Det originale

En fremmed leser fant meg (vi kan kalle ham ElleFanaten) og har tatt seg tid til å gi meg både konstruktive og grundige meldinger på innlegg jeg har lagt ut. Da jeg la ut  Om identitet skrev han at det første som slo ham var at dette var noe han kunne ha tenkt selv.

Det er på et vis en brutal tilbakemelding, for originalitet i det vi skriver og tenker er noe de fleste av oss setter høyt. Idet jeg leste kritikken kom jeg til å tenke på en 16 år gammel episode.

Jeg hadde laget en sang med melodi, tekst og akkompagnement, og jeg viste min mor teksten. Jeg var spesielt fornøyd med et bilde jeg hadde konstruert. Jeg visste at Jesus hadde svettet blod i Getsemane, og jeg hadde videreført dette pinefulle bildet til gråt.

Jeg kan ikke helt huske hva sangen handlet om, men jeg var rundt fjorten år og grønsjer, så jeg vil anta at den handlet om lidelse. En eller annen må i hvert fall ha lidd, for noen gråt altså blod.

Min mor (norsklæreren) kunne fortelle meg at sangen var fin, men at det å gråte blod var en klisjé.

Nei, det er det ikke!

sa jeg (rasende.)

Jo, det er det virkelig,

sa hun (tørt).

Jeg kom i harnisk. Jeg hadde aldri i mitt liv hørt dette utrykket før. Det slo meg som ufattelig urettferdig at et så slående bilde jeg selv hadde lagd kunne være utslitt.

Vi har klisjéer, og vi har mønstre. Klisjéer er mønstre som er så utslitt at man ikke lenger registrerer bildet når man hører dem.

I det siste har jeg tenkt mye på klisjéer, fordi jeg merker hvor vanskelige de er å unngå. Noen ganger føles det nesten smertefullt å vike unna dem.

Vi setter pris på mønstre, og til en viss grad klisjéer. Når vi ser på sykehus-serier og noen forsøkes gjenopplivet, vet vi hva det betyr når alt begynner å  gå i sakte film og en melankolsk pianoklunking kommer i bakgrunnen. Vi kjenner dette mønsteret, men vi blir gjerne grepet likevel.

Og når man vurderer tekster er det skremmende lett å oppfordre til å

luke vekk klisjéene.

Det er jo en grunn til at noe blir klisjéer. Det er i utgangspunktet ofte veldig gode bilder vi snakker om her. Og de er spikret inn i språket vårt. (Spøken er ikke intensjonell.) Det ligger en veldig trygghet i dette kjente.

Menmen. Nei, jeg får se å. Det skal bli godt å. For å signalisere at en samtale er over, puster vi inn, klapper hendene på låret og smiler med lukket munn før vi sier jaja.

Store deler av vår small talk med fremmede og fjerne kollegaer foregår i kjente vendinger og uttrykk, og det kan virkelig bli ytterst ubehagelig om man viker unna gjengs tone.

Vi skvaldrer i vei om hvor deilig det skal bli med både ferie og helg, selv om hjemmet er en krigssone og skilsmissen lurer ved hvert sekund med tikkende fritid.

Og det å si at du egentlig liker regn best, og at du gruer deg nå som værmeldingen viser at det blir sol, er omtrent like ødeleggende for pauseprat som de av oss som under matpausen rett og slett insisterer på å vise frem det skabbete utslettet vi har fått under armen.

Lengselen etter både mønstre og klisjéer ligger ikke bare i (kropp)språket vårt. Om du spiller et instrument, spesielt et akkordinstrument som gitar eller piano, vil du sannsynligvis vite hva jeg snakker om hvis jeg sier tonika, subdominant og dominant.

Om du finner ut hvilken toneart en sang går i, vil du som regel kunne akkompagnere en hel sang med disse treklangene. Det kan virke veldig imponerende på musikalsk uskolerte, men det må være et av verdens enkleste mønstre.

Disse treklangene utgjør et mønster som på ett vis aldri blir slitt. Det sitter for dypt i kroppen vår at melodien vil tilbake i en grunntone etter å ha vært innom subdominant og dominant. Til tross for Schönbergs bestrebelser er dette innprentet hos de fleste av oss. Eller det rytmiske. Spill denne veldig høyt for et ukjent antall mennesker, og du vil se det instinktive hos de fleste av dem.

Jeg tror det er Arild Nyquist som har skrevet et dikt som jeg synes er både forløsende og skremmende på samme tid, det er diktet hvor han takker

  • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, o, p, q, r, s, t, u, v, w, x, y, z, æ, ø, å

Diktet er forløsende på samme måte som det å stå foran en veldig stor oppgave og sortere det ned til håndterlige bestanddeler. Men av samme grunn er det skremmende.

Skal all verbal- og tekstlig kommunikasjon du gjør i løpet av ett liv bestå av disse 29 bokstavene? De skal romme store idéer, forbannelser og kjærlighetserklæringer, handlelister og hverdagslige beskjeder. De skal fylle jobbsøknader og gravskrifter, testamenter og meldinger til skolen. Og når de faktisk ikke greier å romme alt dette, er det forstemmende å tenke på at

jeg har ikke ord

også er en klisjé.

La oss gå tilbake til det originale et øyeblikk. Jeg kommer aldri til å glemme den synkende følelsen jeg hadde som 14-åring at noe var stjålet fra meg. Jeg har opplevd denne følelsen senere – men i forskjellige former. Noen ganger som en følelse av fellesskap og gjenkjennelse, eller til og med en følelse av virkelighet og bekreftelse.

Andre ganger i ekte forbitrelse over at det jeg selv opplevde som en revolusjonerende tanke allerede er blitt skrevet opp og ned om i bøker. Det har hendt jeg har lett i artikler med en virkelig betvingende følelse av å ville holde meg for øynene som man gjør når man ser en skrekkfilm, for å unngå det ødeleggende faktum at man i beste fall er uoriginal.

ElleFanatens kritikk er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Noe av det jeg har skrevet som jeg er aller mest fornøyd med, er det jeg kan lese etter en stund og tenke: Det der kunne jeg aldri ha skrevet. For på samme måte som at det er klin umulig å kile seg selv (du kan prøve) er man sjelden original for seg selv.

Originalitet i sin reneste form må jo være noe som nærmest dukker opp uten kontekst?

Som Leonardo da Vincis helikoptre som ikke kunne lages på århundre.

Og jeg bærer med min egen kontekst i kjøtt og blod og minner hver dag, som alle andre, de samme temaene, vitsene, vendingene og de tankene som dukker opp har rot i hva jeg leser og ser og føler og opplever.

For å vurdere mine egne tekster trenger jeg avstand. Jeg tar meg alltid tid til å legge bort en tekst, både fysisk og tankemessig før jeg sender den avgårde. Det hender jeg rødmer når jeg leser den igjen. Og tenker: På hvilket tidspunkt i historien trodde jeg at jeg kunne slippe unna med en slik setning?

Men det hender også jeg smiler riktig selvgodt, fordi jeg rent blir imponert over en tankerekke, eller en ekstra god setning. Gjennom denne avstanden kan jeg vurdere om noe er originalt eller en klisjé, godt eller dårlig, for når det blir for nært tilslører det subjektive den reelle vurderingen.

De fleste av oss opererer med originalitet som om det var et krydder.  Gjennom Thorbjørn Egners fortelling om Bakermester harepus og de mislykkede pepperkakene, har vi lært oss hva som skjer når man f.eks bruker for mye pepper. For de fleste bakespisende vesener blir det uspiselig.

For vi ønsker å følge mønstre. Men vi ønsker å følge mønstre med en tvist. Tenk på personligheter. De fleste av oss ønsker å bli sett på som originale. Men kun til et visst punkt.

Jeg vil tro det kan ligge mye smerte i virkelig originalitet. Ofte en manglende tilpasningsdyktighet til det å følge mønstre. Det er en pen linje der, og når den blir overtråkket kan det bli vondt. Som profeten som millioner vil gå i døden for, og profetene som blir sperret inne på livstid i galehus. Som akademikeren som blir hyllet for sin utradisjonelle tankegang til han som blir diskreditert for resten av livet og kun nevnes på ytterst obskure nettsider.

De originale menneskene jeg kjenner er også ofte de menneskene som uten blygsel ville vist frem skabbede utslett de hadde fått på ulike kroppsdeler, gjerne midt i et jobbintervju.

Og i et busskur hvor noen kanskje ville prate om været ville de lett kunne finne det passende å si f.eks at alt de håpet på i livet var  mye sol slik at flere kunne dø av hudkreft.

Det er ofte noe veldig upassende med faktiske originaler. De gjør seg godt i kunsten, ikke alltid like godt i familieselskaper. Det er mennesker som Børre Knudsen og Varg Vikernes som i vårt samfunn er originaler, og de er begge i eksil på sitt vis.

Gjennom historien vil jeg tro at mange originale tanker uten tilpasningsdyktighet til form (her: mønstre) har gått tapt. Det blir uforståelig, ugjenkjennbart. I persepsjonspsykologien er det gjort eksperimenter som viser hvordan vi overser det totalt ukjente. Om testpersoner blir vist figurer som ikke er kjente for dem vil de avvise dem, eller gjøre dem til noe annet og gjenkjennbart.

I Språkrådet bokmålsordbok defineres original på denne måten:

original
I origina’l m1 (av II *original)
1 noe opprinnelig el. ekte; førstehåndsarbeid brevet er ikke kjent i o-, bare i avskrift / oversettelsen er bedre enn o-en
2 særling, einstøing han er litt av en o-
II origina’l a1 (fra lat., av origo ‘opprinnelse’)
1 opprinnelig, ekte en o- stradivariusfiolin
2 særpreget, underlig hun har en o- smak

Originalt og ekte, særling og enstøing, opprinnelig, underlig.

Det virkelige originale må kanskje være ensomt i sitt vesen. «Originalt» bruker vi ofte om ting som egentlig ikke er så originale, men som er bakt med ekstra mye krydder, bakverk med en tvist. De færreste av oss vil misunne Børre Knudsens posisjon i samfunnet (enn si Varg Vikernes’), og de færreste av oss har det i oss å lage underlige maskiner vi ikke har materiale til å lage på flere hundre år. Virkelig originalitet er med andre ord forferdelig vanskelig å oppnå, og kanskje heller ikke misunnelsesverdig for de fleste av oss.

Originalitet er et ord som med fordel kan brukes med forsiktighet. Men det ekte og opprinnelige i originalitet er noe ethvert av oss gjennomsnittsmennesker uansett vil vi føle i løpet av livet, utallige ganger. Hvert første kyss er originalt. Dette er hva originalitet smaker. Og den dagen du forstår at du en dag skal dø, og at alt du kjenner skal forvitre, det myke kinnet til den du elsker skal råtne til det oppløses i jord, og det vil ikke ligge igjen et spor av det treet du klatret i da du var barn. Dette er originalitet på sitt mest brutale, for ingen kan noen gang ha kjent denne følelsen før av absolutt ensomhet.

Advertisements

10 Responses to “Det originale”


  1. 1 Sesselja november 28, 2010, kl. 2:57 pm

    Jeg vil bare si hvor mye jeg setter pris på bloggen din. Selv om jeg ikke alltid har ro til å lese de lange innleggene dine, er det en fornøyelse hver gang jeg tar meg tid til det. Det er rett og slett befriende med en blogg med gjennomtenkte og reflekterte innlegg.

  2. 2 Norunn november 28, 2010, kl. 3:22 pm

    Det var virkelig hyggelig sagt av deg. Takk skal du ha!

  3. 3 eekageek november 28, 2010, kl. 5:11 pm

    En flott og reflektert bloggpost!

  4. 5 ellen ottersen seip november 29, 2010, kl. 8:56 pm

    Denne gangen nyter jeg klisjéene dine, Norunn.

  5. 7 Julie desember 3, 2010, kl. 7:03 pm

    Det er sjelden jeg kommenterer på bloggen din – men det er IKKE fordi jeg ikke synes den er noe fin. Det er fordi jeg ikke har noe særlig å tilføye, og det føles fryktelig masseprodusert å bare si «fint innlegg» eller «helt enig» hver gang jeg lar meg imponere. Innleggene dine er utrolig gjennomførte og intelligente, og jeg blir stadig sittende å lese (lenge) i stillhet. Dette er en av favorittbloggene mine, du er utrolig flink til å skrive. :)

    • 8 Norunn desember 3, 2010, kl. 11:00 pm

      Masseprodusert suits me fine! Blir til og med glad for kranglekommentarer, jeg. Er en *fryktelig* lite blasert blogger. Og selv en blasert blogger ville sikkert blitt smigret av kommentaren din:-)

      Jeg har tenkt litt på det at litteraturbloggere ofte er veldig enige, eller i hvert fall støttende. Det hadde gjort seg med en skikkelig krangel en gang i blant. Det er jo ikke sånn at man alltid er enige, og litteratur er i hvert fall for meg en dypt personlig ting, og sikkert mange andre også.

      • 9 Julie desember 4, 2010, kl. 2:03 pm

        Det har du helt rett i. Vi bokbloggere har en tendens til å være stille, kanskje, om vi finner det som står i innlegget helt uforstående eller støtende? Jeg vet ikke, jeg. Jeg kan ikke huske å ha kommet over noen blogginnlegg som har provosert meg til å ville krangle. :P Jeg har dog lagt igjen kommentarer der jeg er uenig i en omtale osv, og jeg har vært i lengre diskusjoner med flere – men jeg tror vi bokbloggere er en relativt fredelig art. :)

        Det med at litteratur er personlig ting er jeg i allefall helt enig i! Det finnes sjelden (aldri?) noen fasit på hva folk kommer til å like og ikke like. Spesielt under Cappelen Damms bokbloggturneer, der mange leser samme bok, kommer det mange sprikende kommentarer og omtaler. Det er gøy å lese.


  1. 1 Dette er for de mistilpassede « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingdesember 5, 2010, kl. 5:28 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: