Om Navarsete og Machiavelli

En nærmest ukontrollerbar Navarsete.

Det var en serie med hendelser som fikk meg til å hente Niccolò Machiavellis Fyrsten frem fra bokhyllen.

Disse hendelsene kulminerte for min del i «kommunikasjonsekspert» Elisabeth Hartmann fra kommunikasjonsbyrået Siste skriks uttalelser om Navarsetes reaksjon i en sykehusdebatt. Du kan se videoklippet som omtales her.

Dette er noe av det verste jeg har sett. Hun er helt ute av kontroll. Her burde en rådgiver bare ha grepet inn og avbrutt seansen […]

uttaler Hartmann entusiastisk til VG. Hartmann hviler ikke i suksessen, så til Kampanje sier hun:

Hva skal man si? Jeg fikk hakeslipp og jeg trodde knapt det jeg så. Det er åpenbart at Navarsete mistet besinnelsen for åpen mikrofon og kamera. […] Her er det ukontrollert temperament i sving.

For lesere som ikke har sett klippet kan jeg bare berolige: Vi ser ikke Navarsete danse leende rundt et barnehjem som går opp i flammer mens hun kaster steiner på hjemløse barn og roper: «Der fikk du som fortjent! Foreldreløse utskudd!»

Det vi ser er altså en nokså sliten og skuffet, nesten gråtkvalt Navarsete som svarer på besk kritikk om en sår sak, med stram overleppe og et  lett glefsende «dette finner jeg meg ikke i».

Det bør være åpenbart for de fleste at kommunikasjonsekspert Hartmann må ha vokst opp i et *meget* beskyttet miljø, hvis hun tror dette er

ukontrollert temperament

og hvis dette virkelig er noe av det verste hun har sett.

Gomme fra Trøndelag.

Så jeg tenkte at hvis dette er den type politiske debatt som får Norges største aviser til å rydde forsiden, blir «tannløst» på en måte ikke lenger dekkende. Det blir mer av den typen hvor – ja – tennene har falt ut, men også gommene er rammet av en slags soppinfeksjon så de blir myke og rent ut sagt svampaktige.

Interessant nok kan Bokmålsordboken fortelle oss at ikke bare er «gomme» det samme som «gane», men «gomme» er også

1 en slags ost av brestet melk
  2 dravle
  3 røre av ostemasse og innkokt myse

Vel, nok om det.

Det var uansett disse hendelsene som fikk meg til å finne frem Machiavelli.  Machiavelli (1469-1527) var statskansler og levde i Firenze under renessansen. Fyrsten er en praktisk håndbok i maktbruk, og ble utgitt fem år etter Machiavellis død.

Man kan selvsagt beskylde Machiavelli for mye, men tannløs er han ikke.

Machiavelli er heller skamløs. I hvert fall i den forstand at han gir praktiske råd uten innpakning. Machiavellis syn på mennesket er også hva man kan kalle mer praktisk, enn idealistisk.

Det lar seg fint gjøre å være fryktet, men ikke hatet. Man trenger bare avstå fra sine undersåtters gods og la deres kvinner i fred.

Videre skriver Machiavelli at om noen skal henrettes, bør det skje når skylden er opplagt og vedkommende har fått en rettferdig rettergang.

Det viktigste er likevel å la andres gods i fred. For menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn tapet av farsarven.

For fyrster som blir fortvilet over rådet om å la andres gods i fred, har Machiavelli likevel en trøst:

Det vil aldri bli mangel på påskudd for å beslaglegge andres gods, og for den som slår seg på rov, vil anledningen alltid by seg. Anledningene til å henrette er sjeldne, og de gjentar seg nesten ikke.

Når jeg skriver at Machiavelli gir råd uten innpakning, mener jeg at han bruker et språk som ikke viser til en høyere idealisme. Men det er feil. Idealistisk humanisme, mener jeg.

Romerske soldater

Vi er vant til krigsretorikk fra en rekke parter. Med dagens massemedier har vi tilgang til en rekke dokumenter og videoklipp, alt fra terrorister som forsvarer terrorisme, til statsledere som forsvarer krig.

Felles for de fleste av disse uttalelsene er at de bruker en retorikk som peker til høyere idealer, for å rettferdiggjøre handlingene.  Det er lite av dette hos Machiavelli, men idealistisk er han likevel på sitt vis. Rettferdiggjøringen hans er likevel praktisk. Det er historien og de praktiske konsekvensene av den, – ikke idéen – han viser til for å underbygge sin argumentasjon.

Jeg mener det på et vis er det logiske ved Machiavellis analyse som får ham til å virke ond.

Logikk som mer eller mindre er blottet for følelser og henvisninger til allmenne idealer, i saker som omhandler liv og død og kjerneverdier, vil fort det. Virke litt ondt. Eller kynisk om du vil.

I en helt annen sammenheng skrev den franske matematikeren Henry Poincaré:

Logic sometimes breeds monsters.

I samfunnsdebatten vil de fleste ønske seg logikk pakket inn i emosjoner. I et samfunn som Norge hvor medie- og folkemakt står sterkt, kan det fort bli mye emosjoner.

For mye emosjoner drukner logikken. Dette kan sees i (en rekke) saker hvor motstandere blir forkjempere (og omvendt) utfra medias belysning av enkeltsaker.

Som konsekvens er det ikke uvanlig at man lar prinsippene vike,  og selv om man logisk sett er for – eller mot – et vedtak, vil man kunne la emosjonene drukne logikken. I lengden vil dette være usunt for et samfunn. Slik sett kan det være befriende å lese Machiavelli.

Kynisme betegner ifølge bokmålsordboken to ting:

1  gresk filosofisk lære som hevder at en kan nå det høyeste gode bare ved å gjøre seg uavhengig av alle behov og frigjøre seg fra sosiale vaner og konvensjoner
2  kald og hensynsløs oppførsel, ytring, innstilling

Det kyniske ved Machiavelli, ligger først og fremst i form. Det vil si: Den faktiske kynismen ligger selvsagt i innhold. Men reaksjonene på hans kynisme (uttalt gjennom århundrene), bunner i form. Machiavelli skriver en praktisk håndbok i hvordan en fyrste oppnår – og opprettholder – makt.

Ved reell makt er man per definisjon (sett fra en praktisk synsvinkel) kynisk. Også nå, også her. Reell råderett over godene i et samfunn innebærer prioritering. Prioritering av goder gir innvirkning på folks liv og død. Vi er vant til å snakke om makt i idealistiske former. Hos Machiavelli er det idealistiske ved maktspråket strippet ned.

Han skriver ikke så mye om hvorfor en fyrste skal ha eneveldig makt over et folk (dyd, Gud, folkets nytte), men forholder seg mest til hvordan han kan få det. Det betyr (selvsagt) ikke at Machiavelli ikke har idealer, men at dette ikke er et viktig tema i Fyrsten.

Selvhjelpsbøker om maktbruk nå til dags består som regel i tips om hvordan du kan gjenkjenne andre menneskers hersketeknikker, og hvordan du kan avvæpne dem.

Machiavelli skriver om hvordan du kan bruke dem. En moderne arvtager til denne tradisjonen vil være The Psychopath’s Bible av Cristopher S. Hyatt og Dr. Jack Willis, som garantert ikke finnes på en Norli nær deg.

Sammenlignbart med dagens selvhjelpsbøker vil det altså være som å skrive en bok som forteller deg nøyaktig hvordan du skal bruke hersketeknikker.

Språklig sett er Machiavelli nær forbilledlig. Han kommenterer i forordet sitt eget språk og påpeker selv at han ikke har brukt kompliserte setningsstrukturer eller svulstige ord.

For det er mitt ønske, at skulle dette arbeid noen gang komme til heder og verdighet, skal det utelukkende skyldes stoffets rikdom og sakens alvor.

Om Machiavelli i blant kan tendere mot det mange vil kalle moralsk klanderverdig, mener jeg at han ikke kan kalles grusom. Jeg kan ikke se noen spesiell glede ved den voldsbruk som anbefales. Om erobring og voldshandling skriver Machiavelli blant annet:

Det gode voldsbruk (dersom det overhodet kan sies at noe er godt med hensyn til noe ondt) finner bare sted når ens egen sikkerhet fordrer det og i høyt tempo. Hvorpå den straks bringes til opphør, og man forsøker i størst mulig grad å bli sine undersåtter til nytte.

[…]

Av dette følger at en ny fyrste som erobrer en stat, må gjøre unna alle de krenkelser akten fordrer på én gang, slik at han slipper å begå nye grusomheter hver dag.

[…]

Voldshandlingene må derfor begås alle på én gang, slik at deres beske smak ikke blir hengende for lenge igjen og naget blir stort.

[…]

For når motgangen allerede er der, er det for sent å ty til vold, og de velgjerninger du utøver styrker deg ikke, da man mener du er tvunget til dem, og ingen føler takknemlighet for dem.

Kapitteltitlene hans er flere steder direkte vakre:

Om grusomhet og barmhjertighet, og om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller mer fryktet enn elsket.

Iblant bikker han over i ren poesi, om enn den kan skurre etisk sett i moderne ører:

O Fortuna!

Jeg er overbevist om at det er bedre å være uvøren enn forsiktig; for forsynet er en kvinne, og ønsker man å ha henne i sin makt, må hun slås og tuktes. Man ser da også at de uvørne har større fremgang hos henne enn de taktfulle. Og som kvinne er forsynet alltid de unges venn, fordi de har mindre aktelse, er voldsommere og befaler henne med langt større dristighet.

Man kan velge å forkaste Machiavelli av etiske prinsipper. Sett ut fra nytteverdi har jeg mer vanskelighet for å tro at man kan avfeie ham. Jeg anbefaler praktutgaven (se kilde under). I tillegg til en rekke illustrasjoner følger det med et ytterst interessant essay som heter Machiavellis originalitet av Isaisah Berlin. Du kan også lese Berlins essay på engelsk her.

Il principe av Niccolò Machiavelli (skrevet 1513/utgitt 1532), oversatt til norsk av Jon Bingen (2007) med tittel Fyrsten. N. W. Damm & Søn.

Advertisements

3 Responses to “Om Navarsete og Machiavelli”


  1. 1 Martin Bull Gudmundsen april 15, 2011, kl. 8:40 pm

    God idé. Plutselig lå den vist på lesebrettet mitt. Skal prøve å få tittet på den en dag også.(Kanskje jeg får noen tips om hva jeg kan gjøre med uregjerlige setninger?)


  1. 1 Om sirkus og brød « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingmai 14, 2011, kl. 3:46 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: