Om identitet

Jeg tok opp en serie igjen som jeg ikke har lest på mange år. Jeg åpnet den ene boken en sen kveld og leste åpningssetningen

Døden kom med ølbil.

Så lukket jeg den igjen. Og spurte meg selv hvorfor. Hvorfor i all verden har jeg hengt meg opp i denne serien?

  • Mener jeg forfatteren er sublim?

Mneeei. Jeg gjør vel i grunnen ikke det. Jeg synes han kan være en ganske effektiv forteller, og iblant veldig bra (men kanskje ikke alltid).

  • Er jeg muligens en blodfan av spenningsromaner om politikk, spioner og våpen?

Njeeei. Jeg styrer ikke spesielt unna heller, men dette er ikke genren jeg ville trekke frem som min heteste kjærlighetsaffære blant alle genre.

  • Er det den (relativt åpenbare) politiske agendaen i serien jeg blir trukket mot?

Nei.

  1. Det var selvfølgelig Hamilton selv, hovedkarakteren i serien.
  2. Og det igjen fikk meg til å tenke på identitet.
  3. For når jeg først ble så fascinert av Hamilton så ble jeg fullstendig trukket inn i resten.
  4. Men hvorfor ble jeg så fascinert av Hamilton?

Ikke vær redd dere dannede mennesker der ute. Jeg skal ikke tilbringe resten av innlegget med å skrive om Hamilton. Men jeg har lyst til å skrive litt om identitet, og det å identifisere seg med.

I tenåringsromaner kan vi ofte finne denne typen hovedperson: Et supermenneske som insisterer på sin egen alminnelighet. Uten sammenligning for øvrig kan jeg trekke frem Belle (Fra Twilight) og Harry Potter.

Det identitetsskapende i disse eksemplene kan ligge i kombinasjonen av faktisk gjenkjennelse

  • sånn pleier jeg også å føle, det ville jeg også gjort, sånn er jeg også

og begjæret etter gjenkjennelse.

  • Jeg har også en enorm og glødende storhet i meg (hittil skjult).

Og her ligger den virkelige og fryktelige hemmeligheten i vår identifiseringsprosess med karakterer.

Litt sånn som at alle døgenikter, latsekker, feiginger, grusomme og ondskapsfulle kryp ofte identifiserer seg med de samme karakterene i bøker og film som det vi noble, vakre og modige gjør…

skrev jeg i innlegget om at vi Tiltrekkes av det motbydelige. For identifiseringen er slett ikke objektiv. Kanskje jeg er prikklik Grev Hamilton, marinejeger, spion og snikmorder som kan drepe sine fiender – og venner – på ett sekund med bare hendene, og som innehar en karakterstyrke som ikke er lagd av denne verden. Eller kanskje jeg ønsker å være det så sterkt at jeg sitter og dikter opp. Eller kanskje det er kombinasjonen av disse to alternativene, som nok er det vanligste. Men det spiller ingen rolle i denne sammenhengen. Absolutt ingen rolle.

Meg på vei til jobb.

For hvorfor er det ønskelig fra forfatterens side at du faktisk identifiserer deg med en karakter i boken? Se det kan man jo forsøke å finne svaret på.

Og hva tror du ikke jeg fant! Jeg fant et ytterst interessant dokument som forklarer fenomenet greit, en pdf med notater om det å skrive for radioteateret. Under overskriften

Usikkerhetens makt, finner vi dette sitatet:

Dramaet eksisterer bare hvis det framkaller følelser hos lytterne og dermed gjør dem til deltakere i det som skjer. Hvordan oppnår vi det? Ved å skape usikkerhet. Om hva som kommer til å skje. Hvis lytterne virkelig ikke vet hva som kan komme til å skje – og skjønner at de ikke vet det – er de i vår makt. Dramatikeren må svinge lytterne mellom håp og frykt. For å få til det, må vi skape forventninger. Lytterne må ane hva som kan komme til å hende, men aldri være trygge på at det vil hende. Lytterne må ane nok til å frykte og håpe. Lytterne identifiserer seg med en karakter, har en viss grad av medfølelse, de vet hva som kan eller ikke kan skje og er følelsemessig investert (håper og frykter) – er usikre på hvordan det kommer til å gå.

(Den kursive uthevingen er min).

Ved å skape en identitetsfølelse mellom en leser og en karakter skaper du altså en følelsesmessig investering. En følelsesmessig investering som ikke bare får deg til å lese ferdig romanen, men også kjøpe den neste. Og skrive blogginnlegg om dem årevis etter at du først oppdaget bøkene.

Men nok er nok. Vi skal ikke la oss rive med for langt av denne identifikasjonsidéen. Litteratur handler ikke bare om å lese om noe som ligner deg selv, eller noe du kunne ønske lignet deg selv. Ville ikke det egentlig vært helt fryktelig?

I et intervju med Jon Fosse med tidsskriftet Prosopeia fra mange år tilbake (du kan lese intervjuet her), blir han konfrontert med en kritikk om et stykke han har skrevet. Kritikken går på at kritikeren ikke greier å identifisere seg med karakterene. (Jeg har ikke lest kritikken selv, den er gjenfortalt av Prosopeias intervjuere.) Jon Fosse svarer på kritikken, også sier han dette om identitet i litteraturen:

Ein må ikkje nødvendigvis identifisere seg med karakterane, men ein må liksom «gå med på det». Viss ein går med på det, så opplever ein noko, og viss ein ikkje går med på det, så opplever ein sjølvsagt ingenting.

Det var ikke dumt sagt. Det forklarer igrunnen mye. Identifikasjon med litterære karakterer er et interessant fenomen, men det er ikke absolutt nødvendig for det å bli fanget inn. Så lenge en «går med på det» har man kanskje identifisert seg med selve historien?

Advertisements

11 Responses to “Om identitet”


    • 2 Norunn november 23, 2010, kl. 8:46 pm

      Tusen takk for smigrende award! Akkurat nå for tiden får jeg ikke skrevet så mye i bloggen som jeg ønsker. Da føles det litt feil å la de få innleggene som kommer være awarder. Men må innrømme at jeg setter stor pris på at jeg fikk denne likevel. Så takk!:-)

  1. 3 knirk november 24, 2010, kl. 6:51 am

    Nettopp! Som alltid; et knakende bra innlegg. Det minner meg om en diskusjon vi har hatt gående i en vennegjeng en stund. Vi har diskutert i forhold til film. Finnes det filmer hvor hovedpersonen framstår som helt/snill/kul, og på et punkt snur fullstendig og viser seg er ond? Vi har jo de klassiske kriminalfilmene, hvor det viser seg at presten er morderen. Og så har vi filmene hvor noen framstår som snill, men vi som publikum forstår fra første stund at det er noe muffins med vedkommnende. Vi leter etter eksempler hvor kontrakten med seeren/leseren brytes. Hvor seeren/leseren føler seg lurt. Hvor man blir sur, det oppstår et narrativt brudd som ikke er en del av forventningen om hva som skal skje.

    Ellers er vel Superman arkeeksempelet på det du skriver om først i innlegget ditt, sammen med Bella og Harry Potter. Den alminnelige superhelt. :o)

    • 4 Norunn november 24, 2010, kl. 11:49 am

      Jeg skrev et innlegg om «den upålitelige fortelleren» for en stund siden, hvor dette kontaktbruddet du snakker om står i fokus.

      Agatha Christie skrev en slik bok engang. Den skapte furore, det var veldig mange lesere som rett og slett ble rasende. (Velger å ikke skrive navnet på boken fordi det ville være et gigantisk kontraktbrudd. Si fra hvis du vil ha navnet, så skal jeg få det smuglet til deg.) Jeg vet at boken er filmatisert, men jeg har ikke sett den, og jeg vet ikke hvordan de har løst det.

      Ellers synes jeg det er et interessant spørsmål. Det første jeg tenkte da du skrev hva dere diskuterte, var at det må det jo finnes mange eksempler på. Og det gjør det sikkert, men det var vanskeligere å hoste opp noen navn enn det jeg trodde. Innen film altså. Kanskje det er noen andre her som har gode eksempler på hovedpersoner i film som viser seg å være fullstendig upålitelige?

  2. 5 Ingalill november 25, 2010, kl. 3:58 pm

    Innlegget ditt fikk meg til å tenke på Knausgård. Påstått alminneligehet kontra den eksepsjonelle forfatteren, kontra forventingnene vi har fordi vi kjenner deler av historien. Man kan vel si at han har følelsesmessig engasjert en ‘håndfull’nordmenn.

    Angående upålitelige fortellere er Wuthering Heights et stjerneeksempel. I mine studiedager brukte vi timer på å analysere og diskutere Emilys upålitelige forteller.

    • 6 Norunn november 25, 2010, kl. 4:58 pm

      Slik jeg leser Wuthering Heights er ikke Nelly eller Lockwood upålitelige forteller i klassisk forstand. Men jeg husker jeg leste Hafleys artikkel hvor Nelly betegnes som så upålitelig at hun er en av de fremste «villains» i engelsk litteratur. Det er egentlig verdt et helt eget innlegg, er det ikke?

  3. 7 Ingalill november 26, 2010, kl. 5:36 am

    En hel avhandling kanskje :-)
    Ikke helt rent mel i posen Nelly. Nå har jeg ikke lest den Hafleys artikkelen du refererer til men hadde en foreleser engang som var ganske opphengt på område. Tror jeg må den en titt på Hafley.


  1. 1 Det originale « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingnovember 28, 2010, kl. 1:46 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: