Den talentfulle Mr. Ripley

Jeg tuslet ned til biblioteket her forleden og lånte meg et par bøker jeg ikke har sett på noen år. En anmeldelse av den siste biografien om Patricia Highsmith i Morgenbladet noen uker tidligere hadde fått meg til å tenke på Tom Ripley (den talentfulle). Og så fikk jeg ham ikke ut av hodet.

Patricia Highsmiths serie om Tom Ripley teller fem, og går under navnet ”Ripliaden”. Den talentfulle Mr. Ripley ble utgitt i 1955, og er boken hvor karakteren Tom Ripley blir introdusert. Her er han 25 år og lever av alskens sjekker han får tak i, gjennom svindel, familietigging og annet.

Han får i oppdrag å reise til Italia for å hente hjem en ung rikmannssønn, Dickie Greenleaf. Når Tom møter Dickie forandrer planene seg. Han blir fascinert både av Dickie og tilværelsen hans og ønsker ikke å sende ham hjem. I stedet begynner han å drømme om en lignende tilværelse i Italia, en tilværelse med ham selv og Dickie. Dickie selv tar (etter hvert) imot Ripley med åpne armer. Men etter en stund blir han kjed og ønsker at Ripley skal reise hjem – uten ham. Slike planer har selvsagt ikke Tom Ripley, og historien ender opp i en aldeles horribel strøm av mord og bedragerske begivenheter.

Den talentfulle Mr. Ripley blir gjerne kategorisert under psykologisk thriller. Herman Willis skriver i biografianmeldelsen i Morgenbladet at

Romanene, som serien om Tom Ripley, ble likevel markedsført som krim, men siden Highsmith var så hinsides enhver kjent sjanger (hun var sin egen), kan man skjønne at forleggeren valgte denne merkantile merkelappen.

Det er en fiffig vinkling, for både forfatterinnen Highsmith og bøkene hennes var og er virkelig noe for seg. Men okkesom har Den talentfulle Mr. Ripley en thrillersk konsekvens og en aldeles krypende psykologisk innsikt. Jeg skal spinne litt videre på denne ”psykologiske innsikten”, for det er alltid fryktelig irriterende når litteraturskribenter insisterer på å skrive om litteratur at den er så voldsomt psykologisk, uten at de utdyper dette nærmere.

Så hva er det med Tom Ripley? Når jeg skal beskrive ham ender jeg hele tiden opp med å motsi meg selv. På en måte kan man si at Ripley er en tom person, og man mistenker ham kanskje for at talentet hans i det å kopiere andre mennesker og mime deres tilværelse, språk, sedvaner og skikker er et resultat av en manglende kjerne i personligheten. På den annen side er det ingen tvil om at Tom Ripley har distinkte kjennetegn i sin personlighet. Han er lett krenkbar, og svært sårbar for andres latterliggjørelse. Han er utpreget anti-vulgær. Avskyen han føler f.eks for Marges brystholder er så sterk at jeg et øyeblikk ble lettere kvalm selv.

”Jeg er så lei for det.” drev Marge på. Tom hatet henne. Han husket brystholderen som hang over vinduskarmen i Mongibello. Undertøyet hennes ville bli drapert over alle stolene hans i natt, om han ba henne bli. Tanken gjorde ham syk. Han smilte til henne over bordet.

At jeg kaller Ripley for et tomt menneske betyr altså ikke at han ikke har følelser. Han er en gudbenådet løgner fordi løgnene hans føles like sanne for ham – eller kanskje sannere – enn det som faktisk er virkelig. Det problematiske med Tom Ripley er at han begjærer uten å elske, og at han hater uten å lide under det regelverket de fleste av oss er sosialisert inn i. Vi kan kalle det samvittighet, og helst dårlig samvittighet. Vi har alle kjent en eller annen form for sosial krenkelse, eller bitterhet over noe vi ønsker som vi ikke får. Samvittigheten vi er implementert med forteller oss hva som er tillatt og ikke tillatt i forhold til vårt samfunn og vår tid. Grovt sagt. Samvittigheten vår gir oss (som regel) ubehag når vi går for langt i forhold til å rette opp for eksempel krenkelse. Sett i forhold til tid og sted altså. De fleste av oss ville kjenne sterkt ubehag om vi drepte noen fordi de hadde en finere kjole i selskapet enn vår. For å ta et eksempel som i denne sammenheng ikke er så søkt. Ripleys samvittighet er her avvikende. Han kan kjenne både sympati, eller synes synd på noen, som han f.eks gjør mot denne personen i begynnelsen av boken

Tom ville gjerne gå. Men han orket ikke la mannen sitte igjen her med det fulle glasset. ”Mange takk,” sa han og rakte sitt tomme til kelneren.

 

Samtidig viser han ingen anger eller moralske kvaler senere i boken når han ødelegger livet til den samme mannen. Men å la ham bli sittende igjen med et fullt glass, – det blir altså for mye for Ripleys samvittighet. I en annen bok skriver han dikt til sin kone, og jeg tviler ikke på at diktene er inderlig ment. Hvor viktig hans kone er – er mer diskutabelt.

Den psykologiske innsikten blir ekstra sterk fordi i boken eksisterer egentlig bare Tom Ripley, det er hans planer og tanker og følelser vi får vite – og som betyr noe. Vi legger derfor merke til alle detaljer ved Ripley. Vi vet at han får et dypt toneleie når han blir flau og føler seg avkledd. Vi kvepper til når noen blir vulgære og høyrøstede, for vi vet at Tom blir fylt av hat over slikt.

Highsmiths skrivestil er nesten mekanisk i blant. I den neste boken om Tom Ripley, Den fordekte Mr. Ripley, ser vi den samme tendensen til en mekanisk effekt:

”Og alt står bra til, Mme. Annette?” spurte Tom. ”Alt. Rørleggeren kom til og med for å reparere vannklosettet.” Tom husket at et vannklosett hadde lekket.

Denne tidvise mekaniske effekten forsterker Ripleys betydning, fordi de gjør alle utenom ham selv til menneskelige møbler, ting, verdsatt for én ting, forkastet og destruert for noe annet. Han er som en atal gutt som stikker en pinne inn i en maurtue og betrakter de forvirrende, kjempende maurene interessert. Dette er kanskje det mest forstyrrende med Highsmiths fantastiske skikkelse. Tom Ripleys eksistens er som et vakuum, som tilskuer blir man sugd inn i en Ripley-tilværelse og ender opp med å se omgivelser og statister i det litterære universet rundt seg med tomme Ripley-øyne.

Advertisements

4 Responses to “Den talentfulle Mr. Ripley”


  1. 1 Bente Jørgensen mai 26, 2010, kl. 10:21 pm

    Jeg fryder meg nesten like mye over anmeldelsene dine som over bøkene :) Herlig å lese…og tankene og de inngående analysene får meg virkelig nysgjerrig, og gir meg lyst til å lese de bøkene jeg ikke kjenner fra før….Faktisk får du meg til å ville lese bøker jeg allerede har lest.. med nye innfallsvinkler.

    Angelcharm :)

  2. 2 norunnseip mai 26, 2010, kl. 10:35 pm

    Større kompliment som litteraturblogger kan man vel strengt tatt ikke få. Tusen takk, Angelcharm!

  3. 3 Geir Isaksen juni 11, 2010, kl. 8:02 pm

    Et usedvanlig godt innlegg i en nyoppdaget bokblogg! En vakker dag jeg har god tid, skal jeg lese alle dine innlegg.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




bloglovin

Klikk her for å abonnere på bloggen per mail.

RSS The Long Good Read

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Forlagsliv (Cappelen Damm)

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Knirk

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Liv-Ingers blogg

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Mamma og mer

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Strikte Observanz

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

RSS Stjernetyven

  • En feil oppstod, og strømmen er antagelig nede. Prøv igjen senere.

%d bloggers like this: