Archive Page 2

Åpent brev til forlagene

Kjære forlag

Tusen takk for tilbudet om å anmelde bøkene deres på bloggen min mot å få boken gratis.

Siden det er vanlig i anmelderpraksis å få materialet (boken) gratis, har jeg beregnet min timepris til 0,-

Jeg har dessverre litt for liten tid til å gjennomføre dette tilbudet for tiden, da jeg maler leiligheten min. Men gjensidighet innen gavekultur er essensielt, og jeg har derfor et mottilbud.

Dere kan komme og male i min leilighet i la oss si, ca. 10 timer.

Til gjengjeld kan dere beholde materialet (1 stykk pensel og en rull som blir ny som gull bare man renser den + malingrestene). Det er helt greit at dere blogger om opplevelsen.

Dette er et tilbud jeg tror vi alle kan ha både glede og nytte av.

Med vennlig hilsen Biblioteker og labyrinter

Knausgård minutt for minutt

Det var på et tidspunkt i Min kamp, bok 5 jeg et øyeblikk glippet lett med øynene, idet jeg tenkte: Sitter du der og er kokett, Karl Ove Knausgård?

Det er det stedet i teksten han avslører hvem hans nye venn Tore er:

På en papirlapp over ringeklokken stod det Renberg/Halvorsen. Det er vel det Tore het, Renberg?

For det er jo det – kokett altså? Og er det egentlig mulig, det å skrive en selvbiografisk roman på 6 bind som førtiåring (eller i noen slags alder), uten å være det minste kokett? Jeg tviler, sånn tror jeg ikke vi mennesker er skrudd sammen. Men jeg kan leve med kokett.

Så det var altså Renberg han het, denne Tore.

For apropos kokett, jeg er som regel en av de som er sist ute med alt som er populært. All teknologi f.eks og nesten alle bøker som bare må leses i år. Jeg kunne kanskje sagt at det skyldes en konservativ natur, men jeg tror noe annet er sannere: Vi lever så kort, det er så liten tid.

Og seriøst: Vet dere hvor kjedelig dere får alt til å høres?

Nei, virkelig?

For en stund tilbake ble twitterfeeden min fylt opp av absurde meldinger, alle merket med #Hurtigruten. Jeg har ikke tv, så jeg skjønte ingenting, til noen forklarte meg at NRK sendte 134 timer live fra hurtigruten.

Det lød unektelig absurd kjedelig.

Men så leste Espen Ytrebergs anmeldelse av programmet i Morgenbladet «Utsikten innover», og da lød det litt interessant likevel. Jeg gikk inn på nett-tv og så noen minutter. Det er sikkert sant det han skrev at

Etter fem eller femten minutter med dette, glir man inn i en annen tilstand, en slags lett transe

men jeg så ikke lenge nok. Jeg så noen minutter til og fra, og lurte på hvorfor turen aldri startet, til jeg forstod at den hadde selvsagt startet, men bortsett fra at båtene i kameravinkelen hadde beveget seg litt, var utsikten omtrent den samme, eller virket som det samme, er kanskje riktigere formulert.

Heraklit sier: Man kan ikke gå ned to ganger i samme elv.

Det fikk meg til å tenke på Min kamp som jeg har sittet og lest de siste dagene.  Vi snakker om flere tusen sider med kafébesøk, fylleangst, rulling av barnevogner, festsamtaler og den helt alminnelige livsangsten. Igjen. Og igjen. Erindring på erindring om barndom, ungdom og familie.

Nå er det jeg som får ting til å høres kjedelig ut.

I to år har jeg hørt om Knausgård. Jeg har fulgt debatten rundt utgivelsene, for den har vært interessant. Men bøkene har jeg altså utsatt til nå. Fem bind (snart seks!) om erindringer fra et alminnelig liv. Jeg valgte å vente litt til.

Jeg slukte riktignok Papillon og Banco av Charrière da jeg var liten (fullt overbevist om at hver bokstav var fullstendig sann), men sant eller ikke, man kan ikke sammenligne Charrières liv med Knausgårds.

Jeg skal vise deg sannhet jeg, jenta mi.

Kanskje jeg liker bedre det som er åpent konstruert, da, har jeg tenkt. Kanskje livet generelt er fylt av nok alminneligheter om man ikke også skal oppsøke det i litteraturen. Kanskje jeg liker det som forandres og de historiene hvor alt som skrives er nærmest uunnværlig.

Men jeg leste altså Knausgård til slutt: Bind 1, 2, 3, 4 og 5, og nå venter jeg altså på nummer 6. Jeg, som ikke har veldig store kvaler med å legge bort bøker som ikke fanger meg, jeg leste dem alle sammen.

Jeg har hatt endel moro av å lese dem. Jeg har jo fulgt denne debatten uten å ha lest den faktiske teksten man debatterer.

Jeg har til og med skrevet et innlegg om sannhet i litteraturen bare utfra denne debatten. I det innlegget skrev jeg også litt om det problematiske ved begreper som løgn og sannhet.

Veritas. Den romerske gudinnen for sannhet.

Jeg skal ikke skrive så mye om sannhet og løgn i dette innlegget. Men jeg skal konkludere kort om moral:

Jeg synes at mye av det han skriver er umoralsk å skrive om offentlig.

Jeg kan godt konstruere en lang debatt med argumenter for og imot, igjen ta opp løgn og sannhet, diskutere hva slags ansvar man har for de menneskene man møter etc. Men til syvende og sist står jeg igjen med at han utleverer andres øyeblikk, attpåtil sine aller næreste, flere av dem døde, i en rekke uflatterende, ydmykende og private øyeblikk. Så ja, dette kan kalles umoralske bøker.

Når det er sagt, mener jeg ikke at det skal straffeforfølges. I tillegg skiller jeg mellom etikk og estetikk. Det nødvendige skillet mellom etikk og estetikk i kunsten kan du lese mer om i Om det politiske, Om barn og vonde bøker og  De briljante. At bøkene på et vis er umoralske gjør dem med andre ord hverken dårligere eller bedre enn hvis de hadde vært moralsk uklanderlige.

Men det er underlig med disse bøkene. Ofte når jeg leser, er det slik at jeg strekker meg mot teksten, mens i denne teksten er det slik at vi er på samme nivå. Jeg skal forklare:

Noen ganger når fortellerstemmen i Min kamp distanseres tydelig og analyserer med et klart overblikk, hadde jeg virkelig stor moro av det. En gang lo jeg av til og med av fryd, jeg husker ikke i hvilket bind det var, men det var den passasjen hvor han snakket om Dostojevskij; at Dostojevskij var en tenåringsforfatter.

Tenåringer. Langt dypere enn det man skulle tro.

Og jeg lo, for det var jo det som har ligget vagt i bakhodet mitt, jeg var nemlig fullstendig opphengt i Dostojevskij som tenåring (og jeg elsker ham med rette fortsatt). Jeg husker at en i familien gav meg et kompliment for det, at jeg leste litteratur som Dostojevskij selv om jeg var ung.

Og jeg husker at jeg på et vis ble smigret, men at jeg ikke følte jeg fortjente noe kompliment, det var ingen oppnåelse av noe jeg hadde strevd med og overvunnet: For Dostojevskij var aldri vanskelig, Dostojevskij er jo ikke tung. Jeg slukte ham mer som man spiser godteri, og (overraskende!) sjelden får man komplimenter for det.

Alt dette kan jeg spise.

Dostojevsij skriver om store temaer, men han er av en av de som skriver om det tunge på en lett måte. Og når Knausgård skriver at Dostojevskij er en tenåringsforfatter fordi han skriver om ting som i vår tid bare tenåringer er opptatt av, ser jeg poenget hans (som egentlig er ganske tragisk) fordi det har ligget og vaket i mine egne tanker uten å ha blitt formulert.

Knausgård skriver om det allmenne, det gjenkjennbare, det pinlige og vonde, ting vi kan gjenkjenne og gjerne ta avstand fra, eller omfavne. Det er ikke noe  å strekke seg etter, det er gjenkjennbart på samme måte som dufter. Du kjenner en lukt du ikke har kjent på år, og pang, der var du tilbake, på skolen, eller i kjelleren til naboen, eller den parfymeflasken som knuste den julaftenen, eller …

Det er hva jeg mener når jeg skriver at teksten er på samme nivå. De vage tankene i bakhodet, redslene og gledene. De gjør at jeg leser alle bindene av romanen hans, og jeg sammenligner: Sånn er ikke jeg, eller nei, det var ikke sånn det var, eller det gjorde jeg også, eller det minner meg om …

Men det er også det som fikk meg til å dikte opp et ultimatum.

Innimellom Min kamp bind 1, 2, 3, 4 og 5 leste jeg også Scipios drøm av Ian Pears og Klassikeren av Ola Jostein Jørgensen. Så jeg tenkte: Hvis jeg måtte velge.

Om biblioteker, koder og hemmelige bøker.

(Jeg er veldig glad i hypotetiske ultimatum, jeg synes ekstremene får frem argumenter og konklusjoner på en skarp og fin måte som man sjelden tvinger seg til i hverdagen.)

Så hvis jeg måtte velge, for resten av livet og evigheten, mellom Min Kamp, det nære og det strømmende, og bøker som Scipios drøm og Klassikeren som er så tydelig konstruert og hvor jeg liksom strekker meg, så er det de sistnevnte jeg ville velge.

Men så er det jo ikke slik at jeg må velge.

Så jeg skal lese bind 6 av Min kamp når den kommer. Og noen ganger kommer jeg til  å le, og andre ganger kommer jeg til å fnyse. Noen ganger kommer jeg til å lese veldig fort, fordi jeg ikke får så mye ut av det (da svimler det nesten i øynene mine), og noen ganger kommer jeg til å lese ting høyt fordi jeg synes det er treffende.

Og iblant kommer jeg til å sitte helt stille og lese, og tenke at det allmenne, det vi har felles og det vi er sikre på at skiller oss slik fra de andre, kan være ganske vakkert det også.

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

ikke lat som du ikke vet hva jeg snakker om

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

jeg har google analytics

du er den eneste jeg kjenner i porsgrunn

for fem dager siden var du på bloggen min i nitten minutter

jeg tror du er forelska

ikke kveruler

Fra Aaliyah (2011) av Audun Mortensen


Den ondeste kvinnen i verden

*INNEHOLDER STORE SPOILERE AV BIPLOTT I BOKEN EGYPTEREN SINUHE AV MIKA WALTARI. (Les boken først eller skyld deg selv!)*

Jeg leste Egypteren Sinuhe ferdig for ikke lenge siden. Den er en av de bøkene jeg kunne anbefalt uten spesielle tilføyelser eller vedhefter eller advarsler, fordi den er av den type bøker man kan skylde seg selv hvis man ikke liker. Og om verden engang går under og bare et utvalg av bøker kunne bli reddet ville denne boken vært et av mine valg.

Slik kunne et hemmelig bibliotek etter verdens undergang muligens ha sett ut.

Finner du intet tilfredsstillende i Egypteren Sinuhe er jeg rett og slett nødt til å toe mine hender, og jeg pleier ellers å ta hensyn når jeg anbefaler bøker. Men jeg skal ikke skrive så veldig mye om den boken, jeg skal skrive om at jeg tror jeg fant verdens ondeste kvinne i den, og jeg er spent på om noen kan gi meg et navn hvis ondskap slår Nefernefernefer.

Jeg skal først si noe kort om selve boken, i tilfelle det er noen der ute som ennå er så heldige å ha den til gode. Jeg har også skrevet litt om den før, i innlegget Om sirkus og brød.

Egypteren Sinuhe foregår rundt 1300 år f. Kr. og det er den aldrende legen Sinuhe som forteller sitt liv blant faraoer og fattige, om kriger og kvinnene han har elsket og land han har sett og død han har forårsaket. Du trenger egentlig ikke være spesielt opptatt av historiske romaner som genre for å like den, det er ikke jeg. Språket er poetisk i Forkynnerens ånd, det er i det hele tatt en veldig vakker bok.

Nefernefernefer

Nefernefernefer er en bikarakter i Sinuhes historie. Jeg festet meg ved denne kvinnen som Sinuhe ikke møter mange ganger i løpet av livet, men som likevel får en så skjellsettende betydning for ham. Hun oppleves som en veldig monumental karakter fra første stund vi møter henne – som fatale kvinner gjerne gjør – og bare navnet hennes burde advart Sinuhe; hun heter Nefernefernefer fordi hun er så vakker og fordi ingen som sier navnet hennes kan la være å gjenta det en andre gang, og en tredje.

Et velment råd til alle menn i denne sammenheng, er at hvis du først skal elske en kvinne som åpenbart er morfin, bør det være en som ikke har de hardeste, grønneste øyne du har sett. Første gang de møtes får hun et kyss av den unge og blyge Sinuhe og hun gir ham en ring. Hun sier:

Behold ringen, for det vil jeg. Behold den på grunn av mitt lune, og for at den en gang skal gi meg en høy rente.

Legg merke til disse ordene og den uheldige sammensetningen av ordene «lune» og «høy rente». Når Sinuhe møter henne igjen er han en ung mann, og ennå så ren i sjelen, at det nesten gjør litt vondt å lese når han betror seg til Nefernefernefer at han aldri har moret seg med noen kvinne, fordi han ventet på å se henne igjen.

(Nesten) alt hva vi har sett av henne hittil har gitt nokså klare signaler om at Sinuhe ville vært bedre stilt om han aldri hadde møtt henne. Likevel ble jeg selv lurt av advarslene hun gir Sinuhe.

Mitt navn er Tabubue, og fordi du vet det, må du gå din vei fra meg, og aldri komme tilbake for at jeg ikke skal skade deg. Men går du ikke, kan du iallfall ikke anklage meg hvis det hender deg noe.

Men det finnes vel heller ikke noe mer forførende setning for en ung mann, enn når en vakker kvinne forteller ham at hun er farlig for ham. Og jeg er riktig nok ingen ung mann, men finner også løgner og usannsynlige historier mer troverdig når de blir ledsaget av et oppriktig «jeg vet at dette høres helt usannsynlig ut», og egentlig er det litt samme sak. Som leser ble jeg dermed litt lurt, om ikke så mye som Sinuhe, for jeg forstod nok at det kom til å føre til tragedie, men jeg så for meg mer i retning av tragisk kjærlighet. Så feil kan man altså ta.

Men at Nefernefernefer er en vanskelig kvinne, så jeg i det minste raskt. Jeg skrev en gang en hel masteroppgave om vanskelige kvinner (og hvorfor de må dø) så jeg har brukt mye tid til å lete etter vanskelige kvinner i litteraturen.

Et av premissene mine for å definere en karakter som en vanskelig kvinne, var at det måtte være et element av det tragiske i henne. I det tragiske vil blant annet undergangen ligge, og slik sett kan man kalle alt som eksisterer for tragisk. Men kanskje blir det bare lek med ord, og det som er med Nefernefernefer er at hun tilsynelatende ikke har noen akilleshæl.

Akilleshæl er som kjent et begrep som er hentet fra gresk mytologi, og henspiller på sagnet om Akilles som er usårlig bortsett fra hælen. Alle har et svakt punkt med andre ord. Og det svake punktet i mennesker vi møter eller karakterer vi leser, kan virke både frastøtende og tiltrekkende, men personlig (og sikkert ganske allment) pleier det å høyne min empati i bokverdenen, og det er slik Nefernefernefer lurer meg. Ved å være ærlig mot Sinuhe gir hun et inntrykk av et svakt punkt.

Yet do I fear thy nature, It is too full o' th' milk of human kindness ...

Et annet potensielt svakt punkt er at Nefernefernefer er vakker, og skjønnhet er forgjengelig. Men når det gjelder Nefernefernefer ligger ikke makten først og fremst i skjønnheten, og den gjør henne derfor ikke skrøpelig. Nefernefernefer er konstruert av vilje til makt, og skjønnheten er kun et middel. Hva Nefernefernefers eventuelle tragedie ligger i, skal jeg derfor la være opp til hver enkelt leser.

Tragedie for Sinuhes del derimot, er det nærmest ingen ende på: I sitt andre møte Nefernefernefer hvor hun tar hans uskyld, viser det seg at for å kunne ofre noe mer tid på ham trengs det gaver. Sinuhe fortviler, for han ikke har noe å gi henne slik at hun vil tilbringe sin tid med ham og ikke andre velstående menn. Nefernefernefer sier:

Men du har da et hus og klær og de instrumenter som en lege trenger. Helt fattig kan du ikke være.

Og Sinuhe skjelver, og skriver alt han eier over til henne.

Jeg har tidligere skrevet om femme fatale-skikkelsen, ødeleggeren av menn. En femme fatale forbindes selvsagt med lidenskap, men det fremste kjennetegnet på en virkelig femme fatale er kontroll og kjølighet. Nefernefernefer forteller hele tiden Sinuhe hvordan han kjeder henne og når han endelig får ligge med henne igjen, skjer det slik:

Hun la seg på sengen og åpnet sin favn for meg, men hun moret seg ikke med meg på noen måte, men vendte hodet til siden og stirret på sitt bilde i speilet og skjulte sine gjesp med hånden, så den fryd jeg lengtet etter ble som aske.

Og hva Sinuhe har gitt for denne lidenskapelige stunden, er heller nesten ikke til å bære. En ting er at han gir bort alt han selv eier, til sist gir han også bort alt hva hans gamle og skrøpelige foreldre eier. Hans far er blitt blind på sine gamle dager og har dermed overlatt sitt segl til Sinuhe så han kan skjøtte det de eier.

Stort dypere enn dette går det vel ikke an å synke, tenker jeg når Sinuhe gjør sine foreldre husløse. Men akk, så feil kan man ta: Han ender opp med å selge sine foreldres sjanser til evig liv for en stakket stund hos Nefernefernefer. Han gir henne pengene de har spart et helt liv til balsamering, og gravstedet de har forberedt. Sinuhes foreldre blir jaget ut på gaten og tar sin død av dette slaget, vitende om at kroppene deres vil råtne og ikke bevares til evig liv.

Dette er et svik så dypt at jeg nesten ønsket Nefernefernefer skulle kreve kroppsdelene hans i stedet, som hun forøvrig også truer med:

Kanskje kunne jeg spise og drikke og more meg med deg alt i dag, hvis du lot stikke ut øynene dine og lot dine hender hugge av, så jeg kunne henge dem som seierstegn over dørkarmen i mitt rom, for at mine gjester skulle høyakte meg og vite, at jeg ikke er noen foraktelig kvinne.

Til sist får hun med en skjærende latter tjenerne sine til å jage ham ut som den tiggeren han nå er.

Jeg ventet hele tiden på det tragiske i skikkelsen hennes, et svakt punkt eller kanskje en form for barmhjertighet eller sorg. Hos Lady Macbeth vil du se de bleke hendene vri seg mot hverandre for å fjerne blodflekker idet sinnet hennes oppløses, og du vil høre Medeas skrik som om noe brister i henne.

"But why have your eyes darkened so much? Why the flood of tears?"

Det er en forferdelig historie som utspiller seg i Sinuhes fortelling, og ingen forløsning kommer. På et tidspunkt begynte jeg å holde meg delvis for øynene mens jeg leste, men det hjalp altså ikke.

Men Sinuhes hevn er grusom. Neste gang han treffer henne, er han en voksen mann med mektige forbindelser. Han får henne slått i svime og bringer henne til Dødens hus.

Der lever likvaskerne som har dannet sitt eget lugubre samfunn, utstøtt fra alle andre. Likvaskerne bytter i stedet på å skjende likene til unge kvinner, og til dem gir han den stolte og vakre Nefernefernefer, så disse nedrige krypene kan benytte seg av henne der i mørket til hennes dødsdag.

“They shall be carried to Babylon, and there shall they be until the day that I visit them, saith the Lord; then will I bring them up, and restore them to this place.” – Jeremiah 27:22

Så dette er akilleshælen, tenker jeg, og grøsser for Nefernefernefers skjebne. Igjen tar jeg feil, for Nefernefernefer vil aldri gå under. Istedet får hun likvaskerne til å slåss om henne som bikkjer, hun robber dem for alt de eier og har, og håner dem slik at flere av dem henger seg. Til sist reiser hun derfra i triumf, rikere enn hun var før. Og i dette ligger det spesielle, for Nefernefernefer er en meget ond kvinne, som ikke dør men som lever et liv i triumf og rikdom. Hun seirer.

Da jeg skrev om vanskelige kvinner skrev jeg også om hvorfor de måtte dø (av estetiske og ikke etiske årsaker, kom jeg frem til), og jeg skrev om hvorfor de måtte dø, fordi de fleste vanskelige kvinner i litteraturen ender i døden. (Du kan lese mer om dette fenomenet under innlegget: Hvorfor må monstrene dø?) Tenk Racines og Evripides’ Fedra (og den sammes Medea!) eller Shakespeares Cleopatra og Lady Macbeth, Mérimées Carmen, Ibsens Hedda Gabler, Flauberts Madame Bovary og finn gjerne noen selv.

Nefernefernefer derimot vandrer rik og fornøyd ut av Sinuhes liv, og jeg setter henne som en av de mer fullkomne femme fatale-karakterene jeg noensinne har lest.

  • Egypteren Sinuhe av Mika Waltari, oversatt til norsk av Peter Bendow (1948)

Når sex blir ideologi

Jeg har skrevet en kronikk i Morgenbladet om vestlig seksualitet:

Mitt personlige Paradise hotel-høydepunkt var i forrige sesong. De enorme silikonbrystene til Paradise-Tine peker ubevegelig rett frem der hun sitter overskrevs på en liggende Paradise-Stine. Kroppene deres er keitete og bevisst kameraet som henger på veggen. Så er det som hun tar sats; med et lite hvin begynner Paradise-Tine å gnikke seg mot underlivet til Paradise-Stine. Jeg stirrer på de bittesmå armene til Paradise-Tine og de lange, hvite hårerstatningene hennes, de døde hårcellene som ligger flatt mot skuldrene, mens den livløse gnikkingen fortsetter.

Summen av den seksuelle ekstasen er lik summen av alle gynekologiske undersøkelser du noensinne har måttet gjennomføre, stålinstrumenter, hvite hansker og salver. Følelsen av biopsi idet den lakoniske gynekologen river ut et stykke kjøtt fra livmorhalsen din for å se om du råtner opp av kreft fra innsiden, eller om du fortsatt skal leve noen år til. Den uvegerlige følelsen av forbindelsen mellom sex og død, forråtnelse og det kliniske.

 Vestlig seksualitet er kjennetegnet av troen på at seksualitet og ideologi henger sammen, og av sporene etter 68-bevegelsens hyllest av det ungdommelige. Vestlig seksuell attraksjon er autoritet, og denne attraksjonen er knyttet til ungdom. Det er en utbredt misforståelse at vakre, unge kvinner ikke blir tatt seriøst. En vakker ung kvinne som sier noe klokt, vil alltid bli tatt mer seriøst enn en stygg, gammel kvinne som sier det samme. Det er ikke naturens lov, det er vestens kultur.

I Storbynatt kler Bård Tufte Johansen seg ut som en utiltrekkende kvinne som skal forestille Marie Simonsen, hvorpå han kjederøyker og raller HHHRRRR, HHHHRRRR. Vi ler så vi gråter, for middelaldrende kvinner mister sin verdighet med en gang man pirker borti det faktum at brystene deres har begynt å henge, de er ikke fruktbare lengre, huden deres har mistet sin elastisitet. Det er ikke nødvendig med argumentasjon, det holder med en parodi.

Men når det ungdommelige er samfunnets fremste dyd, vil det føre til et samfunn i patetisk fornektelse, og generasjoner av samfunnsdeltagere som fortrenger sin egen alderdom. Hvis ungdom er det eneste som gir autoritet og verdighet, er livet en tikkende tragedie fra den dagen vi blir født. Du vokser aldri til noe (f.eks visdom og erfaring), bare fra noe (som skjønnhet og seksuell attraksjon). Våre eldre har dermed ingenting å tilføre, de beholdes grunnet humanitet og lite annet.

 Etter medieeksponeringen å dømme er sex blitt et fellespolitisk samfunnsprosjekt, løsrevet fra det som er hemmelig og privat. Vi har angivelig ikke nok seksualundervisning i skolen. Norsk skole ligger ydmykende lavt på PISA-undersøkelser, men på forsiden av tabloidenes nettaviser fant vi for en stund siden et alvorlig ment forslag fra sexologer om at vi må få en bedre seksualundervisning i skolen. For eksempel en hvor man snakker mer om den gode klitorisstimuleringen.

Her vil jeg gjerne advare alle håpefulle foreldre at hvis jeg som lærer en gang blir presset til å lære mine elever hvordan de best mulig skal stimulere seg selv eller hverandre seksuelt, kommer jeg til å lese Marquis de Sade for dem, og det fullstendig uten kontekst. Det finnes faktisk grenser for hva man skal finne seg i, både som elev og som ansatt i skolevesenet.

Bak den absurde formeningen om at klitorisstimulering hører hjemme i læreplanen, ligger tanken om at å fremme en riktig seksualitet vil føre til riktige samfunnsborgere. Demokratisk og likestilt sex gir demokrati og likestilling altså, og “fascistisk sex” gir fascisme. Vestens seksualitet er et ideologisk prosjekt, startet av idealistiske 68-ere, og ført ut i folkedypet på en fascinerende effektiv måte.

Et eksempel på hvor effektiv denne prosessen har vært, er den livsfjerne påstanden om at voldtekt ikke har noe med sex å gjøre, men kun handler om makt. En åpenbar irrasjonell påstand, som er gjentatt så mange ganger at den går for å være sann. Men et seksuelt overgrep har selvsagt med sex å gjøre, i tillegg til makt og dominanse, og en setning blir aldri sannere av å bli gjentatt om og om igjen.

Et råttent eple er et råttent eple, det forvandler seg ikke magisk til en banan. Setter du tennene i et råttent eple, brekker du deg i avsky, forbanner det og kaster det i søppelet hvor det hører hjemme. Du insisterer ikke på at det umulig kan være et eple. Sex har ingenting med ideologi å gjøre, det er en drift i mennesket som kan romme alt fra det sublimt vakre til det motbydelige, noe som er vanskelig å godta for mange.

I et intervju med Dagbladet i 2008 sier sexolog Bente Træen: «Om en voksen manns foretrukne fantasi er å ha sex med en ung jente som ikke har debutert seksuelt, kan man nok spørre hvor godt skrudd sammen han er.»

Uten å ha inngående kjennskap til menns seksualitet gjennom alle tider, vil jeg anta at Bente Træen med denne uttalelsen diagnosisterte millioner av levende og døde menn (og sikkert noen kvinner) inn i termen “psykiatriske kasus”.

Av en eller annen grunn er de frisinnede, ikke-moralistiske blant oss nesten alltid de mest dømmende bare man pirker litt borti dem. Hvis sex per definisjon skal være (etisk) godt, må man nemlig utdefinere den mørkere seksualiteten (f.eks jomfrufantasier) til å være noe annet, gjerne psykiatri.

Vårt sexfikserte samfunn er ironisk nok blitt avseksualisert, eller gynekologisert, som er mitt foretrukne ord. Når sex blir til ideologi om demokrati, åpenhet og likhet, når klitorisstimulering ønskes inn i skoleverket, når sexbegrepet skal utelukke det som er mørkt og skambelagt og kun fungere som et politisk frigjøringsverktøy, mister seksualiteten sin kraft og blir til anti-erotisk gynekologi. Les anmeldelser av sexleketøy, og du vil forstå begrepet. Er rillene vaskbare eller ikke?

Den omstridte feministen Camille Paglia mener at det er Vestens voyeurisme – det aggressive øyet – som er kjernen i den apollinske, vestlige personlighet. Det apollinske vil stå som et bilde på sivilisasjon og orden, en motsetning til kaos og natur, det dionysiske.

Seksualitet tilhører den dionysiske sfære hvor jeg-et oppløses. Som romerne engang gjorde, betrakter vi med det apollinske øyet en ekstase som kun kan oppleves. Men romerne hadde i det minste stil.

Jeg forsøkte å se på seksualopplysningsprogrammet Trekant, men gav raskt opp allerede i første program, da den pubertale programlederen åpnet døren for en person kledd i en gigantisk kondomdrakt. «Hrø hrø», fniste programlederen. Jeg tenkte: Det handler om å beskytte seg selv. Bokstavelig talt. Så jeg slo av.

 

Det som revner

Jeg satte meg ned for noen dager siden for å finne ut hva jeg liker i litteraturen. Jeg ventet til det dukket opp noe som appellerte til meg fortløpende. Det var veldig interessant. Jeg skrev:

Skriv en liste med penn og blekk.

Jeg liker historier om det som er hemmelig. Jeg liker historier om galskap og kunst.

Jeg liker det pertentlige og det voldsomme, det filosofiske og det russiske.

Jeg liker besettelse og det som er utenfor og fryktelig.

Jeg liker alt som taler i gåter og labyrinter og kaos og det ordnede.

Jeg liker det sanne og falske og det som er begge.

Jeg liker karakterer og handling. Og et språk som gir feber eller apati. Og noe man bare kan ane. Og det krypende skumle i det.

Jeg liker biblioteker.

Jeg liker biblioteker og støv og det okkulte, det som er skjult og det som skjuler. Jeg liker det grusomme om natten. Jeg liker også tomhet og nihilisme, og alt som er ekstremt og voldsomt, det støyende og det som er stille.

Jeg liker det det er blod i og det som er kaldt og dødt og hvitt. Jeg liker lukkede rom, og det som er tabu. Og mest av alt liker jeg det som ikke kan sies, men som er der likevel.

Se på: ”Jeg liker det sanne og falske og det som er begge” og ”[jeg] liker det som ikke kan sies, men som er der likevel.” Det fikk meg til å tenke på upålitelige fortellere, som jeg har skrevet om blant annet her. Og upålitelige fortellere fikk meg til tenke på Nietzsche, og noe han skriver om tragedien i Tragediens fødsel. Jeg skal straks forklare.

Astyanax død fra Euripides' "Kvinnene fra Troja"

Jeg har skrevet om det apollinske og det dionysiske (mange ganger!) før, fordi det er begreper jeg er opptatt av og de synes alltid relevante. Dette er begreper som er oppkalt etter de greske gudene Apollo og Dionysos. Kort fortalt står det apollinske for kultur, orden og sivilisasjon, mens det dionysiske står for natur, kaos og det ktoniske (fra undergrunnen).

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche ”det apolliniske skinn” for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Nietzsche definerer dette uttrykket som en

tilsløring av den egentlige dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.

Det han sier er altså at en tragedie vil kamufleres i det som har orden, i det siviliserte og det ordnede, mens tragediens egentlige natur er kaos og ktonisk.

Jeg liker labyrinter.

Ifølge Nietzsche avsløres det apolliniske skinn når tragedien avslutter med en klang som apollinsk kunst aldri ville laget. Det er et vakkert bilde, selv om Nietzsche også mener det bokstavelig. I Hedda Gabler av Ibsen spiller Hedda en dansemelodi rett før hun skyter seg gjennom hodet, og hun sjokkererer de andre for det har vært dødsfall og det skal være stille.

 Uh, – hvad er det!

sier Fru Elvsted og farer opp fra stolen. Jeg tror det er det apollinske skinn som revner fordi den dionysiske klangen plutselig hamrer løs i dødshuset.

Apollinsk krig.

Og hvis vi stjeler dette uttrykket og bruker det videre som vi vil, viser det apollinske skinn det fernisset som gjør at vi holder sivilisasjoner gående, hvor vi holder det lovløse utenfor et samfunn med sosiale koder og domstoler, fra skråblikk når noen snakker for høyt i mobiltelefonen til rettsaker hvor mordere blir holdt ansvarlig ovenfor samfunnets lover.

Det apollinske skinn ser vi når samfunnet sender ut unge menn i krig og forferdes av at de lager kamprop (Til Valhall!) og kommer med seiersbrøl når de dreper fienden (Hva? Vi trodde de resiterte menneskerettighetene alvorsfylt!) og i litteraturen ser vi det i Stormfulle høyder når Lockwood i løpet av en drøm går fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.

Dionysisk krig.

Og det er her jeg tenkte på upålitelige forteller og hvorfor jeg så ofte gledes når jeg kommer over dem i litteraturen. For de får det apollinske skinn til å revne. Denne avtalen man har, det uuttalte håndtrykket fra første side i boken mellom leser og forteller: Det revner og under vrimler det kaotiske fra undergrunnen, og det myldrer over kroppen din og inn i munnen din til du kveles.

Om sirkus og brød

Her kommer ukens anbefalinger av musikk, tv, bøker, blogg & nyheter:

Ukens musikk

Til min store glede er flere låter fra bandet jeg spilte i for mange år siden (College of Cardinals) blitt lagt ut på Youtube. Vi spilte det vi kalte dadapunk, og her finner du blant annet klassikere som «Onion pie»:

Follow the girl with the yellow look

She’s got her soul supressed in her evil book

og «Royal Flush».

Why do you always has to be such a bore?

You’ve got nothing to say, you’ve got nothing to give

Stay away from me you filthy slut

Ukens bok

Egypteren Sinuhe (norsk utgave 1948) av Mika Waltari er en fantastisk bok. Det er legen Sinuhe som forteller sitt liv og tiden er 1300 før Kristus under Faraoen Akhnaton. Språket er så poetisk at jeg vurderer kun å snakke på denne måten resten av livet, men har fått tips om at det i tilfelle kan bli vanskelig å få fast jobb, for ikke å snakke om nye venner.

Dette skriver jeg, Sinuhe, skjønt jeg vet at mine gjerninger har vært onde og mine veier krokete, og dertil vet jeg også at ingen vil ta lærdom av det, selv om han kom til å lese dette. […] Andre kan la sitt hjertes løgner bli veid på Osiris’ vekt, jeg veier mitt hjerte på en rørpenn.

Oversetter Peter Bendow har pedantiske «oversetterens anmerkninger» hver gang han er uenig med forfatteren om hvordan livet egentlig var i Egypt for X år siden.

Når Waltari for eksempel lar historien svinge innom Ptahor, den kongelige hodeskallboreren, bemerker Bendow:

Hodeskallåpning ble foretatt av steinalderfolk, fordi man trodde at sykdommen skyldtes onde ånder, som måtte slippes ut av hodet. Man har imidlertid ikke noe eks. på at de gamle egypterne brukte å åpne skaller. Det eneste tilfellet er fra 200 år e. Kr. O. a.

Jeg elsker disse tørre anmerkningene, men vet ikke om de er uglesett i oversetterverden, noe som fører meg til bloggen jeg nettopp har oppdaget:

Ukens Blogg

Oversetterblogg

(Det er min mening at tittelen på bloggen burde vært med bestemt form entall.)

Jeg har stor respekt for oversetterstanden, det er forferdelig vanskelig å oversette, med alle disse konnotasjonene og assosiasjonene, og du skal ikke forbedre eller forverre, men få vektskålen til å stemme på et eller annet vis. En interessant blogg om et vrient yrke.

Ukens tv-høydepunkt

er hele 14 år gammelt, og klippet viser en redigert utgave av en ufattelig pinlig bokbadsamtale mellom programleder Eva Bratholm og Dag Solstad. (Bokbadet, 1997)

Utdrag:

Bratholm: Jo, men jeg spør deg: TROR du på litteraturen?

Solstad: (*Oooofff.* Pause. *Eeeeef.* Pause.) Må jeg svare?

Eva Bratholm: Ja, du må svare.

Dag Solstad: Nei. (Lang pause). Nei, jeg må ikke svare.

Ukens nyhetshøydepunkt

er uten tvil å se at Hans Majestet Kongen kan sin Machiavelli i den grad at Jens Stoltenberg kanskje heller ville gjennomgått en god, gammeldags halshugging, og

Ukens pinligste øyeblikk

var da jeg med kjennermine og et lett hevet øyenbryn komplimenterte min gode nabo for den gode hvitvinen, og hun:

Det er rødvin.

Men det var det heldigvis ingen som fikk på film.

Om Navarsete og Machiavelli

En nærmest ukontrollerbar Navarsete.

Det var en serie med hendelser som fikk meg til å hente Niccolò Machiavellis Fyrsten frem fra bokhyllen.

Disse hendelsene kulminerte for min del i «kommunikasjonsekspert» Elisabeth Hartmann fra kommunikasjonsbyrået Siste skriks uttalelser om Navarsetes reaksjon i en sykehusdebatt. Du kan se videoklippet som omtales her.

Dette er noe av det verste jeg har sett. Hun er helt ute av kontroll. Her burde en rådgiver bare ha grepet inn og avbrutt seansen […]

uttaler Hartmann entusiastisk til VG. Hartmann hviler ikke i suksessen, så til Kampanje sier hun:

Hva skal man si? Jeg fikk hakeslipp og jeg trodde knapt det jeg så. Det er åpenbart at Navarsete mistet besinnelsen for åpen mikrofon og kamera. […] Her er det ukontrollert temperament i sving.

For lesere som ikke har sett klippet kan jeg bare berolige: Vi ser ikke Navarsete danse leende rundt et barnehjem som går opp i flammer mens hun kaster steiner på hjemløse barn og roper: «Der fikk du som fortjent! Foreldreløse utskudd!»

Det vi ser er altså en nokså sliten og skuffet, nesten gråtkvalt Navarsete som svarer på besk kritikk om en sår sak, med stram overleppe og et  lett glefsende «dette finner jeg meg ikke i».

Det bør være åpenbart for de fleste at kommunikasjonsekspert Hartmann må ha vokst opp i et *meget* beskyttet miljø, hvis hun tror dette er

ukontrollert temperament

og hvis dette virkelig er noe av det verste hun har sett.

Gomme fra Trøndelag.

Så jeg tenkte at hvis dette er den type politiske debatt som får Norges største aviser til å rydde forsiden, blir «tannløst» på en måte ikke lenger dekkende. Det blir mer av den typen hvor – ja – tennene har falt ut, men også gommene er rammet av en slags soppinfeksjon så de blir myke og rent ut sagt svampaktige.

Interessant nok kan Bokmålsordboken fortelle oss at ikke bare er «gomme» det samme som «gane», men «gomme» er også

1 en slags ost av brestet melk
  2 dravle
  3 røre av ostemasse og innkokt myse

Vel, nok om det.

Det var uansett disse hendelsene som fikk meg til å finne frem Machiavelli.  Machiavelli (1469-1527) var statskansler og levde i Firenze under renessansen. Fyrsten er en praktisk håndbok i maktbruk, og ble utgitt fem år etter Machiavellis død.

Man kan selvsagt beskylde Machiavelli for mye, men tannløs er han ikke.

Machiavelli er heller skamløs. I hvert fall i den forstand at han gir praktiske råd uten innpakning. Machiavellis syn på mennesket er også hva man kan kalle mer praktisk, enn idealistisk.

Det lar seg fint gjøre å være fryktet, men ikke hatet. Man trenger bare avstå fra sine undersåtters gods og la deres kvinner i fred.

Videre skriver Machiavelli at om noen skal henrettes, bør det skje når skylden er opplagt og vedkommende har fått en rettferdig rettergang.

Det viktigste er likevel å la andres gods i fred. For menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn tapet av farsarven.

For fyrster som blir fortvilet over rådet om å la andres gods i fred, har Machiavelli likevel en trøst:

Det vil aldri bli mangel på påskudd for å beslaglegge andres gods, og for den som slår seg på rov, vil anledningen alltid by seg. Anledningene til å henrette er sjeldne, og de gjentar seg nesten ikke.

Når jeg skriver at Machiavelli gir råd uten innpakning, mener jeg at han bruker et språk som ikke viser til en høyere idealisme. Men det er feil. Idealistisk humanisme, mener jeg.

Romerske soldater

Vi er vant til krigsretorikk fra en rekke parter. Med dagens massemedier har vi tilgang til en rekke dokumenter og videoklipp, alt fra terrorister som forsvarer terrorisme, til statsledere som forsvarer krig.

Felles for de fleste av disse uttalelsene er at de bruker en retorikk som peker til høyere idealer, for å rettferdiggjøre handlingene.  Det er lite av dette hos Machiavelli, men idealistisk er han likevel på sitt vis. Rettferdiggjøringen hans er likevel praktisk. Det er historien og de praktiske konsekvensene av den, – ikke idéen – han viser til for å underbygge sin argumentasjon.

Jeg mener det på et vis er det logiske ved Machiavellis analyse som får ham til å virke ond.

Logikk som mer eller mindre er blottet for følelser og henvisninger til allmenne idealer, i saker som omhandler liv og død og kjerneverdier, vil fort det. Virke litt ondt. Eller kynisk om du vil.

I en helt annen sammenheng skrev den franske matematikeren Henry Poincaré:

Logic sometimes breeds monsters.

I samfunnsdebatten vil de fleste ønske seg logikk pakket inn i emosjoner. I et samfunn som Norge hvor medie- og folkemakt står sterkt, kan det fort bli mye emosjoner.

For mye emosjoner drukner logikken. Dette kan sees i (en rekke) saker hvor motstandere blir forkjempere (og omvendt) utfra medias belysning av enkeltsaker.

Som konsekvens er det ikke uvanlig at man lar prinsippene vike,  og selv om man logisk sett er for – eller mot – et vedtak, vil man kunne la emosjonene drukne logikken. I lengden vil dette være usunt for et samfunn. Slik sett kan det være befriende å lese Machiavelli.

Kynisme betegner ifølge bokmålsordboken to ting:

1  gresk filosofisk lære som hevder at en kan nå det høyeste gode bare ved å gjøre seg uavhengig av alle behov og frigjøre seg fra sosiale vaner og konvensjoner
2  kald og hensynsløs oppførsel, ytring, innstilling

Det kyniske ved Machiavelli, ligger først og fremst i form. Det vil si: Den faktiske kynismen ligger selvsagt i innhold. Men reaksjonene på hans kynisme (uttalt gjennom århundrene), bunner i form. Machiavelli skriver en praktisk håndbok i hvordan en fyrste oppnår – og opprettholder – makt.

Ved reell makt er man per definisjon (sett fra en praktisk synsvinkel) kynisk. Også nå, også her. Reell råderett over godene i et samfunn innebærer prioritering. Prioritering av goder gir innvirkning på folks liv og død. Vi er vant til å snakke om makt i idealistiske former. Hos Machiavelli er det idealistiske ved maktspråket strippet ned.

Han skriver ikke så mye om hvorfor en fyrste skal ha eneveldig makt over et folk (dyd, Gud, folkets nytte), men forholder seg mest til hvordan han kan få det. Det betyr (selvsagt) ikke at Machiavelli ikke har idealer, men at dette ikke er et viktig tema i Fyrsten.

Selvhjelpsbøker om maktbruk nå til dags består som regel i tips om hvordan du kan gjenkjenne andre menneskers hersketeknikker, og hvordan du kan avvæpne dem.

Machiavelli skriver om hvordan du kan bruke dem. En moderne arvtager til denne tradisjonen vil være The Psychopath’s Bible av Cristopher S. Hyatt og Dr. Jack Willis, som garantert ikke finnes på en Norli nær deg.

Sammenlignbart med dagens selvhjelpsbøker vil det altså være som å skrive en bok som forteller deg nøyaktig hvordan du skal bruke hersketeknikker.

Språklig sett er Machiavelli nær forbilledlig. Han kommenterer i forordet sitt eget språk og påpeker selv at han ikke har brukt kompliserte setningsstrukturer eller svulstige ord.

For det er mitt ønske, at skulle dette arbeid noen gang komme til heder og verdighet, skal det utelukkende skyldes stoffets rikdom og sakens alvor.

Om Machiavelli i blant kan tendere mot det mange vil kalle moralsk klanderverdig, mener jeg at han ikke kan kalles grusom. Jeg kan ikke se noen spesiell glede ved den voldsbruk som anbefales. Om erobring og voldshandling skriver Machiavelli blant annet:

Det gode voldsbruk (dersom det overhodet kan sies at noe er godt med hensyn til noe ondt) finner bare sted når ens egen sikkerhet fordrer det og i høyt tempo. Hvorpå den straks bringes til opphør, og man forsøker i størst mulig grad å bli sine undersåtter til nytte.

[…]

Av dette følger at en ny fyrste som erobrer en stat, må gjøre unna alle de krenkelser akten fordrer på én gang, slik at han slipper å begå nye grusomheter hver dag.

[…]

Voldshandlingene må derfor begås alle på én gang, slik at deres beske smak ikke blir hengende for lenge igjen og naget blir stort.

[…]

For når motgangen allerede er der, er det for sent å ty til vold, og de velgjerninger du utøver styrker deg ikke, da man mener du er tvunget til dem, og ingen føler takknemlighet for dem.

Kapitteltitlene hans er flere steder direkte vakre:

Om grusomhet og barmhjertighet, og om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller mer fryktet enn elsket.

Iblant bikker han over i ren poesi, om enn den kan skurre etisk sett i moderne ører:

O Fortuna!

Jeg er overbevist om at det er bedre å være uvøren enn forsiktig; for forsynet er en kvinne, og ønsker man å ha henne i sin makt, må hun slås og tuktes. Man ser da også at de uvørne har større fremgang hos henne enn de taktfulle. Og som kvinne er forsynet alltid de unges venn, fordi de har mindre aktelse, er voldsommere og befaler henne med langt større dristighet.

Man kan velge å forkaste Machiavelli av etiske prinsipper. Sett ut fra nytteverdi har jeg mer vanskelighet for å tro at man kan avfeie ham. Jeg anbefaler praktutgaven (se kilde under). I tillegg til en rekke illustrasjoner følger det med et ytterst interessant essay som heter Machiavellis originalitet av Isaisah Berlin. Du kan også lese Berlins essay på engelsk her.

Il principe av Niccolò Machiavelli (skrevet 1513/utgitt 1532), oversatt til norsk av Jon Bingen (2007) med tittel Fyrsten. N. W. Damm & Søn.

Om ironi og Datalagringsdirektivet

Jeg leste Kathrine Aspaas’ kronikk i Aftenposten: Fri oss fra det skjulte, og for første gang på nokså lang tid, ble jeg usikker på min egen ironidetektor.

Kathrine Aspaas er for datalagringsdirektivet fordi hun mener at åpenhet gir frihet. Dette argumenterer hun for på en nokså pussig måte, som innebærer alt fra å fortelle at hun tar medisiner mot depresjon til en slags hyllest til Wenche Foss. Ispedd er også en liten snutt med drømmerier om hvor fint det hadde vært hvis sveitsiske banker hadde vært mer åpne.

Selv er jeg mot datalagringsdirektivet. Faktisk synes jeg det hele er en ulykke. Enda verre, det er en villet ulykke. Samme dag jeg leste den for meg bisarre kronikken, gjenfortalte jeg den til en kamerat.

Så hele poenget hennes,

sa jeg.

Hva hun liksom bygger hele sin skrøpelige argumentasjon med, er at fordi hun finner det befriende å dele med aftenpostens lesere at hun er deprimert og går på medisiner, så er hun for at hennes åpenhet rettferdiggjør at alle vi andre skal tvinges inn i en overvåkningssituasjon.

Min venn som ikke hadde lest kronikken, sa:

Men er du sikker på at hun ikke bare er ironisk?

Og der stoppet det. For jeg hadde vært sikker da jeg leste teksten. Den virket ikke ironisk. Men når jeg satt igjen med essensen av Aspaas meninger, virket den jo ytterst ironisk. Det finnes vel ingen nogenlunde oppegående mennesker som kan argumentere på denne måten?

«Ironi» kommer av det greske eironeia som betyr «forstillelse». Bokmålsordsboken definerer ironi slik:

det å si det motsatte av det en mener på en slik måte at ens virkelige mening skinner igjennom […]

Og nå har jeg lest kronikken om igjen. Flere ganger. Og slik er det blitt at hver gang jeg leser den, tenker jeg: Hun er ikke ironisk. Hun bruker for mange hedersord og vendinger uten å signalisere en avstandstagen. Det er en absurd argumentasjon som munner ut i en absurd konklusjon, men det absurde er ikke med nødvendighet sammenfallende med det ironiske.

Men hver gang jeg vender meg bort fra teksten, kan jeg ikke se noe annet enn Wenche Foss og en gjeng som danser en slags frihetsdans mens de gumler antidepressiva og synger solidaritetssanger hvor teksten består i at det er  overvåkning som skal sette oss fri.

Noe som selvsagt virker veldig ironisk.

Datalagringsdirektivet er jo en ironi i seg selv. Den sier at vi alle er kriminelle og må behandles som kriminelle. Samtidig forutsetter den at våre overvåkere aldri er kriminelle,  og at dermed ingen noensinne kommer til å prøve å benytte seg av de enorme mengder med data man nå skal lagre.

Kanskje jeg rett og slett har avslørt tidenes spøk.

De briljante

Jeg leste Prosessen lenge før jeg visste hvem Kafka var. Jeg ble fullstendig fjetret av åpningen:

En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.

Så ung og tillitsfull var jeg at jeg ble så oppriktig rasende da jeg leste siste side og forstod at jeg ikke kom til å få vite hva Josef Ks forbrytelse var, så jeg hev boken i veggen.

Jeg kom til å tenke på denne leseropplevelsen under lesningen av De som beveger verden av Ayn Rand.

Jeg skal forklare dette flashbacket litt senere. La meg først skrive kort om Ayn Rand.

Hvem er John Galt?

Ayn Rand (1905-1982) var en kvinnelig filosof som (blant annet) omsatte sine filosofiske idéer om til skjønnlitterære romaner. Hun var russisk av fødsel, amerikansk etter valg. Rands egenkonstruerte filosofi kalte hun -ubeskjedent nok -: objektivisme.

Objektivisme fastholder at det finnes en objektiv virkelighet, har en uknekkelig tro på individets absolutte rettigheter, forfekter kapitalisme og mener egoisme er en dyd og altruisme en synd. Ifølge objektivismen skal statens eneste oppgaver være politi, militære og rettsvesen. Statens eneste oppgave skal være å beskytte borgeren fra vold og beskytte retten til eiendom.

I Norge står objektivismen relativt svakt, men vi har Foreningen for Studium av Objektivismen (FSO).

I De som beveger verden beskriver Ayn Rand et samfunn hun ikke tidsetter, men vi vet det foregår i USA. Dagny Taggart, en heroisk kvinne, leder jernbanen.

"Motiv forced" av Bryan Larsen.

De driftige skaperne av ulike industrier, blir stadig mer motarbeidet av lovgivere og massene, samtidig som disse motbydelige forlanger mer og mer av de som beveger verden.

De forlanger og motarbeider i samme åndedrag, og som leser hender det man får lyst til å rive av seg ansiktet noen ganger.

Et munnhell løper over folks lepper hver gang det uforståelige blir nevnt:

Hvem er John Galt?

spør de. Det får Dagny til å grøsse.

I Kildens utspring følger vi arkitekten Howard Roark, og Ayn Rand viser hvordan estetikk er uløselig knyttet til moral.

Det er mange år siden sist jeg leste Rand, og en trailer gjorde meg oppmerksom på at noen ikke bare har forsøkt – men også gjennomført – å lage en film av Atlas shrugged.

"Self Absolution of the Titan" av Bryan Larsen

Jeg gikk til biblioteket og fant den norske oversettelsen, med den fengende tittelen nevnt over. Jeg tok også med meg Kildens utspring (The Fountainhead) av samme forfatter.

Rand er egentlig imot dedisering av bøker, i forordet av sistnevnte bok mener hun at

en bok er henvendt til enhver leser som viser seg den verdig.

Men Kildens utspring er likevel dedisert til hennes ektemann Frank O’Connor.

Frank var drivstoffet. Han gav meg, i mitt eget livs stunder, virkeligheten i den livsfølelsen som skapte Kildens utspring – og han hjalp meg til å vedlikeholde den over et langt tidsrom av år da der ikke var annet rundt oss enn mennesker og hendelser som kun vakte forakt og avsky.

Kildens utspring har et fengende flott forord, og Rand er på sitt beste når hun bruker dette språket fullt ut. Du har de verdige og du har de avskyelige, og det er lite i mellom. Til syvende og sist: Ingenting.

Hun hadde rettet seg opp. Under bomullskjolens stivede folder var den fete kroppen hennes snørt så stramt inn i korsettet, at det virket som om flesket ble presset ut i håndledd og ankler.

Verdig eller uverdig – hva tror du?

Det abnorme

I innlegget om Sherlock Holmes forunderlige hodeskalle skrev jeg om hvordan litteratur lar personlighet speile seg i utseendet. Ayn Rand bruker denne effekten gjennomgående og uten å skjemmes det minste. Fedme, det veike, det bløte viser det svake og motbydelige i de litterære personlighetene hennes. Det er lite ambivalens.

Og Rands helter har kropper i skarpe vinkler og deres harde dyder er speilet i hvert lem. Ayn Rand beskriver det briljante, og den mest briljante av dem alle finner vi i Kildens utspring. Jeg snakker selvsagt om arkitekten Howard Roark. Roark står i særklasse av Rands karakterer, fordi han aldri tviler. Og der de andre briljante må kjempe mot de motbydelige, blir kvalme av menneskene rundt seg, og feiler fordi de gjør seg til slave av medlidenheten, finnes det ikke en brist i Howard Roark.

"First Heat" av Bryan Larsen

Howard Roark er slik jeg ser det, endepunktet i den kognitive terapien. Roark har et tankemønster som er blottet for skyld, nær blottet for skam og katastrofetanker. Slik sett blir han en abnorm karakter, fordi et fullendt menneske er en abnorm idé. Vi snakker her om en mann som ikke kan såres.

Den slappe, onde formløse massen

De briljante karakterer er ikke uvanlige i litteraturen.  (Skjønt de sjelden er like fullendte som Roark.) Om enn de ikke er likt tegnet opp vil du vite hvem de er – det er de overlegne.

De fleste bøker vil kun ha én eller null virkelig briljante karakterer.

Du ser det i læremester og svenn-bøkene, i Kurt Aust fabelaktige kriminalromaner fra 1700-tallet om Petter Hortten og Thomas af Boueberg, i William fra Baskervilles fra Ecos Rosens navn, i Doyles Sherlock Holmes og i Agatha Christies romaner om Poirot og Hastings.

De er fulgt av det menneskelige i form av læregutten, slik at vi klossete lesere skal ha noen å forholdes oss til. Du vil

Sherlock Holmes og Watson av Sidney Paget.

finne det briljante i Henry fra Den hemmelige historien av Donna Tartt og i virkelighetens verden vil du gjenkjenne dem i det som aldri blir deg.

De fleste forfattere ser i nåde til sine lesere. De lager de opphøyde som vi kan strekke oss etter, og det menneskelige til å identifisere oss med.

Ayn Rand er av annet materiale, noe forordet vel allerede har gitt oss en pekepinn om.

Det finnes to typer mennesker i Rands verden: Det er de som beveger verden – de briljante, de harde og skinnende som diamanter. Så er det det andre, som varierer mellom formløs ond masse, og formløs, ond, slapp masse. La meg igjen sitere fra Ayn Rands forord:

For eksempel kommer en av de mest virkningsfulle replikker i Kildens utspring på slutten av del II, når Roark, som svar på Tooheys spørsmål: ‘Hvorfor kan De ikke fortelle meg hvilke tanker De gjør Dem om meg?’ sier: ‘Men jeg gjør meg ingen tanker om Dem.’

Her finner du også svaret på Roarks ubestridde briljanse: Roark er fri. Han hater ikke det motbydelige. Han har ingen tanker eller følelser for det. De motbydelige er ham revnende likegyldig. Roark er syntesen av Rands ideelle egoistiske menneske.

Egoisme som det gode, altruisme som det onde

I Rands filosofi er egoisme av det gode og altruisme er av det onde.

Rands naive forhold til egoisme-begrepet kan best illustreres med et sitat fra De som beveger verden. Konteksten er en samtale mellom ekteparet Rearden. Fru Rearden har visst lenge at Herr Rearden er utro mot henne, men hun virker ikke nevneverdig plaget av dette. Snarere lett triumferende faktisk. Når hun i ettertid oppdager hvem han er utro med, blir hun – for Henry Rearden – overraskende nok nærmere hysterisk. Det er altså forretningsmannen Henry Rearden som sier disse bevingede ord:

Han sa stille, med trett forbauselse: ‘Jeg trodde du ville bli glad for å finne sannheten. Jeg trodde du ville foretrekke å vite – på bakgrunn av den kjærlighet eller respekt du følte for meg – at om jeg bedro deg, var det ikke for noe billig og tilfeldig, det var ikke for noen sparkepike, men for den reneste og mest alvorlige følelsen i mitt liv.’

På dette tidspunkt satt jeg og lo høyt mens jeg leste. O lykkelige idealistiske menneske! Hvilken kvinne ville vel ikke bli beroliget av at mannens sidesprang slett ikke er noe billig ludder, men istedet gir ham «den reneste og mest alvorlige følelsen» i hans liv?

Nå skal det sies at det er mye ved Rands egoistdefinisjon jeg finner både relevant og interessant. Jeg har mer problemer med at hun trekker inn altruisme som en motsats enn at hun velger å feire egoisme.

Du forstår, jeg har ikke tall på hvor mange krangler jeg har kommet opp i når det gjelder min egen språklige bruk av «egoisme».

Min bruk av ordet springer ut av en noe som skjedde meg for mange, mange år siden, og en bok som heter Dydens opprinnelse av Matt Ridley. Det var på den tiden studielånet kom 2 ganger i året, jeg reiste omkring i verden med pensumbøkene i ryggsekken. Som annen lektyre hadde jeg også med meg Dydens opprinnelse.

Ridley skriver om dydens opprinnelse og diskuterer egoisme i (blant annet) et biologisk lys. Genuin altruisme vil etter all sannsynlighet ikke eksistere, selv om såkalte uselviske gjerninger eventuelt eksisterer. Jeg følte det som hard kost. De fleste tyveåringer har faktisk blødende hjerter.

På denne reisen bodde jeg noen uker på et sted med (relativt) mye vold. Turister ble drept for småpenger, tyver ble skutt av politiet for veskenapping og rundt på alle lyktestolper hang det triste, blafrende lapper med kornete bilder av unge jenter og desperate bønner om å ringe hvis noen hadde sett dem.

En natt prøvde noen å bryte seg inn i den lille hytten jeg bodde i, og mens dørhåndtaket gikk opp og ned hvisket mannen der ute at han hadde en pistol og kom til å drepe meg hvis jeg ikke åpnet.

Da det ble lyst samlet jeg jernstenger. Og mursteiner. Jeg satte en hårspray og en lighter lett tilgjengelig, det fortonet seg vagt i hodet mitt at det skulle være mulig å lage en slags brannbombe ut av dette, jeg mente bestemt å ha sett det i en eller annen actionfilm.

Jeg tenkte: Om jeg skal bli drept i dette landet, skal jeg i det minste kjempe tilbake, og det siste jeg gjør skal være å plante en murstein i hodet på den som angriper meg og klore ut øynene hans om jeg skal dø for det.

I ettertid syntes jeg Dydens opprinnelse og denne erkjennelsen av mitt ego, på et vis smeltet sammen. Fra barndommen av lærer man ofte at «ego» er et skjellsord, og det er sjelden at man bruker «egoist» som noe positivt. Erkjennelsen av at jeg var villig til å kjempe for mitt eget liv og angripe den som angrep meg, var, når man plukket vekk den verste paranoiaen det medførte, en sunn erkjennelse av et ego.

Jeg tenker at det meste av det vi gjør på godt og ondt er drevet av egoisme. Du reiser deg for eldre på bussen fordi du føler deg dårlig når du ikke gjør det. Du er vennlig mot kollegaen din fordi du føler deg bra når hun liker deg. Du er med i hundre verv og sliter deg ut – ikke fordi du er «for snill», men fordi du ønsker å bli likt, fordi det er ubehagelig å si nei, og du søker det du tenker gir minst ubehag og mest behag.

Dette har jeg lært er en veldig provoserende måte å tenke på for mange. Og jeg stiller meg lagelig til for hugg, for motargumentet: «det er ondt», er selvsagt vås, det er verre hvis man trekker frem tautologi og begraver meg i annen filsosofisk retorikk.

Tautologi

Uansett. Teorien har sine svakheter, men praktisk sett synes jeg det er en ansvarliggjørende tankegang. Hvis man greier å følge en slik tankegang kan man fjerne 90% av «jeg er et offer for andre»-tankegang. Da er man først og fremst et offer for seg selv, og det er det i hvert fall mulig å gjøre noe med. Det hadde virkelig vært verre sånn jevnt over å være en nikkedokke i onde menneskers vold, et offer uten vilje som igjen og igjen opplever katastrofer det ikke er mulig å avverge.

Jeg synes med andre ord at Ayn Rand har en rekke gode poenger (og noen dårlige) når det gjelder egoisme. Når det gjelder altruisme synes jeg hun er sær.

Etter å ha lest ferdig bøkene gikk jeg inn på FSOs hjemmeside, og under «spørsmål og svar»-delen var dette det første punktet som ble drøftet. Spørsmålet lød:

Er det ikke slik at alle egentlig er egoister – alle gjør jo det de ønsker å gjøre? I Ayn Rands filosofi er distinksjonen mellom egoisme og altruisme svært fremtredende. Dette innebærer at det finnes egoistiske og altruistiske handlinger. Spørsmålet mitt er følgende: Hvordan kan man hevde at en handling er altruistisk?

Dersom et individ utfører en handling, er dette en konsekvens av de fordelene og ulempene som individet knytter til handlingen. Dermed vil en handling som for andre tilsynelatende virker altruistisk motivert egentlig være en avveining av fordeler og ulemper, hvor den handlende aktør velger det alternativet som gir størst nytte. Betyr ikke dette at altruistiske handlinger derfor i virkeligheten ikke eksisterer?

Et meget relevant spørsmål! Alle Rands skurker er nemlig hva hun kaller altruister, men for oss som ikke er objektivister, men som fortsatt leser bøkene hennes, viser de lite tegn på altruisme. FSO gir et svar på spørsmålet, de kommer med et eksempel (hvor jeg er helt uenig med definisjonene de bruker), før de kommer med et svar hvor de rett og slett lager sine egne definisjoner av ord, uten å si at de gjør det:

Det er riktig som du sier at alle handlinger er MOTIVERTE – alle handlinger blir gjort for at den handlende skal oppnå en fordel – men ikke nødvendigvis en fordel for den handlende selv. En handling har alltid en benefisient (= den som har fordel av handlingen). Altruisme sier at andre mennesker ska være benefisient, pietisme sier at Gud skal være benefisient, nihilisme sier at ingen skal være benefisient, egoisme sier at den handlende selv skal være benefisient.

Rasjonell egoisme sier altså at du bør handle slik som du selv virkelig vil tjene på, og på lang sikt. (Og det som setter deg istand til å foreta de valg du selv virkelig vil tjene på på lang sikt er den Objektivistiske etikken.) Altruisme sier altså at du bør handle slik at andre mennesker tjene på det. En altruistisk handling er således aldri egoistisk, og en egoistisk handling er aldri altruistisk. Men det er slik at alle virkelig vil tjene på at vedkommende selv og alle andre mennesker er rasjonelle egoister.

Eksempel på altruistisk handling: en kristen som gir alle sine penger til de fattige. Han selv vil ikke tjene på dette, og dette er derfor altruistisk. (Det er mulig at han TROR at han vil tjene på det (komme til himmelen etter døden), og at han derved tror at handlingen er egoistisk, men dette er en tro som er feil – handlingen gir tap for ham, og er derfor egentlig altruistisk.)

Et av hovedproblemene med objektivismen som blir forespeilet oss i disse skjønnlitterære romanene er, slik jeg ser det, at Ayn Rand er en fanatisk idealist. Rand tror på det hun kaller fornuft, og hun tror at denne fornuften vil seire. Ayn Rand er uten tvil elitist, samtidig tror hun at markedet (gjennom massene) borger for kvalitet, og for meg ligger det en skurring der, men det er muligens fordi jeg er kynisk.

Rand dyrker menneskene som beveger verden og tror at mennesket er fornuftig, og mennesket er selvsagt fornuftig, men det er også irrasjonelt og i det hele tatt er ikke verden så svart hvit.

Om du viker så faller du

Men i Ayn Rands bøker er den det. Du er god eller ond, og hvis du for eksempel er enig med mye av det filosofiske grunnlaget, men ikke helt enig med alt – er du per definisjon ond. Her henger alt sammen, og hvis du viker for noe, så faller du.

Ayn Rands moral er hamret inn i hver setning i boken, seksualmoral, estetikk, det er ikke rom for tvil eller ambivalens for her henger alt sammen, og da mener jeg alt, og liker du f.eks ikke art deco vil du til din undring kjenne at munnvikene dine liksom blir slappe og avskyelige, det kommer noe bløtt og vemmelig over ansiktet ditt, munnen din vil liksom få et litt måpende og dumt uttrykk, og du må rett og slett erkjenne at du er blant de uverdige.

Barclay-Vesey Building. Art deco.

Og det er på dette tidspunktet det passer å komme tilbake til hvorfor jeg tenkte på Prosessen av Kafka, da jeg leste De som beveger verden. For den klaustrofobiske følelsen av å bli motarbeidet og forfulgt i endeløse ganger av mystiske lovverk og du kan liksom ikke nå noen ting, det finner man i mengder.

De drukner Dagny Taggart i meningsløse og tåkete regler som ødelegger alt hun skaper, selv når hun prøver å redde dem. Men i motsetning til den beklemmende usynligheten man finner i Prosessen, er det ingen tvil om hvem som er onde og hva ondskapen deres består av i Rands bøker.

Litterært sett er Ayn Rands bøker på sitt beste når hun er mest ekstrem, og når hun snur våre vante dyder opp-ned. Medlidenhet er for Rand mer eller mindre avskyelig, og på et tidspunkt blir den briljante Roark fra Kildens utspring syk av medlidenhet, en svakhet han ellers sjelden belemres med:

Han hadde aldri følt det slik før – ikke da Henry Cameron falt sammen på kontoret foran føttene hans, ikke da han så Steven Mallory hulke på sengen foran ham. Det hadde vært noe rent over det. Men dette var medlidenhet – denne fullstendige visshet om at det eksisterte et menneske uten verdi eller håp, denne følelsen av noe som var ferdig, av noe som ikke kunne reddes. Følelsen var blandet med skam – hans egen skam fordi han skulle måtte avsi en slik dom over et menneske, fordi han skulle kjenne en følelse som var blottet for den minste antydning av respekt.

Dette er medlidenhet, tenkte han, og så løftet han hodet og undret seg. Han tenkte på at det måtte være noe uhyggelig galt i en verden hvor en så avskyelig følelse ble kalt en dyd.

Og denne er jeg rett og slett nødt til å ta med: Under en togreise møter Dagny Taggart en boms, som forteller om den ulykksalige fabrikken han engang jobbet på. Denne fabrikken gjennomførte «yt etter evne, få etter behov», den tidligere arbeideren forteller om konsekvensene og det ender så skakt at du må være en helgen for ikke å le høyt:

Så var det en gammel fyr, en enkemann uten familie, som hadde en hobby: grammofonplater. Det var visst alt han fikk ut av livet. I gamle dager pleide han å droppe måltider bare for å kunne kjøpe seg en ny innspilling av klassisk musikk. Vel, de gav ham ingen ‘støtte’ til kjøp av plater – ‘personlig luksus’ kalte de det. Men på det samme møtet ble det stemt for at Millie Bush, en eller annens datter, en slem og stygg liten åtteåring, skulle få en gullbøyle på grunn av hestetennene sine – dette var ‘medisinske behov’, fordi firmaets psykolog hadde sagt at den stakkars jenta kunne utvikle et mindreverdighetskompleks dersom tennene hennes ikke ble rettet opp. Den gamle mannen som elsket musikk, begynte i stedet å drikke. Det ble slik at man ikke lenger noengang så ham ved sine fulle fem. Men det lot til at det var én ting han ikke kunne glemme. En kveld ham [sic] kom sjanglende nedover gaten, så han Millie Bush, svingte med neven og slo ut alle tennene hennes. Hver eneste en.

Én ting skulle jeg ønsket av Ayn Rands bøker. Det var at hun fullt og helt hadde fulgt sine egen estetikk og kuttet ned på det overflødige. De som beveger verden er 1284 sider lang, og det ville uten tvil vært en bedre bok om hun hadde kuttet den ned med kanskje 500 sider. Rands budskap er effektivt formulert i hver setning, i hvert ord, i hver karakter. Og siden hun virkelig tror fornuften vil vinne er det unødvendig langt. Boken ville vært mer glimrende om den hadde vært kortere.

Men lange eller ikke. Bøkene er slående uansett om du er verdig eller uverdig, om du er enig eller uenig, eller kanskje noe midt i mellom. Det er vel lite tvil om at hun karikerer, men enkelte ganger faller på en måte karikaturen sammen med virkeligheten og det hender hun blir treffende og andre ganger mer gyselig og noen ganger kanskje begge deler. Ikke hør på akademikere som hånler når de hører Atlas shrugged eller Ayn Rand. Begge bøker nevnt her er vel verdt å leses. På sitt beste er de ganske strålende.

Eden fra Atlas shrugged

 

Bøker og adresser:

Atlas shrugged av Ayn Rand. (De som beveger verden). Oversatt til norsk av John Erik Bøe Lindgren

The Fountainhead av Ayn Rand. (Kildens utspring). Oversatt til norsk av Johan Hambro

Der Prozess av Franz Kafka. (Prosessen). Oversatt til norsk av Paul Gjesdahl

The Origins of Virtue – Human Instincts and the Evolution of Cooperation av Matt Ridley. (Dydens opprinnelse) Oversatt til norsk av Morten A. Strøksnes.

Illustrasjonene av Bryan Larsen kan bivånes – og kjøpes fra: http://www.cordair.com/larsen/index.php


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: