De briljante

Jeg leste Prosessen lenge før jeg visste hvem Kafka var. Jeg ble fullstendig fjetret av åpningen:

En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.

Så ung og tillitsfull var jeg at jeg ble så oppriktig rasende da jeg leste siste side og forstod at jeg ikke kom til å få vite hva Josef Ks forbrytelse var, så jeg hev boken i veggen.

Jeg kom til å tenke på denne leseropplevelsen under lesningen av De som beveger verden av Ayn Rand.

Jeg skal forklare dette flashbacket litt senere. La meg først skrive kort om Ayn Rand.

Hvem er John Galt?

Ayn Rand (1905-1982) var en kvinnelig filosof som (blant annet) omsatte sine filosofiske idéer om til skjønnlitterære romaner. Hun var russisk av fødsel, amerikansk etter valg. Rands egenkonstruerte filosofi kalte hun -ubeskjedent nok -: objektivisme.

Objektivisme fastholder at det finnes en objektiv virkelighet, har en uknekkelig tro på individets absolutte rettigheter, forfekter kapitalisme og mener egoisme er en dyd og altruisme en synd. Ifølge objektivismen skal statens eneste oppgaver være politi, militære og rettsvesen. Statens eneste oppgave skal være å beskytte borgeren fra vold og beskytte retten til eiendom.

I Norge står objektivismen relativt svakt, men vi har Foreningen for Studium av Objektivismen (FSO).

I De som beveger verden beskriver Ayn Rand et samfunn hun ikke tidsetter, men vi vet det foregår i USA. Dagny Taggart, en heroisk kvinne, leder jernbanen.

"Motiv forced" av Bryan Larsen.

De driftige skaperne av ulike industrier, blir stadig mer motarbeidet av lovgivere og massene, samtidig som disse motbydelige forlanger mer og mer av de som beveger verden.

De forlanger og motarbeider i samme åndedrag, og som leser hender det man får lyst til å rive av seg ansiktet noen ganger.

Et munnhell løper over folks lepper hver gang det uforståelige blir nevnt:

Hvem er John Galt?

spør de. Det får Dagny til å grøsse.

I Kildens utspring følger vi arkitekten Howard Roark, og Ayn Rand viser hvordan estetikk er uløselig knyttet til moral.

Det er mange år siden sist jeg leste Rand, og en trailer gjorde meg oppmerksom på at noen ikke bare har forsøkt – men også gjennomført – å lage en film av Atlas shrugged.

"Self Absolution of the Titan" av Bryan Larsen

Jeg gikk til biblioteket og fant den norske oversettelsen, med den fengende tittelen nevnt over. Jeg tok også med meg Kildens utspring (The Fountainhead) av samme forfatter.

Rand er egentlig imot dedisering av bøker, i forordet av sistnevnte bok mener hun at

en bok er henvendt til enhver leser som viser seg den verdig.

Men Kildens utspring er likevel dedisert til hennes ektemann Frank O’Connor.

Frank var drivstoffet. Han gav meg, i mitt eget livs stunder, virkeligheten i den livsfølelsen som skapte Kildens utspring – og han hjalp meg til å vedlikeholde den over et langt tidsrom av år da der ikke var annet rundt oss enn mennesker og hendelser som kun vakte forakt og avsky.

Kildens utspring har et fengende flott forord, og Rand er på sitt beste når hun bruker dette språket fullt ut. Du har de verdige og du har de avskyelige, og det er lite i mellom. Til syvende og sist: Ingenting.

Hun hadde rettet seg opp. Under bomullskjolens stivede folder var den fete kroppen hennes snørt så stramt inn i korsettet, at det virket som om flesket ble presset ut i håndledd og ankler.

Verdig eller uverdig – hva tror du?

Det abnorme

I innlegget om Sherlock Holmes forunderlige hodeskalle skrev jeg om hvordan litteratur lar personlighet speile seg i utseendet. Ayn Rand bruker denne effekten gjennomgående og uten å skjemmes det minste. Fedme, det veike, det bløte viser det svake og motbydelige i de litterære personlighetene hennes. Det er lite ambivalens.

Og Rands helter har kropper i skarpe vinkler og deres harde dyder er speilet i hvert lem. Ayn Rand beskriver det briljante, og den mest briljante av dem alle finner vi i Kildens utspring. Jeg snakker selvsagt om arkitekten Howard Roark. Roark står i særklasse av Rands karakterer, fordi han aldri tviler. Og der de andre briljante må kjempe mot de motbydelige, blir kvalme av menneskene rundt seg, og feiler fordi de gjør seg til slave av medlidenheten, finnes det ikke en brist i Howard Roark.

"First Heat" av Bryan Larsen

Howard Roark er slik jeg ser det, endepunktet i den kognitive terapien. Roark har et tankemønster som er blottet for skyld, nær blottet for skam og katastrofetanker. Slik sett blir han en abnorm karakter, fordi et fullendt menneske er en abnorm idé. Vi snakker her om en mann som ikke kan såres.

Den slappe, onde formløse massen

De briljante karakterer er ikke uvanlige i litteraturen.  (Skjønt de sjelden er like fullendte som Roark.) Om enn de ikke er likt tegnet opp vil du vite hvem de er – det er de overlegne.

De fleste bøker vil kun ha én eller null virkelig briljante karakterer.

Du ser det i læremester og svenn-bøkene, i Kurt Aust fabelaktige kriminalromaner fra 1700-tallet om Petter Hortten og Thomas af Boueberg, i William fra Baskervilles fra Ecos Rosens navn, i Doyles Sherlock Holmes og i Agatha Christies romaner om Poirot og Hastings.

De er fulgt av det menneskelige i form av læregutten, slik at vi klossete lesere skal ha noen å forholdes oss til. Du vil

Sherlock Holmes og Watson av Sidney Paget.

finne det briljante i Henry fra Den hemmelige historien av Donna Tartt og i virkelighetens verden vil du gjenkjenne dem i det som aldri blir deg.

De fleste forfattere ser i nåde til sine lesere. De lager de opphøyde som vi kan strekke oss etter, og det menneskelige til å identifisere oss med.

Ayn Rand er av annet materiale, noe forordet vel allerede har gitt oss en pekepinn om.

Det finnes to typer mennesker i Rands verden: Det er de som beveger verden – de briljante, de harde og skinnende som diamanter. Så er det det andre, som varierer mellom formløs ond masse, og formløs, ond, slapp masse. La meg igjen sitere fra Ayn Rands forord:

For eksempel kommer en av de mest virkningsfulle replikker i Kildens utspring på slutten av del II, når Roark, som svar på Tooheys spørsmål: ‘Hvorfor kan De ikke fortelle meg hvilke tanker De gjør Dem om meg?’ sier: ‘Men jeg gjør meg ingen tanker om Dem.’

Her finner du også svaret på Roarks ubestridde briljanse: Roark er fri. Han hater ikke det motbydelige. Han har ingen tanker eller følelser for det. De motbydelige er ham revnende likegyldig. Roark er syntesen av Rands ideelle egoistiske menneske.

Egoisme som det gode, altruisme som det onde

I Rands filosofi er egoisme av det gode og altruisme er av det onde.

Rands naive forhold til egoisme-begrepet kan best illustreres med et sitat fra De som beveger verden. Konteksten er en samtale mellom ekteparet Rearden. Fru Rearden har visst lenge at Herr Rearden er utro mot henne, men hun virker ikke nevneverdig plaget av dette. Snarere lett triumferende faktisk. Når hun i ettertid oppdager hvem han er utro med, blir hun – for Henry Rearden – overraskende nok nærmere hysterisk. Det er altså forretningsmannen Henry Rearden som sier disse bevingede ord:

Han sa stille, med trett forbauselse: ‘Jeg trodde du ville bli glad for å finne sannheten. Jeg trodde du ville foretrekke å vite – på bakgrunn av den kjærlighet eller respekt du følte for meg – at om jeg bedro deg, var det ikke for noe billig og tilfeldig, det var ikke for noen sparkepike, men for den reneste og mest alvorlige følelsen i mitt liv.’

På dette tidspunkt satt jeg og lo høyt mens jeg leste. O lykkelige idealistiske menneske! Hvilken kvinne ville vel ikke bli beroliget av at mannens sidesprang slett ikke er noe billig ludder, men istedet gir ham «den reneste og mest alvorlige følelsen» i hans liv?

Nå skal det sies at det er mye ved Rands egoistdefinisjon jeg finner både relevant og interessant. Jeg har mer problemer med at hun trekker inn altruisme som en motsats enn at hun velger å feire egoisme.

Du forstår, jeg har ikke tall på hvor mange krangler jeg har kommet opp i når det gjelder min egen språklige bruk av «egoisme».

Min bruk av ordet springer ut av en noe som skjedde meg for mange, mange år siden, og en bok som heter Dydens opprinnelse av Matt Ridley. Det var på den tiden studielånet kom 2 ganger i året, jeg reiste omkring i verden med pensumbøkene i ryggsekken. Som annen lektyre hadde jeg også med meg Dydens opprinnelse.

Ridley skriver om dydens opprinnelse og diskuterer egoisme i (blant annet) et biologisk lys. Genuin altruisme vil etter all sannsynlighet ikke eksistere, selv om såkalte uselviske gjerninger eventuelt eksisterer. Jeg følte det som hard kost. De fleste tyveåringer har faktisk blødende hjerter.

På denne reisen bodde jeg noen uker på et sted med (relativt) mye vold. Turister ble drept for småpenger, tyver ble skutt av politiet for veskenapping og rundt på alle lyktestolper hang det triste, blafrende lapper med kornete bilder av unge jenter og desperate bønner om å ringe hvis noen hadde sett dem.

En natt prøvde noen å bryte seg inn i den lille hytten jeg bodde i, og mens dørhåndtaket gikk opp og ned hvisket mannen der ute at han hadde en pistol og kom til å drepe meg hvis jeg ikke åpnet.

Da det ble lyst samlet jeg jernstenger. Og mursteiner. Jeg satte en hårspray og en lighter lett tilgjengelig, det fortonet seg vagt i hodet mitt at det skulle være mulig å lage en slags brannbombe ut av dette, jeg mente bestemt å ha sett det i en eller annen actionfilm.

Jeg tenkte: Om jeg skal bli drept i dette landet, skal jeg i det minste kjempe tilbake, og det siste jeg gjør skal være å plante en murstein i hodet på den som angriper meg og klore ut øynene hans om jeg skal dø for det.

I ettertid syntes jeg Dydens opprinnelse og denne erkjennelsen av mitt ego, på et vis smeltet sammen. Fra barndommen av lærer man ofte at «ego» er et skjellsord, og det er sjelden at man bruker «egoist» som noe positivt. Erkjennelsen av at jeg var villig til å kjempe for mitt eget liv og angripe den som angrep meg, var, når man plukket vekk den verste paranoiaen det medførte, en sunn erkjennelse av et ego.

Jeg tenker at det meste av det vi gjør på godt og ondt er drevet av egoisme. Du reiser deg for eldre på bussen fordi du føler deg dårlig når du ikke gjør det. Du er vennlig mot kollegaen din fordi du føler deg bra når hun liker deg. Du er med i hundre verv og sliter deg ut – ikke fordi du er «for snill», men fordi du ønsker å bli likt, fordi det er ubehagelig å si nei, og du søker det du tenker gir minst ubehag og mest behag.

Dette har jeg lært er en veldig provoserende måte å tenke på for mange. Og jeg stiller meg lagelig til for hugg, for motargumentet: «det er ondt», er selvsagt vås, det er verre hvis man trekker frem tautologi og begraver meg i annen filsosofisk retorikk.

Tautologi

Uansett. Teorien har sine svakheter, men praktisk sett synes jeg det er en ansvarliggjørende tankegang. Hvis man greier å følge en slik tankegang kan man fjerne 90% av «jeg er et offer for andre»-tankegang. Da er man først og fremst et offer for seg selv, og det er det i hvert fall mulig å gjøre noe med. Det hadde virkelig vært verre sånn jevnt over å være en nikkedokke i onde menneskers vold, et offer uten vilje som igjen og igjen opplever katastrofer det ikke er mulig å avverge.

Jeg synes med andre ord at Ayn Rand har en rekke gode poenger (og noen dårlige) når det gjelder egoisme. Når det gjelder altruisme synes jeg hun er sær.

Etter å ha lest ferdig bøkene gikk jeg inn på FSOs hjemmeside, og under «spørsmål og svar»-delen var dette det første punktet som ble drøftet. Spørsmålet lød:

Er det ikke slik at alle egentlig er egoister – alle gjør jo det de ønsker å gjøre? I Ayn Rands filosofi er distinksjonen mellom egoisme og altruisme svært fremtredende. Dette innebærer at det finnes egoistiske og altruistiske handlinger. Spørsmålet mitt er følgende: Hvordan kan man hevde at en handling er altruistisk?

Dersom et individ utfører en handling, er dette en konsekvens av de fordelene og ulempene som individet knytter til handlingen. Dermed vil en handling som for andre tilsynelatende virker altruistisk motivert egentlig være en avveining av fordeler og ulemper, hvor den handlende aktør velger det alternativet som gir størst nytte. Betyr ikke dette at altruistiske handlinger derfor i virkeligheten ikke eksisterer?

Et meget relevant spørsmål! Alle Rands skurker er nemlig hva hun kaller altruister, men for oss som ikke er objektivister, men som fortsatt leser bøkene hennes, viser de lite tegn på altruisme. FSO gir et svar på spørsmålet, de kommer med et eksempel (hvor jeg er helt uenig med definisjonene de bruker), før de kommer med et svar hvor de rett og slett lager sine egne definisjoner av ord, uten å si at de gjør det:

Det er riktig som du sier at alle handlinger er MOTIVERTE – alle handlinger blir gjort for at den handlende skal oppnå en fordel – men ikke nødvendigvis en fordel for den handlende selv. En handling har alltid en benefisient (= den som har fordel av handlingen). Altruisme sier at andre mennesker ska være benefisient, pietisme sier at Gud skal være benefisient, nihilisme sier at ingen skal være benefisient, egoisme sier at den handlende selv skal være benefisient.

Rasjonell egoisme sier altså at du bør handle slik som du selv virkelig vil tjene på, og på lang sikt. (Og det som setter deg istand til å foreta de valg du selv virkelig vil tjene på på lang sikt er den Objektivistiske etikken.) Altruisme sier altså at du bør handle slik at andre mennesker tjene på det. En altruistisk handling er således aldri egoistisk, og en egoistisk handling er aldri altruistisk. Men det er slik at alle virkelig vil tjene på at vedkommende selv og alle andre mennesker er rasjonelle egoister.

Eksempel på altruistisk handling: en kristen som gir alle sine penger til de fattige. Han selv vil ikke tjene på dette, og dette er derfor altruistisk. (Det er mulig at han TROR at han vil tjene på det (komme til himmelen etter døden), og at han derved tror at handlingen er egoistisk, men dette er en tro som er feil – handlingen gir tap for ham, og er derfor egentlig altruistisk.)

Et av hovedproblemene med objektivismen som blir forespeilet oss i disse skjønnlitterære romanene er, slik jeg ser det, at Ayn Rand er en fanatisk idealist. Rand tror på det hun kaller fornuft, og hun tror at denne fornuften vil seire. Ayn Rand er uten tvil elitist, samtidig tror hun at markedet (gjennom massene) borger for kvalitet, og for meg ligger det en skurring der, men det er muligens fordi jeg er kynisk.

Rand dyrker menneskene som beveger verden og tror at mennesket er fornuftig, og mennesket er selvsagt fornuftig, men det er også irrasjonelt og i det hele tatt er ikke verden så svart hvit.

Om du viker så faller du

Men i Ayn Rands bøker er den det. Du er god eller ond, og hvis du for eksempel er enig med mye av det filosofiske grunnlaget, men ikke helt enig med alt – er du per definisjon ond. Her henger alt sammen, og hvis du viker for noe, så faller du.

Ayn Rands moral er hamret inn i hver setning i boken, seksualmoral, estetikk, det er ikke rom for tvil eller ambivalens for her henger alt sammen, og da mener jeg alt, og liker du f.eks ikke art deco vil du til din undring kjenne at munnvikene dine liksom blir slappe og avskyelige, det kommer noe bløtt og vemmelig over ansiktet ditt, munnen din vil liksom få et litt måpende og dumt uttrykk, og du må rett og slett erkjenne at du er blant de uverdige.

Barclay-Vesey Building. Art deco.

Og det er på dette tidspunktet det passer å komme tilbake til hvorfor jeg tenkte på Prosessen av Kafka, da jeg leste De som beveger verden. For den klaustrofobiske følelsen av å bli motarbeidet og forfulgt i endeløse ganger av mystiske lovverk og du kan liksom ikke nå noen ting, det finner man i mengder.

De drukner Dagny Taggart i meningsløse og tåkete regler som ødelegger alt hun skaper, selv når hun prøver å redde dem. Men i motsetning til den beklemmende usynligheten man finner i Prosessen, er det ingen tvil om hvem som er onde og hva ondskapen deres består av i Rands bøker.

Litterært sett er Ayn Rands bøker på sitt beste når hun er mest ekstrem, og når hun snur våre vante dyder opp-ned. Medlidenhet er for Rand mer eller mindre avskyelig, og på et tidspunkt blir den briljante Roark fra Kildens utspring syk av medlidenhet, en svakhet han ellers sjelden belemres med:

Han hadde aldri følt det slik før – ikke da Henry Cameron falt sammen på kontoret foran føttene hans, ikke da han så Steven Mallory hulke på sengen foran ham. Det hadde vært noe rent over det. Men dette var medlidenhet – denne fullstendige visshet om at det eksisterte et menneske uten verdi eller håp, denne følelsen av noe som var ferdig, av noe som ikke kunne reddes. Følelsen var blandet med skam – hans egen skam fordi han skulle måtte avsi en slik dom over et menneske, fordi han skulle kjenne en følelse som var blottet for den minste antydning av respekt.

Dette er medlidenhet, tenkte han, og så løftet han hodet og undret seg. Han tenkte på at det måtte være noe uhyggelig galt i en verden hvor en så avskyelig følelse ble kalt en dyd.

Og denne er jeg rett og slett nødt til å ta med: Under en togreise møter Dagny Taggart en boms, som forteller om den ulykksalige fabrikken han engang jobbet på. Denne fabrikken gjennomførte «yt etter evne, få etter behov», den tidligere arbeideren forteller om konsekvensene og det ender så skakt at du må være en helgen for ikke å le høyt:

Så var det en gammel fyr, en enkemann uten familie, som hadde en hobby: grammofonplater. Det var visst alt han fikk ut av livet. I gamle dager pleide han å droppe måltider bare for å kunne kjøpe seg en ny innspilling av klassisk musikk. Vel, de gav ham ingen ‘støtte’ til kjøp av plater – ‘personlig luksus’ kalte de det. Men på det samme møtet ble det stemt for at Millie Bush, en eller annens datter, en slem og stygg liten åtteåring, skulle få en gullbøyle på grunn av hestetennene sine – dette var ‘medisinske behov’, fordi firmaets psykolog hadde sagt at den stakkars jenta kunne utvikle et mindreverdighetskompleks dersom tennene hennes ikke ble rettet opp. Den gamle mannen som elsket musikk, begynte i stedet å drikke. Det ble slik at man ikke lenger noengang så ham ved sine fulle fem. Men det lot til at det var én ting han ikke kunne glemme. En kveld ham [sic] kom sjanglende nedover gaten, så han Millie Bush, svingte med neven og slo ut alle tennene hennes. Hver eneste en.

Én ting skulle jeg ønsket av Ayn Rands bøker. Det var at hun fullt og helt hadde fulgt sine egen estetikk og kuttet ned på det overflødige. De som beveger verden er 1284 sider lang, og det ville uten tvil vært en bedre bok om hun hadde kuttet den ned med kanskje 500 sider. Rands budskap er effektivt formulert i hver setning, i hvert ord, i hver karakter. Og siden hun virkelig tror fornuften vil vinne er det unødvendig langt. Boken ville vært mer glimrende om den hadde vært kortere.

Men lange eller ikke. Bøkene er slående uansett om du er verdig eller uverdig, om du er enig eller uenig, eller kanskje noe midt i mellom. Det er vel lite tvil om at hun karikerer, men enkelte ganger faller på en måte karikaturen sammen med virkeligheten og det hender hun blir treffende og andre ganger mer gyselig og noen ganger kanskje begge deler. Ikke hør på akademikere som hånler når de hører Atlas shrugged eller Ayn Rand. Begge bøker nevnt her er vel verdt å leses. På sitt beste er de ganske strålende.

Eden fra Atlas shrugged

 

Bøker og adresser:

Atlas shrugged av Ayn Rand. (De som beveger verden). Oversatt til norsk av John Erik Bøe Lindgren

The Fountainhead av Ayn Rand. (Kildens utspring). Oversatt til norsk av Johan Hambro

Der Prozess av Franz Kafka. (Prosessen). Oversatt til norsk av Paul Gjesdahl

The Origins of Virtue – Human Instincts and the Evolution of Cooperation av Matt Ridley. (Dydens opprinnelse) Oversatt til norsk av Morten A. Strøksnes.

Illustrasjonene av Bryan Larsen kan bivånes – og kjøpes fra: http://www.cordair.com/larsen/index.php

Advertisements

3 Responses to “De briljante”


  1. 1 Kjetil Korslund april 3, 2011, kl. 5:15 pm

    «De som beveger verden er 1284 sider lang, og det ville uten tvil vært en bedre bok om hun hadde kuttet den ned med kanskje 500 sider. Rands budskap er effektivt formulert i hver setning, i hvert ord, i hver karakter.» Hennes budskap er effektivt formulert i hvert ord, men det hadde vært bedre å kutte 500 sider?


  1. 1 Knausgård minutt for minutt « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingjuli 2, 2011, kl. 12:15 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: