Posts Tagged 'kjærlighet'

Sex and the City av Candace Bushnell

Filmen Sex and the City 2 er kommet på kino. Det fikk meg til å finne frem Sex and the City av Candace Bushnell igjen, boken altså, som serien og filmene bygger løselig på. Boken er en samling av avisspalter Bushnell skrev for The New York Observer. Bushnell skriver essaylignende – med kanskje noe mer humor enn det vi fikk lov til av våre norsklærere når vi skrev essays.

Tematikken baserer seg i stor grad på dating og sex, og er skrevet med et jeg, så man får inntrykk av at det er Bushnell – og hennes (mange!) bekjente som øser av sin erfaring, noe det etter sigende også skal være. (La oss hoppe over biografi-debatten i dette innlegget). Det er mange gullkorn i boken, sånne som ber om å bli sitert.

He’s rebound man,» Sarah said, definitively. «It’s like, ‘Excuse me, are you broken? Let’s get intimate.’

Jeg liker best de gangene boken gir meg et snev av ubehag. Den prøver ofte, men klarer det slett ikke alltid. Boken er skrevet i et lettere dekadent toneleie, og forteller om New York-miljøer hvor utseende og sexapell ikke er viktig, det er alt som teller. Men gjennom det å ønske å sjokkere, får boken et moralsk preg, noe jeg synes er litt artig.

Argh. Rich Argentinian,» she said. «I stayed on his ranch once. We rode polo ponies all over the campos. His wife was pregnant, and he was so cute I fucked him and she found out. And she had the nerve to be upset. He was a lousy lay. She should have been happy to have someone take him off her hands.

Ubehagsfølelsen klarer Bushnell å mane frem de gangene hun treffer meg litterært. Det jeg mener er at det ikke trenger å gi meg ubehag når hun beskriver vesener jeg finner aldeles tomme og sjelløse, men heller det at hun klarer å beskrive setting, handling eller person på en ekstra vemmelig måte:

Last year, George got a nineteen-year-old model pregnant. He knew her for five weeks. Now they’ve got a nine-month-old son. He never sees her anymore. Here’s what she wants: $4,500 a month in child support, a $500,000 life insurance policy, a $50,000 college fund. «I think that’s a little excessive, don’t you?» George asks. When he smiles, the tops of his teeth are gray.

Det er altså gråskjæret i Georges tenner som tar knekken på meg her, ikke synet hans på hverken familie eller økonomi. Boken har helt klart interessante trekk. Bushnell maler frem karakterer og bilder som er så tydelige at scenene spilles av som film i hodet mitt. Det er av den typen bok du ikke trenger å lese alt med en gang, et kapittel her og der gir sannsynligvis en bedre leseropplevelse enn min grådige lesermåte.

Sex and the City er blitt et fenomen i den grad at det er en reell nyhet i avisene at også kvinnelige skuespillere i40-50-årene har rynker. Serien som er basert på Bushnells bok er med på å definere en tidsperiode. Boken har -som serien – et noe ambivalent forhold til kjærlighet. Jeg vil bare konstatere at det finnes ikke noe mer romantisk å danse rundt kjærlighetsbegrepet, latterliggjøre det, fornekte det, lengte etter det og forkaste det.

The other guy at the table, a corporate, doting-dad type who lives in Westchester, was looking at us in horror. «But what about love?» he asked. I looked at him pityingly. «I don’t think so.»

Bridget Jones dagbok

På besøk hos noen venner her forleden saumfaret jeg som vanlig bokhyllen for passende lektyre. Helen Fieldings klassiker fra 90-tallet Bridget Jones dagbok, slo meg som et åpenbart valg. Jeg husket at jeg lo mye første gang jeg leste den, men jeg husket ikke hvorfor. Etter den siste filmen, Bridget Jones: På randen, følte jeg meg mer eller mindre ferdig med Bridget. Sånn mer eller mindre for alltid, altså.

Jeg lånte (som i: la den i vesken under en røykepause og glemte å sette den på plass i hyllen igjen), og oppdaget det da jeg var kommet behørig hjem igjen. Og da kunne jeg like gjerne lese den ferdig. Jeg hadde glemt hvor morsom Bridget faktisk er.

Bridget Jones er noen og tretti, single (på og av), en alltid slankende kvinne med en hang til selvhjelpsbøker. Hun er på evig jakt etter Mannen i sitt liv, sett bort fra de få minuttene hun insisterer på å være en moderne kvinne som slett ikke trenger noen mann. Det er mulig dette ikke høres så appellerende ut, og jeg antar det er derfor jeg glemmer hvor morsom boken faktisk er, mellom hver gang jeg leser den.

Det er meningsløst å gjenfortelle handlingen i Bridget Jones dagbok, for det sjarmerende ved boken ligger først og fremst i skrivestilen, som kan få deg til å le så du begynner å hikke, av en malende beskrivelse av middagslaging.

Har ikke lyst til å lage mat. Spesielt ikke håndtere pose med groteske kyllingskrotter: fullstendig motbydelig.

Oh, the joy!

Bridgets observasjonsevne, er – i hvert fall til tider – upåklagelig treffende. Jeg setter stor pris på beskrivelsene av blant annet Rebecca, hvis samvær oppleves som å svømme med brennmaneter. Nydelig illustrert av en trivelig kveld ute hvor Rebecca og Bridget snakker om en felles venninne:

…»Og hun holder seg utrolig godt – jeg mener, man kunne ta henne for å være tjuefire eller tjuefem. Dere gikk på skolen sammen, Bridget, ikke sant? Gikk hun tre eller fire klasser under deg?” ”Hun er et halvt år eldre,” sa jeg og kjente det første stikket av panikk, ”Virkelig?” sa Rebekka, og lot det være en lang, pinlig pause.

Jepp, det er chick-lit. Men det er for det meste spesielt moro chick-lit.

Bridget Jones ble opprinnelig skapt til en spalte i den engelske avisen The Independent.  Helen Fielding forteller at hun skrev den anonymt og regnet med at hun…

…would be stopped after six weeks for being too silly. The other journalists were writing about New Labour and Bosnia as I wrote about why it takes three hours between waking up in the morning and leaving the house.

I stedet ble Bridget tatt varmt i mot, og Fielding ble oppmuntret til å kaste det kjedelige manuskriptet hun holdt på med, og heller skrive en bok om Bridget.

Fielding kjører forkortet dagbokstil hvor det passer, noe den norske oversetteren Torleif Sjøgren-Erichsen har fulgt godt opp. Før nesten hvert dagboknotat lister hun opp hvor mange kalorier, alkoholenheter, røyk og andre aktuelle ting hun har konsumert og gjort. Hvor mange kilo veier hun? Hvor mange ganger har hun sjekket dørmatten etter valentinskort? Med kommentarer ved siden av, som  mg. bra, sv. bra. Noe av det morsomste synes jeg er når hun kutter vekk subjektet i setningene, i Bridgets tilfelle: «jeg». Homsevennen Tom for eksempel, forsvinner på mystisk vis (det viser seg senere at han ligger i skjul etter en neseoperasjon), og Bridget skrekknyter oppmerksomheten som Toms bestevenninne:

Har lagt stemmen i fattet, men likevel dypt bekymret leie

Jeg har ikke helt funnet ut hvorfor jeg ler sånn av disse ufullstendige setningene, men jeg tror det har med å gjøre at det skaper en så dramatisk, pompøs stil. Det er liksom ikke nødvendig med subjekt, det er klart for alle og enhver hvem som er klodens midtpunkt.

For videre lesning om Bridget Jones, etter Bridget Jones dagbok og den ikke like kritikerroste (med rette) oppfølgeren Bridget Jones: På randen, gå til bridgetarchive.

Og hvis noen lurte på hvordan det står til på den moralske fronten i Biblioteker og labyrinter, så har jeg sneket den tilbake i riktig bokhylle nå.

Gotisk krim

Sarah Waters: Renkesmed

Oversetter: Linn Øverås

Kriminalroman, 509 sider

Tiden Norsk Forlag 2003

En renkesmed er en som legger onde planer, kan Bibelen fortelle oss. Og at onde planer blir lagt i denne boken er sikkert og visst. Vi møter foreldreløse Sue Trinder. Hun vokser opp blant tyver og helere i London. Vi befinner oss et sted på midten av attenhundretallet. Ikke lenge etter at Sue er fylt sytten år dukker den profesjonelle svindleren Gentleman opp. Han overtaler Sue til å være med på en fryktelig plan. En ung arving skal narres til å gifte seg med Gentleman. Slik kan han grabbe til seg arven hennes – etter først å ha sperret henne inn på et galehus for resten av livet. Sue lærer seg fine manerer i en fart. Hun skal nemlig spille rollen som den unge pikens kammerpike, men i virkeligheten være hyret til å lokke og lure den unge arvingen mot Gentlemans ventende edderkoppfavn. Men når Sue blir kjent med den unge piken hun skal svindle oppstår det lidenskapelige følelser mellom dem. Spørsmålet er: Hvem velger hun å svikte – familien som har oppdratt henne og stoler på at hun kommer svindelrik og tyveaktig vellykket tilbake, eller piken hun har begynt å elske?

Waters skrivemåte er sanselig. Jeg kvier meg for å bruke ordet, for jeg har sett det knyttet til dårlig kunst for mange ganger. Men jeg finner ikke et bedre ord for det å overføre døde setninger til leserens sanser slik at man blir tvunget til å kjenne dem på egen kropp:

”Håret hennes var like dødt som blikket. Hun lot meg ikke vaske det – jeg fikk knapt lov til å børste det, hun sa hun ikke orket den skrapende kammen mot hodebunnen.”

Det knitret ekkelt i hodebunnen til denne leseren og jeg kjente de spisse, fiendtlige kamtennene.

Jeg har merket av altfor mange setninger i ”Renkesmed” til at det er plass til å sitere dem alle. Jeg har plukket ut melodiøse setninger, fantastiske beskrivelser, for å ikke snakke om en rekke festlige, umoralske anekdoter. Sues mor for eksempel var morderske. Sue synes det var leit at moren endte i galgen, men

”når hun nå først ble hengt, var jeg glad det var for noe ordentlig, som å ta livet av en gnier som nekter å skille seg av med sølvet sitt, og ikke for noe fælt, som å kvele en unge.”

Waters skriver så overbevisende og forførende at etter et visst antall sider så er det lett å føle at du kjenner boken og dens innbyggere. Men Sarah Waters er selvfølgelig en langt bedre forfatter enn det. Jeg har ikke mange innvendinger til ”Renkesmed”, bortsett fra at jeg er usikker på om jeg likte slutten. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå.

Denne boken kan jeg anbefale til mange. Du trenger ikke være spesielt interessert i krim for å sette pris på den. Rent genremessig har boken komponenter fra forskjellige typer litteratur, blant annet fra (lesbiske) kjærlighetshistorier, historiske romaner og kriminalromanen. ”Renkesmed” har også visse gotiske elementer, vi finner en dyster herregård, galskap og hemmeligheter, en tyrannisk onkel og forbudt kjærlighet. Boken har ellers en meget fengende historie, fortalt med et godt språk. Har du sans for noen av disse egenskapene eller genrene bør du lese ”Renkesmed”, eller like gjerne sjekke ut hele forfatterskapet til Sarah Waters. Det teller foreløpig fem bøker, og den siste er utgitt på norsk i år, en spøkelsesroman som heter ”Den lille fremmede”.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: