Den upålitelige forteller

Du skal ikke lese videre hvis du ikke har lest Den lille fremmede av Sarah Waters. I hvert fall ikke hvis du har tenkt å gjøre det senere. I hvert fall ikke hvis du ikke liker å få løsninger servert før du har intrigen.

Jeg har nemlig endelig lest Den lille fremmede, Sarah Waters siste roman. Den ble utgitt i år og er oversatt til norsk av Preben Jordal.

Kort bakgrunnsopplysning: Sarah Waters er en britisk forfatter i 40-årene. Tidligere har hun skrevet bøker som Smaken av fløyel og Sjelesøstre. Renkesmed (på norsk i 1993) har jeg skrevet en anmeldelse av her. Jeg kalte den ”gotisk krim”, og Waters er generelt glad i gotiske elementer. Bøkene hennes er gjerne ”historiske” og har oftest med en lesbisk kjærlighetshistorie. Hun har skrevet både kriminalromaner og vanlige romaner.

Jeg hadde blandede forventninger til Den lille fremmede. Jeg pleier å like romanene til Sarah Waters. De er ofte veldig elegante, intrikate og fengende samtidig. Men den nestsiste romanen hennes (Nattevakten) har jeg ennå ikke lest ferdig. Mulig urettferdig, det var ikke det at den var så fryktelig dårlig. Den bare svant hen på en måte i regn og oppussing og hunder som skulle ut og jobb som skulle gjøres og søvn som skulle utføres, andre bøker snek på uhøflige måter i køen og plutselig insisterte biblioteket på en snarlig tilbakelevering.

De blandede forventningene til romanen kom også av ulike anmeldelser jeg har sett. Bloggene Migrating Coconuts og Fri og freidig har anmeldt ”Den lille fremmede” på bloggene sine, og gitt den særdeles dårlig kritikk. Heller ikke kritiker i Nrk, Marta Norheim, var spesielt nådig. Jeg har funnet gode kritikker også. Og etter at jeg begynte å anmelde bøker selv har dessverre troen på kritikerens ufeilbarlige autoritet mistet uhyggelig mye mening. Men uansett, endelig fant jeg den på biblioteket.

I Den lille fremmede befinner vi oss ikke lenge etter andre verdenskrig i Storbritannia. Mr. Faraday, bokens forteller er lege. Han er opprinnelig fra arbeiderklassen, og en dag blir han tilkalt til herskapshuset hvor hans mor en gang var tjener.

Ayres familien sliter med å holde godset gående, og det er noe fryktelig galt i det stadig mer forfalne herskapshuset, det er som om noe ondt sitter i veggene og prøver å nå den stadig mer hardt pressede familien. Mens regninger og forpliktelser hoper seg opp i et foruroligende tempo, blir husets overhode langsomt galere. Oppi den økende uhyggen finner Mr. Faraday seg stadig mer tiltrukket av både godset og godseierdatteren.

Konklusjonen etter endt lesning er at jeg er blandet positiv. Etter å ha lest Marta Norheims tittel på sin anmeldelse;  Som å sjå måling flasse,  skal det jo strengt tatt litt til før man blir skuffet. Romanen er sakte, men jeg kjedet meg ikke. Å se maling flasse kan faktisk være en dypt tilfredsstillende opplevelse så lenge man henfaller inn i en meditativ konsentrasjon hvor hvert flaks langsomme forandring blir uendelig fascinerende.

Men nå har jeg brukt lang tid uten å komme til poenget. For jeg har et poeng, som pedagogisk nok er lagt i innleggets tittel. Det er den upålitelige fortelleren som hever denne romanen. Romanen blir fortalt av Dr. Faraday (fornavn ukjent). Og dette med fortelleren i en historie er virkelig artig hvis man først tenker gjennom det. For vi stoler på fortellerne våre. Vi har jo strengt tatt ikke så mange andre å stole på. Og hvis vi først har med en upålitelig forteller å gjøre – så blir det gjerne vist oss uskyldige lesere i tydelige vendinger.

Det er ikke det at vi alltid er enige med våre fortellere. Men en virkelig upålitelig forteller, han kan snurre deg rundt som du var en hjelpeløs skrue fanget i en ond skrutrekker. Det er fristende å trekke frem eksempler, men det ville være like stygt som å gi en rask oppsummering av hvem som er morderen i de ti neste kriminalhistoriene du hadde tenkt å lese. For en virkelig upålitelig forteller vil få deg til å stole på hva han sier, før du etter 300 sider forstår at du er blitt lurt på det groveste. Det kan på sitt beste være en ganske skakende opplevelse. I kriminallitteraturen er det en fantastisk effekt når man får det til.

Det spesielle – og kanskje også litt irriterende, men også ganske morsomme ved Den lille fremmede er at Faraday er en upålitelig forteller uten at han egentlig gir oss det siste dolkestøtet. Vi får ikke denne siste åpenbaringen, den jeg satt og ventet på de siste sidene. Slik jeg leser boken er det Faraday som er ondskapen i det stadig mer forfalne herskapshuset. Det er han som i egenskap av å være familiens huslege driver Roderick til vanvidd, og ved hjelp av psykologisk krigføring får Mrs. Ayres til å henge seg, og til slutt får Caroline til å dø. Men er han klar over dette selv? På et underbevisst plan, tror jeg det. Men ikke fullstendig bevisst. Romanen avsluttes med at Mr. Faraday går og feier og ordner i ruinene av det en gang så statelige herskapshuset. Han sier:

En gang i blant synes jeg at jeg kan fornemme et nærvær, eller oppfatte en bevegelse i øyekroken, og da gjør hjertet mitt et byks av frykt og forventning, og jeg innbiller meg at hemmeligheten endelig skal avsløres for meg: at jeg vil få se det Caroline så, og gjenkjenne det, slik hun gjorde.

Hvis Hundreds Hall er hjemsøkt, så viser husspøkelset seg imidlertid aldri for meg. For hver gang jeg snur meg, blir jeg skuffet – idet jeg innser at det jeg stirrer på bare er en sprukket vindusrute, og at det forvrengte ansiktet som kikker tilbake fra den, forvirret og lengselsfullt, er mitt eget.

Jeg har fått litt det samme forholdet til denne boken som Faraday har til Caroline. Stadig trekker han frem direkte uflatterende beskrivelser av henne…

…et bemerkelsesverdig ordinært utseende, var svært høy til å være kvinne, med tykke bein og ankler.

…likevel klarer han ikke la være å tenke på henne, han blir trukket til henne. Det slår meg at denne boken også iblant viser litt tykke bein og ankler, men at jeg ikke klarer helt å slutte og tenke på den likevel.

Siden jeg la bort Den lille fremmede har jeg tenkt på om den ville blitt bedre om Waters hadde vært tydeligere, altså med et par dramatiske kilevinker av noen «der lurte jeg dere godt»-setninger på nest siste side. Jeg tror at romanen på ett vis kunne blitt mer slående da, men at jeg ville ha tenkt på den i kortere tid, og bladd mindre i den i etterkant.