Kunsten å gjøre usynlig

Jeg gikk nedover en lang trapp på kirkegården, på vei til bussen, for ikke lenge siden. I enden av trappen satt det en mann på bakken. Jeg smilte fraværende og fortsatte min sakte morgengange, til en rasende, løpende furie et par sekunder senere rev meg ut av drømmene og glefset (på en veldig sarkastig og ubehagelig måte): ”Kan du HJELPE til litt her, tror du?”

Og plutselig så jeg hva jeg egentlig så: En gammel mann som hadde falt hardt og ikke kunne reise seg. Så da begynte jeg å jogge i stedet.

Etter befippelsen over å

  1. Finne en eldre mann på bakken
  2. Bli tatt (uskyldig!) for å være en anti-samaritaner

…reflekterte jeg litt rundt dette å legge merke til. Og hva i all verden det var som gjorde at synet av en eldre mann på bakken kunne smelte harmonisk inn i tankene mine, og på sett og vis bli usynlig. Jeg kom på at da jeg var liten, leste jeg en krimnovelle hvor poenget var å gjøre seg usynlig (lest med anførselstegn), a lá:

Men konstabel, hvis ingen gikk forbi deg, hvem myrdet da mannen?

Og til sist viser det seg selvfølgelig: Ingen gikk forbi bortsett fra …postmannen. Den usynlige. Den du ikke legger merke til og som ikke er verdt å nevne. I dagens dna- og paranoiakrim og hvor absolutt ingen stoler på postmannen, er riktignok en slik løsning sjelden brukt. Men usynliggjøringsmetoden brukes selvfølgelig, bare mer raffinert. Det å skape tillit er nemlig også en måte å gjøre usynlig på.

For noen år siden leste jeg en bok hvor gjerningsmannen var en djevel på det å gjøre seg tillitsvekkende. Det er veldig få grep som skal til før du går fra å være en faretruende fremmed til å være en av, ja du vet. Kamuflasje. Du usynliggjør det som er fremmed, og konstruerer det som er kjent. Og blir deretter en del av gjenkjennbare, beroligende og kjære omgivelser.

De fleste kvinner har en eller annen gang kjent ubehaget ved å gå hjem en mørk høstkveld og være meget bevisst på de maskuline, ukjente og truende skrittene 15 meter bak. (Late som du knytter skolisser på stiletthælene for å øke avstand, fungerer dessverre bare på ikke-voldtektsmenn. Men det er veldig beroligende. Med mindre gjøken bak deg stopper han også.)

Forestill deg nå at den skumle mannen bak deg snakker i telefonen, sier nattanatta med pusestemme (ok, det er kanskje litt skremmende) til datteren sin på 2 år, før han beroliger en bekymret kone med at han «straks er hjemme». Han har kjøpt med pepsi max til pizzaen. Alle skuldre senker seg. Mannen har en familie. Mannen har naturlige preferanser. Mannen er en nabo. Mannen er en av oss.

Dette er enkle, små tillitsvekkende grep. Ved å vise at han er en av oss, smelter han også naturlig inn i omgivelsene, og blir på et vis usynlig. For å hoppe tilbake til boken jeg leste, hvor morderen rundlurte sine mordofre på slike måter: Situasjonen med å være uløselig fanget med en seriemorder gjør sannsynligvis at man neppe har kapasitet nok til å føle seg dum etterpå. Men det ligger en viktig beskjed til leseren her. Vi er lette å lure. Alle sammen. Det krever lite å gjøre ting usynlige fordi vi ønsker at ting skal være usynlige, som i kjent og kjært.

I en artikkel i Kriminelt! skriver Nils Nordberg om krimforfatterens forpliktelser i forhold til genren:

Forfatteren inngår så å si en kontrakt med leseren som forplikter til å legge alle spor og ledetråder fram (men det er lov å gjøre dem tvetydige), presentere den skyldige tidlig og synlig[…]

Så kan man jo spørre seg selv: Hva slags mysterium sitter man igjen med hvis alle ledetråder er lagt frem og morderen presentert? Uten å være krimforfatter selv, jeg velger å svare: Man kan faktisk la leseren sitte igjen som et spørsmålstegn hvis man bare klarer å usynliggjøre det man er forpliktet til å synliggjøre som krimforfatter. Og det er jo det de gjør disse krimforfatterne våre. De gir oss spor og usynliggjør dem.

Hvis du er en krimforfatter av den virkelig utspekulerte sorten, vender du denne kontrakten som Nils Nordberg snakker om mot leseren, og legger ut tilsynelatende kamuflerte spor som den observante leser dermed tolker som virkelige spor. (Jeg har selv mang en gang foretatt den ydmykende øvelsen det er å himle oppgitt med øynene over et for tydelig spor. Vel, kanskje ikke for tydelige for amatørlesere, men for såpass drevne som jeg… For siden å oppdage at det var et narrespor. Jeg har mang en gang også vært glad for at lesing ikke er en offentlig øvelse). I krimmens verden skal du ikke stole på noen, og aller minst forfatteren.

Men i virkeligheten jobber vi for å gjenkjenne ting, vi liker mønstre og vi kan glatt overse ting som er fremmede og uforståelige for oss.  Så i mitt hode der jeg tasset nedover kirkegårdstrappen, var mannen et kjent bilde. Jeg tror til og med jeg nikket anerkjennende til det å sitte på bakken, for jeg synes folk sitter for lite på bakken. De står og passer på de fine klærne sine, og blir gretne i stedet. Jeg tror jeg tenkte på Spania hvor jeg aldri har vært, men hvor jeg innbiller meg at det sitter eldre menn på benker og mater fugler dagen lang. Nå er det slutt på pittoreske bilder. Den rasende furien rev meg ut av illusjonen. Heretter skal min paranoia ligge på lur.

Advertisements

3 Responses to “Kunsten å gjøre usynlig”


  1. 1 Lines bibliotek juli 12, 2010, kl. 1:49 pm

    Hmmm… Kan det være Deaver du har lest? Det høres ut som den typen paranoide tanker jeg får av å lese bøkene hans.

    Og ikke glem at den neste eldre mannen du finner på bakken på kirkegården, kan ha en uhyre ond plan med å sitte der…

  2. 3 bokelskerinnen juli 16, 2010, kl. 4:24 pm

    Du er herved tagget :)
    Les mer i siste innlegg på bloggen min.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: