Om å skrive

Jeg har lyst til å skrive litt om det å skrive.

Det har nemlig hendt jeg har googlet meg rundt etter erfaringer om skriveprosessen.

Jeg synes det skulle vært mer av denne type intervjuer/artikler/innlegg på nettet.

Om å skrive.

99% av det jeg har funnet har ikke hjulpet meg, men det er verdt det for de 1% med tips og råd som faktisk har hjulpet.

Dessuten synes jeg det er underholdende lesning.

I de årene jeg har skrevet har jeg gjort så mange merkelige ting for å skrive videre, i alle slags genre innenfor faglitteratur og det skjønnlitterære, og det som på en måte ligger litt i mellom. Jeg har prøvd en rekke metoder, alt fra det virkningsløse til det katastrofale og til det som har fungert.

Én ting jeg virkelig har lært meg, er at det som fungerer for en person, kan være helt meningsløst for en annen.

Så 99% av det du finner her, kan du sikkert forkaste for deg selv.

(Men kanskje det kan være underholdende lesning).

1.

Skriv en synopsis og en (kort) kapitteloversikt.

Veldig ofte henfaller jeg til det å skrive uten en plan. Jeg har kanskje noen svevende idéer, og så begynner jeg å skrive dit inspirasjonen trekker meg. Det finnes noen fordeler ved denne metoden, og endel ulemper.

En av konsekvensene innebærer ofte at man (nesten bare) skriver når man er inspirert. Det kan føre til gode tekster, men virkelig inspirert er man sjelden 24 timer i døgnet.

Oversikt. Nesten alltid en fordel i de fleste prosesser.

Jeg har derfor etter bitter erfaring lært meg at en synopsis (kort sammendrag av hva som skal skje i teksten) og en kapitteloversikt, kan være svært nyttig.

Når du ikke er det minste inspirert men likevel bør skrive kan du gå tilbake til denne oversikten. Ligner du det minste på meg, vil den kontinuerlig forandres. Den bør ikke skrives i sten, og den kan gjerne se amatørmessig ut.

Det er ikke denne teksten som skal bli lest, så om den ser ut som noe en barneskoleelev har rablet ned i skamfylla er det helt ok, så lenge den er til hjelp. Noe som fører meg rett videre til neste punkt.

2.

Slett Slett Slett

Eventuelt

Flytt Flytt Flytt

Når du bestemmer deg for at ikke hver setning skal være fullendt og at det er helt greit å rable, blir alt mye lettere.

Det er lett å bli desillusjonert når man holder på med samme tekst og idé i lange perioder, uten å få noe mer håndfast enn en rekke sider med tekst som går opp og ned og ser ut til ikke å ende i noe som helst.

Med en kapitteloversikt vet du hva du skal skrive. Hvis du ikke er redd for å feste setninger på papiret, har du en veldig fordel. La oss si du setter deg ned og velger ut en av underemnene/scenene som skal inn i kapitlet. Bare skriv. Ingen skal lese før du tillater det.

Et ypperlig redskap i skriveprosessen

La oss nå si at du har skrevet to sider om dette. Dagen etter leser du den på nytt. Og ser at minst ett avsnitt kan slettes tvert. Ett avsnitt vil du ikke slette fordi det er brukende ting der, men kanskje de ikke fungerer her?

Opprett et annet dokument hvor du putter slike ting. Jeg har litt sletteangst, men har funnet ut at dette er en type angst som kan bruke til noe nyttig. Et poeng som ødelegger en del av denne teksten i dette kapittelet, kan være et fantastisk poeng et helt annet sted.

Kill your darlings-prosessen er noe av det som fullfører mine tekster. Om teksten flere steder hakker og du kvier deg fryktelig for å fjerne noe, men det hjelper heller ikke å omskrive, er det ofte det som skal til.  Det er de stedene med idéer, setninger og avsnitt som du ikke klarerå gi slipp på fordi du elsker dem, men som rett og slett ikke passet inn der de ble satt.

Tiden er kommet for å gråte sine modige tårer, klippe dem vekk, og legge dem i en mappe, og konstaterte at teksten ble ti ganger bedre.

Hovedpoenget mitt under dette punktet, er at å skrive en scene, eller en side som regel bare er en del av jobben. Og ofte der man stopper, fordi man tror det skal være fullendt etter det.

Når sannheten (eller i hvert fall min sannhet) er at denne scenen eller dette avsnittet enten kan bli klippet bort eller omskrevet utallige ganger. Og når det faktum først når inn, er det kanskje ikke så skummelt å bare skrive den.

3.

Bulldogbittet

Da den ene hunden min var ti måneder, ble han stygt og overraskende angrepet av en voksen hund som veide 3-4 ganger mer enn ham selv. Hunden min brukte sin raseegenskap elegant:

Bulldogbittet.

Han hoppet opp på angriperen, bet seg fast og holdt dette bittet gjennom hele kampen. Han ble kastet hit og dit og glefset etter, men han holdt dette bittet, til den andre hunden kapitulerte.

Da først slapp han, danset glad hjem (og fikk dessverre kink som varte i en uke), men poenget her er at han vant en kamp med en dobbelt så stor hund. Her snakker vi ren trass altså. Er det viktig nok, biter man seg fast om man så blir slengt hit og dit i kampens hete.

Bulldogbittet.

Det er litt det samme med en tekst. For å skrive en stor tekst tar for de fleste lang tid, og man må lide seg gjennom utallige timer med dødtid og virkelig forunderlig dårlig skrevne setninger for å ende opp med det som er godt.

Men det er også en annen side av dette bulldogbittet. Du må vite når det er på tide å slippe. Jeg lærte dette gjennom å tenke: Ville jeg vært interessert i å lese dette selv?

Jeg satt med et spesielt kjedelig underemne en gang og virkelig vred meg, jeg kunne ikke vente til jeg ble ferdig med å skrive den ferdig. Samtidig virket det som en absolutt sannhet at jeg måtte ha den med grunnet det planlagte forløpet i teksten.

Til slutt ble jeg sittende og se sløvt på datamaskinen og tenke: Som leser ville jeg funnet dette komplett uinteressant. Det ville vært en av de stedene hvor blikket mitt liksom bare glir videre av seg selv. Jeg vil heller putte skrikende marker inn i ørene mine enn å skrive ett minutt til på dette, tenkte jeg.

De fleste andre fant sikkert ut av dette lenge før meg. Men jeg trengte faktisk litt tid for å forstå at det er veldig mye lettere å skrive når du synes det du skriver er interessant. Og relevant.

Så må man bare lære seg å skille mellom når man skal bite seg fast, og når man skal slippe.

Om du er forelsket nok i en grunnidé, så bit deg fast. Om en av scenene, eller en del av tematikk får deg til å ville bite av deg dine egne fingre fordi det er så lite fengslende, så ta en runde om igjen på hvor nødvendig det er å ha det med.

4.

Ting tar tid

Eller

Prioriter

Med mindre du er av Stephen King-materiale bruker du litt tid på å skrive en virkelig lang tekst.

Det er jo ikke bare det å skrive. Du bør jo tenke en del. Og skrive masse. Og redigere masse. Jeg bruker også lesing aktivt som en del av det å skrive. Mer om det under neste punkt

Uansett, poenget er at det tar tid. Og at du må gi det tid. Og dette: «Du må gi det tid», bør ikke være en hvilepute for å dra ting ut av eninga, men heller få deg til å tenke at du må ta den tiden. Og alltid fra noe annet.

Ting tar tid.

Det kan være en idé å gå skånselløst gjennom sine egne dager, og se hva du bruker tiden til, om du aldri finner tid til å skrive på et prosjekt som er viktig for deg. Er det noe du kan fjerne uten å oppløse familien eller gå i stykker? Hvor mye tid bruker du f.eks på tv? Eller internett? Eller andre ting? Om du reduserer noen av disse vanene, planmessig og hver dag, vil du kanskje frigjøre en time eller to om dagen. To timer om dagen er brått 60 timer hver måned. Man kan komme et stykke på 60 timer.

Og klarer du ikke å skrive i denne tiden, kan du redigere. Eller planlegge. Eller lese noe som kan hjelpe deg videre.

5.

Les!

Hva var det jeg likte så godt med den romanen igjen, tenker jeg og leser den en gang til.

Var det fortellerstemmen? Handlingen? Den manglende handlingen? Det praktiske språket? Det poetiske språket? De fantastisk lange setningene, eller kanskje de korthugne? Den bisarre handlingen, eller muligens det motsatte?

Bruk det for hva det er verdt. Er det faglitteratur du skal skrive? Les de beste faglitterære forfattere du vet, med nøyaktig samme teknikk.

Les. Og les litt til.

Under punkt 3, populært kalt ”Bulldogbittet”, skrev jeg at det blir absurd mye lettere å skrive når du faktisk er interessert i det du skriver. Sammenlign vellykede tekster med din egen tekst, og se om det er komponenter du kan gjøre bedre.

Et av målene bør være å skrive en tekst man ville blitt meget fornøyd over å oppdage, hvis noen andre hadde skrevet den.

Skriv ned noen punkter du beundrer hos ulike forfattere, og øv deg på å få disse momentene inn i din egen stil. Har du selv en kronglete skrivestil, men elsker det når du finner akademiske forfattere som skriver lynende klart – og enkelt?

Øv. Skriv korte tekster om hva som helst, gjennomgå din egen tekst med akkurat dette for øyet. Kunne du brukt andre begreper? Kunne du kortet ned denne setningen?

6.

La andre lese

Dette er mitt elsk og hat-punkt. Jeg har funnet det (ofte) utrolig nyttig å la andre lese teksten. Noen ganger sier de stupide ting du bare kan overse. Noen ganger kommer de med ros. Enkelte ganger kommer de til å kreere drapsfantasier hos deg.

Jeg er overrasket over hvor muggen jeg kan bli på min egen tekst, og da i særdeleshet når det gjelder tekster jeg investerer mye i, spesielt det skjønnlitterære.

Så mange feil. Så få setninger.

Jeg har tidligere anmeldt en del, jeg har også lest manuskripter for forlag, og jeg har kommentert mange bekjente og venners tekster. Som (norsk)lærer retter jeg til alt overmål daglig på andres språk og tekster.

Men det er noe annet når noen kommer grafsende og krafser med skitne pølsefingre i ditt eget manuskript. Finner på ”morsomme metaforer” for å illustrere hva som er galt. Sammenligner deg med forfattere du hater. Etc.

Og fra hva jeg selv har observert hos andre skrivende, er jeg ikke unik. Legg merke til de 5 minutter lange monologene fra skribenten du kritiserer, som skal fortelle deg hvorfor du tar feil. Legg merke til det lett stive smilet. Og vit at du sannsynligvis gir omtrent det samme inntrykket når det kommer til kritikk av din egen tekst.

Bit tennene sammen, og det vil komme deg til nytte. Velg ut lesere du stoler på litterært, og de ærlige. Helst i kombinasjon.

La dem grafse og krafse og dra ut av det alt du kan nyttiggjøre. Gjennomgå kritikken etter at sårene har grodd. Det kan være meget konstruktivt.

Slutt, i hvert fall snart.

… Straks ferdig, men først en liten disclaimer:

For det pussige er, når jeg tenker etter, at alle mine mislykkede metoder og gigantiske feilgrep, egentlig er grunnmuren til de ferdige tekstene jeg har lagd – og som jeg for det meste er ytterst fornøyd med. Så vet man aldri om det var nødvendige bomturer, eller bare mye tid som kunne vært brukt på andre tekster.

Ellers:

Er det noen skrivende der ute som ønsker å dele linker eller flere tips om det å skrive i kommentarfeltet, ville det være virkelig både ytterst velkomment og nyttig.

Advertisements

16 Responses to “Om å skrive”


  1. 1 Norunn mars 12, 2011, kl. 9:56 pm

    Fant en artikkel om hvordan man kan utvikle en roman her. Den er skrevet av Randy Ingermanson.

    http://www.advancedfictionwriting.com/art/snowflake.php

    Riktignok vil den ha deg til å kjøpe et program, men metoden han selv benytter seg (og som man strengt talt ikke trenger programmet til) er beskrevet i artikkelen, og ser ut til å ha flere potensielt nyttige punkter.

  2. 3 Norunn mars 14, 2011, kl. 3:22 pm

    Ten rules for writing fiction:

    I denne artikklen har en rekke forfattere (bl.a Neil Gaiman, Sarah Waters, P.D. James etc.) kommet med ulike tips om skriving. Det skulle ikke forundre meg om noen av dem motsa hverandre.

    Del 1:

    http://www.guardian.co.uk/books/2010/feb/20/ten-rules-for-writing-fiction-part-one

    Del 2:

    http://www.guardian.co.uk/books/2010/feb/20/10-rules-for-writing-fiction-part-two

  3. 4 Martin Bull Gudmundsen mars 15, 2011, kl. 7:41 pm

    Noe jeg selv har hatt nytte av, er å bestemme meg på forhånd for hvor lenge jeg skal sitte. For eksempel ett kvarter, en halvtime, eller tre kvarter, fra jeg setter meg ned. Dette har mer enn noe annet hjulpet meg til å overvinne motviljen mot å skrive regelmessig. Tidligere var den motviljen betydelig. Nå skriver jeg mellom én og to timer om dagen.

    Jeg har noen anelser om hvorfor det virker. For det første blir det mindre skremmende å sette seg foran tastaturet, og mindre skremmende å bli sittende. Skrivinga kan gå bra eller dårlig, men jeg vet jeg kommer ut i andre enden, og jeg har noe fast å forholde meg til.

    For det andre har det den læringspsykologiske effekten at jeg ikke nødvendigvis slutter når jeg er aller mest lei. Å være lei og frustrert går i bølger, og det er sjelden bølgetoppen kommer akkurat når kvarteret er ute. Skulle jeg derimot slutte når jeg følte for det, ville det nesten alltid vært på bølgetoppen. Da ville jeg gått fra tastaturet med to ganske uheldige erfaringer: At å skrive er bånn, og at å slutte er deilig. Begge deler er ganske demotiverende.

    Samtidig er det som du sier, at om det funker for noen, er det motsatt for andre. Andre jeg har snakket med sier at de ikke kunne tenke seg å stoppe i arbeidet når de først har kommet godt i gang. Og for dem er antagelig det det rette.

    • 5 Norunn mars 15, 2011, kl. 9:38 pm

      Interessant det du sier der, om å slutte mens man føler ting går bra. Jeg har nok tenkt mer omvendt når det gjelder det å skrive – altså at man skriver til man ikke orker mer. Samtidig vet jeg at når jeg trener hundene mine, passer jeg alltid på at det siste vi gjør går som en lek. For alles del i grunnen, både trener og hund. Når jeg tenker teoretisk på det ser jeg med andre ord poenget ditt. Jeg ser det også når jeg må avbryte grunnet andre ting, at det kan skape et sug etter å fortsette.

      En av forfatterne i linken over – Sarah Waters – snakker ikke om tid, men om antall ord, at hun programforplikter seg til f.eks å skrive 1000 ord per dag.

      Hva gjør du forresten hvis du ikke klarer å få ned et eneste ord på en time? Redigerer, eller bare stirrer du på skjermen?

  4. 6 Martin Bull Gudmundsen mars 15, 2011, kl. 9:58 pm

    Det siste skjer overraskende sjelden, jeg kan egentlig ikke huske det konkret. Men det er nettopp for sånne situasjoner det er tryggere med en fast tidsramme. Om formen skulle være på det aller laveste, om jeg så skulle bli nødt til å stirre på skjermen en time, så vet jeg i det minste at det snart vil være over.

    Det som oftere kan skje, er at jeg ikke kommer forbi en vanskelig setning, eller et vanskelig avsnitt. At jeg blir sittende og stryke og skrive, stryke og skrive… Så blir jeg mer og mer frustrert, og hjernen min funker enda dårligere… Men også den frustrasjonen har jeg lært meg å tåle bedre. Igjen fordi jeg blir sittende over bølgetoppen.

    Dermed blir ikke fast mengde ord det ideelle for meg. For det første, fordi jeg ikke har tryggheten i at hvis jeg ikke kommer på noe, er det bare å bli sittende. For det andre fordi jeg lett blir frustrert, og da er det desto mer frustrerende å se hvor langt jeg har igjen til målet.

    Å gi seg mens det går bra er forresten en litt annen strategi igjen, som i sin tur sikkert funker for enda noen andre. Å gi seg på et fast tidspunkt, betyr at det noen ganger skjer mens det går bra, noen ganger mens det går dårlig, og at det med andre ord blir uavhengig av begge deler.

    • 7 Norunn mars 15, 2011, kl. 10:09 pm

      Siden du har en times slingringsmonn, tenkte jeg at det var det du prøvde på. Gi deg mens det gikk bra altså.

      En forfatter jeg følger på twitter skrev i en kommentar at om det var en ting han hadde lært seg var det at litteratur tok tid. Det falt i god jord hos meg som har et litt anstrengt forhold til den høyt skattede multitaskingen som blir holdt i hevd. For det tar jo tid. Å skrive. Din metode: altså dette med å dedikere tid, og sitte der mer eller mindre uansett hva som skjer må være en god øvelse for konsentrasjon?

      • 8 Martin Bull Gudmundsen mars 23, 2011, kl. 9:22 pm

        Konsentrasjonssiden av det har jeg ikke tenkt på. Men det er jo helt riktig at det gjør noe med konsentrasjonen. Det kan bli veldig intenst når jeg sitter der. Som om jeg er i en litt annen verden. Jeg føler noen ganger at jeg forholder meg til setningene og ideene som om de hadde fysisk eksistens.

        Og i begynnelsen ble det kanskje litt vel mye konsentrasjon, for jeg konsentrerte meg mer om å holde selve skrivingen gående. Men i det siste har konsentrasjonen skiftet mer over til innholdet, og rammene rundt skrivingen lar meg se det klarere for seg.

        Hvis det skal være et skrivetips inni dette, og ikke bare at jeg forteller om meg selv, må det være at dette er en treningssak. At noen i begynnelsen kan gjøre det dårligere med slike øvelser enn uten. Men når man får vent seg til det, tar prosessbiten mindre plass.

        PS, angående et annet av tipsene dine: I lagde jeg en word-merknad på en setning, og skrev «FØKKINGS DARLING, DØ DØ DØ.» Det hjalp. Jeg la darlingen bak meg og kom meg videre.

      • 9 Norunn mars 24, 2011, kl. 2:36 pm

        Det hørtes fryktelig brutalt ut, Martin. Men jeg er glad det hjalp.

        Å få rutine på skrivingen som du beskriver her, tror jeg nesten alltid er en god ting. Så kan heller sluttresultatet gi inntrykk av spontan inspirasjon i hver setning.

  5. 10 Helene mars 21, 2011, kl. 1:37 am

    Bra post om det å skrive! For meg går det mye lettere etter at jeg innså at selv personer som lever av å skrive synes det er helt forferdelig. Det er ikke lett – ikke for noen!

  6. 13 Martin Bull Gudmundsen mars 26, 2011, kl. 11:24 pm

    Synes Kill your darlings høres brutalt ut sånn i utgangspunktet, jeg. Et mer skånsomt slagord ville kanskje være Break gently up with your darlings! så kunne jeg heller skrive i margen, «det er ikke deg. Du er en veldig fin setning, du. Det passer bare ikke så godt med der jeg er i teksten min akkurat nå. Men jeg håper vi fortsatt kan være venner.»

    • 14 Norunn mars 28, 2011, kl. 3:32 pm

      Egentlig en ganske fryktelig måte å gjøre det slutt med noen det der. Ikke bare blir du forkastet, du er så uinteressant at det angivelig ikke kan ha noe med deg å gjøre. Men siden man likevel er en så grå, kjedelig person forandres lite, man kan fortsatt flabbe rundt i livet til den andre som en slags gråaktig masse under merkelappen bekjent. Takke meg til altså!

      • 15 Martin Bull Gudmundsen mars 28, 2011, kl. 9:30 pm

        Vel, nå kan jeg fortelle at det har skjedd en ny utvikling mellom setningen og meg. Den banket på her i formiddag og bad på sine knær, og etter en to timer lang utmattende diskusjon, bestemte vi oss for å prøve på nytt. Jeg tror at setningen virkelig har forandret seg, og at det skal gå bedre denne gangen.

        Men det høres egentlig ikke så bra ut dette heller…

      • 16 Norunn mars 30, 2011, kl. 6:00 pm

        Det høres vel strengt talt lettere psykopatisk ut. Men jeg har alltid lest at kunstnere som regel er noen atale mennesker.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: