Ord for dagen – Den hemmelige historien

Jeg håper vi alle er klare til å forlate den sansbare verden, og gå inn i den sublime?

Den hemmelige historien er en roman skrevet av Donna Tartt, utgitt 1992.  Boken var Tartts debut og er oversatt til norsk av IdaLou Larsen. Romanens forteller er Richard Papen.

Finnes det andre steder enn i litteraturen noe slikt som ‘den skjebnesvangre karakterbristen’, den grelle mørke sprekken som deler et liv i to? Tidligere trodde jeg at det ikke gjorde det. Nå tror jeg at det gjør det. Og bristen i min karakter tror jeg er denne: en sykelig lengsel etter det pittoreske for enhver pris.

A moi. L’historie d’une de mes folies.

19 år gamle Richard er på desperat jakt etter å komme seg vekk fra småbyen han kommer fra, og ender opp på et universitet i Vermont. Der får han innpass i en elitistisk liten studentgruppe av greskelever.

Jeg ble forundret over hvor lett de klarte å innlemme meg i sin sykliske og gåtefulle tilværelse. De var så vant til hverandre alle sammen at jeg tror de syntes jeg var forfriskende, og til og med mine mest banale vaner fascinerte dem: som at jeg var glad i kriminalromaner og gikk mye på kino, at jeg brukte éngangs barberhøvler fra supermarkedet og klipte håret selv; til og med at jeg leste aviser og så på dagsnytt på fjernsyn fra tid til annen (en vane som forekom dem å være sjokkerende eksentrisk, og som jeg måtte være helt alene om. Ingen av dem interesserte seg det aller minste for det som skjedde i verden, og deres uvitenhet om aktuelle begivenheter, ja til og med om nyere historie var ganske forbløffende. En gang ved middagsbordet ble Henry helt himmelfallen da jeg fortalte ham at det hadde gått mennesker på månen. ‘Nei,’ sa han, og la fra seg gaffelen.

‘Det er sant,’ sa de andre i kor. De hadde på en eller annen måte klart å plukke opp dette underveis.

‘Det nekter jeg å tro.’

‘Jeg så det,’ sa Bunny. ‘De viste det på TV.’

‘Hvordan kom de seg dit? Når skjedde det?‘)

Bunny som påpeker at månelandingen faktisk er vist på TV, har en sentral rolle i boken, som drapsoffer. Allerede i prologen blir klart at Richard er med på å drepe sin medstudent og kamerat. Det er den 28 år gamle Richard som forteller retrospektivt om de skjebnesvangre hendelsene som skjedde da han var 19 år.

Jeg antar at på ett tidspunkt i mitt liv kunne jeg ha fortalt et ubegrenset antall  historier, men nå finnes det ingen annen. Dette er den eneste historien jeg noensinne vil kunne fortelle.

Den hemmelige historien er en av de mer fullkomne romanene som er skrevet i moderne historie. Min utgave ble kjøpt for 39,- på et billigsalg for endel år siden. Coveret har løsnet og boksidene er oppdelt i tre umake seksjoner, den er lest og bladd i stykker i kjærlighet.

Det er én scene fra disse middagene som dukker opp igjen og igjen, som en besettende understrøm i en drøm.  Ved den øverste enden av det store bordet reiser Julian seg og løfter vinglasset. -Evig liv, sier han.

Og alle vi andre reiser oss også, og klinker med glassene tvers over bordet, som et regiment som krysser sabler: Henry og Bunny, Charles og Francis, Camilla og jeg. -Evig liv, gjentar vi i kor, og tømmer glassene våre samtidig.

Og alltid, alltid den samme skålen. Evig liv.