Sherlock Holmes forunderlige hodeskalle

Jeg leser Hunden fra Baskerville av Sir Arthur Conan Doyle. Romanen ble utgitt i serier fra 1901-1902. En av de heldigere sidene ved å lese en bok som er noen år gammel er å få et innblikk i hvordan språk forandrer seg, og hvordan konnotasjoner (grovt forklart: hva vi forbinder med ordet) forandrer seg.

Jeg husker for eksempel godt en Agatha Christie-bok jeg leste. Hun hadde en beskrivelse av en prest  som ble nokså gyselig i mine moderne ører. Det var en middelaldrende prest som var så glad i små barn, spesielt småpikene. Han likte godt å se dem bade på stranden. Jeg følte meg som en forkvaklet sjel da jeg forstod at beskrivelsen skulle tilkjennegi en vennlig mann, en barnekjær mann. I dag er konnotasjonen en noe annen.

I Hunden fra Baskerville er utseendet en naturlig del av det å beskrive en personlighet.

De interesserer meg meget, Mr. Holmes. Jeg hadde knapt ventet en så dolikosefal hodeform, eller et slikt markant utviklet panneparti. Ville De ha noe imot å la meg føre fingeren langs Deres fissura parietalis? En avstøpning av Deres hodeskalle, sir, til originalen blir tilgjengelig, ville være en pryd for ethvert antropologisk museum. Det er ikke min hensikt å være innsmigrende, sir, men jeg må tilstå at jeg trakterer etter Deres kranium.

Dr. Mortimers henførte kommentar til Sherlock Holmes fremstiller ham som noe eksentrisk. Mer relevant for mitt poeng er kanskje heller beskrivelsen av den rømte straffangen Selden, som lusker rundt på moen. Han blir beskrevet som noe av en villmann, en type karakter jeg har nevnt i et tidligere innlegg om Jane Eyre.

Disse ord var knapt ute av min munn da vi så ham begge to. Over klippene hvor lyset var anbrakt, skjøt plutselig frem et ondt, gult ansikt, et fryktelig, dyrisk ansikt, furet og merket av skjendige lidenskaper. Skittent som det var av myrsøle, med strittende skjegg og omgitt av sammenfiltret hår, kunne det ha tilhørt en av de gamle villmenn som bodde i hyttene på åssidene. Lyset nedenfor ham blinket i de små, forslagne øynene som gløttet vilt fra side til side gjennom mørket, som på et listig rovdyr som har hørt jegernes skritt.

Ansiktet gir oss klar kunnskap om det dyriske ved straffangen. Like etter blir skikkelsen hans beskrevet, også den speiler straffangens onde natur.

Jeg fikk et glimt av hans korte, undersetsige, sterkbygde skikkelse idet han fór opp og satte på sprang.

Jeg er selv skarve 1.60, men glir fullstendig inn i sjargongen på bøkene jeg leser. En kort, kraftig, muskuløs skikkelse viser meg umiddelbart at dette ikke er en nobel sjel. Det er ikke sjelden noe suspekt ved de kortvokste i litteraturen, og store muskler gjør neppe saken bedre. Legg merke til illustrasjonen av den grovbygde villmannen til venstre, han med den døde babyen i tennene.

At utseendet kan speile egenskaper i sjelen er vi ikke helt gått bort fra i litteraturens verden. Vi har kanskje dempet det, og det å snakke om hodeskalleformer er ikke lenger comme il faut, men at lesere gjenkjenner visse trekk i karakterers utseende og forbinder dem med karaktertrekk, er jeg ikke i tvil om. Det er ikke lenger like lett å formidle ondt og godt gjennom utseendet til litterære karakterer fordi disse termene er mer utglidende enn det de var for 100 år siden. Eller 50. Men å vise en styrke i karakteren – eller mangel på styrke – gjennom synlige karakteristika, blir fortsatt aktivt brukt. Jeg mener at de to kanskje sikreste karakteristikkene i forhold til utseende/personlighet, handler om tenner og hake.

Om en litterær skikkelse har sterke, hvite tenner er det nokså sikkert tegn på en slags karakterstyrke. Nei, det er feil. Ikke en karakterstyrke, men en styrke i karakteren. Men denne styrken kan være grusom og blind, rent dyrisk faktisk. Om en karakter har eksepsjonelt sterke, hvite tenner ville jeg faktisk blitt skeptisk til hans moral. Å blotte tennene sine i ett sett vitner om en rovdyrisk natur.

Den absolutte vekheten i en litterær personlighet vises i en svak hake. Om noen har en vek hake er det beste man kan si at vedkommende kanskje er en drømmer eller er intelligent. Men en svak hake i litteraturen er uvegerlig knyttet til noe unnvikende, noe tafatt og feigt. En vek hake på en litterær karakterer er rett og slett et speil på en vek personlighet.

På sin vei for å avdekke det grufulle mysteriet rundt slekten Baskerville, møter Watson en kvinne. Han beskriver henne slik:

Mitt første inntrykk av Mrs. Lyons var at hun var usedvanlig vakker. […] Beundring var altså min første reaksjon. Men den andre var kritikk. Der var et eller annet som ikke helt stemte i dette ansikt, en viss vulgaritet i uttrykket, en viss hårdhet i blikket, kanskje, en slapphet om munnen som skjemmet ansiktets fullkomne skjønnhet.

Jeg er spesielt begeistret for beskrivelsen av slappheten rundt munnen hennes. Det er noe så vemmelig ved det, du forstår umiddelbart at det er noe moralsk svakelig ved henne.

Vi har kanskje forlatt hodeskalleteorier, men lesere flest forventer at en eventuell indre skjønnhet skal kunne speiles i det ytre. Har man stygge trekk får man ha ærlige øyne, eller en fast hake, eller i det minste et vinnende smil. Det er i hvert fall min teori.

Advertisements

7 Responses to “Sherlock Holmes forunderlige hodeskalle”


  1. 1 bokelskerinnen juni 24, 2010, kl. 10:54 pm

    Godt innlegg :)
    Og så elsker jeg språket i de gamle krimromanene og de, innimellom, utdaterte ordene.

    • 2 norunnseip juni 24, 2010, kl. 11:06 pm

      Tusen takk for kompliment! Sherlock Holmes-språk er veldig vakkert. Utgaven jeg sitter med er oversatt av Nils Nordberg. Hør på åpningssetningen: «Mr. Sherlock Holmes, som vanligvis stod svært sent opp om morgenen, unntatt de ikke sjeldne anledninger hvor han var opp hele natten, satt ved frokostbordet.» Elegant rett og slett.

  2. 3 ziarah april 4, 2011, kl. 6:47 am

    Hodeskalleteoriene var vel faktisk også noe Doyle beskrev for å understreke at Holmes var en vitenskapsmann, og for å understreke hans evner innenfor observasjon og deduksjon – De trodde jo faktisk på frenologi den gangen ;) http://no.wikipedia.org/wiki/Frenologi

    Pussig hvordan slike ting blir helt merkelige for moderne lesere, som med Christies beskrivelse av presten som du forteller om. Post-Holocaust er det naturlig for oss å reagere negativt på noen som tror han kan fortelle oss noe om et menneskets karakter basert på pannelengde, skallens omkrets og lignende.


  1. 1 Såpeopera med finesser – Elizabeth George « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingjuni 30, 2010, kl. 10:39 am
  2. 2 De briljante « Biblioteker og labyrinter Tilbakesporingapril 3, 2011, kl. 2:02 pm
  3. 3 De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten : KULTURVERK Tilbakesporingoktober 30, 2012, kl. 3:48 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: