Posts Tagged 'emily brontë'

Det som revner

Jeg satte meg ned for noen dager siden for å finne ut hva jeg liker i litteraturen. Jeg ventet til det dukket opp noe som appellerte til meg fortløpende. Det var veldig interessant. Jeg skrev:

Skriv en liste med penn og blekk.

Jeg liker historier om det som er hemmelig. Jeg liker historier om galskap og kunst.

Jeg liker det pertentlige og det voldsomme, det filosofiske og det russiske.

Jeg liker besettelse og det som er utenfor og fryktelig.

Jeg liker alt som taler i gåter og labyrinter og kaos og det ordnede.

Jeg liker det sanne og falske og det som er begge.

Jeg liker karakterer og handling. Og et språk som gir feber eller apati. Og noe man bare kan ane. Og det krypende skumle i det.

Jeg liker biblioteker.

Jeg liker biblioteker og støv og det okkulte, det som er skjult og det som skjuler. Jeg liker det grusomme om natten. Jeg liker også tomhet og nihilisme, og alt som er ekstremt og voldsomt, det støyende og det som er stille.

Jeg liker det det er blod i og det som er kaldt og dødt og hvitt. Jeg liker lukkede rom, og det som er tabu. Og mest av alt liker jeg det som ikke kan sies, men som er der likevel.

Se på: ”Jeg liker det sanne og falske og det som er begge” og ”[jeg] liker det som ikke kan sies, men som er der likevel.” Det fikk meg til å tenke på upålitelige fortellere, som jeg har skrevet om blant annet her. Og upålitelige fortellere fikk meg til tenke på Nietzsche, og noe han skriver om tragedien i Tragediens fødsel. Jeg skal straks forklare.

Astyanax død fra Euripides' "Kvinnene fra Troja"

Jeg har skrevet om det apollinske og det dionysiske (mange ganger!) før, fordi det er begreper jeg er opptatt av og de synes alltid relevante. Dette er begreper som er oppkalt etter de greske gudene Apollo og Dionysos. Kort fortalt står det apollinske for kultur, orden og sivilisasjon, mens det dionysiske står for natur, kaos og det ktoniske (fra undergrunnen).

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche ”det apolliniske skinn” for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Nietzsche definerer dette uttrykket som en

tilsløring av den egentlige dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.

Det han sier er altså at en tragedie vil kamufleres i det som har orden, i det siviliserte og det ordnede, mens tragediens egentlige natur er kaos og ktonisk.

Jeg liker labyrinter.

Ifølge Nietzsche avsløres det apolliniske skinn når tragedien avslutter med en klang som apollinsk kunst aldri ville laget. Det er et vakkert bilde, selv om Nietzsche også mener det bokstavelig. I Hedda Gabler av Ibsen spiller Hedda en dansemelodi rett før hun skyter seg gjennom hodet, og hun sjokkererer de andre for det har vært dødsfall og det skal være stille.

 Uh, – hvad er det!

sier Fru Elvsted og farer opp fra stolen. Jeg tror det er det apollinske skinn som revner fordi den dionysiske klangen plutselig hamrer løs i dødshuset.

Apollinsk krig.

Og hvis vi stjeler dette uttrykket og bruker det videre som vi vil, viser det apollinske skinn det fernisset som gjør at vi holder sivilisasjoner gående, hvor vi holder det lovløse utenfor et samfunn med sosiale koder og domstoler, fra skråblikk når noen snakker for høyt i mobiltelefonen til rettsaker hvor mordere blir holdt ansvarlig ovenfor samfunnets lover.

Det apollinske skinn ser vi når samfunnet sender ut unge menn i krig og forferdes av at de lager kamprop (Til Valhall!) og kommer med seiersbrøl når de dreper fienden (Hva? Vi trodde de resiterte menneskerettighetene alvorsfylt!) og i litteraturen ser vi det i Stormfulle høyder når Lockwood i løpet av en drøm går fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.

Dionysisk krig.

Og det er her jeg tenkte på upålitelige forteller og hvorfor jeg så ofte gledes når jeg kommer over dem i litteraturen. For de får det apollinske skinn til å revne. Denne avtalen man har, det uuttalte håndtrykket fra første side i boken mellom leser og forteller: Det revner og under vrimler det kaotiske fra undergrunnen, og det myldrer over kroppen din og inn i munnen din til du kveles.

Stormfulle høyder, scene "iskalde barnehender"

I 1847 ble det utgitt en underlig bok, under det androgyne  pseudonymet ”Ellis Bell”. Tittelen var Wuthering Heights og navnet holdt hva det lovte. En anonym kritiker skrev i 1848:

This is a strange book. It is not without evidences of considerable power: but, as a whole, it is wild, confused, disjointed, and impropable; and the people who make up the drama, which is tragic enough in its consequences, are savages ruder than those who lived before the days of Homer.

Og dette var en av de mer sympatiske beskrivelsene av Wuthering Heights fra kritikkene etter utgivelsen. Boken er en av mine absolutte yndlingsbøker uansett genre og tidsperiode. Den er skrevet av Emily Brontë – søsteren til hun som skrev Jane Eyre.

Wuthering heights er en kakofoni av nekrofile tendenser, brutal vold, og en kjærlighetshistorie som kan sies å overskride begrepet kjærlighet slik vi bruker det i dagligtale. Den kjente forfatteren og litteraturkritikeren Virgina Woolf skrev om boken:

There is love, but it is not the love of men and women.

I scenen jeg skal omtale møter vi Lockwood, Heathcliff og Catherine. Dette er nokså tidlig i boken. Lockwood har vært så uheldig å møte sin husvert, Heathcliff. Lockwood, som selv er en gentleman, vennlig til sinns og glad i hyggelig konversasjon, opplever tidenes kulturkræsj når været tvinger ham til å bli natten over hos Heathcliff. Heathcliff er en av de mer monstrøse skikkelser vi har i litteraturhistorien. Det vil være en underdrivelse å si at han ikke tar fem øre for å pusse hundene på leieboeren sin.

Tjenestepiken fatter til slutt en slags medlidenhet for den etter hvert så forhutlede Lockwood, og viser ham til et rom for natten. På tross av den grusomme velkomsten, sovner han endelig, etter å ha oppdaget og lest litt i en mystisk gammel dagbok, skrevet av en viss Catherine. Han våkner – eller mener at han våkner – av at det banker på vinduet:

I muttered, knocking my knuckles through the glass, and stretching an arm out to seize the importunate branch: instead of which, my fingers closed on the fingers of a little, ice-cold hand!

Den iskalde barnehånden tilhører et vesen som kaller seg Catherine. Hun tigger Lockwood om å slippe henne inn. Lockwood fylles av frykt, når han prøver å trekke til seg armen klynger hun seg til den, og gråter mens hun sier:

Let me in – let me in!

Ved synet av barnets ansikt på den andre siden av vinduet, blir Lockwood fylt av terror og ikke medynk. I et tidligere innlegg om Camille Paglia har jeg skrevet om begrepene apollinsk og dionysisk. I denne boken kan Lockwood sies å være en apollinsk skikkelse, en mann av sivilisasjon og ordentlighet. Wuthering heights er en studie i hvordan korrumpere sivilisasjon, hvor smittende sadisme er, og hvor skrøpelig sivilisasjon kan vise seg å være.

Terror made me cruel

innrømmer Lockwood, og bruker knust glass for å skjære bloddryppende sår i barnearmen for å komme seg løs fra hånden som nekter å slippe ham. Denne scenen er fylt av dionysisk terror. Dette er redsel fra undergrunnen, naturen, det andre, det som står utenfor huset vårt og forsøker å komme seg inn. Ved å se forbi barnets ansikt har Lockwood sett uforfalsket dionysisk natur, og han har rett når han sier

If the little fiend had got in at the window, she probably would have strangled me!

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche begrepet ”det apolliniske skinn”, for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Begrepet spiller på at i tragedien er det ”en tilsløring av den egentlige, dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.” Når tragedien ender, så ender den med en klang som virkelig apollinsk kunst aldri ville laget, og det apolliniske skinn blir avslørt. I scenen fra Wuthering Heights er det en slik dionysisk klang tilstede fra første synet av det lille barnegjenferdet.

Den iskalde, lille hånden som griper om Lockwoods hånd og nekter å slippe, setter an en tone som spiller på skillet mellom kultur og natur, det siviliserte mennesket og ”det andre”. Det skrøpelige skillet mellom det varme, trygge soverommet hvor gentlemannen Lockwood befinner seg, og den skremmende naturen hvor dionysiske krefter er, blir vist gjennom det knuste vinduet. Det blir også vist gjennom Lockwoods plutselige personlighetsforandring fra galant til grusom og hans forsøk på å stenge for hullet i vinduet med en mur av kulturens bøker for å hindre det dionysiske gjenferdet å komme inn. For bokmuren rister og beveger seg av naturens iskalde, fiendtlige fingre, og i løpet av en drøm går Lockwood fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Akeleiedamen

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

<span>%d</span> bloggere like this: