Vi tiltrekkes av de motbydelige

Vi prøver kanskje å unngå problematiske mennesker i hverdagen, men i litteraturen oppsøker vi dem. Det vi tiltrekkes av i i litteratur er ikke nødvendigvis det moralske, det vennlige eller det enkle.

Den amerikanske litteraturprofessoren Harold Bloom understreker det ustabile trekket ved verdiene vi finner i den vestlige litterære kanon (som grovt forklart er en liste over våre viktigste, beste bøker).

The silliest way to defend the Western Canon is to insist that it incarnates all of the seven deadly moral virtues that make up our supposed range of normative values and democratic principles. This is palpably untrue.

Som vi leser av sitatet, avviser Bloom at den vestlige kanon er en slags inkarnasjon av samfunnets (kjernesunne, demokratiske, normative) verdier. Vi kan ikke forsvare at våre viktigste og beste bøker er våre viktigste og beste bøker fordi de er moralske og viser oss det dydige. Harold Bloom skriver videre at

The West’s greatest writers are subversive of all values, both ours and their own. […] If we read the Western Canon in order to form our social, political, or personal moral values, I firmly believe we will become monsters of selfishness and exploitation.

Er det ikke fint hvordan han får ordene til å synge? Harold Bloom er en fryd å lese, både retorisk og innholdsmessig. Sitatene er hentet fra boken The Western Canon: The Books And School of the Ages. Det er en bok jeg anbefaler. I det siste  sitatet fortsetter han altså argumentasjonen for at den vestlige kanon er fylt av umoral/amoral.

Ha i bakhodet at han ikke bruker dette som argumentasjon mot å lese f.eks Shakespeare og Ibsen, kun at det er rent fjas å skulle argumentere lesning utfra en slags normativ samfunnsmoral. Hadde vi fulgt den litterære kanon moralsk sett, og brukt den som rettesnor for alle mulige sosiale, politiske og personlige verdier, ville vi blitt monstre, påpeker han.

Det er så sant som det er sagt. Vår litterære kanon er fylt av både umoral og amoral, og våre litterære helter er alt fra mordere og horebukker, til fyllesvin og opprørere. Vi lager oss ikoner i litterære karakterer, som vi ellers ville krevd besøksforbud mot.

I kunsten blir vi trukket til dem, de motbydelige, de monstrøse, de skitne, de intense, de gale. I virkeligheten … trekker vi oss tilbake. Det er et pussig fenomen, og jeg tror det har med lite selvinnsikt å gjøre. Det kunne hatt med at bøker ikke virker like sterkt innpå oss som naboer, og at bøker kan man legge bort, men jeg tror ikke helt på det. For mange er bøker mye viktigere og kan sette et langt varigere inntrykk enn naboen.

Jeg tror det har med en lesemåte å gjøre i tillegg til hvordan vi velger å lese vår egen personlighet. Jeg tror det har noe med at vi innbiller oss at vi er på lag med våre helter, og ikke minst at våre helter er på lag med oss. Noe jeg ikke kan tenke meg stemmer. Litt sånn som at alle døgenikter, latsekker, feiginger, grusomme og ondskapsfulle kryp ofte identifiserer seg med de samme karakterene i bøker og film som det vi noble, vakre og modige gjør…

Advertisements

18 Responses to “Vi tiltrekkes av de motbydelige”


  1. 1 Heidi juli 3, 2010, kl. 11:39 am

    Jeg har gjerne tenkt at jeg liker bøker om umoral fordi skildringene gjør at jeg vil kunne forstå den bedre – hvorfor mennesket velger det onde fremfor det gode etc. Jeg har riktignok en tendens til å lese kampen mellom det gode og det onde i det meste.

    Men jeg skal legge boken til ønskelisten min. Bloom dukket opp av og til på pensum i dannelse på videregående (valgfag), men jeg har ikke lest noen bøker av ham.

  2. 2 norunnseip juli 3, 2010, kl. 4:29 pm

    Interessant, det var en moralsk lesermåte! Jeg skulle gjerne likt å lese hva du synes om karakterer som Peer Gynt, Hedda Gabler og hele Stormfulle høyder. Er godt og ondt statiske størrelser for deg i kunsten?

    Pensum i dannelse? En stund siden jeg gikk på videregående forstår jeg, det hørtes flott ut. Bloom er verdt lesningen, og hans bok om kanon er i tillegg en svært viktig bok. Så den bør definitivt kjøpes inn.

    • 3 Heidi juli 3, 2010, kl. 9:55 pm

      Jeg gikk på Forsøksgymnaset, og hadde der en lærer som fikk lov til å lage egne fag – jeg hadde både «Semiotikk» og «Dannelse». (Begge fagene gikk egentlig ut på at denne læreren forklarte oss forskjellen mellom god og dårlig smak/kunst.) Det var veldig lærererikt, og har nok formet meg en god del, så jeg er glad jeg fikk ta del i det.

      Jeg opplever ikke manifestasjonene av godt og ondt (i kunsten eller verden utenfor) som statiske, men jeg er tilbøyelig til å mene at kjernen er det – om det gir noen mening.

      Ellers har jeg bare lest Hedda Gabler av bøkene du nevner (jeg har hittil kun fått med meg filmatiseringene av de øvrige), og jeg synes hun er vanskelig å tolke: Som karakter synes jeg hun er interessant, men Hedda som menneske virker hul. (Jeg tenker meg alltid at rollefigurene er virkelige, og ville derfor ikke egnet meg som litteraturstudent.) Hun kjeder seg lett, hun skaper lite ut over den lidelsen hun iscenesetter, og hun virker ikke å ha noe særlig å leve for ut over dette. Bortsett fra skjønnheten, men lengselen etter skjønnhet driver henne til syvende og sist til hva som lett kan karakteriseres som onde handlinger, og det er vel også et poeng i stykket at hun tar avstand fra (samfunns-)moralen. Jeg kan uansett ikke føle avsky for Hedda, selv om hun muligens er skrevet for å vekke slike følelser?

      Jeg skulle gjerne likt å lese en analyse av Hedda Gabler med utgangspunkt i Augustins tanker om ondskap som mangel og læring som nådegave. Jeg tenker da særlig på det han skriver om menneskets grunnleggende lengsel etter Gud/det gode, og om hvordan det stadige begjæret etter sansenytelser står til hinder for å nå det vi lengter etter. Eller som et hinder for å i det hele tatt vite hva det er vi le(ng)ter etter.

      • 4 norunnseip juli 3, 2010, kl. 10:05 pm

        Jeg skrev masteroppgaven min blant annet rundt Hedda Gabler. Riktignok uten Augustin. I oppgaven min argumenterer jeg blant annet for at Hedda er en sann idealist, og at hennes død er idealistisk betinget.

        En av mine teser var at Heddas tro på idealer gjør at hun fornekter alt annet enn idealet. Og at det er denne avvisningen som gir henne det ondskapsfulle draget.

        Jeg mener med andre ord ikke at «godhet» og «idealisme» er ekvivalente begreper. Heddas lengsel er en estetisk lengsel, ikke en etisk lengsel.

        Etikk og estetikk-debatten i kunsten er en av mine kjepphester.

  3. 5 Geir Isaksen juli 3, 2010, kl. 8:29 pm

    OK, gode observasjoner som du og Bloom gjør her. Men jeg tror ikke vi tiltrekkes av de «motbydelige». Det blir for sterkt.
    Kanskje vi lar oss fascinere av det «ualminnelige». A4 er kjedelig, men trygt. Og det er som regel slik vi lever til daglig.
    I all kunst, ikke bare i litteratur, tiltrekkes vi av det som hever seg over det hverdagslige.
    Og vi lar oss ikke bare fascinere av fiktive helter/heltinner. Jeg leser med glede diktere som Bjørneboe, Strindberg, Hamsun, Bukowski. Men ville jeg hatt de gutta som naboer? Aldri i livet!

    • 6 norunnseip juli 3, 2010, kl. 8:42 pm

      Hehe, ja jeg så innlegget ditt for en stund siden om Hemingway, apropos diktere.

      Jeg skriver: «Vi tiltrekkes av de motbydelige».
      Med vi mener jeg vestlige lesere i vestlig litteratur (som, for det meste, er den litteraturen jeg kan noe særlig om.)
      Med tiltrekkes mener jeg bokstavelig talt: Bli trukket til.
      Med motbydelig, mener jeg alt fra det amoralske til det umoralske, til det «onde» til det skitne, og ja, også motbydelige. Som f.eks Berta Mason, den gale kvinnen på loftet som har fått mange femistiske lesere i harnisk.

      Så ja, vi fascineres jo av det ualminnelige. Men det jeg er opptatt av er den delen ualminnelige karakterer som på mange måter går tvers over våre vanlige preferanser. Rekk opp hånden alle som ønsker Hedda Gabler som svigerdatter. Likevel blir vi trukket til henne, vi skriver om henne, leser om henne, ikkeminst er hun vel en av de mest spilte stykkene til Ibsen, hvis jeg ikke husker feil.

  4. 7 Geir Isaksen juli 3, 2010, kl. 9:24 pm

    Vi er inne på et spennende tema, med flere spørsmål enn svar.
    Men la oss et øyeblikk fjerne oss fra både litterære figurer og dikterne som skapte dem, og overføre det til den såkalte «virkeligheten».
    Både du og jeg har lest om amerikanske seriemordere. De er som regel psykopater og hensynsløse drittsekker hele hurven. Så havner de på dødscelle etter å ha myrdet et x antall medmennesker. DA får de plutselig en mengde frierbrev (!) fra pene, pyntelige damer som ellers aldri ville ha hatt med dem å gjøre.
    Hvorfor tiltrekkes disse pene damene av de motbydelige?
    Ja, det er en psykologisk gåte for meg. Og jeg tror vel ikke at du har svaret.

    • 8 norunnseip juli 3, 2010, kl. 9:41 pm

      Mitt synsestandpunkt og personlige mening er at disse damene hovedsaklig tiltrekkes av 3 ting:

      1. Makt. Det finnes forskjellige maktkategorier. Vold og drap er også en form for makt. Vold, drap og berømmelse er defintivt en form for makt.

      2. Omsorg/redde noen syndromet. Det er mange som føler seg enormt tiltrukket ved tanken på at man kan «redde noen», gi omsorg og forstå noen som aldri har forstått.

      3. Trygghet. Dødsdømte seriemordere på amerikanske celler er rimelig innesperret.

      For noen vil dette være en uslåelig kombinasjon. Her har du en ekstremt mektig mann som bare du kan forstå, og han kan aldri skade deg.

      Men jeg skulle gjerne sett statistikker på hvem som sender inn frierbrev til seriemordere, i forhold til generell livssitusjon og personlighet. Det kan da umulig være gjengs oppførsel.

      Men ja, jeg er enig i at det er uhyre interessant fenomen.

  5. 9 eekageek juli 3, 2010, kl. 9:25 pm

    Ja, desidert interessante tanker her, og Bloom har selvsagt rett i dette med at man ikke kan bruke litteraturkanon som rettesnor. Blir rent lattermild av å tenke på det, faktisk.

    Det er noe med det motbydelige vi trekker mot, ja, men jeg vil argumentere at det gjelder i det virkelige liv også – så lenge vi selv ikke berøres *helt* direkte av det. Massemengder som tiltrekkes ulykkessteder er jo gode eksempler. Det faktum at mange er svært glad i å snakke om ulykker av ulike slag. Vi har fascinasjon for det morbide.

    I tillegg er jo gjerne disse amoralske heltene i bøkene oppveid på et eller annet punkt med noe SVÆRT positivt (som oppfattet av leseren). I La den rette komme inn for eksempel ville nok de fleste følt kun avsky for Eli hadde det ikke vært for at vi først får sympati for Oskar, som så får interesse/sympati for Eli, som i sin tur viser sine mindre groteske sider som følge av dette.

    Åh. Spennende.

    • 10 norunnseip juli 3, 2010, kl. 9:46 pm

      Jeg er helt enig i at veldig mange av oss har en fascinasjon for det morbide. Død og ulykker er en ting. Salgsstatistikken for krimgenren innenfor både film/litteratur en annen.

      Mafia står jo nærmest i særklasse her. Jeg ser Sopranos for andre gang nå, (et mesterverk) og det er så vakkert hvordan man blir tiltrukket og frastøtt som om man var en stakkars kjøleskapsmagnet.

      Mafia er best i kunst. Estetikk og etikk hører ikke med nødvendighet naturlig sammen.

  6. 11 Heidi juli 3, 2010, kl. 11:11 pm

    Vil du si litt mer om dine meninger rundt etikk og estetikk i kunsten?

    Det kan godt være at det er til hinder for meg, men jeg tror all menneskelig lengsel bunner i lengselen etter det gode; selv når den manifesterer seg som noe ondt. Slik kan jeg kanskje se på Heddas uttrykte estetiske lengsel som et symptom på den etiske. Jeg klarer ikke tolke mennesker eller handlinger uten en etisk dimensjon.

    • 12 norunnseip juli 5, 2010, kl. 8:11 am

      Du kan godt si at Heddas lengsel er en lengsel mot det «gode», men jeg tror ikke du vil være på nett med hva «det gode» er for Hedda. I tidsskriftet jeg er med i skal jeg skrive om Hedda til neste år, og jeg leker med tanken på å skrive nettopp om denne idealistiske døden. Jeg har fått noen reaksjoner på at jeg kobler idealisme til noe mange ville anse som «ondt». Men jeg mener begrepet er nøytralt i forhold til etikk.

      Og jeg synes det er veldig morsomt at du har sterke synspunkter på det. Dette håper jeg vi kan fortsette å diskutere. Jeg er åpenbart bitt av bloggebasillen, vurderer å skrive et innlegg om etikk-estetikk:-)

      • 13 Heidi juli 5, 2010, kl. 10:55 am

        Nei, men saken er at jeg er såpass arrogant at jeg mener Hedda ikke forstår hva det egentlig er hun lengter etter på bunnen.

        Ellers er jeg enig med deg i at man kan bruke «idealisme» på en nøytral måte (som «virkeliggjøring av mønsterbilde»), selv om det som oftest brukes i sammenheng med det etisk gode (jf. idélæren).

        Jeg håper du vil skrive et slikt innlegg, for det er ikke noe jeg har satt meg så veldig inn i, ut over Platons kunstsyn.

        • 14 norunnseip juli 5, 2010, kl. 11:46 am

          Der er vi helt uenige. Slik jeg leser Hedda er det det hun lengter etter som hele livet hennes avhenger av. Jeg innrømmer at dette her er skikkelig sosialt klønete, men jeg gjør det likevel.

          http://www.duo.uio.no/publ/ILOS/2009/91513/Master.pdf

          Hvis du slår opp på side 57 har jeg skrevet et kapittel om Hedda Gabler. Bakgrunn og avslutning finner du i kapittel 1 og 4. Om du ikke har tid eller lyst til å pløye gjennom masteroppgaver har jeg forståelse for det. Men du må lese s. 21. Jeg syntes det var morsomt når du skrev over at du ser for deg karakterer som virkelige mennesker og derfor ikke egnet deg som litteraturstudent.

  7. 15 Heidi juli 5, 2010, kl. 12:36 pm

    Haha, det var litt morsomt, ja.

    Ellers må jeg innrømme at jeg føler meg lettere svimmel nå. Denne lille diskusjonen samt lesningen av de henviste stedene o oppgaven din, har fått meg til å tenke på en hel del jeg ikke har tenkt på før, og det er positivt, men jeg synes ikke jeg har så mye mer fornuftig å komme med før støvet legger seg.


  1. 1 Om identitet « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingnovember 21, 2010, kl. 3:54 pm
  2. 2 Om det politiske « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingmars 17, 2011, kl. 5:02 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: