Stormfulle høyder, scene "iskalde barnehender"

I 1847 ble det utgitt en underlig bok, under det androgyne  pseudonymet ”Ellis Bell”. Tittelen var Wuthering Heights og navnet holdt hva det lovte. En anonym kritiker skrev i 1848:

This is a strange book. It is not without evidences of considerable power: but, as a whole, it is wild, confused, disjointed, and impropable; and the people who make up the drama, which is tragic enough in its consequences, are savages ruder than those who lived before the days of Homer.

Og dette var en av de mer sympatiske beskrivelsene av Wuthering Heights fra kritikkene etter utgivelsen. Boken er en av mine absolutte yndlingsbøker uansett genre og tidsperiode. Den er skrevet av Emily Brontë – søsteren til hun som skrev Jane Eyre.

Wuthering heights er en kakofoni av nekrofile tendenser, brutal vold, og en kjærlighetshistorie som kan sies å overskride begrepet kjærlighet slik vi bruker det i dagligtale. Den kjente forfatteren og litteraturkritikeren Virgina Woolf skrev om boken:

There is love, but it is not the love of men and women.

I scenen jeg skal omtale møter vi Lockwood, Heathcliff og Catherine. Dette er nokså tidlig i boken. Lockwood har vært så uheldig å møte sin husvert, Heathcliff. Lockwood, som selv er en gentleman, vennlig til sinns og glad i hyggelig konversasjon, opplever tidenes kulturkræsj når været tvinger ham til å bli natten over hos Heathcliff. Heathcliff er en av de mer monstrøse skikkelser vi har i litteraturhistorien. Det vil være en underdrivelse å si at han ikke tar fem øre for å pusse hundene på leieboeren sin.

Tjenestepiken fatter til slutt en slags medlidenhet for den etter hvert så forhutlede Lockwood, og viser ham til et rom for natten. På tross av den grusomme velkomsten, sovner han endelig, etter å ha oppdaget og lest litt i en mystisk gammel dagbok, skrevet av en viss Catherine. Han våkner – eller mener at han våkner – av at det banker på vinduet:

I muttered, knocking my knuckles through the glass, and stretching an arm out to seize the importunate branch: instead of which, my fingers closed on the fingers of a little, ice-cold hand!

Den iskalde barnehånden tilhører et vesen som kaller seg Catherine. Hun tigger Lockwood om å slippe henne inn. Lockwood fylles av frykt, når han prøver å trekke til seg armen klynger hun seg til den, og gråter mens hun sier:

Let me in – let me in!

Ved synet av barnets ansikt på den andre siden av vinduet, blir Lockwood fylt av terror og ikke medynk. I et tidligere innlegg om Camille Paglia har jeg skrevet om begrepene apollinsk og dionysisk. I denne boken kan Lockwood sies å være en apollinsk skikkelse, en mann av sivilisasjon og ordentlighet. Wuthering heights er en studie i hvordan korrumpere sivilisasjon, hvor smittende sadisme er, og hvor skrøpelig sivilisasjon kan vise seg å være.

Terror made me cruel

innrømmer Lockwood, og bruker knust glass for å skjære bloddryppende sår i barnearmen for å komme seg løs fra hånden som nekter å slippe ham. Denne scenen er fylt av dionysisk terror. Dette er redsel fra undergrunnen, naturen, det andre, det som står utenfor huset vårt og forsøker å komme seg inn. Ved å se forbi barnets ansikt har Lockwood sett uforfalsket dionysisk natur, og han har rett når han sier

If the little fiend had got in at the window, she probably would have strangled me!

I Tragediens fødsel bruker Nietzsche begrepet ”det apolliniske skinn”, for å vise det dionysiske overtaket i tragedien. Begrepet spiller på at i tragedien er det ”en tilsløring av den egentlige, dionysiske virkning, så lenge tragedien står på.” Når tragedien ender, så ender den med en klang som virkelig apollinsk kunst aldri ville laget, og det apolliniske skinn blir avslørt. I scenen fra Wuthering Heights er det en slik dionysisk klang tilstede fra første synet av det lille barnegjenferdet.

Den iskalde, lille hånden som griper om Lockwoods hånd og nekter å slippe, setter an en tone som spiller på skillet mellom kultur og natur, det siviliserte mennesket og ”det andre”. Det skrøpelige skillet mellom det varme, trygge soverommet hvor gentlemannen Lockwood befinner seg, og den skremmende naturen hvor dionysiske krefter er, blir vist gjennom det knuste vinduet. Det blir også vist gjennom Lockwoods plutselige personlighetsforandring fra galant til grusom og hans forsøk på å stenge for hullet i vinduet med en mur av kulturens bøker for å hindre det dionysiske gjenferdet å komme inn. For bokmuren rister og beveger seg av naturens iskalde, fiendtlige fingre, og i løpet av en drøm går Lockwood fra å være en gentlemann til å bli en mann som skjærer et gråtende barn med glasskår.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: