Hva er det med Madame Bovary?

Det foregikk en intens leteaksjon her i huset i går. Hadde jeg vært tilhenger av et vulgært språk ville jeg kanskje ymtet frempå om at vi lever i et oppussingshelvete. Men det er jeg ikke, så la meg heller presentere det som at vi lever i en alternativ møbleringssituasjon, det vil blant annet si uten bokhyller. Bøkene er stablet i boder – i esker oppå hverandre – i desperasjonssystemet som dukker opp i slutten av hver flytting.

Jeg har fått en higen etter å lese en av mine yndlingsbøker igjen: Den siste samuraien av Helen DeWitt. Ønsket har –  ettersom det ikke er blitt oppfylt – blitt til abstinenser, men jeg har ikke funnet den. Det er en spesiell opplevelse å se sin egen boksamling på denne måten. Bøker blir usynlige i bokyllen, de står i et  mønster i årevis. Når du samler dem vilkårlig i kasser ser du dem på nytt.

Det var da jeg fant (under et sett med underlige klær) en bunke av min egen masteroppgave. I et anfall av normal masterhybris fikk jeg med meg 15? 20? hefter, behørig heftet og laminert. Og det var da jeg kom til å tenke på Madame Bovary.

Hun tenkte på heltinnene i bøkene hun hadde lest, og disse lyriske legioner av utro kvinner gav seg til å synge i hennes sinn med søsterlige stemmer som henrykket henne. Hun ble selv på en måte en del av disse fantasiene og var i ferd med å virkeliggjøre en drøm hun hadde hatt gjennom hele ungdommen: hun så seg selv i rollen som elskerinne, en rolle hun alltid hadde hatt lyst på. Dessuten følte hun tilfredsstillelse ved å ta hevn. Hadde hun ikke lidd nok! Men nå kunne hun triumfere, og kjærligheten, som hun så lenge hadde holdt tilbake, sprang frem og bruste og boblet. Hun nøt den uten anger, uten engstelse, uten uro.

Jeg og Madame Bovary (fra Madame Bovary av Gustav Flaubert), har en intens historie fylt med mye hat. Det er noen år siden jeg kranglet med henne sist, og hatet har fått et forsonende preg, litt som den man kanskje kan føle når man ser gamle bilder av erkefienden fra barnehagen.

Madame Bovary fikk aldri plass i min masteroppgave, til tross for at jeg skrev side opp og side ned om henne, behørig lagret under obskure filnavn. Jeg saumfaret biblioteket for bøker om hysteri og kvinnelige organer, og jeg kunne virkelig ikke fordra henne.

Jeg skrev om vanskelige kvinner i litteraturen og hvorfor de dør, og jeg ønsket å bruke Madame Bovary som et eksempel på en vanskelig kvinne. Som dør. Boken ble utgitt i 1857, og handler om Madame Bovary, en legefrue som aldri blir fornøyd med livet sitt. Hun drømmer og lengter etter noe mer, rikdom, berømmelse, skjønnhet, kjærlighet, og ut fra denne lengselen bedriver hun utroskap, pådrar seg stor gjeld og begår til slutt selvmord. Dette var selvfølgelig upassende temaer for 150 år siden, og Flaubert ble tiltalt for å ha krenket bluferdigheten, men ble frikjent for anklagene.

Innenfor medisinsk sammenheng ble romanen tatt høyst alvorlig. Flauberts fremstilling av Madame Bovary er tatt opp i forståelsen av hysteri datidens medisinske oppslagsverk.

Det stødigste ved Madame Bovarys personlighet er den emosjonelle labiliteten og skiftningene i personligheten hennes. Evelyne Ender skriver om hysteri i 1800-tallsfiksjon, og beskriver Madame Bovary slik:

… she exists as the outward bodily inscription of an inner state, which neither the outer voice of the narrative (the omniscient narrator) nor its inner voice (the protagonist’s stream of consciousness) can retrieve.

Og det er virkelig noe unnvikende ved Madame Bovary som jeg finner enormt provoserende. Personligheten hennes uttrykker seg gjennom en berg og dalbane av drømmer og skuffelse.

Hun var da like mye verdt som alle disse andre kvinnene som levde lykkelig. Hun hadde på La Vaubyessard sett grevinner som var tykkere om midjen og som oppførte seg mindre dannet, og hun rastet mot Guds urettferdighet; hun lente hodet mot veggen og gråt; hun misunte kvinner med dramatiske liv, kvinner som gikk på maskeball og nøt vovede gleder med all den lidenskap hun ikke kjente, men som de tydeligvis gav.

I forbindelse med denne oppgaven pløyde jeg gjennom litteratur fra et enormt tidsrom og innenfor ulike genre. Jeg lette etter monstrøse skikkelser, kvinnelige sådan. Jeg leste om kvinner som myrdet sine egne barn for hevnens skyld, giftige, brutale kvinner som manipulerer verden rundt seg inn i en sirkel av voldshandlinger og død. Men det var altså Madame Bovary jeg ikke greide å takle, personligheten hennes fikk meg til å vri meg av irritasjon. Jeg tror det handlet om svakhet.

Madame Bovary er en syter. Altså: en som syter. Du kan si mye om det å myrde alle rundt deg hemningsløst, kanskje spesielt det å myrde sine egne barn (og her regner jeg med at alle greier å skille litteratur og andre typer realiteter) men det viser i det minste en viss type brutal handlekraft.

Madame Bovarys brutalitet er passiv-aggressiv og feig på en snikende måte. Hennes lengsler er småborgerlige, hun setter et likhetstegn mellom dramatiske følelser og høy sosial status. Det vil si, når hun plutselig ikke skifter og drømmer om et liv i streng veldedighet:

Jeg skulle gjerne, sa hun, vært nonne på et sykehus.

Ja, det skulle du nok.

Jeg tar tilbake det jeg skrev over, at årene legger et forsonelsens skjær. På den tiden det har tatt meg å skrive dette innlegget, har det igjen begynt å krible av sinne i hodebunnen min, og jeg liksom kan høre offerstemmen hennes pruspre ut et eller annet irriterende om hvor urettferdig det er at hun liksom ikke er ditt og datt. Argh.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: