Det som revner

Jeg satte meg ned for noen dager siden for å finne ut hva jeg liker i litteraturen. Jeg ventet til det dukket opp noe som appellerte til meg fortløpende. Det var veldig interessant. Jeg skrev:

Skriv en liste med penn og blekk.

Jeg liker historier om det som er hemmelig. Jeg liker historier om galskap og kunst.

Jeg liker det pertentlige og det voldsomme, det filosofiske og det russiske.

Jeg liker besettelse og det som er utenfor og fryktelig.

Jeg liker alt som taler i gåter og labyrinter og kaos og det ordnede.

Jeg liker det sanne og falske og det som er begge.

Jeg liker karakterer og handling. Og et språk som gir feber eller apati. Og noe man bare kan ane. Og det krypende skumle i det.

Jeg liker biblioteker.

Jeg liker biblioteker og støv og det okkulte, det som er skjult og det som skjuler. Jeg liker det grusomme om natten. Jeg liker også tomhet og nihilisme, og alt som er ekstremt og voldsomt, det støyende og det som er stille.

Jeg liker det det er blod i og det som er kaldt og dødt og hvitt. Jeg liker lukkede rom, og det som er tabu. Og mest av alt liker jeg det som ikke kan sies, men som er der likevel.

Se på: ”Jeg liker det sanne og falske og det som er begge” og ”[jeg] liker det som ikke kan sies, men som er der likevel.” Det fikk meg til å tenke på upålitelige fortellere, som jeg har skrevet om blant annet her. Og upålitelige fortellere fikk meg til tenke på Nietzsche, og noe han skriver om tragedien i Tragediens fødsel. Jeg skal straks forklare.

Astyanax død fra Euripides' "Kvinnene fra Troja"

Jeg har skrevet om det apollinske og det dionysiske (mange ganger!) før, fordi det er begreper jeg er opptatt av og de synes alltid relevante. Dette er begreper som er oppkalt etter de greske gudene Apollo og Dionysos. Kort fortalt står det apollinske for kultur, orden og sivilisasjon, mens det dionysiske står for natur, kaos og det ktoniske (fra undergrunnen).

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche ”det apolliniske skinn” for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Nietzsche definerer dette uttrykket som en

tilsløring av den egentlige dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.

Det han sier er altså at en tragedie vil kamufleres i det som har orden, i det siviliserte og det ordnede, mens tragediens egentlige natur er kaos og ktonisk.

Jeg liker labyrinter.

Ifølge Nietzsche avsløres det apolliniske skinn når tragedien avslutter med en klang som apollinsk kunst aldri ville laget. Det er et vakkert bilde, selv om Nietzsche også mener det bokstavelig. I Hedda Gabler av Ibsen spiller Hedda en dansemelodi rett før hun skyter seg gjennom hodet, og hun sjokkererer de andre for det har vært dødsfall og det skal være stille.

 Uh, – hvad er det!

sier Fru Elvsted og farer opp fra stolen. Jeg tror det er det apollinske skinn som revner fordi den dionysiske klangen plutselig hamrer løs i dødshuset.

Apollinsk krig.

Og hvis vi stjeler dette uttrykket og bruker det videre som vi vil, viser det apollinske skinn det fernisset som gjør at vi holder sivilisasjoner gående, hvor vi holder det lovløse utenfor et samfunn med sosiale koder og domstoler, fra skråblikk når noen snakker for høyt i mobiltelefonen til rettsaker hvor mordere blir holdt ansvarlig ovenfor samfunnets lover.

Det apollinske skinn ser vi når samfunnet sender ut unge menn i krig og forferdes av at de lager kamprop (Til Valhall!) og kommer med seiersbrøl når de dreper fienden (Hva? Vi trodde de resiterte menneskerettighetene alvorsfylt!) og i litteraturen ser vi det i Stormfulle høyder når Lockwood i løpet av en drøm går fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.

Dionysisk krig.

Og det er her jeg tenkte på upålitelige forteller og hvorfor jeg så ofte gledes når jeg kommer over dem i litteraturen. For de får det apollinske skinn til å revne. Denne avtalen man har, det uuttalte håndtrykket fra første side i boken mellom leser og forteller: Det revner og under vrimler det kaotiske fra undergrunnen, og det myldrer over kroppen din og inn i munnen din til du kveles.

Advertisements

2 Responses to “Det som revner”


  1. 1 Sesselja mai 20, 2011, kl. 11:46 am

    Ser på nettsiden til Morgenbladet at du har en artikkel der denne uka. Derfor er det ekstra ergelig at Morgenbladet ikke var å finne i postkassa mi i dag. Gleder meg til å lese den når avisa omsider kommer!

  2. 2 Norunn mai 20, 2011, kl. 1:03 pm

    Hyggelig, håper du finner den interessant!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: