Du skal aldri stole på noen som påstår de ikke har fordommer. Enten lyver de, eller du har møtt et menneske med forferdelige dårlige kunnskaper om seg selv. Vi oppfatter verden gjennom fordommer. Uten gjenkjennelse og en viss link til kjent kunnskap ville hverdagen vært som å bevege seg gjennom stjernestøvstorm, og vårt eget sinn ville også oppløses som støv.
Forestill deg at denne veien er sinnet ditt.
Å lage fortellinger er en måte å sortere verden på, som vi alle bruker. Jeg skriver alltid i tankene mine. Eller rettere sagt, jeg forteller. Jeg lager en fortelling utfra de mange løsrevne inntrykkene jeg mottar. Jeg skaper en begynnelse og en avslutning, og ikke minst skaper jeg en mening.
Jo pinligere en ting er, jo mer terapeutisk er fortellingen. Nå ser jeg selvsagt bort fra de tingene som er for fryktelige til å nærme seg, det du ikke engang orker å formulere i hodet. Men legg merke til hva du gjør neste gang noe ganske pinlig skjer. For eksempel at du sklir på fortauet foran en buss fylt med fnisende tenåringer, og blir dratt tilbake til ydmykende ungdomsskoleår idet skjørtet ditt flyr opp i ansiktet ditt mens du ligger og spreller på en smått kalvelignende måte.
Når bussen er kjørt og rødmen har kjølnet begynner fortellingen å tikke i hodet. Du lager det om til en morsom historie, forstørrer dine egne ansiktsuttrykk, lar 15-åringene gape bestialsk i latterhikst, scenen går i sakte film i karusell om og om igjen. Og du forteller denne fortellingen, og gjenforteller den. Om og om igjen, dramatiserer du den.
Ved å skape en avstand til opplevelsen gjennom fortellingen, får du kontroll over f.eks den sviende følelsen det er å være til latter. Vi trøstes gjennom det narrative. Gjennom det narrative støper vi alle våre kaotiske følelser, lengsler og begjær til noe meningsfylt, til noe vi kan kommunisere og bli gjenkjent i. Det er derfor fortellingen aldri kommer til å forsvinne, så lenge det eksisterer mennesker. Vi er narrative vesener.
