Sannhet i litteraturen

Jeg har ikke fått begynt på Knausgårds selvbiografi ennå. Men debattene i kjølvannet synes jeg har vært interessante. I hvert fall tematisk sett. Jeg har begynt å tenke litt rundt sannhet og litteratur.  Sannhet er et vakkert begrep.  Rent og nådeløst.

Ta et enkelt eksempel. Hvor mye er klokken? spør noen deg. Kvart over tre svarer du, og overser det faktum at klokken din ikke er korrekt, eller at klokken er seksten minutter og syv sekunder over, men at akkurat i det du sa det gikk det over til å bli åtte sekunder, og dermed løy du uansett.

Jeg har unektelig et godt, kverulantisk poeng. (Et like godt poeng som fotgjengere som blir overkjørt av trailere i fotgjengerovergangen. Det var faktisk de som hadde rett.)

En genre som selvbiografi vil alltid være løgnaktig. Alle bøker er jo løgnaktige, problemet med selvbiografien er at den gir seg ut for å være sann. Saken er at vi forventer at sannhet skal være enkel. Jo enklere den blir fremstilt, jo sannere virker den for oss. Dette vet de fleste av oss, uten at vi kanskje har reflektert over det.

La oss si at du har en gretten dag, og en nær kollega spør deg om hvorfor. Du forteller at du kranglet med mannen din over frokostbordet – noe du faktisk gjorde. En dårlig start på dagen, og en plausibel sannhet som føles sann.

”String of lies” av Tad Lauritzen Wright.

Hva vi kan driste oss til å kalle i hvert fall en mer sann sannhet er oftest summen av en million faktorer. Av en litt dårlig natt fordi det knaket i veggene, og du husker med et visst ubehag at det gjør det alltid når du sover hjemme hos grandonkelen din der hvor dere feirer jul, og du kommer på at det er altfor mange presanger å kjøpe og altfor lite tid. Og kanskje liker du ikke engang grandonkelen din, men man boikotter rett og slett ikke jul.

Og ikke var det mer brød igjen ved frokosten så du måtte spise de knekkebrødene du faktisk hater, og dråpen i dette skvulpende begeret var at skolissen din røk, noe som uvisst av hvilken grunn fikk deg til å tenke på sønnen din som du ikke har ringt på en stund, og dårlig samvittighet får deg alltid rasende.

Alle nogenlunde sosialt kapable mennesker har evnen til å velge ut én eller to ting fra alle disse millionene med faktorene som kan forklare en sinnstemning som f.eks dårlig humør. Jeg kranglet med mannen min. Eller: Jeg sov dårlig i natt.

Ingen sosialt kapable mennesker ramser opp knaking i veggene kombinert med skolisser etc. i femten minutter hvis en kollega spør om årsaken til dårlig humør. For om du alltid forsøker å fortelle sannheten må du regne med at du kommer til å virke ganske sinnsyk på oss andre.

La oss vende tilbake til selvbiografien som genre. Camille Paglia mener i Sexual personae… at estetikk forholder seg til en apollinsk holdning, hvor objekter blir separert og adskilt fra hverandre og naturen.

Riv i stykker og sorter forrige setning!

Estetikk (les: kunst, og i denne sammenheng, les: selvbiografi) har med separering og adskillelse av objekter å gjøre. Vår ufattbare sannhet er en strøm av assosiasjoner og elektriske impulser og gud vet hva. Kunst handler om å skille ut, ramme inn, utelate og ta inn. Jeg er ingen ekspert på selvbiografier da jeg leser veldig få av dem. Men det forekommer meg at genren ofte handler om rettferdiggjøring og forklaring. Man viser til hvorfor noe ble slik det ble – og eventuelt hva slags konsekvenser det fikk. Det sier seg selv at selvbiografier må være fylt av så forenklede forklaringer at det nærmest blir  løgnaktig.

Vi mennesker er jo forenklende vesener. Se på hvem som taper i mediastrider. Det er alle eeeehmm…..ene og uuuuhmm…ene som ikke kan komme opp med en klar, bestemt setning som i løpet av ti ord kan forklare det som skal forklares.

Men mye taler for at disse taperne er langt nærmere sannheten enn de som med våkent blikk ser inn i skjermen og kort kan bekrefte at slik er det og dette skal gjøres. For strengt tatt er jo virkeligheten både eeeeeehhhhmm og uuuuuhmmm, men vi liker å forenkle det til et effektivt kremt, og vi stoler på de som klarer det.

Når vi forteller vårt liv – for det gjør vi jo. De færreste av oss er så viktige at det kommer i bokform, men å fortelle vårt liv gjør vi likevel. Barndommen. Den perioden i studietiden hvor vi levde på vann og knekkebrød. Vårt første møte. De seks første månedene som spedbarnsforeldre. Denne forfalskede gjenfortellingen av vårt liv kulminerer gjerne i jubileumstaler. De fleste jubileumstaler går ut på å fange jubilantens fremste egenskaper i stikkord, om han er

  • generøs
  • kreativ
  • impulsiv eller kanskje
  • korrekt
  • standhaftig
  • morsom

I stivnet form får vi servert ham, og ofte ler vi gjenkjennende, men det er bare fordi vi liker det sånn.

For jeg tror ikke jeg er spesiell i denne sammenhengen. Jeg er både

  • generøs
  • og firkantet
  • iblant spontan
  • men ofte ikke.

Jeg kan være

  • ditt og
  • datt
  • men ofte ikke

og jeg vedder på at det er titusenvis av forskjellige gjenfortellinger av meg hvis man skulle ha spurt alle jeg har rukket å treffe i løpet av et liv. Mange av dem sikkert direkte motstridende. (Og neppe alle like flatterende).

Altså, på et vis er vi mennesker ganske enkle vesener. Og vi ønsker ikke å være det, for vi er alle fryktelig individuelle. Samtidig er vi på et annet vis ganske komplekse. Men av en eller annen grunn ønsker vi ikke å være så mangfoldige. Vi ønsker det kunststykket det er å være fryktelig spesiell, men veldig stivnet. En dynamisk karakter med fastspikrede egenskaper.

Sjekk neewsfeeden din på facebook og registrer hvor latterlig mange personlighetstester som dukker opp. Hvorfor bruker man tid på å finne hvilket møbel eller julegjenstand man ligner, eller angivelig er – sånn rent bortsett fra den basale selvopptattheten vi alle innehar? Man ønsker å promotere seg selv som en ferdig form.

Og ofte er det det man finner i selvbiografier. En nokså entydig fortelling av sitt eget liv som feier bort eeeehhhm…ene og uuuuhhhmm….ene i livet, og som derfor virker både estetisk tilfredsstillende og sanne på oss.

Jeg sier ikke at man skal slutte å lese selvbiografier. Men man skal huske på at for hver egenskap du tar inn i en jubileumstale er det minst tredve du utelukker. Og at når man gjenforteller sitt liv kan man gange det antallet med ti millioner. Minst. Jeg snakker sant her.

Advertisements

15 Responses to “Sannhet i litteraturen”


  1. 1 Heidi november 18, 2010, kl. 9:18 pm

    Grunnen til kommetartørke er vel kanskje at du skriver det som trenger å sies i denne saken! :)

    Flotte refleksjoner, interessant innlegg og så altfor sant!

  2. 3 Wim Wim november 19, 2010, kl. 8:33 am

    Når utgangspunket er som galest blir resultatet titt originalest, heter det. Vi hadde en mini-diskusjon om dette på Twitter, med utgangspunkt i Knausgårds Min Kamp-bøker. For å få dette til å henge litt mer enn på greip, må vi først vite hva vi snakker om. Snakker vi om romaner som bygger på selvopplevd stoff og egen biografi, eller snakker vi om Kåre Willochs selvbiografi?

    • 4 Norunn november 19, 2010, kl. 11:23 am

      Det er vel min bruk av «selvbiografi» som er problemet her? Grunnen til at jeg trekker frem Knausgård er at det er hans bøker har dominert denne debatten en stund. Æres den som æres bør, etc.

      Temaet for innlegget er ikke Knausgårds bøker, eller om bøkene hans er romaner med selvbiografiske trekk, eller egentlig Knausgård selv. Siden jeg ikke har lest disse bøkene ennå, har jeg heller hengt meg opp i temaet. Hvor «sant» kan litteratur være?

      Kanskje minst like interessant ville vet være å trekke frem debatten som gikk om Hanne Ørstaviks bøker, eller snarere karakterer. Denne venninnen hennes som mente hun kjente igjen seg selv.

      Så for å prøve å svare på om jeg snakker om romaner som bygger på selvopplevd stoff og egen biografi, eller om vi snakker om Kåre Willochs selvbiografi: Jeg tror at det jeg hadde i bakhodet da jeg skrev var det å oversette verden til ord. Som eksempel valgte jeg dagligdagse samtaler, jubileumstaler og (tilfeldigvis) Knausgårds bøker.

      Jeg skrev et innlegg for ikke så lenge siden om det narrative og fordommer, og det er kanskje det jeg spinner litt videre på? Vi forsøker å sortere millioner av sanseinntrykk om til klare ord, en handling med mening (begynnelse, spenningstopp og avslutning). Og jeg synes det er interessant å diskutere hvor sant det er.

      • 5 Wim Wim november 19, 2010, kl. 2:00 pm

        Fordi alt er mulig i litteraturen, er det kanskje også mulig å skrive en roman som er helt løsrevet fra forfatterens liv. (Har Kjartan Fløgstad (Grense Jakobselv), Jonathan Littell (De velvillige), Joseph Conrad (Mørkets hjerte) eller f.eks. Herman Melville (Moby Dick) gjort det?) Regelen er snarere det motsatte: forfattere henter ytre trekk, rekvisitter og faktiske tildragelser fra sin samtid, men byr også på seg selv i karaktertegning, opptrinn, episoder eller hele handlingsforløp. Med de fires navn allerede nevnt, er det vanskelig å påstå at det siste er bedre enn det første, selv om det er langt vanligere. For å legge enda et element i kurven kunne jeg ha nevnt reportasjeromaner, reiseskildringer, blandingsformer (G.W. Sebald) mellom fakta og fiksjon, og til og med folkeeventyr. Nå fører vel dette (sagt med et smil) for langt avsted?

      • 6 Norunn november 20, 2010, kl. 11:01 am

        En «løgn» er jo slett ikke løsrevet fra løgnerens liv. Man skaper ikke ting i et vakuum, mener jeg. Og jeg synes eksemplene dine var fine, og slett ikke løpt langt avsted. Kanskje bøker generelt er gråsoneløgner?

        Rent praktisk er dette en vanskelig diskusjon, for pragmatisk sett definerer vi jo ting som «sant» og «løgn». Og det ville vært fryktelig vanskelig å leve et normalt liv sammen med andre hvis man ikke gjorde det. Men det er morsomt å pirke litt borti likevel.

  3. 7 Sjeldnere enn sorte svaner november 19, 2010, kl. 3:31 pm

    «Sannheten er alltid usannsynlig. For å gjøre den sannsynlig, må man alltid blande den med litt løgn» sa den godeste Dostojevskij.
    Regelen gjelder for skjønnlitteraturen. I det borgerlige liv kalles det kynisme.

  4. 10 knirk november 20, 2010, kl. 7:32 am

    Dette var et av de beste blogginnleggene jeg har lest på lenge. Takk!

  5. 12 Sjeldnere enn sorte svaner november 20, 2010, kl. 11:05 am

    «Det sanne er det hele», Sa Hegel. Og denne helsannhet står hinsides skillet falskt – sant, som den konstituerer.
    Det sanne er målestokk både for seg selv og for det falske (verum est index sui et falsi – nei, dette er ikke innavl-trøndersk).
    Platonisk forstått er sannheten, eller den O’store Sannhet, ikke noe man tenker eller erkjenner, men det «lys» vi tenker og erkjenner i. Visse forfatteres forståelse av selvbiografisk sannhet er de forventede og salgbare skrevne handlinger og tanker nærmest begått i det blendende rampeflomlys de selv har skrudd på, slik at de også lettere kan se sine lesere føres bak det. Hmmm.
    For det er nødvendigvis ikke sant at det som er riktig, er riktig og det som er falskt, falskt. Man kan ikke leve (ærlig) på denslags og heller ikke nå sannhet ved hjelp av det, ennsi Sannheten. Men man kan gjøre en brukbar karrière.

  6. 13 Sjeldnere enn sorte svaner november 20, 2010, kl. 11:09 am

    Dostojevskij kunne sannelig kunsten å lodde dypt i den menneskelige sjel. Og han hadde et pent skjegg.

  7. 14 Wim Wim november 20, 2010, kl. 6:53 pm

    Sigurd Hoel derimot hadde ikke skjegg, men likevel uttalte han seg:

    Hvis man vil forme det ubehagelig, kan man si at en dikter lever av og for å utstille seg. Hvis han er noe til dikter, gir han i sin diktning på en eller annen måte så nærgående avsløringer av seg selv, at ingen efterfølgende litteraturhistoriker kan gjøre saken stort verre. Enhver diktning som virkelig er diktning, må på en eller annen måte, fra ett eller annet synspunkt sett være skamløs – farlig oppriktig, nakent ærlig, intim så det grøsser …

    Sigurd Hoel, 1949


  1. 1 Knausgård minutt for minutt « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingjuli 2, 2011, kl. 12:15 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: