Archive Page 3

Ukens anbefalinger

Kaffedamen anbefalte et av innleggene mine denne uken. Det var veldig hyggelig, og da kom jeg på hvor glad jeg er i å dytte på andre mine egne anbefalninger. Så her kommer en kort oppsummering av hvilke blogginnlegg, tegneserier og bøker du ønsker å lese denne uken.

Blogger

Hyperbole and a Half er den type blogg hvor man nesten bør begrense tilbakemeldingen til de som ikke har noe

Om monstrene i skapet om natten. Tegnet og fortalt av Allie Brosh fra bloggen Hyperbole and a Half.

glede av den. Hvis jeg skal få den til å høres kjedelig ut, er de tørre fakta at bloggeren Allie Brosh tegner og skriver om sine egne barndomsopplevelser.

Hvis jeg skal få den til å høres så fin og ufattelig morsom ut som det den faktisk er, skal jeg holde helt munn og la deg klikke på denne linken.

Bøker

Vi hopper over i romanens verden. Dette er en norsk roman jeg ikke har lest på lenge, men som jeg husker veldig godt, nemlig Triggerhappy av Trond Davidsen.

Jeg leser mange bøker, og mange av dem sletter jeg i etterkant mer eller mindre fra hukommelsen. Kanskje jeg husker tittel eller navnet på forfatteren, eller muligens en karakter, eller jeg ser på bokomslaget og vet at jeg har lest denne boken, men at den kan handlet om hva som helst.

Denne husker jeg.

Jeg har funnet både slakt og hyllester av denne romanen, men velger å trykke det samme sitatet som Fredrik Larsen (i Universitas for mange år siden under overskriften «Barnslig makkverk«) gjorde for å vise hva han syntes om boken:

«Jeg har drukket sånn en flaske Sophia og røkt en joint eller noe og Esther har drukket sånn en flaske Sophia og, du vet, tatt noe knips så hun er skikkelig klar for noe musikk som ruler, så spør hun meg liksom om jeg vet hvem som er DJ på Kristiania, og jeg sier at jeg tror det er, og jeg sier: Hun der Anka eller noe, og Esther sier: DJ AK, og jeg sier: Ja, og Esther sier: Fy faen, og jeg sier: Nemlig, og så sier jeg at crowdet på Kristiania er skikkelig boring, og jeg sier: Bare trash girls og sopere liksom.»

Om ikke noen gir den til deg foreslår jeg at du kjøper den.

Og en bok til

Denne uken ønsker du deg en bok til, det er Sexual Personae:  Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson av Camille Paglia.

Kontroversielle og briljante Camille Paglia analyserer mer eller mindre hele den vestlige (kunst)historie og i tillegg til de mange gode poengene gjør hun det også på en lesverdig måte.

Jeg vet ikke hva mer du kan ønske deg?

Les mer om denne boken her på bloggen. Og mens du er i gang kan du også sjekke ut Vamps and Tramps: New Essays av Paglia.

Tegneserier

Du ønsker deg definitivt den episke tegneserien Preacher av Gart Ennis og Steve Dillon som ble utgitt mellom 1995 og 2000. (Tilsammen 75 numre)

Med antall nummere sier det seg selv at historien kan være vanskelig å oppsummere. Men umulige oppgaver er alltid de morsomste, så vi prøver likevel:

Vi møter gralen, vampyren Cassidy, genesis, familien fra helvete, Saint of Killers og John Wayne.

(Det vil virke mer logisk når du begynner å lese serien.)

Først og fremst møter vi Pastor Jesse Custer som har fått en stemme som er like mektig som Gud den allmektige. Og Gud selv? Han har sluttet.

Du kan kalle det skittenrealisme med en rekke overtroiske elementer, og det er virkelig særs underholdende.

Om det politiske

There is no such thing as a moral book or an immoral book. Books are well written or badly written. That is all.

Sa Oscar Wilde.

Man skal være svært forsiktig med å blande politikk og kunst. Synes jeg. Det er fordi jeg mener at innenfor kunst skal etikk alltid være underordnet estetikk.

Rent konkret betyr det at jeg fint kan like bøker med budskap som for meg er amoralske. Rent konkret betyr det faktisk at jeg liker en rekke umoralske bøker.

I siste Morgenbladet anmelder journalist Espen Grønlie en bok som heter Ut og stjæle fra American Apparel. Boken er skrevet av Tao Lin og er oversatt til norsk av Audun Mortensen. Jeg har ikke lest boken, det er anmeldelsen av den jeg har hengt meg opp i. Den er anmeldt under overskriften

Apolitisk bagatell

Espen Grønlie nevner flere positive ting ved boken, men det gigantiske ankepunktet slik jeg leser denne anmeldelsen er disse ordene:

Man kan spørre: Er Ut og stjæle fra American Apparel et oppgjør med amerikansk politietat og fengselsvesen? Svaret er et rungende nei!

Legg spesielt merke til utropstegnet her. At en bok kan ha en hovedperson som sitter i et fengsel i USA uten at det er et

rungende oppgjør

med ditt og datt, er tydelig så uhørt at her krever det sterkere effekter enn et vanlig punktum. Anmeldelsen avsluttes med disse ord:

Det bør nevnes at boken flere steder er direkte morsom. Personlig opplever jeg den likevel mest som en bagatell. Min anbefaling er: Les noe mer politisk enn dette.

  • Jeg tenkte: Javel.
  • Så tenkte jeg: Hvorfor det?
  • Videre tenkte jeg: Grønlie mener altså at min tid må brukes til politiske bøker. Mon tro om han mener all slags politiske bøker? Med allslags budskap? Og allslags lesning? Politikk er politikk liksom?

Eller …

En umoralsk bok.

(og her fikk jeg en mistenksom rynke i pannen)

Mener han kanskje at jeg bør lese en viss type bøker? Som kanskje kritiserer de rette tingene på den riktige måten? Slik at jeg på en måte blir sittende med det riktige budskapet?

Og deretter ble jeg rett og slett sur.

  • Hold dere unna kunsten, tenkte jeg.
  • La de grafsende etiske fingrene deres tjafse seg vekk fra mine boksider.
  • Etikk er etikk og estetikk er estetikk, og aldri skal de to møtes.

I innlegget Vi tiltrekkes av de motbydelige skrev jeg:

Vår litterære kanon er fylt av både umoral og amoral, og våre litterære helter er alt fra mordere og horebukker, til fyllesvin og opprørere. Vi lager oss ikoner i litterære karakterer, som vi ellers ville krevd besøksforbud mot.

Jeg har ikke noe imot politisk litteratur – det er et underordnet tema for meg. Jeg har heller ikke noe generelt imot bøker hvor hovedpersonen har krøller, eller bøker hvor en av bifigurene er skilt. Eller gift. Jeg velger meg hverken til eller vekk fra slike bøker.

Amoral. Umoral.

Boken er god eller dårlig. (Eller noe midt i mellom som kanskje de fleste bøker som blir utgitt er). Om boken er et forsvarsskrift for det amerikanske fengselsvesenet, et ”rungende oppgjør” eller en beskrivelse – det er ikke dette som bestemmer kvaliteten på en bok, det er heller ikke dette som bestemmer hva jeg faktisk leser.

Den eminente professor Harold Bloom skrev i The Western Canon. The Books and School of the Ages at det er et tegn på degenerasjon innenfor litteraturstudiet når det blir regnet for eksentrisk å mene at det litterære ikke avhenger av det filosofiske, og at det estetiske ikke kan reduseres til ideologi eller metafysikk.

Det er så sant som det er sagt.

Om å skrive

Jeg har lyst til å skrive litt om det å skrive.

Det har nemlig hendt jeg har googlet meg rundt etter erfaringer om skriveprosessen.

Jeg synes det skulle vært mer av denne type intervjuer/artikler/innlegg på nettet.

Om å skrive.

99% av det jeg har funnet har ikke hjulpet meg, men det er verdt det for de 1% med tips og råd som faktisk har hjulpet.

Dessuten synes jeg det er underholdende lesning.

I de årene jeg har skrevet har jeg gjort så mange merkelige ting for å skrive videre, i alle slags genre innenfor faglitteratur og det skjønnlitterære, og det som på en måte ligger litt i mellom. Jeg har prøvd en rekke metoder, alt fra det virkningsløse til det katastrofale og til det som har fungert.

Én ting jeg virkelig har lært meg, er at det som fungerer for en person, kan være helt meningsløst for en annen.

Så 99% av det du finner her, kan du sikkert forkaste for deg selv.

(Men kanskje det kan være underholdende lesning).

1.

Skriv en synopsis og en (kort) kapitteloversikt.

Veldig ofte henfaller jeg til det å skrive uten en plan. Jeg har kanskje noen svevende idéer, og så begynner jeg å skrive dit inspirasjonen trekker meg. Det finnes noen fordeler ved denne metoden, og endel ulemper.

En av konsekvensene innebærer ofte at man (nesten bare) skriver når man er inspirert. Det kan føre til gode tekster, men virkelig inspirert er man sjelden 24 timer i døgnet.

Oversikt. Nesten alltid en fordel i de fleste prosesser.

Jeg har derfor etter bitter erfaring lært meg at en synopsis (kort sammendrag av hva som skal skje i teksten) og en kapitteloversikt, kan være svært nyttig.

Når du ikke er det minste inspirert men likevel bør skrive kan du gå tilbake til denne oversikten. Ligner du det minste på meg, vil den kontinuerlig forandres. Den bør ikke skrives i sten, og den kan gjerne se amatørmessig ut.

Det er ikke denne teksten som skal bli lest, så om den ser ut som noe en barneskoleelev har rablet ned i skamfylla er det helt ok, så lenge den er til hjelp. Noe som fører meg rett videre til neste punkt.

2.

Slett Slett Slett

Eventuelt

Flytt Flytt Flytt

Når du bestemmer deg for at ikke hver setning skal være fullendt og at det er helt greit å rable, blir alt mye lettere.

Det er lett å bli desillusjonert når man holder på med samme tekst og idé i lange perioder, uten å få noe mer håndfast enn en rekke sider med tekst som går opp og ned og ser ut til ikke å ende i noe som helst.

Med en kapitteloversikt vet du hva du skal skrive. Hvis du ikke er redd for å feste setninger på papiret, har du en veldig fordel. La oss si du setter deg ned og velger ut en av underemnene/scenene som skal inn i kapitlet. Bare skriv. Ingen skal lese før du tillater det.

Et ypperlig redskap i skriveprosessen

La oss nå si at du har skrevet to sider om dette. Dagen etter leser du den på nytt. Og ser at minst ett avsnitt kan slettes tvert. Ett avsnitt vil du ikke slette fordi det er brukende ting der, men kanskje de ikke fungerer her?

Opprett et annet dokument hvor du putter slike ting. Jeg har litt sletteangst, men har funnet ut at dette er en type angst som kan bruke til noe nyttig. Et poeng som ødelegger en del av denne teksten i dette kapittelet, kan være et fantastisk poeng et helt annet sted.

Kill your darlings-prosessen er noe av det som fullfører mine tekster. Om teksten flere steder hakker og du kvier deg fryktelig for å fjerne noe, men det hjelper heller ikke å omskrive, er det ofte det som skal til.  Det er de stedene med idéer, setninger og avsnitt som du ikke klarerå gi slipp på fordi du elsker dem, men som rett og slett ikke passet inn der de ble satt.

Tiden er kommet for å gråte sine modige tårer, klippe dem vekk, og legge dem i en mappe, og konstaterte at teksten ble ti ganger bedre.

Hovedpoenget mitt under dette punktet, er at å skrive en scene, eller en side som regel bare er en del av jobben. Og ofte der man stopper, fordi man tror det skal være fullendt etter det.

Når sannheten (eller i hvert fall min sannhet) er at denne scenen eller dette avsnittet enten kan bli klippet bort eller omskrevet utallige ganger. Og når det faktum først når inn, er det kanskje ikke så skummelt å bare skrive den.

3.

Bulldogbittet

Da den ene hunden min var ti måneder, ble han stygt og overraskende angrepet av en voksen hund som veide 3-4 ganger mer enn ham selv. Hunden min brukte sin raseegenskap elegant:

Bulldogbittet.

Han hoppet opp på angriperen, bet seg fast og holdt dette bittet gjennom hele kampen. Han ble kastet hit og dit og glefset etter, men han holdt dette bittet, til den andre hunden kapitulerte.

Da først slapp han, danset glad hjem (og fikk dessverre kink som varte i en uke), men poenget her er at han vant en kamp med en dobbelt så stor hund. Her snakker vi ren trass altså. Er det viktig nok, biter man seg fast om man så blir slengt hit og dit i kampens hete.

Bulldogbittet.

Det er litt det samme med en tekst. For å skrive en stor tekst tar for de fleste lang tid, og man må lide seg gjennom utallige timer med dødtid og virkelig forunderlig dårlig skrevne setninger for å ende opp med det som er godt.

Men det er også en annen side av dette bulldogbittet. Du må vite når det er på tide å slippe. Jeg lærte dette gjennom å tenke: Ville jeg vært interessert i å lese dette selv?

Jeg satt med et spesielt kjedelig underemne en gang og virkelig vred meg, jeg kunne ikke vente til jeg ble ferdig med å skrive den ferdig. Samtidig virket det som en absolutt sannhet at jeg måtte ha den med grunnet det planlagte forløpet i teksten.

Til slutt ble jeg sittende og se sløvt på datamaskinen og tenke: Som leser ville jeg funnet dette komplett uinteressant. Det ville vært en av de stedene hvor blikket mitt liksom bare glir videre av seg selv. Jeg vil heller putte skrikende marker inn i ørene mine enn å skrive ett minutt til på dette, tenkte jeg.

De fleste andre fant sikkert ut av dette lenge før meg. Men jeg trengte faktisk litt tid for å forstå at det er veldig mye lettere å skrive når du synes det du skriver er interessant. Og relevant.

Så må man bare lære seg å skille mellom når man skal bite seg fast, og når man skal slippe.

Om du er forelsket nok i en grunnidé, så bit deg fast. Om en av scenene, eller en del av tematikk får deg til å ville bite av deg dine egne fingre fordi det er så lite fengslende, så ta en runde om igjen på hvor nødvendig det er å ha det med.

4.

Ting tar tid

Eller

Prioriter

Med mindre du er av Stephen King-materiale bruker du litt tid på å skrive en virkelig lang tekst.

Det er jo ikke bare det å skrive. Du bør jo tenke en del. Og skrive masse. Og redigere masse. Jeg bruker også lesing aktivt som en del av det å skrive. Mer om det under neste punkt

Uansett, poenget er at det tar tid. Og at du må gi det tid. Og dette: «Du må gi det tid», bør ikke være en hvilepute for å dra ting ut av eninga, men heller få deg til å tenke at du må ta den tiden. Og alltid fra noe annet.

Ting tar tid.

Det kan være en idé å gå skånselløst gjennom sine egne dager, og se hva du bruker tiden til, om du aldri finner tid til å skrive på et prosjekt som er viktig for deg. Er det noe du kan fjerne uten å oppløse familien eller gå i stykker? Hvor mye tid bruker du f.eks på tv? Eller internett? Eller andre ting? Om du reduserer noen av disse vanene, planmessig og hver dag, vil du kanskje frigjøre en time eller to om dagen. To timer om dagen er brått 60 timer hver måned. Man kan komme et stykke på 60 timer.

Og klarer du ikke å skrive i denne tiden, kan du redigere. Eller planlegge. Eller lese noe som kan hjelpe deg videre.

5.

Les!

Hva var det jeg likte så godt med den romanen igjen, tenker jeg og leser den en gang til.

Var det fortellerstemmen? Handlingen? Den manglende handlingen? Det praktiske språket? Det poetiske språket? De fantastisk lange setningene, eller kanskje de korthugne? Den bisarre handlingen, eller muligens det motsatte?

Bruk det for hva det er verdt. Er det faglitteratur du skal skrive? Les de beste faglitterære forfattere du vet, med nøyaktig samme teknikk.

Les. Og les litt til.

Under punkt 3, populært kalt ”Bulldogbittet”, skrev jeg at det blir absurd mye lettere å skrive når du faktisk er interessert i det du skriver. Sammenlign vellykede tekster med din egen tekst, og se om det er komponenter du kan gjøre bedre.

Et av målene bør være å skrive en tekst man ville blitt meget fornøyd over å oppdage, hvis noen andre hadde skrevet den.

Skriv ned noen punkter du beundrer hos ulike forfattere, og øv deg på å få disse momentene inn i din egen stil. Har du selv en kronglete skrivestil, men elsker det når du finner akademiske forfattere som skriver lynende klart – og enkelt?

Øv. Skriv korte tekster om hva som helst, gjennomgå din egen tekst med akkurat dette for øyet. Kunne du brukt andre begreper? Kunne du kortet ned denne setningen?

6.

La andre lese

Dette er mitt elsk og hat-punkt. Jeg har funnet det (ofte) utrolig nyttig å la andre lese teksten. Noen ganger sier de stupide ting du bare kan overse. Noen ganger kommer de med ros. Enkelte ganger kommer de til å kreere drapsfantasier hos deg.

Jeg er overrasket over hvor muggen jeg kan bli på min egen tekst, og da i særdeleshet når det gjelder tekster jeg investerer mye i, spesielt det skjønnlitterære.

Så mange feil. Så få setninger.

Jeg har tidligere anmeldt en del, jeg har også lest manuskripter for forlag, og jeg har kommentert mange bekjente og venners tekster. Som (norsk)lærer retter jeg til alt overmål daglig på andres språk og tekster.

Men det er noe annet når noen kommer grafsende og krafser med skitne pølsefingre i ditt eget manuskript. Finner på ”morsomme metaforer” for å illustrere hva som er galt. Sammenligner deg med forfattere du hater. Etc.

Og fra hva jeg selv har observert hos andre skrivende, er jeg ikke unik. Legg merke til de 5 minutter lange monologene fra skribenten du kritiserer, som skal fortelle deg hvorfor du tar feil. Legg merke til det lett stive smilet. Og vit at du sannsynligvis gir omtrent det samme inntrykket når det kommer til kritikk av din egen tekst.

Bit tennene sammen, og det vil komme deg til nytte. Velg ut lesere du stoler på litterært, og de ærlige. Helst i kombinasjon.

La dem grafse og krafse og dra ut av det alt du kan nyttiggjøre. Gjennomgå kritikken etter at sårene har grodd. Det kan være meget konstruktivt.

Slutt, i hvert fall snart.

… Straks ferdig, men først en liten disclaimer:

For det pussige er, når jeg tenker etter, at alle mine mislykkede metoder og gigantiske feilgrep, egentlig er grunnmuren til de ferdige tekstene jeg har lagd – og som jeg for det meste er ytterst fornøyd med. Så vet man aldri om det var nødvendige bomturer, eller bare mye tid som kunne vært brukt på andre tekster.

Ellers:

Er det noen skrivende der ute som ønsker å dele linker eller flere tips om det å skrive i kommentarfeltet, ville det være virkelig både ytterst velkomment og nyttig.

———

Livet er avlyst.

La oss sove videre
til neste
eon.

Snart blir solen
en supernova,
samme faen.

-Tor Ulven- «Etter oss, tegn» (1980)

Et poetisk yrke

Det var faktisk på tide noen sa det. Jeg leste Liv Marie Schous kronikk i aftenposten i dag; Å vere lærar er toppen, og tenkte: Endelig!

Nå er ikke jeg ordentlig lærer, jeg er jukselærer og tilhører den lugubre gruppen av løsarbeidere uten pedagogikk. Jeg har jobbet som lærervikar i flere år til sammen, i en rekke ulike settinger.

Og jeg synes det er så fint å se at noen sier det som er sant. For det å være lærer er så fantastisk morsomt og tilfredsstillende.

Det helt klart beste med yrket er selvsagt formidlingen. Jeg har en greie med formidling. Å få noen til å forstå er som å sitte i et mørkt og depressivt rom og være sukkersulten, til noen plutselig tenner lyset og kommer inn med en enorm kake.

Det er forståelse som blir ført videre, og det er noe av det vakreste som skjer i hele verden.

For tiden jobber jeg med voksne, jeg lærer bort norsk til innvandrere. Det høres relativt prosaisk ut, men det er nokså poetisk om jeg selv skal si det. Jeg har fått et annet forhold til språket siden jeg begynte å jobbe med dette.

Jeg stod i en klasse engang, og denne klassen var på begynnernivå. Det vil si at man har begrenset med ord, og at man jobber i presens. Så fikk jeg spørsmålet om hva «vil bli» betyr. Du kan ikke forklare med synonymer og tegning kommer til kort. I tillegg er det ikke presens.  Hvordan forklarer man da hva «vil bli» betyr?

Jeg klarte det! Og et forklarelsens lys spredte seg i klasserommet. Det er til å bli euforisk av.

Og denne opplevelsen av det å kunne leve av å formidle kunnskap videre og se at det blir forstått, gjør at Liv Marie Schous kronikk er helt på sin plass. Å være lærer må være et av de beste yrkene som er.

Om barn og vonde bøker

Jeg leste reportasjen -Dreg Astrid Lindgren ned i søla, skrevet av Jan Zahl i Stavanger Aftenblad, med interesse. Ine Marit Torsvik Bertelsen  som er kunstnerisk leder for barne- og ungdomskonferansen «Maktens pluttifikasjon», mener det er en (problematisk) trend at voksne forfattere skriver om ting som ikke hører hjemme i barnebøker. Eller mer spesifikt; at de bruker sin egen tekst for å bearbeide egne personlige traumer.

– Dei bruker barnelitteraturen som terapeutisk søppelkasse, seier Bertelsen.

– Bør barne- og ungdomsbøker ikkje handla om tema som incest, homofili og sex?

– Jau, men når bøkene opplevast som terapi for forfattaren, blir det feil. Gå i terapi, kom over det! Skriv gjerne om temaet, men gjer det på barnas premiss, seier Torsvik Bertelsen, som meiner det er heilt feil at Belsviks bok skal lesast av sjuåringar.

Jeg har ikke lest noen av bøkene Bertelsen henviser til. Men jeg vil gjerne spinne litt videre på debatten om hva slags bøker som passer for barn. Da tenker jeg ikke bare på barnebøker, men også på hva barn leser eller bør lese.

Jeg leste mange bøker da jeg var liten av den typen hun snakker om. Eller som jeg innbiller meg at hun snakker om. Her nevnes vel kun seksuelt relaterte temaer (som hun mener barn ikke har forutsetning for å forstå), men ungdomsbøkene da jeg var barn, var også fylt av andre grusomme scener; selvmord, mobbing av groveste sort, vold, kidnapping og en meget hard asfalt. Og når vi først snakker om det, kan bøker for voksne forresten være nokså harske de også.

Bøker av typen nevnt ovenfor var riktignok  ikke skrevet for min aldersgruppe, men jeg leste også barnebøker som satte dype spor, om død og sorg og savn. Det er mulig for eksempel Farvel, Rune (1986, av Kaldhol, illustrert av Øyen), ville være spiselig for Bertelsen, men jeg vet den satte en virkelig bitter smak i min munn som fortsatt kan komme når jeg ser drømmende akvareller.

Jeg forstår henne som om det å  skrive for barn, bør innebære det å gjøre litteraturen forståelig. Videre i artikkelen argumenterer hun nemlig mot Eli Ryggs bok Jeg sa ikke kom inn (2005) slik:

Ho er veldig eksplisitt, skriv om blod på lakenet etter misbruket. Men det er uråd for eit barn å vita kva som er i denne boka

Journalist Jan Zahl spør om ikke disse bøkene handler om ting som barn kan oppleve. Bertelsen bekrefter dette, men mener at

barn må sleppa å bli pådytta dette utan å ha valt det sjølv – og utan å kunna forsvara seg. Skriv på barns premiss, og marknadsfør bøkene for det dei faktisk er.

Jeg leste ikke bøker «på barns premisser». I hvert fall ikke slik jeg forstår Bertelsen, altså som i en slags ramme hvor litteraturen er forståelig og dermed implisitt trygg, eller i hvert fall tryggere. Den var mer slik det var å komme inn i nye verdener i Narnia, i den aller første/siste boken. Du hopper ned i en grumsete pytt og kan vente deg hva som helst. Trygt er det i hvert fall ikke.

Jeg var ekstremt altetende som leser da jeg var barn, og jeg lærte meg å lese tidlig. Jeg hadde store boksamlinger å ta av, og et bibliotek som så mellom fingrene når jeg fant bøker på voksenavdelingen. Jeg leste bøker jeg var alt for ung til å lese. Jeg leste mye jeg ikke forstod, og jeg leste mye som gav meg mareritt. Vi snakker ordentlige mareritt altså.

Jeg er ikke i tvil om at det formet meg.

Kun én gang husker jeg at jeg ble sensurert. Det var med romanen Janne, min venn (på norsk 1988) av Peter Pohl. Jeg var ni år og ble fullstendig perpleks da jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente med å lese denne. Til jeg ble tretten faktisk.

Indignasjonen min var så katastrofal at jeg i all hemmelighet sporet opp adressen til forfatteren og sendte ham et brev. Hvor gammel mente han at man måtte være for å lese denne boken? ønsket jeg å vite. Var ikke dette dypt urettferdig? Burde man ikke som niåring få lov til selv å bestemme hva man skulle lese? Jeg fikk et langt brev tilbake, og Janne, min venn ble lest ikke så lenge etter. Det var ordentlig traumatisk lesning, men jeg elsket den boken. Det er en morsom historie nå, men jeg følte det som en krenkelse da det skjedde. At man kunne nekte noen å lese noe.

Å skrive «på barns premisser» bør være et fokus på kvalitet, ikke trygghet eller forståelighet. Veien til helvete er brolagt med trygge bøker, og om det er dét ditt barn vil lese, har det nok å ta av. De fleste barn leser nemlig på sine egne premisser. De legger bort boken når den ikke fanger dem. De har sjelden milelange lister over hvilke bøker de bare komme gjennom. Det kommer visst først når man er blitt så voksen at å lese er blitt et prosjekt.

Det å møte det uforståelige, det grusomme, det fryktelige og det skremmende, kan være en ganske vond opplevelse. Det skal det ikke legges skjul på. Det kan også være mye mer. Skal man snakke pedagogisk, kan man si at barna kan få  verktøy til å håndtere slike følelser – som de selvsagt kommer til å møte i livet.

Men egentlig går det hele på estetikk – og ikke etikk. Kunst kan gjerne gjøre vondt og føles fryktelig. Det er en forbrytelse mot barn å skjerme dem fra dette.

Om fiksjon

Det hender jeg leser bøker jeg hverken husker eller glemmer. I stedet fortsetter de å surre rundt i hodet mitt sammen med gamle minner og nye tanker, uten at jeg alltid egentlig registrerer det bevisst.

Når jeg ser en uthulet eller veldig glatt sten, eller når det regner, tenker jeg ofte på Indianer Joe. Eller snarere ser jeg for meg den skjelvende hånden hans idet han prøver å fange regndråper, og fortsatt kan jeg kjenne den skakende, kvalme følelsen av medlidenhet med noe så ondt.

Eller når jeg går tur med en av hundene mine i dårlig vær, og hunden kanskje går trassig og gretten og våt, helt i enden av linen. Da hører jeg Ronja rasende kommandere Birk til å holde avstand, og jeg kan huske den klamme, skremmende tåken som nærmer seg.

Men det er sjelden at jeg tenker at jeg tenker på bøker. For disse skikkelsene er ikke lenger bøker, de er minner, og like virkelige minner som når jeg husker den svimlende følelsen av å hoppe fra en huske, eller kanskje nøyaktig hva man tenker når man har klatret til toppen av det høyeste treet og greinen man sitter på begynner å briste.

Og de er så bevegelige disse bildene eller minnene, de smelter sammen med andre scener i bøkene, eller andre bøker, og noen ganger tror jeg rett og slett jeg finner på ting: Men de ender opp som like virkelige.

Jeg leste en Agatha Christie-bok engang som jeg fant fryktelig skremmende. Hver gang jeg ser oppvaskhansker, blusser det opp et kort bilde av en scene fra denne boken.

Det var først da jeg bevisst å stivne dette bildet, at jeg registrerte at scenen var satt i et (virkelig) hus jeg lekte i mye som barn. Og da jeg først la merke til dét, fortsatte jeg å stivne slike bilder fra bøker som jeg før hadde latt surre uforvarende rundt et sted i hodet mitt.

Det er virkelig påtakelig mange bøker jeg leser som foregår i den hagen jeg vokste opp, eller slektningers hus, eller til og med barneskolen jeg gikk på.

Og jeg synes det er noe vakkert i dette; den glidende overgangen mellom hva jeg leser i tekst og hva jeg selv skaper av virkelighet i mitt eget sinn.

Ta dere i akt

Jeg tenker ofte på det å spille cello når jeg tenker på språk. Jeg spilte cello i mange år. Det er et veldig vakkert instrument når man først kan spille, men det kan være ganske fryktelig å høre på når man ikke kan det.

Strengeinstrumenter som cello eller fiolin er veldig presisjonsavhengige. Når du trykker ned fingeren på strengen kan du gjøre tonen falsk ved å forskyve trykket en millimeter.

1.

Her forleden en natt fikk jeg ikke sove, så jeg rotet frem en bok jeg hadde lånt på biblioteket, og som jeg hadde gledet meg veldig til å lese. Det var en krimbok som jeg har hørt mye lovende om. Jeg var henrykt da jeg kom over den i bibliotekhyllen.

Men så begynte jeg å lese, og det stolpret seg fullstendig og jeg ble veldig gretten. Jeg prøvde å forstå hvorfor, og jeg tror det kan ha hatt noe med at det var en utstrakt bruk av korte og ufullstendige setninger som gikk meg fullstendig på nervene. Jeg la den fra meg på side 15 og gikk og la meg igjen.

Bitter. Søvnløs. Fortsatt.

2.

En jeg følger på twitter spurte meg om hva jeg syntes om de som alltid bruker ellipser etter alle setninger. Ellipser er disse … prikkene.

Jeg syntes det var et godt spørsmål … For sannheten … er at det er fryktelig irriterende … det gir et inntrykk av at man skriver mystiske ting … og at det en skriver er fylt av mening … når det slett ikke er det …

3.

Jeg husker at jeg stod i butikken med min mor. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var, men jeg tror jeg var nokså liten. Jeg stirret på en pastilleske med fotballdrops. Begjæret mitt var absolutt. Jeg måtte ha disse fotballdropsene. Men det var ikke lørdag.

Tankene mine gikk så fort at det sa tikk tikk tikk. Det kom ikke til å nytte med hverken skriking eller tigging. Det gjorde det aldri med mine foreldre. Jeg måtte ha en rasjonell grunn for å kunne overbevise min mor om at den riktige beslutningen var å kjøpe disse fotballdropsene.

Kjente jeg ikke en begynnende skurring i halsen min? Litt halsvondt rett og slett? Og når man er forkjølet har man da ikke lov til å spise halsdrops?

Dette er (nesten) udiskutable argumenter:

  1. Jeg har vondt i halsen
  2. Halsdrops er godt mot det vonde i halsen
  3. Akkurat der står det en eske ypperlige halsdrops

Men i min iver etter å få frem det logiske i dette, ble jeg dessverre revet med i min actio. Jeg grep tak i min mors arm. Hendene mine hadde begynt å dirre ukontrollert, jeg følte meg så svak i kroppen at jeg ség sammen lutrygget med oppsperrede, fortvilte øyne. Jeg åpnet munnen (hhrrr, hhhrrr) før jeg kvekket frem argumentet. For fem sekunder hadde hun et normalt, friskt og oppegående barn bak seg. Min mor knakk sammen i latter.

Ser du? En millimeters forskyvning av trykk. Noen ufullstendige setninger, eller et par prikker her og der. Litt vel betonet patos.  Brått har du fått deg en språkfiende.

Ta dere i akt!

Dette er for de mistilpassede

Den kommentaren på denne bloggen jeg kanskje aller mest har satt pris på, var den første kranglekommentaren jeg fikk. Riktignok argumentert geriljaaktig med vissvass som hovedingrediens, men at noen tok bloggen min alvorlig nok til å krangle, syntes jeg var fryktelig stas.

Den videre gangen av dette innlegget burde egentlig være noe slikt som:

…og nå som jeg har debattert så mye og fått så mange kranglekommentarer…

Men det ville jo være løgn og bedrag. Jeg synes fortsatt det er morsomt å blogge, men hvis jeg ønsker å debattere må jeg andre steder. Jeg får sjelden høre at jeg har lest bøker feil og hvorfor, og det er ikke nødvendigvis fordi alle som leser innleggene mine er enige.

Men trolig på blogger generelt, og her: på bokblogger spesielt, er det altså nesten bare de enige som kommenterer.

Jeg har tenkt at det kan ha noe med hvordan innleggene mine er lagt opp. Jeg avslutter sjelden med spørsmål eller oppfordring til å kommentere, og det kan kanskje virke lukket?

Men etter å ha snoket litt rundt på andre bokblogger får jeg en mistanke av at det tildels kan vær en en bokblogg-miljøskade. Man krangler liksom ikke på bokblogger, er man lettere vovet kan man si at man ikke er enig i at den boken var veldig bra/dårlig. Men det er – så langt jeg har sett – det man strekker det til.

På denne måten:

Oj, da hadde vi to ulike oppfatninger!:-)

Ikke på denne måten:

Jeg fatter ikke hvordan du kan få deg til å like denne boken. Jeg begynner faktisk alvorlig å tvile på din dømmekraft.

I min bok (og på min blogg) ville jeg faktisk foretrukket den sistnevnte. Her må jeg nemlig forsvare mine standpunkter. Og er ikke det halve moroa? Bøker leser jeg nå uansett, tenke over ting gjør jeg også. Blogg eller ikke. Når jeg insisterer på at fremmede skal lese det, er det blant annet fordi jeg er interessert i å høre hva andre synes. Har jeg en svak argumentasjon? Leste du det på en helt annen måte? (Eller for all del, jeg er bare et menneske: Helt enig!)

Jeg har ikke fått hørt radioopptaket ennå, men jeg vet at Bloggeren Knirk var sammen med andre bloggere på radioen for noen uker siden og snakket om bokblogging. Utfra dette kommentarfeltet ser jeg at et av temaene der var nettopp at litteraturbloggere er snille mot hverandre. Og det er etter min mening en veldig korrekt observasjon.

I begynnelsen av min bloggkarriere for et halvt år siden, var jeg fortsatt ung og naiv. Jeg la igjen kommentarer på forskjellige blogger hvor jeg motargumenterte det jeg følte burde motargumenteres. (På en nokså høflig måte altså). Disse kommentarene forble for det meste ubesvarte, eller de ble ikke publisert.

Jeg kommer stadig over ting på bokblogger jeg gjerne ville debattert.  Men det har jeg mer eller mindre sluttet med nå.

Dag Solstad på Bokbadet (1997) setter en effektiv strek over den gode samtalen.

Om jeg ønsker å debattere litteratur går jeg til andre steder.

Det snakkes mye om litteratur på bokblogger. Man kan få mange tips, og av spesielt gode blogginnlegg kan man få interessante tanker.

Men for skurr og krangling og debatter har jeg ennå ikke funnet noe bloggfristed. For alt jeg vet finnes det et litteraturbloggmiljø skjult for meg hvor slike debatter forekommer. Hvis det stemmer, så send meg gjerne adressen.

I en kommentarveksling jeg hadde med bloggeren bak Julies bokbabbel skrev jeg at jeg så på litteratur som en dypt personlig ting. Det er ikke likegyldig for meg hvordan man leser eller hva man sier om litteratur, eller hvordan man gjør det.

Jeg kan både la meg provosere og sjokkere når jeg leser andres tanker om litteratur, selv om jeg sjelden argumenterer lengre på bokblogger. Ofte er jeg ikke engang i debattmodus, men jeg skulle likt å vite hva tanken bak var. Men jeg har forstått det som om det er omtrent like tabu å stille spørsmål ved en lesning på en bokblogg, som det er å insistere på å niprate om den globale fattigdommen første gangen du møter de velstående kommende svigerforeldrene dine på golfbanen?

Jeg har for eksempel sett at en rekke bloggere får tilsendt gratis bøker fra forlag mot at de skriver om disse bøkene. Jeg har selv fått forespørsel om dette. Jeg kunne vært interessert i en debatt rundt dette. Hva er argumentene for og imot det å være gratis reklame? Om ikke annet hadde jeg likt (for min nysgjerrighets skyld) å høre refleksjonene rundt. Har det vært noen refleksjoner rundt dette overhodet?

Når jeg leser politiske anmeldelser som fordømmer at en bok er politisk, kunne det vært en interessant samtale videre. Er grepet bevisst eller ubevisst?

Når noen elsker bøker jeg ikke kan fordra, eller leser en karakter diametralt motsatt det jeg selv gjør. Hvorfor skriver man om det man gjør? Hvorfor i denne formen? Hva får man ut av det?

Det er nok å debattere, diskutere og grave i, og jeg skulle ønske vi gjorde det.

Det er selvsagt stor forskjell på hvorfor og hvordan man blogger. Det forstår jeg. Så dette innlegget er egentlig ikke ment så mye som klaging, men mer som en invitasjon til alle mistilpassede kranglefanter der ute.

Til deg som synes krim er en åndssvak genre, og føler for å fortelle meg dette etter at jeg har skrevet et innlegg om hvor mye jeg elsker krim. Eller som synes innleggene mine er for lange. For all del til deg som synes jeg skriver fantastisk. Men også til alle andre.

Den gode samtalen har jeg med hundene mine. Vi ligger i en haug og er enige om absolutt alt. Så hvis noen skulle være uenige med meg når det gjelder det jeg skriver her, er det helt greit. Slå dere løs.

Det originale

En fremmed leser fant meg (vi kan kalle ham ElleFanaten) og har tatt seg tid til å gi meg både konstruktive og grundige meldinger på innlegg jeg har lagt ut. Da jeg la ut  Om identitet skrev han at det første som slo ham var at dette var noe han kunne ha tenkt selv.

Det er på et vis en brutal tilbakemelding, for originalitet i det vi skriver og tenker er noe de fleste av oss setter høyt. Idet jeg leste kritikken kom jeg til å tenke på en 16 år gammel episode.

Jeg hadde laget en sang med melodi, tekst og akkompagnement, og jeg viste min mor teksten. Jeg var spesielt fornøyd med et bilde jeg hadde konstruert. Jeg visste at Jesus hadde svettet blod i Getsemane, og jeg hadde videreført dette pinefulle bildet til gråt.

Jeg kan ikke helt huske hva sangen handlet om, men jeg var rundt fjorten år og grønsjer, så jeg vil anta at den handlet om lidelse. En eller annen må i hvert fall ha lidd, for noen gråt altså blod.

Min mor (norsklæreren) kunne fortelle meg at sangen var fin, men at det å gråte blod var en klisjé.

Nei, det er det ikke!

sa jeg (rasende.)

Jo, det er det virkelig,

sa hun (tørt).

Jeg kom i harnisk. Jeg hadde aldri i mitt liv hørt dette utrykket før. Det slo meg som ufattelig urettferdig at et så slående bilde jeg selv hadde lagd kunne være utslitt.

Vi har klisjéer, og vi har mønstre. Klisjéer er mønstre som er så utslitt at man ikke lenger registrerer bildet når man hører dem.

I det siste har jeg tenkt mye på klisjéer, fordi jeg merker hvor vanskelige de er å unngå. Noen ganger føles det nesten smertefullt å vike unna dem.

Vi setter pris på mønstre, og til en viss grad klisjéer. Når vi ser på sykehus-serier og noen forsøkes gjenopplivet, vet vi hva det betyr når alt begynner å  gå i sakte film og en melankolsk pianoklunking kommer i bakgrunnen. Vi kjenner dette mønsteret, men vi blir gjerne grepet likevel.

Og når man vurderer tekster er det skremmende lett å oppfordre til å

luke vekk klisjéene.

Det er jo en grunn til at noe blir klisjéer. Det er i utgangspunktet ofte veldig gode bilder vi snakker om her. Og de er spikret inn i språket vårt. (Spøken er ikke intensjonell.) Det ligger en veldig trygghet i dette kjente.

Menmen. Nei, jeg får se å. Det skal bli godt å. For å signalisere at en samtale er over, puster vi inn, klapper hendene på låret og smiler med lukket munn før vi sier jaja.

Store deler av vår small talk med fremmede og fjerne kollegaer foregår i kjente vendinger og uttrykk, og det kan virkelig bli ytterst ubehagelig om man viker unna gjengs tone.

Vi skvaldrer i vei om hvor deilig det skal bli med både ferie og helg, selv om hjemmet er en krigssone og skilsmissen lurer ved hvert sekund med tikkende fritid.

Og det å si at du egentlig liker regn best, og at du gruer deg nå som værmeldingen viser at det blir sol, er omtrent like ødeleggende for pauseprat som de av oss som under matpausen rett og slett insisterer på å vise frem det skabbete utslettet vi har fått under armen.

Lengselen etter både mønstre og klisjéer ligger ikke bare i (kropp)språket vårt. Om du spiller et instrument, spesielt et akkordinstrument som gitar eller piano, vil du sannsynligvis vite hva jeg snakker om hvis jeg sier tonika, subdominant og dominant.

Om du finner ut hvilken toneart en sang går i, vil du som regel kunne akkompagnere en hel sang med disse treklangene. Det kan virke veldig imponerende på musikalsk uskolerte, men det må være et av verdens enkleste mønstre.

Disse treklangene utgjør et mønster som på ett vis aldri blir slitt. Det sitter for dypt i kroppen vår at melodien vil tilbake i en grunntone etter å ha vært innom subdominant og dominant. Til tross for Schönbergs bestrebelser er dette innprentet hos de fleste av oss. Eller det rytmiske. Spill denne veldig høyt for et ukjent antall mennesker, og du vil se det instinktive hos de fleste av dem.

Jeg tror det er Arild Nyquist som har skrevet et dikt som jeg synes er både forløsende og skremmende på samme tid, det er diktet hvor han takker

  • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, q, r, s, t, u, v, w, x, y, z, æ, ø, å

Diktet er forløsende på samme måte som det å stå foran en veldig stor oppgave og sortere det ned til håndterlige bestanddeler. Men av samme grunn er det skremmende.

Skal all verbal- og tekstlig kommunikasjon du gjør i løpet av ett liv bestå av disse 29 bokstavene? De skal romme store idéer, forbannelser og kjærlighetserklæringer, handlelister og hverdagslige beskjeder. De skal fylle jobbsøknader og gravskrifter, testamenter og meldinger til skolen. Og når de faktisk ikke greier å romme alt dette, er det forstemmende å tenke på at

jeg har ikke ord

også er en klisjé.

La oss gå tilbake til det originale et øyeblikk. Jeg kommer aldri til å glemme den synkende følelsen jeg hadde som 14-åring at noe var stjålet fra meg. Jeg har opplevd denne følelsen senere – men i forskjellige former. Noen ganger som en følelse av fellesskap og gjenkjennelse, eller til og med en følelse av virkelighet og bekreftelse.

Andre ganger i ekte forbitrelse over at det jeg selv opplevde som en revolusjonerende tanke allerede er blitt skrevet opp og ned om i bøker. Det har hendt jeg har lett i artikler med en virkelig betvingende følelse av å ville holde meg for øynene som man gjør når man ser en skrekkfilm, for å unngå det ødeleggende faktum at man i beste fall er uoriginal.

ElleFanatens kritikk er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Noe av det jeg har skrevet som jeg er aller mest fornøyd med, er det jeg kan lese etter en stund og tenke: Det der kunne jeg aldri ha skrevet. For på samme måte som at det er klin umulig å kile seg selv (du kan prøve) er man sjelden original for seg selv.

Originalitet i sin reneste form må jo være noe som nærmest dukker opp uten kontekst?

Som Leonardo da Vincis helikoptre som ikke kunne lages på århundre.

Og jeg bærer med min egen kontekst i kjøtt og blod og minner hver dag, som alle andre, de samme temaene, vitsene, vendingene og de tankene som dukker opp har rot i hva jeg leser og ser og føler og opplever.

For å vurdere mine egne tekster trenger jeg avstand. Jeg tar meg alltid tid til å legge bort en tekst, både fysisk og tankemessig før jeg sender den avgårde. Det hender jeg rødmer når jeg leser den igjen. Og tenker: På hvilket tidspunkt i historien trodde jeg at jeg kunne slippe unna med en slik setning?

Men det hender også jeg smiler riktig selvgodt, fordi jeg rent blir imponert over en tankerekke, eller en ekstra god setning. Gjennom denne avstanden kan jeg vurdere om noe er originalt eller en klisjé, godt eller dårlig, for når det blir for nært tilslører det subjektive den reelle vurderingen.

De fleste av oss opererer med originalitet som om det var et krydder.  Gjennom Thorbjørn Egners fortelling om Bakermester harepus og de mislykkede pepperkakene, har vi lært oss hva som skjer når man f.eks bruker for mye pepper. For de fleste bakespisende vesener blir det uspiselig.

For vi ønsker å følge mønstre. Men vi ønsker å følge mønstre med en tvist. Tenk på personligheter. De fleste av oss ønsker å bli sett på som originale. Men kun til et visst punkt.

Jeg vil tro det kan ligge mye smerte i virkelig originalitet. Ofte en manglende tilpasningsdyktighet til det å følge mønstre. Det er en pen linje der, og når den blir overtråkket kan det bli vondt. Som profeten som millioner vil gå i døden for, og profetene som blir sperret inne på livstid i galehus. Som akademikeren som blir hyllet for sin utradisjonelle tankegang til han som blir diskreditert for resten av livet og kun nevnes på ytterst obskure nettsider.

De originale menneskene jeg kjenner er også ofte de menneskene som uten blygsel ville vist frem skabbede utslett de hadde fått på ulike kroppsdeler, gjerne midt i et jobbintervju.

Og i et busskur hvor noen kanskje ville prate om været ville de lett kunne finne det passende å si f.eks at alt de håpet på i livet var  mye sol slik at flere kunne dø av hudkreft.

Det er ofte noe veldig upassende med faktiske originaler. De gjør seg godt i kunsten, ikke alltid like godt i familieselskaper. Det er mennesker som Børre Knudsen og Varg Vikernes som i vårt samfunn er originaler, og de er begge i eksil på sitt vis.

Gjennom historien vil jeg tro at mange originale tanker uten tilpasningsdyktighet til form (her: mønstre) har gått tapt. Det blir uforståelig, ugjenkjennbart. I persepsjonspsykologien er det gjort eksperimenter som viser hvordan vi overser det totalt ukjente. Om testpersoner blir vist figurer som ikke er kjente for dem vil de avvise dem, eller gjøre dem til noe annet og gjenkjennbart.

I Språkrådet bokmålsordbok defineres original på denne måten:

original
I origina’l m1 (av II *original)
1 noe opprinnelig el. ekte; førstehåndsarbeid brevet er ikke kjent i o-, bare i avskrift / oversettelsen er bedre enn o-en
2 særling, einstøing han er litt av en o-
II origina’l a1 (fra lat., av origo ‘opprinnelse’)
1 opprinnelig, ekte en o- stradivariusfiolin
2 særpreget, underlig hun har en o- smak

Originalt og ekte, særling og enstøing, opprinnelig, underlig.

Det virkelige originale må kanskje være ensomt i sitt vesen. «Originalt» bruker vi ofte om ting som egentlig ikke er så originale, men som er bakt med ekstra mye krydder, bakverk med en tvist. De færreste av oss vil misunne Børre Knudsens posisjon i samfunnet (enn si Varg Vikernes’), og de færreste av oss har det i oss å lage underlige maskiner vi ikke har materiale til å lage på flere hundre år. Virkelig originalitet er med andre ord forferdelig vanskelig å oppnå, og kanskje heller ikke misunnelsesverdig for de fleste av oss.

Originalitet er et ord som med fordel kan brukes med forsiktighet. Men det ekte og opprinnelige i originalitet er noe ethvert av oss gjennomsnittsmennesker uansett vil vi føle i løpet av livet, utallige ganger. Hvert første kyss er originalt. Dette er hva originalitet smaker. Og den dagen du forstår at du en dag skal dø, og at alt du kjenner skal forvitre, det myke kinnet til den du elsker skal råtne til det oppløses i jord, og det vil ikke ligge igjen et spor av det treet du klatret i da du var barn. Dette er originalitet på sitt mest brutale, for ingen kan noen gang ha kjent denne følelsen før av absolutt ensomhet.


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: