Trøstelesning

Jeg har en lang tradisjon med trøstelesing. I halvkjipe perioder av livet mitt kan jeg lese en eller to bøker om dagen. Da trøsteleser jeg bøker som man trøstespiser sjokolade. Jafs, var den borte, over til neste. Som alle narkomane av alle slag, har jeg et favorittdop for å få meg over kneika. Og mitt er altså krim.

Fra filmen Charlie og sjokoladefabrikken. Prikklik meg selv med ny krimbok.

Det er noe med krim som jeg finner ufattelig trøstende. Den lullende lyden av parterte kroppsdeler kan få meg til å sove som et barn. Det finnes ikke noe tryggere enn en seriemorder på rømmen, eller et rom fullt av venner og familiemedlemmer hvorav én er et monster forkledd bak en menneskelig maske.

Fluktlesning er ikke vel ansett blant de som lever av litteratur. Jeg husker en professor som i en forelesning for mange år siden ba oss nevne hvorfor vi leser bøker, og da jeg foreslo flukt som en av grunnene, hevet vedkommende øyenbrynet og en nesten umerkelig rynke rett under nesen dukket opp. Å snakke om lesning som flukt viste seg å være like vulgært som hvis en jordmor på riksdekkende tv skulle innrømme at hun syntes at babyer og forløsninger og sånn egentlig var litt ekle og at hun kun hadde jobben for pengenes skyld.

Ikke all lesning er flukt, men at mye lesning er trigget under det å ville flykte, det tror jeg. Årsaken til at krim er så godt egnet for meg som fluktlesning, er at den kan gi meg følelser som ikke er skakende. For det er jo en grunn til at man ønsker å flykte? Og jeg har aldri skjønt de som ønsker å flykte ved hjelp av f.eks grusomme bøker og gråtefilmer. Jeg får feber av Stormfulle høyder, Dostojevskij drar meg inn i et inferno fylt av filosofi, Sarah Kane får meg til se galger i alle hjørner av rommet. Så om jeg virkelig ønsker å flykte til noe som trøster og lindrer, er det ofte krim jeg tyr til. Det finnes selvsagt unntak, og kanskje jeg skriver om dem en gang.

Engraving from Dante’s Inferno by Gustave Doré, 1861. Dette ønsker du å flykte fra, ikke til.

Krimgenren er stor, så alt jeg skriver her kan du finne minst x antall titler og grener hvor karakteristikkene overhodet ikke stemmer. Men krim som snakker til logikken (eller rettere sagt den skrudde krimlogikken man får når man har lest mange nok krimbøker) er tiltalende, og føles nesten som å legge puslespill med tekst. Og selv om krimgenren per definisjon er fylt med tragedier og grusomme hendelser er redselen og sorgen ofte belagt med teflon, det liksom bare preller av. Så lenge man får tak i en morder så skulle det være greit.

Bøker merket med usynlig teflonlogo, er ofte gode fluktbøker.

Det er teflonen, logikken, formelen og det fengende som gjør at krim er så ypperlig til flukt. Og krim kan man gå helt inn i, uten at det trenger å ryste deg i sjelen. Det er som å strikke. Jeg elsker å strikke.