Om det politiske

There is no such thing as a moral book or an immoral book. Books are well written or badly written. That is all.

Sa Oscar Wilde.

Man skal være svært forsiktig med å blande politikk og kunst. Synes jeg. Det er fordi jeg mener at innenfor kunst skal etikk alltid være underordnet estetikk.

Rent konkret betyr det at jeg fint kan like bøker med budskap som for meg er amoralske. Rent konkret betyr det faktisk at jeg liker en rekke umoralske bøker.

I siste Morgenbladet anmelder journalist Espen Grønlie en bok som heter Ut og stjæle fra American Apparel. Boken er skrevet av Tao Lin og er oversatt til norsk av Audun Mortensen. Jeg har ikke lest boken, det er anmeldelsen av den jeg har hengt meg opp i. Den er anmeldt under overskriften

Apolitisk bagatell

Espen Grønlie nevner flere positive ting ved boken, men det gigantiske ankepunktet slik jeg leser denne anmeldelsen er disse ordene:

Man kan spørre: Er Ut og stjæle fra American Apparel et oppgjør med amerikansk politietat og fengselsvesen? Svaret er et rungende nei!

Legg spesielt merke til utropstegnet her. At en bok kan ha en hovedperson som sitter i et fengsel i USA uten at det er et

rungende oppgjør

med ditt og datt, er tydelig så uhørt at her krever det sterkere effekter enn et vanlig punktum. Anmeldelsen avsluttes med disse ord:

Det bør nevnes at boken flere steder er direkte morsom. Personlig opplever jeg den likevel mest som en bagatell. Min anbefaling er: Les noe mer politisk enn dette.

• Jeg tenkte: Javel.
• Så tenkte jeg: Hvorfor det?
• Videre tenkte jeg: Grønlie mener altså at min tid må brukes til politiske bøker. Mon tro om han mener all slags politiske bøker? Med allslags budskap? Og allslags lesning? Politikk er politikk liksom?

Eller …

En umoralsk bok.

(og her fikk jeg en mistenksom rynke i pannen)

Mener han kanskje at jeg bør lese en viss type bøker? Som kanskje kritiserer de rette tingene på den riktige måten? Slik at jeg på en måte blir sittende med det riktige budskapet?

Og deretter ble jeg rett og slett sur.

• Hold dere unna kunsten, tenkte jeg.
• La de grafsende etiske fingrene deres tjafse seg vekk fra mine boksider.
• Etikk er etikk og estetikk er estetikk, og aldri skal de to møtes.

I innlegget Vi tiltrekkes av de motbydelige skrev jeg:

Vår litterære kanon er fylt av både umoral og amoral, og våre litterære helter er alt fra mordere og horebukker, til fyllesvin og opprørere. Vi lager oss ikoner i litterære karakterer, som vi ellers ville krevd besøksforbud mot.

Jeg har ikke noe imot politisk litteratur – det er et underordnet tema for meg. Jeg har heller ikke noe generelt imot bøker hvor hovedpersonen har krøller, eller bøker hvor en av bifigurene er skilt. Eller gift. Jeg velger meg hverken til eller vekk fra slike bøker.

Amoral. Umoral.

Boken er god eller dårlig. (Eller noe midt i mellom som kanskje de fleste bøker som blir utgitt er). Om boken er et forsvarsskrift for det amerikanske fengselsvesenet, et ”rungende oppgjør” eller en beskrivelse – det er ikke dette som bestemmer kvaliteten på en bok, det er heller ikke dette som bestemmer hva jeg faktisk leser.

Den eminente professor Harold Bloom skrev i The Western Canon. The Books and School of the Ages at det er et tegn på degenerasjon innenfor litteraturstudiet når det blir regnet for eksentrisk å mene at det litterære ikke avhenger av det filosofiske, og at det estetiske ikke kan reduseres til ideologi eller metafysikk.

Det er så sant som det er sagt.