Posts Tagged 'karl ove knausgård'

Knausgård minutt for minutt

Det var på et tidspunkt i Min kamp, bok 5 jeg et øyeblikk glippet lett med øynene, idet jeg tenkte: Sitter du der og er kokett, Karl Ove Knausgård?

Det er det stedet i teksten han avslører hvem hans nye venn Tore er:

På en papirlapp over ringeklokken stod det Renberg/Halvorsen. Det er vel det Tore het, Renberg?

For det er jo det – kokett altså? Og er det egentlig mulig, det å skrive en selvbiografisk roman på 6 bind som førtiåring (eller i noen slags alder), uten å være det minste kokett? Jeg tviler, sånn tror jeg ikke vi mennesker er skrudd sammen. Men jeg kan leve med kokett.

Så det var altså Renberg han het, denne Tore.

For apropos kokett, jeg er som regel en av de som er sist ute med alt som er populært. All teknologi f.eks og nesten alle bøker som bare må leses i år. Jeg kunne kanskje sagt at det skyldes en konservativ natur, men jeg tror noe annet er sannere: Vi lever så kort, det er så liten tid.

Og seriøst: Vet dere hvor kjedelig dere får alt til å høres?

Nei, virkelig?

For en stund tilbake ble twitterfeeden min fylt opp av absurde meldinger, alle merket med #Hurtigruten. Jeg har ikke tv, så jeg skjønte ingenting, til noen forklarte meg at NRK sendte 134 timer live fra hurtigruten.

Det lød unektelig absurd kjedelig.

Men så leste Espen Ytrebergs anmeldelse av programmet i Morgenbladet «Utsikten innover», og da lød det litt interessant likevel. Jeg gikk inn på nett-tv og så noen minutter. Det er sikkert sant det han skrev at

Etter fem eller femten minutter med dette, glir man inn i en annen tilstand, en slags lett transe

men jeg så ikke lenge nok. Jeg så noen minutter til og fra, og lurte på hvorfor turen aldri startet, til jeg forstod at den hadde selvsagt startet, men bortsett fra at båtene i kameravinkelen hadde beveget seg litt, var utsikten omtrent den samme, eller virket som det samme, er kanskje riktigere formulert.

Heraklit sier: Man kan ikke gå ned to ganger i samme elv.

Det fikk meg til å tenke på Min kamp som jeg har sittet og lest de siste dagene.  Vi snakker om flere tusen sider med kafébesøk, fylleangst, rulling av barnevogner, festsamtaler og den helt alminnelige livsangsten. Igjen. Og igjen. Erindring på erindring om barndom, ungdom og familie.

Nå er det jeg som får ting til å høres kjedelig ut.

I to år har jeg hørt om Knausgård. Jeg har fulgt debatten rundt utgivelsene, for den har vært interessant. Men bøkene har jeg altså utsatt til nå. Fem bind (snart seks!) om erindringer fra et alminnelig liv. Jeg valgte å vente litt til.

Jeg slukte riktignok Papillon og Banco av Charrière da jeg var liten (fullt overbevist om at hver bokstav var fullstendig sann), men sant eller ikke, man kan ikke sammenligne Charrières liv med Knausgårds.

Jeg skal vise deg sannhet jeg, jenta mi.

Kanskje jeg liker bedre det som er åpent konstruert, da, har jeg tenkt. Kanskje livet generelt er fylt av nok alminneligheter om man ikke også skal oppsøke det i litteraturen. Kanskje jeg liker det som forandres og de historiene hvor alt som skrives er nærmest uunnværlig.

Men jeg leste altså Knausgård til slutt: Bind 1, 2, 3, 4 og 5, og nå venter jeg altså på nummer 6. Jeg, som ikke har veldig store kvaler med å legge bort bøker som ikke fanger meg, jeg leste dem alle sammen.

Jeg har hatt endel moro av å lese dem. Jeg har jo fulgt denne debatten uten å ha lest den faktiske teksten man debatterer.

Jeg har til og med skrevet et innlegg om sannhet i litteraturen bare utfra denne debatten. I det innlegget skrev jeg også litt om det problematiske ved begreper som løgn og sannhet.

Veritas. Den romerske gudinnen for sannhet.

Jeg skal ikke skrive så mye om sannhet og løgn i dette innlegget. Men jeg skal konkludere kort om moral:

Jeg synes at mye av det han skriver er umoralsk å skrive om offentlig.

Jeg kan godt konstruere en lang debatt med argumenter for og imot, igjen ta opp løgn og sannhet, diskutere hva slags ansvar man har for de menneskene man møter etc. Men til syvende og sist står jeg igjen med at han utleverer andres øyeblikk, attpåtil sine aller næreste, flere av dem døde, i en rekke uflatterende, ydmykende og private øyeblikk. Så ja, dette kan kalles umoralske bøker.

Når det er sagt, mener jeg ikke at det skal straffeforfølges. I tillegg skiller jeg mellom etikk og estetikk. Det nødvendige skillet mellom etikk og estetikk i kunsten kan du lese mer om i Om det politiske, Om barn og vonde bøker og  De briljante. At bøkene på et vis er umoralske gjør dem med andre ord hverken dårligere eller bedre enn hvis de hadde vært moralsk uklanderlige.

Men det er underlig med disse bøkene. Ofte når jeg leser, er det slik at jeg strekker meg mot teksten, mens i denne teksten er det slik at vi er på samme nivå. Jeg skal forklare:

Noen ganger når fortellerstemmen i Min kamp distanseres tydelig og analyserer med et klart overblikk, hadde jeg virkelig stor moro av det. En gang lo jeg av til og med av fryd, jeg husker ikke i hvilket bind det var, men det var den passasjen hvor han snakket om Dostojevskij; at Dostojevskij var en tenåringsforfatter.

Tenåringer. Langt dypere enn det man skulle tro.

Og jeg lo, for det var jo det som har ligget vagt i bakhodet mitt, jeg var nemlig fullstendig opphengt i Dostojevskij som tenåring (og jeg elsker ham med rette fortsatt). Jeg husker at en i familien gav meg et kompliment for det, at jeg leste litteratur som Dostojevskij selv om jeg var ung.

Og jeg husker at jeg på et vis ble smigret, men at jeg ikke følte jeg fortjente noe kompliment, det var ingen oppnåelse av noe jeg hadde strevd med og overvunnet: For Dostojevskij var aldri vanskelig, Dostojevskij er jo ikke tung. Jeg slukte ham mer som man spiser godteri, og (overraskende!) sjelden får man komplimenter for det.

Alt dette kan jeg spise.

Dostojevsij skriver om store temaer, men han er av en av de som skriver om det tunge på en lett måte. Og når Knausgård skriver at Dostojevskij er en tenåringsforfatter fordi han skriver om ting som i vår tid bare tenåringer er opptatt av, ser jeg poenget hans (som egentlig er ganske tragisk) fordi det har ligget og vaket i mine egne tanker uten å ha blitt formulert.

Knausgård skriver om det allmenne, det gjenkjennbare, det pinlige og vonde, ting vi kan gjenkjenne og gjerne ta avstand fra, eller omfavne. Det er ikke noe  å strekke seg etter, det er gjenkjennbart på samme måte som dufter. Du kjenner en lukt du ikke har kjent på år, og pang, der var du tilbake, på skolen, eller i kjelleren til naboen, eller den parfymeflasken som knuste den julaftenen, eller …

Det er hva jeg mener når jeg skriver at teksten er på samme nivå. De vage tankene i bakhodet, redslene og gledene. De gjør at jeg leser alle bindene av romanen hans, og jeg sammenligner: Sånn er ikke jeg, eller nei, det var ikke sånn det var, eller det gjorde jeg også, eller det minner meg om …

Men det er også det som fikk meg til å dikte opp et ultimatum.

Innimellom Min kamp bind 1, 2, 3, 4 og 5 leste jeg også Scipios drøm av Ian Pears og Klassikeren av Ola Jostein Jørgensen. Så jeg tenkte: Hvis jeg måtte velge.

Om biblioteker, koder og hemmelige bøker.

(Jeg er veldig glad i hypotetiske ultimatum, jeg synes ekstremene får frem argumenter og konklusjoner på en skarp og fin måte som man sjelden tvinger seg til i hverdagen.)

Så hvis jeg måtte velge, for resten av livet og evigheten, mellom Min Kamp, det nære og det strømmende, og bøker som Scipios drøm og Klassikeren som er så tydelig konstruert og hvor jeg liksom strekker meg, så er det de sistnevnte jeg ville velge.

Men så er det jo ikke slik at jeg må velge.

Så jeg skal lese bind 6 av Min kamp når den kommer. Og noen ganger kommer jeg til  å le, og andre ganger kommer jeg til å fnyse. Noen ganger kommer jeg til å lese veldig fort, fordi jeg ikke får så mye ut av det (da svimler det nesten i øynene mine), og noen ganger kommer jeg til å lese ting høyt fordi jeg synes det er treffende.

Og iblant kommer jeg til å sitte helt stille og lese, og tenke at det allmenne, det vi har felles og det vi er sikre på at skiller oss slik fra de andre, kan være ganske vakkert det også.

Sannhet i litteraturen

Jeg har ikke fått begynt på Knausgårds selvbiografi ennå. Men debattene i kjølvannet synes jeg har vært interessante. I hvert fall tematisk sett. Jeg har begynt å tenke litt rundt sannhet og litteratur.  Sannhet er et vakkert begrep.  Rent og nådeløst.

Ta et enkelt eksempel. Hvor mye er klokken? spør noen deg. Kvart over tre svarer du, og overser det faktum at klokken din ikke er korrekt, eller at klokken er seksten minutter og syv sekunder over, men at akkurat i det du sa det gikk det over til å bli åtte sekunder, og dermed løy du uansett.

Jeg har unektelig et godt, kverulantisk poeng. (Et like godt poeng som fotgjengere som blir overkjørt av trailere i fotgjengerovergangen. Det var faktisk de som hadde rett.)

En genre som selvbiografi vil alltid være løgnaktig. Alle bøker er jo løgnaktige, problemet med selvbiografien er at den gir seg ut for å være sann. Saken er at vi forventer at sannhet skal være enkel. Jo enklere den blir fremstilt, jo sannere virker den for oss. Dette vet de fleste av oss, uten at vi kanskje har reflektert over det.

La oss si at du har en gretten dag, og en nær kollega spør deg om hvorfor. Du forteller at du kranglet med mannen din over frokostbordet – noe du faktisk gjorde. En dårlig start på dagen, og en plausibel sannhet som føles sann.

”String of lies” av Tad Lauritzen Wright.

Hva vi kan driste oss til å kalle i hvert fall en mer sann sannhet er oftest summen av en million faktorer. Av en litt dårlig natt fordi det knaket i veggene, og du husker med et visst ubehag at det gjør det alltid når du sover hjemme hos grandonkelen din der hvor dere feirer jul, og du kommer på at det er altfor mange presanger å kjøpe og altfor lite tid. Og kanskje liker du ikke engang grandonkelen din, men man boikotter rett og slett ikke jul.

Og ikke var det mer brød igjen ved frokosten så du måtte spise de knekkebrødene du faktisk hater, og dråpen i dette skvulpende begeret var at skolissen din røk, noe som uvisst av hvilken grunn fikk deg til å tenke på sønnen din som du ikke har ringt på en stund, og dårlig samvittighet får deg alltid rasende.

Alle nogenlunde sosialt kapable mennesker har evnen til å velge ut én eller to ting fra alle disse millionene med faktorene som kan forklare en sinnstemning som f.eks dårlig humør. Jeg kranglet med mannen min. Eller: Jeg sov dårlig i natt.

Ingen sosialt kapable mennesker ramser opp knaking i veggene kombinert med skolisser etc. i femten minutter hvis en kollega spør om årsaken til dårlig humør. For om du alltid forsøker å fortelle sannheten må du regne med at du kommer til å virke ganske sinnsyk på oss andre.

La oss vende tilbake til selvbiografien som genre. Camille Paglia mener i Sexual personae… at estetikk forholder seg til en apollinsk holdning, hvor objekter blir separert og adskilt fra hverandre og naturen.

Riv i stykker og sorter forrige setning!

Estetikk (les: kunst, og i denne sammenheng, les: selvbiografi) har med separering og adskillelse av objekter å gjøre. Vår ufattbare sannhet er en strøm av assosiasjoner og elektriske impulser og gud vet hva. Kunst handler om å skille ut, ramme inn, utelate og ta inn. Jeg er ingen ekspert på selvbiografier da jeg leser veldig få av dem. Men det forekommer meg at genren ofte handler om rettferdiggjøring og forklaring. Man viser til hvorfor noe ble slik det ble – og eventuelt hva slags konsekvenser det fikk. Det sier seg selv at selvbiografier må være fylt av så forenklede forklaringer at det nærmest blir  løgnaktig.

Vi mennesker er jo forenklende vesener. Se på hvem som taper i mediastrider. Det er alle eeeehmm…..ene og uuuuhmm…ene som ikke kan komme opp med en klar, bestemt setning som i løpet av ti ord kan forklare det som skal forklares.

Men mye taler for at disse taperne er langt nærmere sannheten enn de som med våkent blikk ser inn i skjermen og kort kan bekrefte at slik er det og dette skal gjøres. For strengt tatt er jo virkeligheten både eeeeeehhhhmm og uuuuuhmmm, men vi liker å forenkle det til et effektivt kremt, og vi stoler på de som klarer det.

Når vi forteller vårt liv – for det gjør vi jo. De færreste av oss er så viktige at det kommer i bokform, men å fortelle vårt liv gjør vi likevel. Barndommen. Den perioden i studietiden hvor vi levde på vann og knekkebrød. Vårt første møte. De seks første månedene som spedbarnsforeldre. Denne forfalskede gjenfortellingen av vårt liv kulminerer gjerne i jubileumstaler. De fleste jubileumstaler går ut på å fange jubilantens fremste egenskaper i stikkord, om han er

  • generøs
  • kreativ
  • impulsiv eller kanskje
  • korrekt
  • standhaftig
  • morsom

I stivnet form får vi servert ham, og ofte ler vi gjenkjennende, men det er bare fordi vi liker det sånn.

For jeg tror ikke jeg er spesiell i denne sammenhengen. Jeg er både

  • generøs
  • og firkantet
  • iblant spontan
  • men ofte ikke.

Jeg kan være

  • ditt og
  • datt
  • men ofte ikke

og jeg vedder på at det er titusenvis av forskjellige gjenfortellinger av meg hvis man skulle ha spurt alle jeg har rukket å treffe i løpet av et liv. Mange av dem sikkert direkte motstridende. (Og neppe alle like flatterende).

Altså, på et vis er vi mennesker ganske enkle vesener. Og vi ønsker ikke å være det, for vi er alle fryktelig individuelle. Samtidig er vi på et annet vis ganske komplekse. Men av en eller annen grunn ønsker vi ikke å være så mangfoldige. Vi ønsker det kunststykket det er å være fryktelig spesiell, men veldig stivnet. En dynamisk karakter med fastspikrede egenskaper.

Sjekk neewsfeeden din på facebook og registrer hvor latterlig mange personlighetstester som dukker opp. Hvorfor bruker man tid på å finne hvilket møbel eller julegjenstand man ligner, eller angivelig er – sånn rent bortsett fra den basale selvopptattheten vi alle innehar? Man ønsker å promotere seg selv som en ferdig form.

Og ofte er det det man finner i selvbiografier. En nokså entydig fortelling av sitt eget liv som feier bort eeeehhhm…ene og uuuuhhhmm….ene i livet, og som derfor virker både estetisk tilfredsstillende og sanne på oss.

Jeg sier ikke at man skal slutte å lese selvbiografier. Men man skal huske på at for hver egenskap du tar inn i en jubileumstale er det minst tredve du utelukker. Og at når man gjenforteller sitt liv kan man gange det antallet med ti millioner. Minst. Jeg snakker sant her.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Akeleiedamen

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

<span>%d</span> bloggere like this: