Et poetisk yrke

Det var faktisk på tide noen sa det. Jeg leste Liv Marie Schous kronikk i aftenposten i dag; Å vere lærar er toppen, og tenkte: Endelig!

Nå er ikke jeg ordentlig lærer, jeg er jukselærer og tilhører den lugubre gruppen av løsarbeidere uten pedagogikk. Jeg har jobbet som lærervikar i flere år til sammen, i en rekke ulike settinger.

Og jeg synes det er så fint å se at noen sier det som er sant. For det å være lærer er så fantastisk morsomt og tilfredsstillende.

Det helt klart beste med yrket er selvsagt formidlingen. Jeg har en greie med formidling. Å få noen til å forstå er som å sitte i et mørkt og depressivt rom og være sukkersulten, til noen plutselig tenner lyset og kommer inn med en enorm kake.

Det er forståelse som blir ført videre, og det er noe av det vakreste som skjer i hele verden.

For tiden jobber jeg med voksne, jeg lærer bort norsk til innvandrere. Det høres relativt prosaisk ut, men det er nokså poetisk om jeg selv skal si det. Jeg har fått et annet forhold til språket siden jeg begynte å jobbe med dette.

Jeg stod i en klasse engang, og denne klassen var på begynnernivå. Det vil si at man har begrenset med ord, og at man jobber i presens. Så fikk jeg spørsmålet om hva «vil bli» betyr. Du kan ikke forklare med synonymer og tegning kommer til kort. I tillegg er det ikke presens.  Hvordan forklarer man da hva «vil bli» betyr?

Jeg klarte det! Og et forklarelsens lys spredte seg i klasserommet. Det er til å bli euforisk av.

Og denne opplevelsen av det å kunne leve av å formidle kunnskap videre og se at det blir forstått, gjør at Liv Marie Schous kronikk er helt på sin plass. Å være lærer må være et av de beste yrkene som er.