Posts Tagged 'krim'

Kunsten å gjøre usynlig

Jeg gikk nedover en lang trapp på kirkegården, på vei til bussen, for ikke lenge siden. I enden av trappen satt det en mann på bakken. Jeg smilte fraværende og fortsatte min sakte morgengange, til en rasende, løpende furie et par sekunder senere rev meg ut av drømmene og glefset (på en veldig sarkastig og ubehagelig måte): ”Kan du HJELPE til litt her, tror du?”

Og plutselig så jeg hva jeg egentlig så: En gammel mann som hadde falt hardt og ikke kunne reise seg. Så da begynte jeg å jogge i stedet.

Etter befippelsen over å

  1. Finne en eldre mann på bakken
  2. Bli tatt (uskyldig!) for å være en anti-samaritaner

…reflekterte jeg litt rundt dette å legge merke til. Og hva i all verden det var som gjorde at synet av en eldre mann på bakken kunne smelte harmonisk inn i tankene mine, og på sett og vis bli usynlig. Jeg kom på at da jeg var liten, leste jeg en krimnovelle hvor poenget var å gjøre seg usynlig (lest med anførselstegn), a lá:

Men konstabel, hvis ingen gikk forbi deg, hvem myrdet da mannen?

Og til sist viser det seg selvfølgelig: Ingen gikk forbi bortsett fra …postmannen. Den usynlige. Den du ikke legger merke til og som ikke er verdt å nevne. I dagens dna- og paranoiakrim og hvor absolutt ingen stoler på postmannen, er riktignok en slik løsning sjelden brukt. Men usynliggjøringsmetoden brukes selvfølgelig, bare mer raffinert. Det å skape tillit er nemlig også en måte å gjøre usynlig på.

For noen år siden leste jeg en bok hvor gjerningsmannen var en djevel på det å gjøre seg tillitsvekkende. Det er veldig få grep som skal til før du går fra å være en faretruende fremmed til å være en av, ja du vet. Kamuflasje. Du usynliggjør det som er fremmed, og konstruerer det som er kjent. Og blir deretter en del av gjenkjennbare, beroligende og kjære omgivelser.

De fleste kvinner har en eller annen gang kjent ubehaget ved å gå hjem en mørk høstkveld og være meget bevisst på de maskuline, ukjente og truende skrittene 15 meter bak. (Late som du knytter skolisser på stiletthælene for å øke avstand, fungerer dessverre bare på ikke-voldtektsmenn. Men det er veldig beroligende. Med mindre gjøken bak deg stopper han også.)

Forestill deg nå at den skumle mannen bak deg snakker i telefonen, sier nattanatta med pusestemme (ok, det er kanskje litt skremmende) til datteren sin på 2 år, før han beroliger en bekymret kone med at han «straks er hjemme». Han har kjøpt med pepsi max til pizzaen. Alle skuldre senker seg. Mannen har en familie. Mannen har naturlige preferanser. Mannen er en nabo. Mannen er en av oss.

Dette er enkle, små tillitsvekkende grep. Ved å vise at han er en av oss, smelter han også naturlig inn i omgivelsene, og blir på et vis usynlig. For å hoppe tilbake til boken jeg leste, hvor morderen rundlurte sine mordofre på slike måter: Situasjonen med å være uløselig fanget med en seriemorder gjør sannsynligvis at man neppe har kapasitet nok til å føle seg dum etterpå. Men det ligger en viktig beskjed til leseren her. Vi er lette å lure. Alle sammen. Det krever lite å gjøre ting usynlige fordi vi ønsker at ting skal være usynlige, som i kjent og kjært.

I en artikkel i Kriminelt! skriver Nils Nordberg om krimforfatterens forpliktelser i forhold til genren:

Forfatteren inngår så å si en kontrakt med leseren som forplikter til å legge alle spor og ledetråder fram (men det er lov å gjøre dem tvetydige), presentere den skyldige tidlig og synlig[…]

Så kan man jo spørre seg selv: Hva slags mysterium sitter man igjen med hvis alle ledetråder er lagt frem og morderen presentert? Uten å være krimforfatter selv, jeg velger å svare: Man kan faktisk la leseren sitte igjen som et spørsmålstegn hvis man bare klarer å usynliggjøre det man er forpliktet til å synliggjøre som krimforfatter. Og det er jo det de gjør disse krimforfatterne våre. De gir oss spor og usynliggjør dem.

Hvis du er en krimforfatter av den virkelig utspekulerte sorten, vender du denne kontrakten som Nils Nordberg snakker om mot leseren, og legger ut tilsynelatende kamuflerte spor som den observante leser dermed tolker som virkelige spor. (Jeg har selv mang en gang foretatt den ydmykende øvelsen det er å himle oppgitt med øynene over et for tydelig spor. Vel, kanskje ikke for tydelige for amatørlesere, men for såpass drevne som jeg… For siden å oppdage at det var et narrespor. Jeg har mang en gang også vært glad for at lesing ikke er en offentlig øvelse). I krimmens verden skal du ikke stole på noen, og aller minst forfatteren.

Men i virkeligheten jobber vi for å gjenkjenne ting, vi liker mønstre og vi kan glatt overse ting som er fremmede og uforståelige for oss.  Så i mitt hode der jeg tasset nedover kirkegårdstrappen, var mannen et kjent bilde. Jeg tror til og med jeg nikket anerkjennende til det å sitte på bakken, for jeg synes folk sitter for lite på bakken. De står og passer på de fine klærne sine, og blir gretne i stedet. Jeg tror jeg tenkte på Spania hvor jeg aldri har vært, men hvor jeg innbiller meg at det sitter eldre menn på benker og mater fugler dagen lang. Nå er det slutt på pittoreske bilder. Den rasende furien rev meg ut av illusjonen. Heretter skal min paranoia ligge på lur.

Gotisk krim

Sarah Waters: Renkesmed

Oversetter: Linn Øverås

Kriminalroman, 509 sider

Tiden Norsk Forlag 2003

En renkesmed er en som legger onde planer, kan Bibelen fortelle oss. Og at onde planer blir lagt i denne boken er sikkert og visst. Vi møter foreldreløse Sue Trinder. Hun vokser opp blant tyver og helere i London. Vi befinner oss et sted på midten av attenhundretallet. Ikke lenge etter at Sue er fylt sytten år dukker den profesjonelle svindleren Gentleman opp. Han overtaler Sue til å være med på en fryktelig plan. En ung arving skal narres til å gifte seg med Gentleman. Slik kan han grabbe til seg arven hennes – etter først å ha sperret henne inn på et galehus for resten av livet. Sue lærer seg fine manerer i en fart. Hun skal nemlig spille rollen som den unge pikens kammerpike, men i virkeligheten være hyret til å lokke og lure den unge arvingen mot Gentlemans ventende edderkoppfavn. Men når Sue blir kjent med den unge piken hun skal svindle oppstår det lidenskapelige følelser mellom dem. Spørsmålet er: Hvem velger hun å svikte – familien som har oppdratt henne og stoler på at hun kommer svindelrik og tyveaktig vellykket tilbake, eller piken hun har begynt å elske?

Waters skrivemåte er sanselig. Jeg kvier meg for å bruke ordet, for jeg har sett det knyttet til dårlig kunst for mange ganger. Men jeg finner ikke et bedre ord for det å overføre døde setninger til leserens sanser slik at man blir tvunget til å kjenne dem på egen kropp:

”Håret hennes var like dødt som blikket. Hun lot meg ikke vaske det – jeg fikk knapt lov til å børste det, hun sa hun ikke orket den skrapende kammen mot hodebunnen.”

Det knitret ekkelt i hodebunnen til denne leseren og jeg kjente de spisse, fiendtlige kamtennene.

Jeg har merket av altfor mange setninger i ”Renkesmed” til at det er plass til å sitere dem alle. Jeg har plukket ut melodiøse setninger, fantastiske beskrivelser, for å ikke snakke om en rekke festlige, umoralske anekdoter. Sues mor for eksempel var morderske. Sue synes det var leit at moren endte i galgen, men

”når hun nå først ble hengt, var jeg glad det var for noe ordentlig, som å ta livet av en gnier som nekter å skille seg av med sølvet sitt, og ikke for noe fælt, som å kvele en unge.”

Waters skriver så overbevisende og forførende at etter et visst antall sider så er det lett å føle at du kjenner boken og dens innbyggere. Men Sarah Waters er selvfølgelig en langt bedre forfatter enn det. Jeg har ikke mange innvendinger til ”Renkesmed”, bortsett fra at jeg er usikker på om jeg likte slutten. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå.

Denne boken kan jeg anbefale til mange. Du trenger ikke være spesielt interessert i krim for å sette pris på den. Rent genremessig har boken komponenter fra forskjellige typer litteratur, blant annet fra (lesbiske) kjærlighetshistorier, historiske romaner og kriminalromanen. ”Renkesmed” har også visse gotiske elementer, vi finner en dyster herregård, galskap og hemmeligheter, en tyrannisk onkel og forbudt kjærlighet. Boken har ellers en meget fengende historie, fortalt med et godt språk. Har du sans for noen av disse egenskapene eller genrene bør du lese ”Renkesmed”, eller like gjerne sjekke ut hele forfatterskapet til Sarah Waters. Det teller foreløpig fem bøker, og den siste er utgitt på norsk i år, en spøkelsesroman som heter ”Den lille fremmede”.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: