressive øyet – som er kjernen i den apollinske, vestlige personlighet. Det apollinske vil stå som et bilde på sivilisasjon og orden, en motsetning til kaos og natur, det dionysiske.

Seksualitet tilhører den dionysiske sfære hvor jeg-et oppløses. Som romerne engang gjorde, betrakter vi med det apollinske øyet en ekstase som kun kan oppleves. Men romerne hadde i det minste stil.

Jeg forsøkte å se på seksualopplysningsprogrammet Trekant, men gav raskt opp allerede i første program, da den pubertale programlederen åpnet døren for en person kledd i en gigantisk kondomdrakt. «Hrø hrø», fniste programlederen. Jeg tenkte: Det handler om å beskytte seg selv. Bokstavelig talt. Så jeg slo av.

 

Stormfulle høyder, scene "iskalde barnehender"

I 1847 ble det utgitt en underlig bok, under det androgyne  pseudonymet ”Ellis Bell”. Tittelen var Wuthering Heights og navnet holdt hva det lovte. En anonym kritiker skrev i 1848:

This is a strange book. It is not without evidences of considerable power: but, as a whole, it is wild, confused, disjointed, and impropable; and the people who make up the drama, which is tragic enough in its consequences, are savages ruder than those who lived before the days of Homer.

Og dette var en av de mer sympatiske beskrivelsene av Wuthering Heights fra kritikkene etter utgivelsen. Boken er en av mine absolutte yndlingsbøker uansett genre og tidsperiode. Den er skrevet av Emily Brontë – søsteren til hun som skrev Jane Eyre.

Wuthering heights er en kakofoni av nekrofile tendenser, brutal vold, og en kjærlighetshistorie som kan sies å overskride begrepet kjærlighet slik vi bruker det i dagligtale. Den kjente forfatteren og litteraturkritikeren Virgina Woolf skrev om boken:

There is love, but it is not the love of men and women.

I scenen jeg skal omtale møter vi Lockwood, Heathcliff og Catherine. Dette er nokså tidlig i boken. Lockwood har vært så uheldig å møte sin husvert, Heathcliff. Lockwood, som selv er en gentleman, vennlig til sinns og glad i hyggelig konversasjon, opplever tidenes kulturkræsj når været tvinger ham til å bli natten over hos Heathcliff. Heathcliff er en av de mer monstrøse skikkelser vi har i litteraturhistorien. Det vil være en underdrivelse å si at han ikke tar fem øre for å pusse hundene på leieboeren sin.

Tjenestepiken fatter til slutt en slags medlidenhet for den etter hvert så forhutlede Lockwood, og viser ham til et rom for natten. På tross av den grusomme velkomsten, sovner han endelig, etter å ha oppdaget og lest litt i en mystisk gammel dagbok, skrevet av en viss Catherine. Han våkner – eller mener at han våkner – av at det banker på vinduet:

I muttered, knocking my knuckles through the glass, and stretching an arm out to seize the importunate branch: instead of which, my fingers closed on the fingers of a little, ice-cold hand!

Den iskalde barnehånden tilhører et vesen som kaller seg Catherine. Hun tigger Lockwood om å slippe henne inn. Lockwood fylles av frykt, når han prøver å trekke til seg armen klynger hun seg til den, og gråter mens hun sier:

Let me in – let me in!

Ved synet av barnets ansikt på den andre siden av vinduet, blir Lockwood fylt av terror og ikke medynk. I et tidligere innlegg om Camille Paglia har jeg skrevet om begrepene apollinsk og dionysisk. I denne boken kan Lockwood sies å være en apollinsk skikkelse, en mann av sivilisasjon og ordentlighet. Wuthering heights er en studie i hvordan korrumpere sivilisasjon, hvor smittende sadisme er, og hvor skrøpelig sivilisasjon kan vise seg å være.

Terror made me cruel

innrømmer Lockwood, og bruker knust glass for å skjære bloddryppende sår i barnearmen for å komme seg løs fra hånden som nekter å slippe ham. Denne scenen er fylt av dionysisk terror. Dette er redsel fra undergrunnen, naturen, det andre, det som står utenfor huset vårt og forsøker å komme seg inn. Ved å se forbi barnets ansikt har Lockwood sett uforfalsket dionysisk natur, og han har rett når han sier

If the little fiend had got in at the window, she probably would have strangled me!

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche begrepet ”det apolliniske skinn”, for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Begrepet spiller på at i tragedien er det ”en tilsløring av den egentlige, dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.” Når tragedien ender, så ender den med en klang som virkelig apollinsk kunst aldri ville laget, og det apolliniske skinn blir avslørt. I scenen fra Wuthering Heights er det en slik dionysisk klang tilstede fra første synet av det lille barnegjenferdet.

Den iskalde, lille hånden som griper om Lockwoods hånd og nekter å slippe, setter an en tone som spiller på skillet mellom kultur og natur, det siviliserte mennesket og ”det andre”. Det skrøpelige skillet mellom det varme, trygge soverommet hvor gentlemannen Lockwood befinner seg, og den skremmende naturen hvor dionysiske krefter er, blir vist gjennom det knuste vinduet. Det blir også vist gjennom Lockwoods plutselige personlighetsforandring fra galant til grusom og hans forsøk på å stenge for hullet i vinduet med en mur av kulturens bøker for å hindre det dionysiske gjenferdet å komme inn. For bokmuren rister og beveger seg av naturens iskalde, fiendtlige fingre, og i løpet av en drøm går Lockwood fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

<span>%d</span> bloggere like this: