Posts Tagged 'dannelse'

Det svarte hullet (oppfølgingsinnlegg)

Dette innlegget er et oppfølgingsinnlegg til Dannelse i skolen. I denne posten argumenterte jeg for en radikal omlegging av dagens skolepolitikk.

Oppsummert var hovedargumentet mitt at det ligger en forfeilet ideologi til grunn for hvordan vi har organisert skolen vår, og at dette må forandres. Av konkrete ting jeg foreslo var å forandre lærerutdannelsen, og fokusere mer på kunnskaper enn holdninger i skolen.

Jeg har fått en rekke kommentarer på dette, og det fikk meg til å tenke på en bok jeg er veldig glad i.

I Den hemmelige historien av Donna Tartt, blir en kvinne i boken kalt «det svarte hullet», fordi alle samtaler blir til tomrom hver gang hun kommer inn i rommet.

Stråmannsargumentasjon er som svarte hull.

Stråmannsargumentasjon fungerer omtrent på samme måte. Alle diskusjoner blir til tomrom hver gang de får regjere.

Wikipedia definerer denne debatt-teknikken slik:

I retorikk og logikk er stråmann eller stråmannsargumenter en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som det er lett å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.

I kommentarfeltet dukket det opp en rekke slike motargumenter. Jeg har tatt ut de viktigste for å vise hvorfor de er feil.

Løst oppsummert lød de slik:

«Barn trenger først og fremst kjærlighet og mat.»

Dette er et stråmannsargument fordi det insinuerer at motdebattanten er et ondt menneske som ønsker å sulte små barn, og nekte dem kjærlighet. Argumentet bygger på at det er en naturlig motsetning mellom kjærlighet til kunnskap, og kjærlighet til mennesket. Det er selvsagt feil.

«Så du ser ned på skoletapere altså. For et slemt menneske du er.»

Dette er et åpenbart stråmannsargument. Det er også en type ambivalent argumentasjon vi ser mye av i samfunnsdebatter generelt.

Å si at person A er teoretisk dyktigere enn person B, er altså ikke det samme som å si at person A har høyere verdi enn person B som menneske.

Om du mener at dette er det samme, sier det mer om ditt menneskesyn enn motstanderens. Det er derfor jeg kaller det for et ambivalent argument.

I tillegg til å vise et menneskesyn som sorterer mennesker i verdikategorier etter intellektuelle ressurser, vil en slik argumentasjon føre til det motsatte av det som er ønskelig. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Det er ikke bedre for den enkelte, eller for samfunnet som helhet å late som om alle er like dyktige til alt. Det er en tragedie for de som ikke i utgangspunktet er så flinke på skolen, at vi utdanner lærere som selv ikke var spesielt flinke på skolen.

En dyktig lærer må være faglig dyktig, og en god pedagog. De fleste gode lærere vil derfor også være teoretisk dyktige.

Alle elever, i alle kategorier av ressurs-skalaen, lærer mer og bedre av en dyktig lærer, enn av en mindre dyktig lærer.

Det er helt absurd at dette i det hele tatt diskuteres.

«Kunnskap er ingen ting hvis læreren ikke klarer å lære det bort.»

Nei. Det er her den pedagogiske biten kommer inn. En dyktig lærer kan sitt fag, og er en god pedagog. Dette er stråmannsargumentasjon fordi det insinuerer at motdebattanten har et svært ensidig syn på lærerrollen. Det finnes helt sikkert mange som er briljante i sitt fag, men som ikke greier å lære det bort. Det er selvsagt ikke disse vi vil ha som lærere. Men det er altså ingen naturlig motsetning mellom det det å være teoretisk dyktig, og det å være pedagogisk dyktig. I lærerutdanningen er man avhengig av at det er mulighet for å sile ut underveis.

«Man trenger ikke mastergrad for å jobbe i barneskolen»

Dette er ikke et stråmannsargument, men det er et dårlig argument. En mastergrad i lærerutdanningen bør inneholde pedagogiske og didaktiske emner. Utsagnet over bygger på en påstand om at barns psykologi er enklere, jo yngre barnet er.

Det er en veldig spesiell påstand, som ikke har belegg empirisk.

Hvis det eneste som fordres av en lærer som skal lære bort alfabetet, er at han selv kan alfabetet, trenger vi ikke lenger bekymre oss for lærermangel. Da kan vi jo la 8-åringer undervise 6-åringer, så fremt de har lært seg alfabetet.

Uff da.

Så kommer vi til det kanskje merkeligste i hele debatten. Det er fraværet av argumentet for at dannelse må innebære et fokus på holdninger mer enn kunnskap. Implisitt i et slikt dannelsesbegrepet ligger frykten for kunnskap, og troen på at «ren kunnskap» er umoralsk og vil føre oss til alt fra gasskamre og atombomber. Om dette er det mye å si, og kanskje jeg gjør det en dag.

Advertisements

Dannelse i skolen

Jeg har skrevet om dannelse i skolen. Kronikken stod på trykk i Klassekampen lørdag 5. november -11 under navnet «Lærdommer fra Finland».

Bekymringen over norsk skole har vært økende de siste årene. Finsk skole blir stadig trukket frem som et eksempel til etterfølgelse, men vi glemmer det faktum at hverken lærere, skoler eller elever oppstår i vakuum. Vi kan ikke kopiere finsk skole, for nordmenn flest ønsker seg ikke et finsk samfunn, til det er vi for rike og antiautoritære. Det er likevel flere ting vi kan lære av finsk skole: Skolepolitikk er for viktig til å bli lagt ut for valg, og lærere bør være langt over gjennomsnittet akademisk dyktige.

I Finland er ikke skolepolitikk et tema. Skolen styres av kompetente fagfolk, og både folket og politikere stoler på sine lærere, noe de har all grunn til. Landets lærere har med rette høy status i det finske samfunnet. I Norge er skole et hett tema i valgkampen. Debatten er fylt av kunnskapsløs støy og vill synsing om lærertetthet, timeantall, frukt og andre detaljer. Ingen partier i dette landet tør å ta konsekvensene av faktum: Kvaliteten på skolen avgjøres av kvaliteten på lærerne.

En rekke ubehagelige sannheter er ikke blitt sagt tydelige nok. Vi tar inn lærerstudenter som ikke selv er spesielt dyktige på skolen. Det er en oppskrift på undergang. «Dere kommer nok til å synes at det er mange vanskelige artikler på pensum, men heldigvis trenger dere ikke kunne alt utenat til eksamen», sa en av foreleserne mine på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Hva slags elevmasse er det som får ham til å si noe slikt?

Har du en treer i snitt, er du enten en grov underyter, eller du er ikke spesielt skoleflink. Du blir ikke en god lærer hvis du ikke er faglig dyktig. Yrket godt utført, krever en teoretisk dyktighet og en evne til refleksjon som for de fleste vil bety et karaktergjennomsnitt på langt over tre. Det hjelper ikke at norsklæreren din er et skjønt menneske, hvis hun ikke kan stave.

Det er ikke så mange årtier siden det var de flinkeste i klassen som ble lærere. Slik er det ikke lenger. For å få tilbake denne søkermassen, og beholde de dyktige lærerne som allerede jobber i skolen, må læreryrkets status høynes. Vil vi i tillegg ha glimrende pedagoger og formidlere, må vi virkelig ta noen grep. Før lærerutdannelsesreformen på 70-tallet, lignet finske læreres utdanning den vi har i Norge i dag.

En lignende revolusjon er selvsagt mulig også i norsk skole. Profesjonaliser utdannelsen. Flytt den til universitetet og utvid den til en mastergrad. Gjør opptakskravene høye og utdannelsen krevende med hard utsiling underveis. Øk lønnen drastisk, og la oppsigelsesvernet i skolen midlertidig svekkes. Et samfunn får den skolen den ber om, og det vi har bedt om er for dårlig.

Dannelsesbegrepet er viktig i norsk skole, men er i årenes løp blitt omformet til å omhandle holdninger mer enn kunnskap. Hva slags holdninger samfunnet ønsker at borgerne skal ha, er det altså jeg som lærer som forventes å forme. Mye av mitt studie er i praksis sentrert rundt skolens oppdragende virksomhet. Det går i en relativt politisert form for antirasisme, fremming av demokratiske holdninger, toleranse og likestilling. Å vektlegge skolens holdningsdannende perspektiv som så sentralt i lærerutdanningen at det nærmest fordriver viktige didaktiske spørsmål, er idioti.

I Dagbladet denne uken, lanserte Gunhild Dahlberg «den seksuelle skolesekken». Skolen bør ifølge Dahlberg ha ansvaret for å gi alle elevene den samme seksualmoralen. Dette må gjøres fordi «den norske mannen [er] skikkelig god på å voldta damer.» Jeg takker for den rørende tilliten Dahlberg har til lærerstanden, men tror likevel vi ville hatt en bedre skole hvis folk forstod at å velge noe, er det samme som å velge bort. Og kanskje reflekterte litt rundt begrensninger i skjæringspunktet mellom realisme og idealisme.

Mantraet: «(velmenende holdning) må inn i skolen» blir uttalt for hvert samfunnsproblem som dukker opp, og er omtrent like effektivt som å gå i fakkeltog mot overfallsvoldtekter. Neste gang noen ønsker en ny holdning undervist i skolen foreslår jeg følgende tre krav: Forskning som viser en signifikant effekt av holdningskampanjer. Konkrete forslag på hva som skal tas vekk fra pensum og i hvilket fag for å få plass til undervisningen i den holdningen. Og forskning som viser at gode holdninger kan forsørge befolkningen fremover.

Det er selvsagt vanskelig å motsi ønsket om et dannet folk, men jeg skal gjøre et forsøk likevel: Hvis begrepet dannelse skal ha noe som helst hensikt i skolesammenheng, må det innebære et sterkt fokus på kunnskap, ikke bare hvilke holdninger jeg skal innprente mine elever. Om skoleverkets primære oppgave skal være å jobbe mot spiseforstyrrelser, selvskading, og ellers alt som er leit, vil det ikke lenger være en skole. Pussig nok kan det også virke som ovennevnte problemer heller ikke minker i samfunnet, på tross av skolens økte fokus på sosiale problemer. Jo mer skolen prøver å favne, jo mindre får den til.

Når et samfunn planmessig og gjennom årtier bygger ned sin egen skole ved å forenkle pensum, og lar kravene for opptak til lærerutdanningen senkes, vil det føre til faktiske konsekvenser i samfunnet vårt. Den dagen andelen funksjonelle analfabeter blir et reelt problem i vårt demokratiske og tekstbaserte samfunn, undrer jeg på om folkeaksjoners fokus vil endres fra kampen mot mobbing, til kampen for en forsvarlig offentlig skole.

Det kanskje vanskeligste ved en reell skolereform, er at samfunnets holdning til hva en god lærer og en god skole er må endre seg. At folk flest murrer over skolens tilstand, betyr ikke at de ikke er indoktrinert i tanken om at det viktigste er at læreren «lærer elevene sine hva det vil si å være menneske».

På den annen side kommer vi aldri til å la ideologiske føringer gjøre at vi får kirurger som søkte på medisin fordi «det var lett å komme inn på», og fordi «de ville jobbe med mennesker». Det er ironisk, siden et par generasjoner med dårlige kirurger ikke vil være i nærheten av å kunne tilføre så mye skade i samfunnet, som det et par generasjoner med dårlige lærere kan.

Å skrive som smittende hoste

I en samtale i Store forventninger av Charles Dickens, diskuterer Pip og Biddy om det å lære. Pip lurer på hvordan Biddy greier å lære så lett, og Biddy returnerer vennlig spørsmålet når hun sier at hun like gjerne kan spørre Pip om det samme. Pip svarer:

 

Store forventninger

 

«Jeg er ikke enig; for når jeg kommer inn fra smien om kvelden, kan alle se at jeg anstrenger meg for å lære noe. Men du anstrenger deg aldri for det, Biddy.»

«Det smitter vel litt – som en hoste,» sa Biddy stille, og fortsatte å sy.

Siden jeg bor i Bergen var det omtrent på denne tiden jeg måtte springe inn fra verandaen grunnet et uventet regnskyll. Men Biddys replikk hektet seg fast i meg de neste dagene.

Jeg koblet det med Dickens måte å skrive på. I et annet innlegg sammenlignet jeg det å lese Dickens med den samme fryden som å helle en håndfull perler ned en bakke.

Biddy som sammenligner læring med smittende hoste kunne like gjerne snakket om sin egen skaper. Jeg finner få passende steder å avslutte lesningen i en Dickensroman, nettopp fordi Dickens er en djevel på den velkjente Mentos-effekten. (En er aldri nok, og brått har man glefset i seg alle.)

Det er noe Mozart over Dickens, fengende nok til at man blir revet med som om det var sukkerspinn i tivoli, men dypt nok til at det varer i århundrer.

I november skal litteraturtidsskriftet Biblioteket gi ut et temanummer om serielitteratur. Her gir vi plass til alt fra Margit Sandemo til Knausgård. Charles Dickens skrev som kjent også i serier, og vi har fått Dickens-ekspert og litteraturprofessor Tore Rem til å bidra med en artikkel om ham. Jeg må innrømme at jeg gleder meg som et barn.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: