Posts Tagged 'dld'

Om ironi og Datalagringsdirektivet

Jeg leste Kathrine Aspaas’ kronikk i Aftenposten: Fri oss fra det skjulte, og for første gang på nokså lang tid, ble jeg usikker på min egen ironidetektor.

Kathrine Aspaas er for datalagringsdirektivet fordi hun mener at åpenhet gir frihet. Dette argumenterer hun for på en nokså pussig måte, som innebærer alt fra å fortelle at hun tar medisiner mot depresjon til en slags hyllest til Wenche Foss. Ispedd er også en liten snutt med drømmerier om hvor fint det hadde vært hvis sveitsiske banker hadde vært mer åpne.

Selv er jeg mot datalagringsdirektivet. Faktisk synes jeg det hele er en ulykke. Enda verre, det er en villet ulykke. Samme dag jeg leste den for meg bisarre kronikken, gjenfortalte jeg den til en kamerat.

Så hele poenget hennes,

sa jeg.

Hva hun liksom bygger hele sin skrøpelige argumentasjon med, er at fordi hun finner det befriende å dele med aftenpostens lesere at hun er deprimert og går på medisiner, så er hun for at hennes åpenhet rettferdiggjør at alle vi andre skal tvinges inn i en overvåkningssituasjon.

Min venn som ikke hadde lest kronikken, sa:

Men er du sikker på at hun ikke bare er ironisk?

Og der stoppet det. For jeg hadde vært sikker da jeg leste teksten. Den virket ikke ironisk. Men når jeg satt igjen med essensen av Aspaas meninger, virket den jo ytterst ironisk. Det finnes vel ingen nogenlunde oppegående mennesker som kan argumentere på denne måten?

«Ironi» kommer av det greske eironeia som betyr «forstillelse». Bokmålsordsboken definerer ironi slik:

det å si det motsatte av det en mener på en slik måte at ens virkelige mening skinner igjennom […]

Og nå har jeg lest kronikken om igjen. Flere ganger. Og slik er det blitt at hver gang jeg leser den, tenker jeg: Hun er ikke ironisk. Hun bruker for mange hedersord og vendinger uten å signalisere en avstandstagen. Det er en absurd argumentasjon som munner ut i en absurd konklusjon, men det absurde er ikke med nødvendighet sammenfallende med det ironiske.

Men hver gang jeg vender meg bort fra teksten, kan jeg ikke se noe annet enn Wenche Foss og en gjeng som danser en slags frihetsdans mens de gumler antidepressiva og synger solidaritetssanger hvor teksten består i at det er  overvåkning som skal sette oss fri.

Noe som selvsagt virker veldig ironisk.

Datalagringsdirektivet er jo en ironi i seg selv. Den sier at vi alle er kriminelle og må behandles som kriminelle. Samtidig forutsetter den at våre overvåkere aldri er kriminelle,  og at dermed ingen noensinne kommer til å prøve å benytte seg av de enorme mengder med data man nå skal lagre.

Kanskje jeg rett og slett har avslørt tidenes spøk.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

<span>%d</span> bloggere like this: