Hedda Gablers idealistiske død

Hedda Gabler som skikkelse er blitt diskutert opp i mente i over hundre år. Hoveddelen av debatten kan oppsummeres i spørsmålet: ”Hvorfor er hun så ond?”

Hvad er denne Hedda Gabler? […] intet forhold til andre mennesker lokker hende, ikke uden at hun kan have den fornøielse at pille i en menneskeskjæbnes traade med sine grusomme hænder

…skrev Gerhard Gran i en samtidsanmeldelse av teaterstykket. Hedda Gabler kom ut i 1891. Det fascinerende med Hedda er at hun fortsatt er ond. Der Nora fra Et dukkehjem har glidd inn i samfunnets konvensjoner, skurrer Hedda Gabler nesten 120 år etter at hun så dagens lys.

For det er noe med Hedda «med sine grusomme hænder…» Min tese er at grunnen til at Hedda Gabler virker så støtende og ond på oss er at hun er en så ren idealist man kan få det.

I Hedda Gabler møter vi ekteparet Tesman, som nettopp har kommet hjem fra en nesten seks måneder lang bryllupsreise. Vi merker ganske snart at fru Hedda Tesman har en vanskelig personlighet. Hun liker å få folk til å føle seg ukomfortable, og hun lokker hemmeligheter ut av mennesker slik at hun senere kan bruke det mot dem. Det blir klart via antydninger at Hedda er gravid med ektemannen, som hun ikke kan fordra.

Hun er ikke glad for barnet som vokser i henne og hun ønsker ikke å bli mor. Hun gjenopptar ganske raskt en flørtende tone med to gamle kavalerer, Brack og Løvborg. Løvborg, som har begynt et nytt liv siden de kjente hverandre, lokker hun ut i utsvevelser, stjeler manuskriptet hans, brenner det, og forsøker å manipulere ham til å begå selvmord. Når assessor Brack ser at pistolen som blir brukt i forbindelse med Løvborgs død, er Heddas egen, forsøker han å presse henne seksuelt. Stykket avsluttes like etter at Hedda har skutt seg i hodet.

Hvorvidt Hedda faktisk har idealer, har vært debattert siden stykket kom ut: Elizabeth Hardwick skriver at Hedda Gabler er spesiell fordi hun har en fullstendig mangel på motivasjon. Men selv om Heddas motivasjon kan virke uklar i begynnelsen av stykket, (ja, hvorfor er hun egentlig så ond?) er det klart at Hedda ønsker å oppfylle et ideal, og dette idealet kan oppfylles ved å kreere et ”kunstverk” – det vil si et menneskes død. At hun setter dette idealet høyere enn menneskeliv, viser også at hun er en sann idealist.

Heddas hang til det stivnede og dekadente ser vi i hva hun legger begjæret sitt mot. Hun ønsker seg ekstase uten involvering, dette ønsket ser vi gjentatte ganger i Heddas handlinger i stykket. Hun ønsker seg eventyr med en mann uten seksualitet, derfor får hun et nært forhold til Løvborg men truer ham med pistoler når han kommer for nær. Hun ønsker seg en affære uten utroskap, og har intime samtaler med Brack uten å forårsake skandale. Hedda skaper et dødsideal, men bruker først Løvborg som objekt i stedet for seg selv. Slik ønsker hun å oppnå dødsekstase uten selv å dø.

Oscar Wilde skrev om Dorian Gray som traktet etter evig skjønnhet og ungdom. Hedda er en fristende parallell, men hennes begjær er først og fremst rettet mot muligheten til å utøve makt over andre. Hun sier

Jeg vil for en eneste gang i mit liv ha’ magt over en menneskeskæbne.

Oppnår hun en slik makt kan hun styre menneskene rundt seg som brikker for å oppnå skjønnhet. Skjønnhet har for Hedda en metafysisk betydning, og den oppnås gjennom handlinger som for eksempel selvmordet. Dorian selger sin sjel for å kunne fornekte at hans skjønnhet er forgjengelig, og gjennom denne fornektelsen blir han et monster. Også Hedda har et ondt drag over seg. Hennes tro på evige idealer gjør at hun fornekter alt annet enn idealet. Heddas livsvilkår er langt unna idealet hennes, selv mener hun de er ”tarvelige”. I avvisningen av alt som ikke er en dåd eller skjønnhet, sprer hun ondskapsfulle bemerkninger og ubehag gjennom hele stykket.

Heddas idealisme er så ren at det er kun gjennom oppfyllelse av idéen, at mennesket kan få verdi. Det er i døden Løvborg er verdifull for Hedda. Hun løsriver idéene fra alle sosiale relasjoner og verdier, og er villig til å ofre eget og andres liv for at det skal falle

et skær af uvilkårlig skønhed

over en ellers tarvelig virkelighet. Heddas død er med andre ord en idealistisk død fordi den er skapt av idealene hennes. Først når Hedda tror Løvborg har dødd en skjønn død, lar hun lovordene falle om ham. Tilsvarende mister Løvborg verdi når hun like etter får vite at Løvborg ved ulykke eller forsett har blitt skutt i underlivet. Hedda får et uttrykk av ekkelhet i ansiktet  og snakker nå om ”det latterlige og det lave” og de skandaløse omstendighetene rundt Løvborgs død er noe motbydelig, som Hedda mener ikke er hennes sak.

Heddas personlighet er til dels stram og tillukket, men den lille stunden hun tror at Løvborg har dødd en skjønn død for egen hånd, møter vi en helt annen Hedda enn vi har sett før. Hun tror idealet er oppfylt, hun tror hun har skapt et ”kunstverk” som kan gi hennes eget liv skjønnhet og rettferdiggjørelse. Den strenge og lukkede Hedda snakker nå om en opplevd befrielse:

En befrielse at vide, at der dog virkelig kan ske noget frivilligt modigt i verden. Noget, som der falder et skær af uvilkårlig skønhed over.

Den befridde Hedda har en helt annen holdning enn den bitre, desperate personligheten hun viser ellers i stykket. Men når Løvborgs død viser seg å ikke være et ”kunstverk”, men noe latterlig og lavt, er Heddas befrielse over. Vi ser at det destruktive ved Hedda er nettopp knyttet til idéen, ikke relasjoner. Hedda ønsker at Løvborg skal dø, ikke fordi hun elsker eller hater Løvborg, men fordi hun innbiller seg at han er passende materiale for en oppfyllelse av et slikt skjønnhetsideal. Dette betyr ikke at Løvborg ikke er viktig for Hedda, slik Joan Templeton foreslår. Hun skriver:

There is no tenderness in Hedda’s feeling for Løvborg, only passion, and in the end, made utterly selfish by her misery, she does not care whether he – or anybody else – lives or dies.

Templeton mener at Hedda på slutten ikke bryr seg om Løvborg (eller noen andre) lever eller dør. Dette er etter min mening feil. For Hedda er Løvborgs død ytterst viktig, siden meningen med Heddas liv står og faller med Løvborgs død.

En tolkning av hvorfor Hedda må dø, er at Brack holder på å få makten over henne og at Hedda ikke kan leve med en slik redusering. Toril Moi skriver for eksempel:

Bracks makt over Hedda, […] reduserer Hedda til en rolle der hun vil bli nødt til å akseptere en underdanig posisjon som avhengig og hemmelig elskerinne.

Men ser vi nærmere på samtalen mellom Brack og Hedda, hvor det blir klart at han gjenkjenner Løvborgs pistol, ser vi at Hedda har et helt reelt valg som hverken innebærer skandale eller død. Hun kan lyve. Brack selv foreslår denne løsningen med et skuldertrekk:

Der er jo altid den udvej, at pistolen er stjålet.

Denne muligheten burde heller ikke innebære noen samvittighetskvaler for Hedda, som ellers har løyet seg gjennom hele stykket. Det eneste hun trenger å si er at Løvborg har stjålet pistolen, men Hedda sier fast at hun heller foretrekker døden enn å si noe slikt. Hvorfor vil hun heller dø?

Hun har hittil vist lite ømhet for Løvborg og Hedda er i utgangspunktet ikke troende til å ville dø for å beskytte en manns rykte. Løvborg er uansett så diskreditert etter sin skandaløse død at om han skulle ha stjålet en pistol fra Tesmans ville det neppe gjort ettermælet hans verre. Heddas grunn til å lyve må dermed være en annen. Hedda ønsker ikke å lyve fordi løgnen ville skitne til hennes dåd. Resultatet av hennes dåd, arbeidet med å oppfylle et ideal om skjønnhet, har skapt noe motbydelig.

Men alt dette modbydelige kommer jo ikke mig ved

sier Hedda. Skitner hun derimot til sine egne handlinger ved å fornekte dem, ved å lyve og si at Løvborgs død ikke er hennes verk, da ville det angå henne, for slik ville hun skitnet til ikke bare seg selv, men sitt eget ideal. Så Hedda vil ikke lyve om dette ene.

Vi legger merke til en Pandoras krukke-metafor i scenen hvor Hedda avslører sin begeistring over Løvborgs angivelige selvmord: Det er som om Heddas ansikt revner, vandalen i henne titter åpent frem, og det vi ser er en befridd Hedda, til de andres ubehag. Den første replikken, som virker underlig på de andre i samtalen, er når Hedda viser skuffelse over at han ikke har skutt seg i tinningen.

Ja, ja, – brystet er også godt

sier hun litt skuffet. De andre fortsetter samtalen, til Hedda ikke lenger greier å holde seg og utbryter høylydt:

Endelig engang en dåd!

På denne replikken får Hedda en spontan reaksjon fra Tesman, som forskrekket utbryter:

Gud bevare mig, – hvad siger du, Hedda!

Men nå har Hedda åpnet seg, og som i historien om Pandoras krukke strømmer det katastrofer ut i verden fra det engang lukkede rommet:

Jeg siger, at dette her er der skønhed i.

I Pandoras krukke var det kun en ting som ble igjen: Håpet. Når Pandora torde åpne krukken igjen, slapp håpet ut, og verden ble et litt mer levelig sted. Heddas håp gir seg utslag i selvmordet. Ved å selv fullføre der Løvborg feilet, konstruerer hun en dåd, et stillbilde av stivnet livskraft, som vil hindre forfallet og gi et skjær av uvilkårlig skjønnhet.