Archive for the 'Boktips og lesninger' Category



Jeg husker deg

Minutter, kanskje timer
av din egen eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

 

-Tor Ulven-
fra «Som fossile bølgeslag» 1984



Minnepalasser og hukommelseskunstnere

Når du får barn, er det enkelte basale ting du lærer dem, og enkelte ting samfunnet generelt lærer dem. Av en eller annen absurd grunn, er mnemoteknikker ikke en av dem. Hvilket er en skam, og det sier jeg ikke på en liksomsint måte, dette mener jeg.

Hannibal Lecter er et eksempel på en meget dyktig hukommelseskunstner.

Vi bor i et land hvor vi har skoleplikt hele ti år, og hvor arbeidsmarkedet ikke er lett å komme inn på hvis du kun har disse ti årene. At man ikke har inkorporert enkle teknikker for å huske de uendelige mengdene av stoff man er ment å absorbere, er intet mindre enn latterlig.

Mnemoteknikker er teknikker for hjelp til hukommelse. En noe ladet bakgrunnshistorie for temaet kan du finne her. Oddbjørn By har skrevet noen meget lettfattelig bøker om temaet. Jeg har lest Memo – den enkleste veien til bedre hukommelse. Dette er ikke en spesielt sublim bok, og noe særlig bakgrunnshistorie er det lite av. Men den er meget praktisk rettet, og den gjør det enkelt å benytte seg av diverse teknikker.

Den sannsynligvis beste teknikken som finnes innen hukommelse er den hvor man stadfester det man skal huske i et minnepalass (noen som har lest bøkene om Hannibal Lecter?) eller en rute. Ved å stedsfeste symboler for det man skal huske, fester man stoffet på en helt annen måte enn tradisjonell pugging. Enkle metoder for å få til denne teknikken finner du altså i Memo.

Engraving by Robert Fludd revealing memory attached to images.

Ved å lære deg mnemoteknikker blir du (dessverre) ikke et overlegent supermenneske som aldri glemmer noen ting igjen. Jeg har selv klart å anbefale denne boken i en pinlig samtale hvor jeg ikke klarte å huske forfatterens etternavn… Men det du går inn for å memorere, det sitter. Virkelig overraskende fint. Og lenge! Du får også en mye større kapasitet når det gjelder mengde av stoff, enn det du trodde du hadde. For å få en forståelse av stoffet, er det en forutsetning å huske detaljene. Om ikke skoleverket kjenner sitt ansvar, bør foreldrene gjøre det.

Så hvis du har barn, eller hvis du får barn, er dette en basal ting du bør lære dem. Det er ingen grunn til å la dem gå gjennom minst ti år med skolegang uten verktøy til å håndtere hukommelsen på en skikkelig måte. Og om formering ikke ligger for deg, så lær deg det uansett selv. Du kommer ikke til å angre.

Sitt hos meg, kjære

Sitt hos meg
kjære, fortell

om den tiden
da jeg ikke

finnes mer.

 

 

 

 

Tor Ulven, Søppelsolen (1989)

Tolstojs ulykkelige familier

I serien «verdens korteste omtaler av lange bøker», begynner vi med Anne Karenina av den russiske forfatteren Leo Tolstoj. Jeg har lest utgaven som er oversatt av Erik Egeberg.

Tolstojs roman er et forsvar for familien, allikevel er det svært mange lesere som vil huske den som en bok om utroskap. De fleste – om de har lest boken eller ikke vil ha hørt dette før:

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.

Det er med disse ordene Leo Tolstoj åpner sin roman Anna Karenina, en bok Dostojevskij omtalte som et feilfritt kunstverk.

Romanens hovedperson Anna er gift, men forelsker seg i Vronskij, og tar ham som elsker. Som en parallell til Annas stadig mer oppløste ekteskap og hennes tilhørende undergang, følger vi et annet ektepar, Levin og Kitty. Levin sliter også med sitt ekteskap, men gjennom en katastrofe styrkes ekteskapet hans, og Levins liv får en større mening.

Annas liv på sin side ender i tom og meningsløs tragedie og er et av de endeliktene i litteraturen jeg personlig husker best – nettopp fordi det blir beskrevet så fullstendig uten mening at det bare blir vondt, uten et fnugg av forløsning. Jeg leste denne boken første gang da jeg var latterlig ung, og hver gang jeg hører tittelen husker jeg den vantro og hypnotiserende, dumpe kvalmen som dunket gjennom kroppen min under Annas siste scene.

Anna Karenina er filmatisert en rekke ganger. I den mest kjente varianten fra 1935 spiller Greta Garbo hovedrollen, i en film som først og fremst er fokusert på forholdet mellom Anna og Vronskij.

Den upålitelige forteller

Du skal ikke lese videre hvis du ikke har lest Den lille fremmede av Sarah Waters. I hvert fall ikke hvis du har tenkt å gjøre det senere. I hvert fall ikke hvis du ikke liker å få løsninger servert før du har intrigen.

Jeg har nemlig endelig lest Den lille fremmede, Sarah Waters siste roman. Den ble utgitt i år og er oversatt til norsk av Preben Jordal.

Kort bakgrunnsopplysning: Sarah Waters er en britisk forfatter i 40-årene. Tidligere har hun skrevet bøker som Smaken av fløyel og Sjelesøstre. Renkesmed (på norsk i 1993) har jeg skrevet en anmeldelse av her. Jeg kalte den ”gotisk krim”, og Waters er generelt glad i gotiske elementer. Bøkene hennes er gjerne ”historiske” og har oftest med en lesbisk kjærlighetshistorie. Hun har skrevet både kriminalromaner og vanlige romaner.

Jeg hadde blandede forventninger til Den lille fremmede. Jeg pleier å like romanene til Sarah Waters. De er ofte veldig elegante, intrikate og fengende samtidig. Men den nestsiste romanen hennes (Nattevakten) har jeg ennå ikke lest ferdig. Mulig urettferdig, det var ikke det at den var så fryktelig dårlig. Den bare svant hen på en måte i regn og oppussing og hunder som skulle ut og jobb som skulle gjøres og søvn som skulle utføres, andre bøker snek på uhøflige måter i køen og plutselig insisterte biblioteket på en snarlig tilbakelevering.

De blandede forventningene til romanen kom også av ulike anmeldelser jeg har sett. Bloggene Migrating Coconuts og Fri og freidig har anmeldt ”Den lille fremmede” på bloggene sine, og gitt den særdeles dårlig kritikk. Heller ikke kritiker i Nrk, Marta Norheim, var spesielt nådig. Jeg har funnet gode kritikker også. Og etter at jeg begynte å anmelde bøker selv har dessverre troen på kritikerens ufeilbarlige autoritet mistet uhyggelig mye mening. Men uansett, endelig fant jeg den på biblioteket.

I Den lille fremmede befinner vi oss ikke lenge etter andre verdenskrig i Storbritannia. Mr. Faraday, bokens forteller er lege. Han er opprinnelig fra arbeiderklassen, og en dag blir han tilkalt til herskapshuset hvor hans mor en gang var tjener.

Ayres familien sliter med å holde godset gående, og det er noe fryktelig galt i det stadig mer forfalne herskapshuset, det er som om noe ondt sitter i veggene og prøver å nå den stadig mer hardt pressede familien. Mens regninger og forpliktelser hoper seg opp i et foruroligende tempo, blir husets overhode langsomt galere. Oppi den økende uhyggen finner Mr. Faraday seg stadig mer tiltrukket av både godset og godseierdatteren.

Konklusjonen etter endt lesning er at jeg er blandet positiv. Etter å ha lest Marta Norheims tittel på sin anmeldelse;  Som å sjå måling flasse,  skal det jo strengt tatt litt til før man blir skuffet. Romanen er sakte, men jeg kjedet meg ikke. Å se maling flasse kan faktisk være en dypt tilfredsstillende opplevelse så lenge man henfaller inn i en meditativ konsentrasjon hvor hvert flaks langsomme forandring blir uendelig fascinerende.

Men nå har jeg brukt lang tid uten å komme til poenget. For jeg har et poeng, som pedagogisk nok er lagt i innleggets tittel. Det er den upålitelige fortelleren som hever denne romanen. Romanen blir fortalt av Dr. Faraday (fornavn ukjent). Og dette med fortelleren i en historie er virkelig artig hvis man først tenker gjennom det. For vi stoler på fortellerne våre. Vi har jo strengt tatt ikke så mange andre å stole på. Og hvis vi først har med en upålitelig forteller å gjøre – så blir det gjerne vist oss uskyldige lesere i tydelige vendinger.

Det er ikke det at vi alltid er enige med våre fortellere. Men en virkelig upålitelig forteller, han kan snurre deg rundt som du var en hjelpeløs skrue fanget i en ond skrutrekker. Det er fristende å trekke frem eksempler, men det ville være like stygt som å gi en rask oppsummering av hvem som er morderen i de ti neste kriminalhistoriene du hadde tenkt å lese. For en virkelig upålitelig forteller vil få deg til å stole på hva han sier, før du etter 300 sider forstår at du er blitt lurt på det groveste. Det kan på sitt beste være en ganske skakende opplevelse. I kriminallitteraturen er det en fantastisk effekt når man får det til.

Det spesielle – og kanskje også litt irriterende, men også ganske morsomme ved Den lille fremmede er at Faraday er en upålitelig forteller uten at han egentlig gir oss det siste dolkestøtet. Vi får ikke denne siste åpenbaringen, den jeg satt og ventet på de siste sidene. Slik jeg leser boken er det Faraday som er ondskapen i det stadig mer forfalne herskapshuset. Det er han som i egenskap av å være familiens huslege driver Roderick til vanvidd, og ved hjelp av psykologisk krigføring får Mrs. Ayres til å henge seg, og til slutt får Caroline til å dø. Men er han klar over dette selv? På et underbevisst plan, tror jeg det. Men ikke fullstendig bevisst. Romanen avsluttes med at Mr. Faraday går og feier og ordner i ruinene av det en gang så statelige herskapshuset. Han sier:

En gang i blant synes jeg at jeg kan fornemme et nærvær, eller oppfatte en bevegelse i øyekroken, og da gjør hjertet mitt et byks av frykt og forventning, og jeg innbiller meg at hemmeligheten endelig skal avsløres for meg: at jeg vil få se det Caroline så, og gjenkjenne det, slik hun gjorde.

Hvis Hundreds Hall er hjemsøkt, så viser husspøkelset seg imidlertid aldri for meg. For hver gang jeg snur meg, blir jeg skuffet – idet jeg innser at det jeg stirrer på bare er en sprukket vindusrute, og at det forvrengte ansiktet som kikker tilbake fra den, forvirret og lengselsfullt, er mitt eget.

Jeg har fått litt det samme forholdet til denne boken som Faraday har til Caroline. Stadig trekker han frem direkte uflatterende beskrivelser av henne…

…et bemerkelsesverdig ordinært utseende, var svært høy til å være kvinne, med tykke bein og ankler.

…likevel klarer han ikke la være å tenke på henne, han blir trukket til henne. Det slår meg at denne boken også iblant viser litt tykke bein og ankler, men at jeg ikke klarer helt å slutte og tenke på den likevel.

Siden jeg la bort Den lille fremmede har jeg tenkt på om den ville blitt bedre om Waters hadde vært tydeligere, altså med et par dramatiske kilevinker av noen «der lurte jeg dere godt»-setninger på nest siste side. Jeg tror at romanen på ett vis kunne blitt mer slående da, men at jeg ville ha tenkt på den i kortere tid, og bladd mindre i den i etterkant.

Ny adresse

Etter snart ett år går jeg ut av redaksjonen i litteraturtidsskriftet Biblioteket, (forhåpentligvis) til glede for nye skriveprosjekter.

Jeg fortsetter å blogge, men nå på denne adressen. Både faste følgere og tilfeldige unnasluntrere er hjertelig velkomne.

https://bibliotekeroglabyrinter.wordpress.com/

Om labyrinter. Og biblioteker

I dag er det på tide at vi snakker om Jorge Luis Borges, poet, essayist og korttekstforfatter. Og noe av en mytisk

Hentet fra: http://bit.ly/cI67uq. Jorge Luis Borges' Library of Babel illustrert av Erik Desmazieres.

skikkelse. Jeg har tidligere nevnt ham på bloggen min i forbindelse med innlegget jeg hadde om Rosens navn av Umberto Eco. Denne bloggens navn er også sterkt inspirert av Borges.

Men nå sitter jeg egentlig og bare juger opp ting, for jeg hadde ikke tenkt til å snakke så mye om Borges selv, men tekstene hans, i særdeleshet fortellingen «Biblioteket i Babel» og dernest et motiv Borges ofte bruker: Labyrinten.

Labyrinter er per definisjon fascinerende. Nazister, kommunister, kvinner, menn, barn, eldre, demokrater og liberale, dette er noe vi alle bør kunne enes om. Vi er omgitt av labyrinter, i samfunnsstrukturen, følelseslivet vårt, religionen. litteraturen, musikken. En fuge kan for eksempel sies å være en labyrint omsatt til musikk, men løses oftest opp.

Borges tekster er labyrintiske. I korttekstsamlingen Labyrinter (jeg har lest den danske oversettelsen som heter Fiktioner), dukker de opp, labyrintene, intrikate og uendelige. Kortteksten «Biblioteket i Babel» i boken Labyrinter er formet som et essay skrevet av en forteller som reflekterer over universet. Og fortellerens univers er altså formet som et bibliotek. Den essaylignende kortteksten har ingen handling i tradisjonell form, den er et forsøk på å forstå Biblioteket.

Hentet fra: http://bit.ly/cI67uq. Jorge Luis Borges' Library of Babel illustrert av Erik Desmazieres.

Her er det verdt å nevne at Borges skriver i en stil som kalles magisk realisme. Magisk realisme er kort fortalt en genre som forteller om mer eller mindre overnaturlige fenomener, som om de slett ikke var overnaturlige men helt realistiske. Jeg er veldig glad i denne genren. Den åpner for fantastiske ting uten at det med nødvendighet gjør fortellingen om til en fortelling om kun det fantastiske.

I «Biblioteket i Babel» er fortellerens univers (og alle andres) formet som et enormt bibliotek. Bibliotekets arkitektur er en gigantisk labyrint. Men det blir verre, og mer klaustrofobisk: Biblioteket er hva man kan kalle en gjentatt labyrint. Alle rom er like – og fører til noe annet likt. Fortelleren sier:

Biblioteket er uendeligt og periodisk. Hvis en evig vandringsmand gennemløb det i vilkårlig retning, ville han, når der var gået nogle århundreder, erfare, at de samme bind gentager sig i samme uorden [… ]

Det gjentatte er altså ikke bare arkitektonisk, men også bøkene og ordene, og vi kan slutte at på et vis er labyrinten av tekst. Det blir antatt at ingenting eksisterer utenfor biblioteket. Bibliotekhyllene er fulle av bøker, men de gir lite mening. Menneskene i Biblioteket forsøker å finne tolkningsnøkkelen til de forvirrende bøkene, de tror at bøkene inneholder svaret på biblioteket – universets gåte.

Jeg mener det er sterke spor av kabbalisme i denne lille fortellingen. Kabbala betyr «det som er overlevert», eller «det

Hentet fra: http://www.yeatsvision.com/Cabbala.html. The Tree of Life fra Athanasius Kirchers Oedipus Ægyptiacus.

som er mottatt». Kabbala er blant annet en del av den jødiske mystikken og regnes for å være en okkult retning. En av tankene bak kabbalistiske modeller (som ‘Livets Tre’) er å lage en total modell over Guds skaperverk og Guds natur. En slik modell må nødvendigvis inneholde alt, eller i det minste muligheten for alt.

Det grunnleggende element i både kabbalismen og ”Biblioteket i Babel”, er alfabetet. I det hebraiske alfabetet er det 22 bokstaver. Fundamentet for Kabbala er de 22 hebraiske bokstavene, som sies å være de «byggesteiner» Gud benytter seg av når han skaper. I kabbalismen er de ikke «bokstaver» i vanlig forstand, de er «byggesteiner» eller prinsipper, som har et stort antall betydningsnivåer.

Disse bokstavene er kilden til all eksistens – i verden, i tid og i rom. Men Gud trenger noe mer enn bare disse bokstavene i sin skapelse. Han introduserer tre forskjellige prinsipper, som på hebraisk heter:

  • Ain – (intet)
  • Ain soph – (endeløs)
  • Ain soph aur – (endeløst lys)

Merk deg at de tre prinsippene ikke kan settes i en relasjon slik at det oppstår noe som kan kalles «skapt». Det er på samme måte som punktum, komma og mellomrom i seg selv ikke betyr noe meningsfullt – meningen oppstår når de kobles sammen med bokstaver og muliggjør både mening og forvirring.

The Tower of Babel, The Confusion of Tongues by Gustave Doré (1865)

Ved hjelp av de 22 hebraiske bokstavene og de tre ekstra prinsippene sitter vi altså med 25 ulike prinsipper som Gud benytter seg av for å skape. I ”Biblioteket i Babel” består også alfabetet av 25 tegn. 25 er et tall vi skal bite oss merke i.

I henhold til den kabbalistiske numerologiske disiplinen som kalles gematria, som bygger på at hver bokstav også har en numerisk verdi, så betyr tallet 25 blant annet «forvirring». At alfabetet i «Biblioteket i Babel» betyr forvirring er også noe tittelen ”Biblioteket i Babel” indikerer.

«Babel» kommer selvsagt fra bibelfortellingen (1. Mos 11, 1-9) om tårnet i Babel, om den grusomme forvirringen som oppstod når Gud forvirret menneskenes språk, som en gang var ett:

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål.  Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der.  De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel.  «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.  Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre.  La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»  Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.  Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

En rekke tall blir nevnt i «Biblioteket i Babel». Tallene har i følge gematria og kabbalistisk logikk blant annet disse betydningene: Gud (6 og 4),

Etching by Eric Desmazieres for The Library of Babel by Jorge Luis Borges. Boston : David R. Godine, 2000

mennesket (5), forvirring (25), å være bundet (410), et kart over Skaperverket, de guddommelige prinsipper og lover (32), guddommelig forståelse (Karmosinrød sekskant)

En mulig tolkning jeg har tenkt på er denne: Gud omgir mennesket. (Sekskanten omgir 5 hyller). I mennesket ligger det nedfelt et kart over skaperverket, de guddommelige prinsipper og lover. (I de 5 hyllene står 32 bøker) I verden som omgir oss ser vi spor etter Gud, som vi hele tiden søker etter. (I boksidene er det 4 linjer med 4 bokstaver). Men sporenes betydning er forvirring. (For alfabetets numerologiske betydning er forvirring.) Ved å søke etter en mening blir vi bundet (410 sider i hver bok) med mindre vi finner en nøkkel (de magiske bøker i den karmosinrøde sekskanten), som kan gi oss guddommelig forståelse. (Karmosinrød sekskant). Fortelleren sier:

På en hylde i en eller anden sekskant (sådan ræsonnerede man) bør findes en bog, som er nøglen til eller et kompendium til alle de andre […]

Hentet fra: http://bit.ly/cI67uq. Jorge Luis Borges' Library of Babel illustrert av Erik Desmazieres.

Men innenfor én av en uendelighet av mulige kombinasjoner ville sjansen for å finne en nøkkel, og erobre den røde sekskant «på slump», være lik null. Menneskets problem i ”Biblioteket i Babel” er nettopp at de mangler denne nøkkelen. De greier aldri å erobre den magiske sekskanten.

I kabbalismen kan én bokstav inneholde et gigantisk antall betydninger. Som i biblioteket kan dermed kombinasjonen av forskjellige bokstaver føre til en endeløs multiplisering, labyrinter som speiler seg selv.

I kabbalismen finner man et sett av «formler» som gjør at man kan orientere seg. Uten kjennskap til disse formlene, som fungerer som nøkler, vil modellen bli absurd – og vi vil som menneskene i Borges` novelle virre rundt i en uendelighet av muligheter, en endeløshet av kombinasjoner og fordoblinger uten mening og sentrum: Ordenes tall er forvirring og labyrintens natur er utilgjengelighet.

I motsetning til innbyggerne i det babelske bibliotek mener kabbalistene at

The Library of Babel (no date). av Pierre Clayette.

de besitter nøklene som skal til for å erkjenne Gud – og slik erkjenne Skaperverket. Det er nettopp dette Borges bestrider i «Biblioteket i Babel». Mennesket har ikke funnet noen tolkningsnøkkel til universet, slik kabbalistene tror. Dette er destabilisering. Borges viser oss at vi ikke kan vente å finne noe som helst. Vi vet ikke engang om det er noe å finne, eller om vår søken er forgjeves. Likevel fortsetter vi å lete.

I Borges fortellinger løser ikke labyrinten seg opp, slik den gjør i en fuge. Bak Borges’ labyrinter finnes ikke Gud, ikke Mening eller Svar, om det i det hele tatt eksisterer noe er det kaos, og i Borges’ labyrinter finnes det ikke noe Sentrum, bare en evig gjentatt speillabyrint. Dette er destabilisering nok til å bli kvalm av, slik man blir når man tenker på uendelighet.

En god samurai vil parere slaget

Jeg synes alltid det er litt vrient å skrive om bøker jeg liker så godt at hjertet mitt dør litt ved tanken.

Det kan sammenlignes med å være mer eller mindre sinnsforvirret av forelskelse, men allikevel ha beholdt nok sosial intelligens til å kunne gjennomskue de hule: «Mmmm, jeg skjønner»-kommentarene du får fra venninner når du forsøker å beskrive hvor guddommelig vakker din utkårede er… etc. En frustrerende opplevelse av det å ikke nå frem.

Jeg skal gjøre et forsøk på å skrive noe om Den siste samuraien av Helen DeWitt allikevel. Jeg har tidligere skrevet et kort utdrag av boken her på bloggen, og det var et svare strev å velge ut hva jeg ville sitere, da den er nokså mangslungen og forskjelligartet.

I Den siste samuraien møter vi Sibylla, enslig mor, og sønnen Ludo. Ludo viser seg å være et vidunderbarn som leser gammelgresk (pluss endel andre språk) og leker seg med avansert matematikk på en alder hvor de fleste andre jevnaldrende stabber rundt og har mer enn nok med å lære sitt eget morsmål.

Ludo ønsker tidlig å vite hvem faren er, noe Sibylla er lite begeistret for, da hun synes den biologiske faren er en tåpe av dimensjoner (faktisk så dum at hun aldri har nevnt til denne barnefaren at hun ble gravid av høflighets-sexen hun gav for å få ham til å tie stille). Her følger et utdrag hvor Sibylla prøver å snike seg vekk når tåpen har sovnet, samtidig som hun har et svare samvittighetsstrev med hvordan hun skal gjøre det uten å være upassende grusom, men altså med ønsket om å aldri måtte se ham igjen:

Det eneste rette, tenkte jeg, var å antyde at vi hadde hatt en interessant samtale som liksom tilfeldigvis ble avbrutt av at jeg måtte gå (til en annen avtale, for eksempel). I stedet for å markere en sluttstrek for denne episoden skulle beskjeden fremstå som nok et innslag i en samtale som fremdeles var i gang & bare midlertidig innstilt.

Sibylla spinner desperat videre på planen som går på å fortsette diskusjonen om Rosetta-steinen som de hadde, en diskusjon som gjennom avskjedslappen vil fremstå som en samtale som senere (med ikke angitt dato) kan tas opp.

Det eneste jeg da behøvde å gjøre var å skrive ned et kort avsnitt på gresk, liksom for den interesserte skeptikeren, med oversettelse translitterasjon ordliste og grammatiske kommentarer – og naturligvis gjøre meg umak med å skrive det sistnevnte som om det var ment for en person som ikke kan få nok av slikt som medium, dualis, aorist og tmesis. Jeg er vanligvis ikke noe tess i å mestre sosiale dilemmaer, men dette forekom meg å være et genialt innfall.

(Her følger noen sider med rosetta-beskjeden som tastaturet mitt ikke er kodeknekkersk god nok til å skrive ned.)

I stedet for å nøye seg med det naturen har gitt ham, begir Ludo seg ut på leting etter en verdig far, inspirert av Kurozawas film De syv samuraier. Etter hvert er det også Ludos fortellerstemme som tar over i romanen.

Boken har visse autistiske trekk som jeg finner aldeles sjarmerende. Både Sibylla og Ludo er monomane, briljante vesener, og teksten bærer preg av det å henge seg opp i alt fra kinesiske skrifttegn til matematikk. Romanen er fantastisk morsom, i tillegg til å være både svært inderlig, nedlatende og elitistisk.

Denne boken har faktisk alt man kan ønske seg og et par ting til man ikke hadde tenkt på.  Ludo har dessuten alltid trøstet meg når jeg føler at ting er fryktelig vanskelige:

Jeg tenkte: Åpning midtspill sluttspill.

Jeg tenkte: En god samurai vil parere slaget.

Jeg tenkte: En god samurai vil parere slaget.

Boken er (forbilledlig) oversatt til norsk av Kari og Kjell Risvik.

Å skrive som smittende hoste

I en samtale i Store forventninger av Charles Dickens, diskuterer Pip og Biddy om det å lære. Pip lurer på hvordan Biddy greier å lære så lett, og Biddy returnerer vennlig spørsmålet når hun sier at hun like gjerne kan spørre Pip om det samme. Pip svarer:

 

Store forventninger

 

«Jeg er ikke enig; for når jeg kommer inn fra smien om kvelden, kan alle se at jeg anstrenger meg for å lære noe. Men du anstrenger deg aldri for det, Biddy.»

«Det smitter vel litt – som en hoste,» sa Biddy stille, og fortsatte å sy.

Siden jeg bor i Bergen var det omtrent på denne tiden jeg måtte springe inn fra verandaen grunnet et uventet regnskyll. Men Biddys replikk hektet seg fast i meg de neste dagene.

Jeg koblet det med Dickens måte å skrive på. I et annet innlegg sammenlignet jeg det å lese Dickens med den samme fryden som å helle en håndfull perler ned en bakke.

Biddy som sammenligner læring med smittende hoste kunne like gjerne snakket om sin egen skaper. Jeg finner få passende steder å avslutte lesningen i en Dickensroman, nettopp fordi Dickens er en djevel på den velkjente Mentos-effekten. (En er aldri nok, og brått har man glefset i seg alle.)

Det er noe Mozart over Dickens, fengende nok til at man blir revet med som om det var sukkerspinn i tivoli, men dypt nok til at det varer i århundrer.

I november skal litteraturtidsskriftet Biblioteket gi ut et temanummer om serielitteratur. Her gir vi plass til alt fra Margit Sandemo til Knausgård. Charles Dickens skrev som kjent også i serier, og vi har fått Dickens-ekspert og litteraturprofessor Tore Rem til å bidra med en artikkel om ham. Jeg må innrømme at jeg gleder meg som et barn.

Om teleportering, flukt og store forventninger

Jeg har blitt tagget av Bokelskerinnen. Her er mine svar på 6 spørsmål om litteratur og lesevaner.

1. Hvilke bøker leser du akkurat nå?
Jeg leser «Store forventninger» av Charles Dickens.

2. Hvor liker du best å lese?
Jeg har den heldige egenskap at jeg kan lese overalt og hvor som helst.  Instant flukt, like god som noen teleporteringsmaskin.

3. Hvilken bok skulle du ønske ville bli filmatisert?
Da skulle jeg ønske at Darren Aronofsky som regisserte Pi skulle filmatisere Den siste samuraien av Helen DeWitt.

4. Hva er favorittboken din?
Fire av mine favorittbøker som er nevnt her på bloggen er Stormfulle høyder av Emily Brontë, Den siste samuraien av Helen deWitt og Den hemmelige historien av Donna Tartt. Jeg er også spesielt glad i Rosens navn av Umberto Eco.

5. Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?
Jeg har lånt meg Frederica-kvartetten av A.S. Byatt på biblioteket, så den regner jeg med at jeg skal lese i løpet av de neste ukene. Ellers leser jeg lite etter plan. Men jeg leser Dickens nå, og pleier å få hang up på ham, så det skulle ikke forundre meg om det blir mye Dickens fremover.

6. Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Den fineste forsiden på en bok er den jeg kan nyte uten engang å ha lest boken.

De tre bloggerne jeg tagger for å svare på disse spørsmålene hvis de skulle ha lyst, er:

Sesselja, Line og Haruhi


bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Bokbloggene (oversikt)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Beate blogger om bøker

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Erkjennelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fjordlandet

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Fri og freidig

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Julies bokbabbel

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Sommerfugler og forbrytelser

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggere like this: